Press "Enter" to skip to content

Posts tagged as “Israel”

Refleksjoner om Gaza-konflikten Del 1

0

Grapefrukt var mitt første møte med Palestina som begrep. Ikke rød type, men den gule, som var så syrlig at man trengte masse sukker.

Gaza-konflikten har i lang tid dominert nyhetsbildet, og det er vanskelig å ikke bli berørt av de sterke bildene, fortellingene og lidelsene som utspiller seg daglig. Likevel opplever jeg at viktige perspektiver ofte drukner i støyen fra de mest ekstreme stemmene. Finnes det rom for å ønske alt godt – både for jøder og palestinere? Jeg er langt fra noen autoritet, men ønsker likevel å nærme meg dette ut fra egne erfaringer.

Som pastorsønn vokste jeg opp med stor sympati for jødenes skjebne. Det var ikke lenge etter andre verdenskrig, og fortellingene om nazistenes massedrap var fortsatt ferske. Dette ble ofte koblet til bibelske profetier om at jødene skulle få sitt land tilbake. For en liten gutt var dette likevel bare vage betraktninger det var vanskelig å forholde seg til.

Noe helt konkret var derimot grapefrukt. Farfaren min, grosserer Nils Mørland, var den første jeg så spise en halv grapefrukt med sukker som forrett til frokost. Han hadde lenge importert både appelsiner og grapefrukt direkte fra Palestina, og så vidt jeg husker, brukte han betegnelsen Palestina så lenge han levde. Når han snakket om etableringen av den nye staten, brukte han nok benevnelsen Jødeland, som var vanlig på den tiden.

Farfar drev som grossist i Arendal fra begynnelsen av 1900 tallet.

At det fantes konflikter mellom jøder og palestinere, var jeg overhodet ikke bevisst. Alt ved Israel handlet om det rettferdige etterspillet etter andre verdenskrig.

Foto, NRK

Man så dessuten en sjelden enighet mellom det etablerte Norge, med Arbeiderpartiet i spissen – her representert av partisekretær Haakon Lie til venstre – og bredden av norsk kirkeliv, her representert av pastor Kaare Lunde til høyre. I midten står Israels statsminister Golda Meir. Bildet er tatt i Tel Aviv i 1973. For Arbeiderpartiet fortonet den nye staten seg som et slags lite sosialdemokratisk mirakel, som vokste opp av det karrige og solsvidde landet. For kristenfolket var det oppfyllelsen av bibelske profetier.

Jeg husker rapporter fra entusiastiske norske ungdommer som kom hjem fra opphold i israelske kibbutzer. Jo, vi hørte om kriger, men vi mente det handlet om forsvarskriger – at Israel ble angrepet og hadde all grunn til å forsvare seg. Vi visste at Norge hadde deltatt i fredsbevarende operasjoner i Gaza, som en del av UNEF (United Nations Emergency Force) fram til 1967. Det handlet om å unngå at Israel ble angrepet på nytt – at det var store, slemme land rundt som ville ta dem.

Norge var en av det nye landets beste venner. Høydepunktet var kanskje da Norge leverte tungtvann til Israel på slutten av 50-tallet, slik at de kunne utvikle egne atomvåpen.

Vemork Kraftstasjon Foto: Michael Spiller (CC BY-SA) via Wikimedia Commons. Her ble tungtvannet produsert.

I 1976, mens Israel fortsatt okkuperte Sinai, var jeg første gang i Israel. Fremdeles hadde jeg en vag forestilling om palestinere som et folk. Var det ikke slik at mange bodde i Israel, mens noen hadde valgt å flytte ut? Det skulle ta lang tid før jeg forsto at virkeligheten var langt mer komplisert. For mange førte denne erkjennelsen til en total omsnuing.

I 2008 skrev Haakon Lie: «Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.»

Jeg fortsetter mine betraktninger rundt dette i neste innlegg.

Total er kjedelig – Fra dampradio til sosiale medier

0

Youngstorget  FOTO Vidar Ruud (CC BY-NC-ND 4.0)

Tenk deg at du med et kamera skal beskrive en skoleklasse som kjeder seg. Du plasserer kameraet og zoomer ut så det får med hele klassen. Hvor lenge tror du at du må se dette billedutsnittet før du skjønner at de kjeder seg. Kanskje flere minutter. Tenk deg så at du zoomer inn på hånden til en av elevene som trommer sakte på pulten med fingrene. Det vil gå noen sekunder. Og du skjønner at noen kjeder seg.

Under kurset i regi fikk vi se et opptak av en demonstrasjon på Youngstorget. Først et totalbilde, så fikk vi se et annen utsnitt fra det samme kamera, fra den samme posisjonen, men zoomet inn. Her ser vi 5 – 6 demonstranter i klammeri med politi. Så ble vi spurt hvilke av utsnittene vi trodde ble brukt i Dagsrevyen.

Selvsagt det siste. Man forsto det problematiske, men aksepterte  nærbilde som fjernsynets natur. I utgangspunktet var fjernsynsskjermen 17 tommer i diagonalen, eller ca 40 cm i bredden. Det var som å se på  VG i liggende format på tre maters avstand. Med billedoppløsningen under fjernsynets barndom ble et totalbilde gjerne bare en grøt. 

På 70 tallet var forskjellen mellom fjernsyn og kinofilm enorm.  På kinolerretet ga de store oversiktsbildene et hav av informasjon. Øyet kunne oppfatte både detaljer og den store oversikten. Den vandringen man selv kunne velge over kinolerretet, måtte fjernsynskameraet gjøre for deg.

Det handlet ikke bare om billedutsnitt, men også hvilken del av historien som ble fortalt. Den totale historien var ofte for stor, for omfattende og for kjedelig. Utfordringen var å finne de små historieelementene som til sammen ga seeren en tilfredsstillende helhet. En helhet vi skapte. Jeg har tidligere fortalt om dramaturgi som læren om hvordan fengsle et publikum.  Stikkordene var nærbilder og konflikter. Tenk på eksemplet fra Youngstorget. Her hadde fotografen valgt både et nærbilde og en konflikt som neppe representerte helheten, men ble valgt fordi det var dette vi hadde lært å gjøre.

Foto: Adobe stock

På 90-tallet hadde jeg regi på en rekke påskeprogram i TV2. Det var Egil Svartdal som var programleder, og opptakene skulle skje i Israel. Det var en stressende opplevelse med for mange opptak og for mange utfordringer på for kort tid før det skulle sendes. Vi kom i land.

Et av programmene handlet om en liten menighet som besto av kristne palestinere og jøder. (Jødene kalte seg forresten ikke kristne. Det var for belastende overfor andre jøder. I stedet omtalte de seg som messianske jøder.) Menigheten besto av unge familier der foreldrene kunne være i kamp på hver sin side i konflikten.  Ikke fordi de ønsket det, men fordi de hadde blitt innkalt.  De respekterte og aksepterte likevel hverandre.

Noe av det de var opptatt av, var hvorfor media ikke var interessert i deres og andres fredsarbeid. Hvorfor var det de mest ytterliggående på hver side som fikk medieoppmerksomheten? Og hva ville skje om de i midten, fredsbevegelsen, ikke ble synlig?

Vi vet hva som har skjedd? På begynnelsen av 2000 tallet døde mye av fredsbevegelsen i Israel ut. Var det mediene og dramaturgiens skyld? Ikke bare. Men medienes jakt etter nærbilder og konflikter for å fengsle sitt publikum er neppe noe stort bidrag i fredsarbeidet.