Fjerde kapittel

Inspisient – Fra dampradio til sosiale medier del 2

Published 24. juli 2020

Nagra båndopptager var lenge arbeidshesten for reportasjelyd både i radio og fjernsyn.

Jeg ble plukket opp utenfor radioresepsjonen av en lydteknikker med Nagraopptaker i en hvit NRK-boble. Jeg skulle gjøre mitt første innslag til Nitimen. «Fenomener på stjernehimmelen» med dosent på Astrofysisk Institutt. Lydteknikeren var i dårlig humør. Han var trolig lei av unge jyplinger som Kjell Thue ville prøve ut. Han fikk virkelig bekreftet sin skepsis. Selv om jeg hadde forberedt meg godt, ble det altfor mye stotring og stamming. Jeg funderte om årsaken var den negative innstilte lydmannen, eller om jeg rett og slett ikke egnet meg til radio, at jeg tidvis hadde en slags auditiv dysleksi? Jeg falt ned på det siste. Radio var ikke noe for meg. Da jeg tok farvel med lydteknikkeren var han blitt noe mildere stemt. Sikkert fordi han i bunn og grunn var en hyggelig mann som syntes litt synd på denne håpløse figuren. Nei, jeg måtte nok satse på fjernsynet. Selv da jeg en uke senere, til min forbauselse hørte innslaget i Nitimen, hadde jeg bestemt meg for at radio ikke var noe for meg. Det måtte bli fjernsyn.

Men hvordan skulle jeg komme meg inn? Det fantes ingen medieskole utenfor NRK, alt skjedde innenfor huset. Og det var stort sett tre veier inn. Du kunne søke på programingeniørutdanning eller på scriptkurs. Begge steder hadde enorm søkning, noe som førte til et kjempehøyt snitt og veldig smarte teknikere og scripter. Etter hvert fant flere scripter og noen teknikere veien over i produceroppgavene. Men den vanligste veien dit var stipendiatordningen. Der fikk man prøve seg som programledere og producere et år. Disse ble rekruttert blant lærere og folk med en eller annen embetseksamen. Jeg besøkte flere for å få råd, både Lauritz Johnsen, Hans Julius Birkrem og Sverre Tinnå. Rådet var alltid det samme; skaff deg en ordentlig utdannelse så vil det sikkert ordne seg.

Litt mistrøstig begynte jeg på pedagogikkstudiet på Blindern. Mens jeg holdt på med mellomfag begynte ryktene å svirre om stillingsstopp i NRK. Nå hastet det, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig hørt om en fjerde vei inn til huset. Det var å skaffe seg jobb som inspisient, det som senere ble kalt innspillingsleder. Til det trengte man visst ikke noen spesielle forutsetninger. Sommeren sto for døren; kanskje trengte man en sommervikarer? Konen til en fetter av meg hadde vært sekretær for Sigurd Tønsberg. Han var produksjonsleder og edderkoppen i nettet av det meste som skjedde i fjernsynet på den tiden. Hun fikset et møte, og jeg hadde flaks, man trengte faktisk en vikar denne sommeren.

Mens skriptene hadde ett års scriptkurs, besto inspisientens opplæring i gå sammen med en annen inspisient en uke.

Men først skulle respekten for alle kjendisene brytes ned, tenkte jeg senere. Den første oppgaven var nemlig som bartender på NRK’s sommerfest under ledelse av Goggen, sjefen for monteringen. Festen ble disse årene holdt i Studio 1 og 2 i det nye Fjernsynshuset. Og selvsagt, alle de fjerne opphøyde kjendisene ble ganske raskt dus og utleverende overfor den nye unge usikre bartenderen.

