Grapefrukt var mitt første møte med Palestina som begrep. Ikke rød type, men den gule, som var så syrlig at man trengte masse sukker.
Gaza-konflikten har i lang tid dominert nyhetsbildet, og det er vanskelig å ikke bli berørt av de sterke bildene, fortellingene og lidelsene som utspiller seg daglig. Likevel opplever jeg at viktige perspektiver ofte drukner i støyen fra de mest ekstreme stemmene. Finnes det rom for å ønske alt godt – både for jøder og palestinere? Jeg er langt fra noen autoritet, men ønsker likevel å nærme meg dette ut fra egne erfaringer.
Som pastorsønn vokste jeg opp med stor sympati for jødenes skjebne. Det var ikke lenge etter andre verdenskrig, og fortellingene om nazistenes massedrap var fortsatt ferske. Dette ble ofte koblet til bibelske profetier om at jødene skulle få sitt land tilbake. For en liten gutt var dette likevel bare vage betraktninger det var vanskelig å forholde seg til.
Noe helt konkret var derimot grapefrukt. Farfaren min, grosserer Nils Mørland, var den første jeg så spise en halv grapefrukt med sukker som forrett til frokost. Han hadde lenge importert både appelsiner og grapefrukt direkte fra Palestina, og så vidt jeg husker, brukte han betegnelsen Palestina så lenge han levde. Når han snakket om etableringen av den nye staten, brukte han nok benevnelsen Jødeland, som var vanlig på den tiden.

Farfar drev som grossist i Arendal fra begynnelsen av 1900 tallet.
At det fantes konflikter mellom jøder og palestinere, var jeg overhodet ikke bevisst. Alt ved Israel handlet om det rettferdige etterspillet etter andre verdenskrig.

Foto, NRK
Man så dessuten en sjelden enighet mellom det etablerte Norge, med Arbeiderpartiet i spissen – her representert av partisekretær Haakon Lie til venstre – og bredden av norsk kirkeliv, her representert av pastor Kaare Lunde til høyre. I midten står Israels statsminister Golda Meir. Bildet er tatt i Tel Aviv i 1973. For Arbeiderpartiet fortonet den nye staten seg som et slags lite sosialdemokratisk mirakel, som vokste opp av det karrige og solsvidde landet. For kristenfolket var det oppfyllelsen av bibelske profetier.
Jeg husker rapporter fra entusiastiske norske ungdommer som kom hjem fra opphold i israelske kibbutzer. Jo, vi hørte om kriger, men vi mente det handlet om forsvarskriger – at Israel ble angrepet og hadde all grunn til å forsvare seg. Vi visste at Norge hadde deltatt i fredsbevarende operasjoner i Gaza, som en del av UNEF (United Nations Emergency Force) fram til 1967. Det handlet om å unngå at Israel ble angrepet på nytt – at det var store, slemme land rundt som ville ta dem.
Norge var en av det nye landets beste venner. Høydepunktet var kanskje da Norge leverte tungtvann til Israel på slutten av 50-tallet, slik at de kunne utvikle egne atomvåpen.

Vemork Kraftstasjon Foto: Michael Spiller (CC BY-SA) via Wikimedia Commons. Her ble tungtvannet produsert.
I 1976, mens Israel fortsatt okkuperte Sinai, var jeg første gang i Israel. Fremdeles hadde jeg en vag forestilling om palestinere som et folk. Var det ikke slik at mange bodde i Israel, mens noen hadde valgt å flytte ut? Det skulle ta lang tid før jeg forsto at virkeligheten var langt mer komplisert. For mange førte denne erkjennelsen til en total omsnuing.
I 2008 skrev Haakon Lie: «Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.»
Jeg fortsetter mine betraktninger rundt dette i neste innlegg.


