Fjerde kapittel

Reiseregning til besvær – Fra dampradio til sosiale medier del 10

Published 9. november 2020

Reiseregning til besvær – Fra dampradio til sosiale medier del 10

På TV-museet i Selbu står mye av det utstyret vi brukte på 70 tallet, som denne OB bussen. De første var grå og grønne. Dette er andre gerenasjon hvite vogner med blå dekor.

Etter en del innkjøringsproblemer følte jeg meg etter hvert godt til rette som producer I Opplysningsavdelingen. Jeg slet en stund med at jeg var så ung, bare 24 år. Trolig den yngste producer den gang. I tillegg så jeg visst enda yngre ut.

Jeg husker en gang jeg skulle ha med Wenche Foss i et program om litteratur. Hun skulle lese et avsnitt fra en bok. Ikke uvanlig på den tiden skulle producer introduseres. Så en av mine sjefer, Hans Julius Birkrem, som kjente fruen, ble med meg til et studio hvor hun hadde prøver på et teaterstykke. Da Birkrem sa at dette er produceren, snudde hun seg, og mønstret meg opp og ned før hun utbrøt: «Du gode! Det er jo bare barnet!» Ikke akkurat en bemerkning som hevet selvtilliten. Jeg fikk gitt henne teksten og avtalte å møte henne noen dager senere. Vi møttes på pauserommet utenfor studio. Da la hun teksten foran meg. Den var full av merknader, understrekninger og fargekoder. «De Mørland,» sa hun «…jeg lurer på noen steder i teksten. Som her… Hvor vil De at jeg skal legge trykket? Og her. Hva synes De om jeg tar en litt ekstra pause her…. Har De noe forslag til….» Slik er en profesjonell skuespiller. Man har respekt for en regissør, selv om det er en guttunge.

Av og til føltes det litt uvirkelig. Ikke minst når jeg ledet OB produksjoner. Da hadde guttungen ofte mer enn 20 personer under seg.

70-tallet var en herlig tid hva gjaldt økonomien til produksjonene. Ingen økonomistyring var foreløpig på plass. Man bestilte det man følte man trengte: skinner for kameravogn gjennom deler av Frognerparken, deler av Kringkastingsorkesteret for å lage en liten vignett, befaring en ukes tid i Hellas, eller Jølstad begravelsesbyrå med bil og kiste i Botanisk hage for å illustrere nedbrytingen i naturen. Det fikk koste hva det måtte. Det nærmeste man kom var noe man kalte etterkalkyle, der man samlet de utgiftene man hadde styr på med en ide om å lære litt til neste gang.

Men et sted var det nøyaktig kontroll. Det var reisekontrollen, der reiseregningene ble gjennomgått. Her var det viktig at man kunne alle reglene for å unngå at utgifter ble strøket. Ofte ble man avkrevd ekstra forklaring for en eller annen utgift.

Jeg husker en gang jeg skulle lage en reportasje om studiearbeid på Vestlandet. I den forbindelse besøkte jeg sauebonde og flymekler Jon Furdal i Åkrafjorden. Den formiddagen hadde han et oppdrag med et helikopter som ville passere Åkrafjorden. Hadde det ikke vært en ide å få noen bilder fra lufta? Han skulle ordne det til halv pris. Det kunne jeg ikke stå for. Helikoperføreren ble fristet med rømmegrøt, og kort tid etter landet han i frukthagen til Furdal. Jeg fikk flotte bilder men ble litt betenkt når regningen kom. 8 000 kroner var halv pris, men fremdeles mye penger.

Derfor ble jeg ikke overasket over oppringing fra reisekontrollen. Det gjaldt vestlandsturen. Jeg holdt pusten. Jeg hadde satt opp kjøp av to aviser den ene dagen. Var jeg ikke klar over at man bare hadde rett til en avis pr dag, hvis ikke måtte man vedlegge begrunnelse. Ikke et ord om helikopteret. Jeg ba dem bare stryke en av avisene. De 8 000 kr hadde de ikke noe regulativ for.

*Foto: Asgeir Valldal/Norsk Folkemuseum Sjøflyhavna ved Fornebu.*

Det var ikke så vanlig å bruke helikopter for filming på den tiden. Det ble regnet som for dyrt. Man brukte vanligvis småfly, og gjerne sjøfly. De holdt til på sjøflyhavna på Fornebu. Her hadde man opparbeidet seg god erfaring med filming fra lufta, og NRK var stor kunde. Senere falt helikopterprisene, og nå er det dronefilming i annet hvert program.