Det var utrolig hva man klarte å få til i en midlertidige fjernsynsbrakka mens det nye fjernsynshuset ble bygget. Da jeg begynte som inspisient i 1970 var det nye bygget klart, men bare et av studioene var operativt, studio 1. Det meste skjedde i fjernsynsbrakka. Her lå studioene på rad, det største studio A, og så det noe mindre studio B. Mellom disse hadde man presset in studio C og D. Studio C var et knøtt lite smalt studio med ett kamera som enten var snudd mot programverten som satt i en stol og annonserte programmene, eller mot den andre enden av rommet, der akvariet med pausefiskene var. Husker jeg rett var det kringkastingssjefens privat sjåfør som hadde oppgaven med å fore fiskene. Studio D ble brukt til Dagsrevyen og sportssendinger. Da jeg begynte hadde Dagsrevyen akkurat flyttet over til det nye fjernsynshuset, mens sportssendingene fremdeles gikk fra Studio D. Jeg var flere ganger inspisient på tippekampen der min oppgave var å legge inn riktig tegn i grafikken. Det skjedde manuelt med et sinnrikt system av pappstrimler med hvite tegn som ble dradd frem og tilbake i spalter på en svart pappskive.

*Foto: ukjent /Arbeiderbevegelsens arkiv CC*

Rett ved inngangen i fjernsynsbrakka lå kontoret til inspisientene i første etasje. Her holdt jeg til en tid sammen med de andre inspisientene, som Trond Kirkevaag, Eivind Aaeng, Chris Amble og Jon Hagen. Fra første etasje gikk trappen videre opp til VB-rommet i andre etasje. På reposet i trappen mellom etasjene satt teksteren når han trykket inn norske tekster på detektimen og andre utenlandske programmer.

Fremdeles holdt mye av administrasjonen til i det gamle radiohuset, men i løpet av få år hadde det nye fjernsynshuset overtatt det meste. Vi var alle mektig stolt av fjernsynshuset som på den tiden var av de meste moderne i Europa. Dette var bygget for langt inn i framtiden. Men så tok det ikke lenge før det var for lite og brakker og nye bygninger dukket opp både rundt kringkastingshuset og nede i Gydas vei.

Vi skriver 2020. 50 år har gått siden jeg startet å jobbe på Marienlyst og denne våren ble det hele solgt. Ingen i 1970 så vel for seg at det nye fjernsynshuset som vi var så stolt av skulle bli umoderne så raskt.

Det sier jo sitt.

Ikke altfor mye å rutte dem. – Etterkrigsgenerasjonen del 2

Published 22. juli 2020

Ikke altfor mye å rutte dem. – Etterkrigsgenerasjonen del 2

Sannidal jernbanestasjon. Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA

Vi var ikke fattige. Vi hadde bare ikke altfor mye å rutte med, som for de fleste familier i årene etter krigen. Jeg husker ingenting, men mamma fortalte om stusselige tilstander, liten lønn og kreditt på landhandelen. Den lille frikirkemenigheten i Sannidal hadde gitt pappa en halv stilling. Resten måtte han skaffe seg gjennom annet arbeid, prekenturneer i Vest-Agder eller litt snekring.

Av og til ble jeg sendt til bestefar og mormor i Skien for å bli fetet opp. Det vil si at mormor kom og hentet meg. Bestefar Lars jobbet i Norges Statsbaner og dermed kunne han, og mormor reise gratis i hele Norge.

Lars Fjellestad var født i Larvik og tok telegrafistutdanning. (Han husket morsealfabetet hele livet) Siden steg han i gradene, giftet seg og flyttet til Skien hvor han var stasjonsfullmektig og en av toglederne for Vestfoldbanen. En oppgave som gikk på omgang mellom betrodde medarbeidere.

Gjennom hele barndommen ble det poengtert at bestefar hadde et yrke som gjorde ham til statstjenestemann. Det var noe av det tryggeste man kunne tenke seg. På den tiden var det ikke så mange, hverken ny- eller gammelrike i Norge. Målet for mange var i stedet å bli ansatt som statstjenestemann. Da kunne du ikke sies opp, hadde ordnede arbeidsforhold, og en rimelig grei lønn. At staten skulle finne på å rasjonalisere bort noen, var utenkelig. Lærer, politi eller jernbanemann; du var trygg på at du hadde jobben resten av livet. Og nettopp trygghet, det å sikre livslangt arbeid syntes å være noe av det viktigste for myndighetene disse årene.

Tjenestemannsloven var selve bærebjelken i denne ordningen. Gradvis ble den uthult etter tusenårsskiftet og for 3 år siden ble den helt slettet. Du var ikke lenger garantert livslang stilling om du jobbet i staten.

Bestefar var altså statstjenestemann og stasjonsfullmektig og derfor kunne mormor uten betaling komme å hente meg i Sannidal. Fra Sannidal stasjon på Kragerøbanen tok vi skinnebuss til Neslandsvatn, hvor vi skiftet til Sørlandsbanen, og skiftet på nytt på Nordagutu før vi tok Bratsbergbanen til Skien. Det var gjerne ventetid på Nordagutu, så det ble tid til vafler og saft i kafeen. Dette har jeg vage minner om … etterpå måtte jeg ri litt på granittbjørnene, eller kanskje hunder, som sto ved Myllargutskulpturen på perrongen.

Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Det var god og rikelig med mat hos bestefar og mormor i Hans Haugens gate i Skien. Vi var ofte i delikatesseforretningen hvor mormor hadde med norgesglass som ble fylt med kjøtt- eller fiskeboller med tilhørende kraft, og rød sildesalat.

En ting jeg har stusset over siden, er at ved siden av geitost, gaudaost, kjøttpålegg og syltetøy, hadde de ofte et stykke roquefort. Hvorfor, blant alle hundrevis av ostevarianter i Sør-Europa valgte man å ta hjem den sterkeste av dem alle? For man syntes den var sterk. Man la et godt lag smør under osten og et godt lag over for å mildne smaken. Hvorfor valgte de ikke heller f.eks. en midlere Gorgonzola?

Hvorfor i all verden var roquefort så populær? Foto Shutterstock

Det var lite som gikk til spille. Jeg husker brødskalker, gjerne litt tørre, ble lagt i kaffekoppen. Etter å trukket kaffe ble de tatt opp og drysset med sukker. Godt.

Etter et par år ble pappa invitert, eller kalt, som det het, til Frikirken i Flekkefjord. Jeg husker ikke noe av det, men jeg mener det var snakk om en nesten full stilling, så de takket ja. Så var vår lille familie på fire på nytt på flyttefot, og det skulle ikke bli siste gang.

Noe som gror fort.

Published 20. juli 2020

Noe som gror fort.

Hagen Vår 2

Dette med hagen har jeg av flere grunner tenkt å vente med til neste år. Først og fremst vil jeg bruke tid til skikkelig planlegging før jeg setter i gang. Det betyr at store flater ville ligge der svarte og utrivelige enn så lenge. Men det er måter å løse det på. Det finnes en rang rekke planter som vokser raskt, og attpåtil er spiselige. Jeg sådde i begynnelsen av juni noen potter med squash og blomsterkarse. I slutten av juni var de klare til å plante ut.

Med varme, nok vann og næring vokser de raskt. Dette er hva jeg har fått av 4 squash planter og 5 blomkarseplanter.

Squash-planter vokser raskt og vil gir mage frukter som høstes fortløpende - gjerne mer enn man selv kan konsumere. Da er det godt å vite at også blomstene kan brukes. Ikke bare hannblomstene, som likevel ikke setter frukt, men også hunnblomstene. Ser man at plantene er i ferd med å sette mange knopper, kan man i tillegg til hannblomster også tynne blant hunblomstene ved at man plukker både selve blomsten og anlegget til frukt.

Nederst skal jeg gi en oppskrift på frityrstekte squash blomster, men først litt mer mimring rundt fjernsynsserien Hagen Vår som startet i 1975.

To som var med fra starten var programleder Pio Larsen og Kjell Schulerud. De to var nok ikke alltid helt på linje. Kjell var fagpersonen som ofte irriterte seg over Pio sitt fokus på hageglede, og som ikke var så nøye med fakta. Begge ga viktige bidrag og var med i serien i flere år.

Jeg glemmer ikke fra det første programmet, der Pio Larsen kommer ut, ønsker velkommen og skal presentere den første planten «….som heter….. uff, hva var det igjen..» Nytt opptak. «som heter…… det var da so bare..» Nytt opptak… Nytt opptak. Tilslutt ba jeg innspillingslederen skrive en lapp med navnet som de plasserte inne i planten. Da gikk det. «…som heter Clematis tangutica …».