En strammere økonomistyring måtte komme, og i løpet av 80 årene fikk man ikke starte en produksjon uten et budsjett man måtte følge. Ikke like moro.

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Published 6. november 2020

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Man kunne virkelig drømme om framtiden, på 50 tallet. Slik så man for seg framtidens hus i plast.

Man snakker gjerne om «den amerikanske drømmen». Men på 50 tallet, da jeg som 7 åring dro med foreldrene «over there», handlet det i stor grad om landet Amerika som alles mål. Bare man kunne komme seg til Amerika, ville alt bli bra. Kanskje syntes man gjenoppbyggingen i Norge etter krigen gikk for sakte. Uten utdannelse så man ikke de store fremtidsmulighetene. Men som enhver nordmann, var man jo født med hammer i hånden. Det var bare å komme seg over, få jobb som «carpenter», så tok det ikke lang tid før man hadde hus og bil og en livsstil man i Norge bare kunne drømme om. Derfor drømte man om Amerika.

For det het Amerika på den tiden, ikke USA. Det var først senere jeg skjønte at Amerika var et kontinent med både nord, mellom og sør.

Det er nå snart 200 år siden den første gruppe utvandrere seilte fra Stavanger med skuta Restaurationen. Siden kom det flere bølger og etter andre verdenskrig dabbet det noe av. I vårt område, i New Jersey, var det først og fremst første og andregenerasjons innvandrere med fremdeles sterke bånd til gamlelandet.

På 50 tallet var man optimistisk. Selv den kalde krigen og atomtrusselen klarte ikke å ødelegge troen på fremtiden. Og det var her den amerikanske drømmen lå. Ikke minst den tekniske utviklingen skulle hjelpe alle til et bedre liv. Om ikke en selv, så i hvert fall neste generasjon. Sånn var det på 50 tallet og i mange år framover. De aller fleste barna som vokste opp i Amerika fikk en høyere levestandard enn foreldrene.

Men så skjedde det noe. Fra 80tallet er det færre en 50% av barna som får det bedre enn foreldrene sine.

De rike blir rikere og de fattige enda fattigere og gruppen middelklassen skrumper inn. Dette er noe mange mener har ført til det splittede USA vi nå ser. Noe som også har ført til at de etniske motsetningen som har ligget der hele tiden blusser opp på nytt.

En del av den amerikanske drømmen var ideen om at USA skulle være «the melting pot», der ulike etniske grupper skulle smelte sammen til en nasjonal enhet. Da jeg mange år senere, på slutten av 90 tallet produserte en del programmer i NRK om nyere amerikansk historie, var nettopp dette temaet. Vi intervjuet mange 2.generasjons innvandrere fra ulike verdensdeler. De var skjønt enig om at denne sammensmeltingen ikke fungerte, og beskrev i stedet resultatet som «the salad ball». Man beholdt sin egenart og kultur og var avhengig av dressingen for å kunne skape en enhet. Og det er vel denne dressingen som de siste årene i stor grad har gått tapt.

Men USA har vært gjennom mange kriser før, borgerkrig og økonomiske depresjoner og alltid kommet styrket ut av det. Vi får håper det skjer også denne gangen.

*Moderen sammen med en gammel slektning foran vår nye Chevrolet.*

Men i 1956 levde familien Mørland sin amerikanske drøm. Man bodde bedre, spiste bedre, opplevde mer, og i ekspressfart fikk pappa tatt sertifikat og kjøpt bil, en diger svart Chevrolet. Aldri siden fikk familien en så flott bil.

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Published 2. november 2020

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Vi hadde fått et tilbud på en liten vinmark ved Casa Karen. En familie i Torino hadde visstnok arvet den lille flekken. Men nå var den i familien som hadde drevet med vin død, og resten ville kvitte seg med vinrankene. Vi hadde fått tilbudet, var skeptisk, men også fasinert av å få fem vinranker rett utenfor stuevinduet. Lionello, vinbonden vi kjente, mente absolutt vi burde slå til å betale de 4 000 € som de krevde. Så vi signaliserte at vi var interessert.

Vi hørte ingen ting på en lang stund, så vi trodde noen andre hadde fått det. Men en dag ringte Mario, arkitekten/geometraen vår. Kunne vi komme på kontoret til faren, gamle Filippa som tidligere hadde vært en slags kommuneingeniør. Vi dro inn. Der satt familien som eide marken, Mario og faren. Faren tok ordet og sa at han hadde blitt enig med selgerne om en pris på 3 000€. Sånn helt uten vår viten hadde han påtatt seg rollen som vår forhandler, så det var bare å undertegne, og vi kunne gå ut av kontoret som vinprodusenter.