Det skulle vise seg at å nevne et plantenavn i serien, umiddelbart tømte lageret av slike planter. Etter det første året ba hagesentrene oss om å melde hvilke planter som ville bli nevnt i programmene.

En vinternatt fikk jeg en telefon fra Ullevål sykehus. En pleier hadde fått beskjed fra en person som hadde blitt påkjørt i et gangfelt ved rådhuset i Oslo. Personen hadde insistert på at jeg umiddelbart måtte få beskjed om at han ikke komme på opptak dagen etter. Den skadede som deretter hadde gått i koma, var Pio Larsen. Selvsagt skulle han ikke på opptak dagen etter, det var jo midt på vinteren. Det skulle vise seg at dette ble starten på en nedgangstid for Pio. Etter meget aktive år som ukebladredaktør, kriminalforfatter med Rivertonpris og populær radiokåsør, døde han betydelig redusert noen år senere.

Flere av Hagen Vår programmene ligger nå ute i på NRK arkiv. Dette er det første programmet vi tok opp.

https://tv.nrk.no/serie/hagen-vaar/1975/FOLA01005775/avspiller

Frityrstekte squashblomster

Til dette kan du bruke både hunn- og hannblomster. Hannblomstene er uten frukt. Skal du bruke hunblomster må du plukke dem mens frukten ennå er liten.

Dette trenger du

Røre

200 g hvetemel

80 ml olje (f.eks rapsolje)

315 ml lunkent vann

1,5 ts bakepulver

0,5 ts salt

2 eggehviter

Dipp

1 del Søt Soyasaus

1 del Søt Chilisaus

Dette gjør du

Bland mel, salt, bakepulver og olje. Vann røres inn litt av gangen. Stivpisk eggehvite og vend inn.

Varm frityrolje til 190 grader.

Benytter du hannblomster med fruktanlegg må du splitte frukten, slikt at delene ikke blir for tykke. Dypp blomstene i røren og legg dem i oljen til blomstene får gylden farge. Ikke ha for mange blomster i av gangen.

Pass på å tømme oljen ut av blomsten før du legger den på et tørkepapir. Server dem straks som forrett eller snacks. Dippen rører du raskt sammen.

Med Brita Blomquist i hanskerommet. – 15 år i Piemonte del 1

Published 18. juli 2020

Med Brita Blomquist i hanskerommet. – 15 år i Piemonte del 1

I sør er Piemonte preget av et frodig og fruktbare åskammer.

Jeg har allerede skrevet en del om mat og matlaging. Det har vært en gjennomgående interesse hele livet. Men andre ting har dukket opp, og noen av disse har utgjort en så viktig fase i livet at de utgjør et egent kapittel i vår livshistorie: «15 år i Piemonte»

Så godt som alle drømte om et hus i Syden på slutten av 1900 tallet. Etter turer med ungene til Fårup sommerland, Legoland og Løveparken i Danmark, - med bedret økonomi og økt reiselyst i takt med den; vi var klare for neste steg. Det ble lange bilturer på kryss og tvers i Europa med NAFs reisehåndbøker, reisesjekker og kart. Så begynte det å komme bøker og filmer om folk som hadde kjøpt og renovert gamle hus i Frankrike, Italia eller Spania. Etter reiser til Frankrike både på ferie og i jobbsammenheng, var det naturlig å startet jakten der, og selvsagt i Provence. Flere år dro vi ned for å finne et passende hus.

Men vi falt ikke helt til ro. Først og fremst handlet det om språket. Språkmektig har jeg aldri vært, og fransk var intet unntak. Synd, for fransk kultur, historie og ikke minst matkultur, interesserte meg mye, men det hjalp dessverre ikke. Min fransklærer på gymnaset (det het jo det den gang), konkluderte da også med. «…unge Mørland, din uvitenhet i det franske språg har få hull!».

Muligheten for å kunne kommunisere er selvsagt umåtelig viktig om man vil etablere seg i et annet land. Å finne en felles plattform for å kunne forstå hverandre er nødvendig, og engelsk har nå engang blitt verdensspråket, men det nekter franskmennene sånn uten videre å godta. Da engelskmennene bestemte seg for Brexit, var det en rekke franske politikere som krevde at engelsk skulle sløyfes som offisielt språk i EU. Trolig håper de at resten av verden vil ta til vettet og begynne å snakke fransk. Og det er jo like dumt som når noen engelskmenn tror, at resten av verden, før eller siden, vil gå over til venstrekjøring.

(Ifølge Wikipedia, er det flest mennesker i verden med mandarin-kinesisk som morsmål, deretter spansk og så engelsk. Men engelsk er nok likevel det mest utbredte språk når det gjelder kommunikasjon mellom folk med ulike morsmål. For øvrig regner man med at kun 28% av alle veistrekninger i verden har venstrekjøring (for øvrig bare på øyer i Europa), mens 72% har høyrekjøring.)

Som sagt, kommunikasjon er viktig, og når mange franskmenn mener det utelukkende bør skje på ufeilbar fransk, blir man jo med manglende språkøre noe umotivert. Prøvde fruen seg på litt stotrende fransk, ble de ofte irritert over at man radbrekket deres vakre fransk. I de store byene og turiststedene er de nok flinkere til å forså fransk, men det var jo ikke der vi ønsket å kjøpe hus.

Så vi fortsatte ferden videre til Italia. Toscana som hadde rukket å bli et populært område sånn rundt tusenårsskiftet, så vi startet der.

Bodil hadde tidligere rappet en midtside fra Norsk Ukeblad på et legekontor. Det var en artikkel av Brita Blomquist hvor hun skrev om norske par som hadde etablert seg i Sør-Europa, med navn og telefonnummer. Vi hadde brukt det for å komme i kontakt med nordmenn i Frankrike og det lå alltid i hanskerommet. Nå ble det brukt for å finne mulige kontakter i Toscana.

Toscane er et vakkert område med mye historie og god vin. Men vi fant ut at selv om området hadde det meste av hva vi ønske oss, så var det litt for dyrt for vår lommebok. Så etter et par forsøk ga vi opp.

På vei nordover etter siste forsøk dukket så Brita Blomquist fram fra hanskerommet. Sannelig hadde hun også navn på et par i et område som het Piemonte. Ikke mange nordmenn kjente området på den tiden. Vi valgte å dra innom dette paret, uten egentlig de store forventningene. Og livet skulle nok en gang ta en 180 grader turn.

Eli Anne Langen og Frode Refstad hadde nettopp kjøpt en liten vingård. De drev med litt utleie av rom, og Eli Anne hadde startet å utdanne seg som eiendomsmegler for å spe på inntektene. Vi skulle bli en av de første kundene hennes.

Å gjøre seg forstått

Mens 120 millioner har fransk som morsmål (ifølge Wikipedia), er det litt over halvparten 62 millioner som har italiensk som morsmål. Trolig har italienerne gitt opp å gjøre italiensk til et verdensspråk. Uansett var det helt greit om vi snakket til dem på engelsk, og forsøkte vi oss på litt italiensk, var de gjerne overveldet over våre anstrengelser.

Nå viser det seg at italiensk slett ikke er lett å lære, selv for de med et godt språkøre. Men det holder å gjøre seg forstått. Grammatikken er til dels komplisert og krever en ikke ubetydelig innsats å mestre. Da er det en trøst at også mange italienere også sliter med alle bøyningene.

Som for å bøte på disse vanskelighetene har italienerne, i likhet med flere av de andre middelhavslandene, utviklet et sett av håndtegn som kan erstatte talt språk eller også understreke det som sies.

På samme måte som mange tegn nesten er universelle, og også brukes av oss i Norge, er det viktig å være klar over at det kan være store forskjeller mellom forskjellige land.

Banker du med fingeren på tinningen, betyr det at du er en idiot. Både i Norge og i Italia.

Borer du fingeren inn i kinnet, betyr det i Italia at du mener maten smakte godt.

Hvis noen beveger en slik hånd opp og ned, betyr det: Hva er det du egentlig mener?

Holder du fingeren slik mot øyet betyr det at jeg ser deg, jeg passer på hva du gjør.

Dersom fingeren trekkes litt ned fra øyet, betyr det at du er skuffet over noen eller noe.

Dette er bare noen eksempler på Italienske håndtegn. På YouTube finner du en rekke oversikter. Selv om det er gammelt klipp med Carlo Aurucci, synes jeg dette er det beste. Det gir både bakgrunnen for tegnene og de mest brukte.

https://www.youtube.com/watch?v=aHZwYObN264&list=TLPQMTcwNzIwMjAJK0k0y1YSaQ&index=1

Det hvite hus på Marienlyst – Fra dampradio til sosiale medier del 1

Published 16. juli 2020

Det hvite hus på Marienlyst – Fra dampradio til sosiale medier del 1

Tidligere har jeg fortalt om fjernsynsserien Hagen Vår som jeg var ansvarlig for i 7 år. Men mitt medieliv startet ikke der.

Det hvite hus på Marienlyst var mitt livs drømmeslott, der det lå på høyden bak Marienlyst stadion. Å kunne jobbe der syntes egentlig uoppnåelig, likevel bestemte jeg meg for akkurat det. Helt siden jeg som 7-åring hadde besøkt famille i Brooklyn og sett cowboyer på svarthvitt fjernsyn, hadde jeg bare et ønske: å komme innenfor det hvite hus. Radio eller fjernsyn, det spilte ingen rolle.

En nær venn av tante Else var fagottist i kringkastingsorkesteret. Egil Staal var en av dem som hadde vært med fra starten. Han hadde vært en del av Øyvind Bergs 10 manns Bristolorkester, som ble stammen i senere Kringkastingsorkesteret. Egil hadde spilt saksofon, men nå trengte Øyvind Berg en fagottist, og Egil tok på seg oppgaven. En dag spurt Egil om jeg ikke vil være med på opptak av Meloditimen i Store studio.

Det ble en nesten magisk opplevelse. Gjennom radioresepsjonen bar det inn til orkesterets oppholdsrom. Der var de, de man bare hadde hørt om, dirigenten Øivind Bergh, pianisten Johan Øian (han med klaverovergangene), Bobben Hagerup med slagverk og konsertmester Aage Wallin. Alle så hjertelig mot en 14-åring som fikk besøke det hvite hus på Marienlyst og Store Studio for første gang. Sammen med teknikeren i det beskjedne kontrollrommet som den gang lå på sideveggen, fulgte jeg med på opptakene med Johan Øian ved flygelet. Det var nesten uvirkelig når jeg senere samme dag hørte det hele nok en gang i radioen. «Starstruck» før ordet var oppfunnet. Men så ble de litt mer menneskelig, da Egil fortalte at det vanligste tidsfordrivet i pausene for musikerne, var å fise på en tent lighter så flammen sto ut fra buksebaken. Kanskje var det det som gjorde det hele ble litt mer oppnåelig.

Som nevnt, radio eller fjernsyn. Jeg hadde akkurat startet på Ex Phil ved universitet i Oslo og lurte på hvordan jeg skulle komme meg innenfor. Som et overkommelig prosjekt sendte jeg et forslag til Nitimen. Hadde hørt et fasinerende foredrag av Øystein Elgarøy ved Astrofysisk institutt på Blindern, så jeg foreslo to innslag om stjernehimlene, og jommen ble jeg ikke innkalt til møte hos Kjell Thue, nitimens far. Programmet som hadde startet 4 år tidligere hadde rukket å bli et av radioens mest populære. Husk at det fremdeles var bare èn radiokanal og fjernsyn stort sett bare som kveldsending. Etter å ha snakket lenge om filosofien bak programmet, sa han til min overraskelse uten videre ja til programideen. Jeg skulle møte utenfor resepsjonen noen dager senere for å få med lydmann. Det skulle ikke komme til å gå særlig bra.