Det første vi gjorde, var å skaffe oss en bok om vindyrking. Første kapittel var «Før du kjøper en vinmark.» Det var kanskje i seneste laget, men vi kunne snart konstatere at vi hadde gjort et godt kjøp. For i boken sto det at den beste marken lå gjerne 2/3 deler opp i en skråning med retning mot sørøst. Og det gjorde den. Det hele handlet om temperatur. Lengst nede i skråningen er det ofte kaldere om natten enn lenger opp. Retningen mot sørvest sørger for at morgensolen raskt varmer opp jorda.

Jeg mener vi hadde kommet til mars måned, så det var bare å komme i gang. Å tenke på utstyr til selve vinproduksjonen hastet det ikke med. Nå var det viktig å få beskåret plantene før de første skuddene kom. Boken vi hadde skaffet oss fortalte at det var mange måter å gjøre dette på, så vi lot heller Lionello lære oss.

Beskjæring er noe av det viktigste man gjør i vinmarken. Her formes plantene over år. Beskjæringen kan starte så snart alle bladene har falt av. Da er det ikke mer næring de kan tilføre vinstokken. Planten er nå et villnis av store og små grener. Det meste skal bort for å sørge for noen få, men kraftige vinklaser.

I vårt område beskjæres Barbera etter et system som heter Guyot.

Allerede året før har man valgt ut en kvist som skal bli neste års «pisk» denne bøyes ned og festes til nederste tråd. Man teller opp 7 til 9 anlegg for skudd og kutter resten av pisken. Resten av grener og kvister skal bort, bortsett fra det som skal bli neste års pisk. Avfallet legger vi mellom vinrankene. Når vi var ferdig med beskjæringen, kommer Lionello med traktoren og hakket kvister og grener ned i jorda.

I overgangen april/mai kan vi se de første skuddene åpne seg, og eventyret er i gang.

Hvitløksreker

Published 31. oktober 2020

Hvitløksreker

Det er ikke dårlig, hva man kan få ut av en chillibusk og rekerester.

Det er høst. Det meste av sommerblomster har visnet. Noe som i lang tid skaper vakre gule og brune sjatteringer bak i hagen. Ved inngangsdøra er det fremdeles planter som holder stand. En av plantene som har holdt seg godt er en chilliplante.

Men nå er det på tide å høste før frosten kommer. Et par vil jeg bruke til rekene, resten henger jeg i en tråd i vinduet. Tørkede chilli er nesten like gode som ferske.

Jeg har tatt utgangspunkt i reker som ble til overs fra i går. Merkelig, men vi hadde ikke problemer med å få ned en halv kilo reker tidligere. Nå sier det stopp lenge før. Men det gjør ingen ting. Restene kan brukes til en god lunsjrett dagen etter.

Det meste av skalldyr kan brukes. Så har du andre smårester i frysen, av scampi, tigerreker eller krabbeklør, er det bare å rense å ha dem oppi.

Hvitløksreker er en rask rett å lage. Server gjerne med ristet brød og en ekstra sitronbåt.

Dette trenger du

Til 2 personer 
En håndfull rensede reker
4 hviløksbåter
1 - 2 chilli
1  sjalottløk
En stor spiseskje smør
Sitron
Salt og pepper

Dette gjør du

Rens og kutt hvitløk, sjalottløk og chilli i tynne skiver. La det surre i godt med smør til det er mykt. Tilsett saften fra en halv sitron. Smak til med sitronsaft, salt og pepper.

Bland inn en neve hakket persille og til slutt rekene som får et par minutter varme før det hele kan serveres.

Amerika på tungen. – Etterkrigsgenerasjonen del 13

Published 29. oktober 2020

Amerika på tungen. – Etterkrigsgenerasjonen del 13

Corn flakes var mye kulere enn kavring og melk.

Møtet med Amerika var overveldende. For en som stort sett hadde ruslet rundt i Flekkefjords gater, var alle de høye bygningene, alle bilene, alle menneskene, alt sammen - veldig stort.

Men også det man puttet i munnen var nytt og anderledes.

For hva var jeg vant til fra gamlelandet? Etterkrigstiden var for middelklassen preget av sparsomhet i matveien. Fremdeles var husholdningen stort sett basert på ubearbeidede råvarer. Bortsett fra fiskepuddingen som ble kjøpt i delikatesseforretninger og stekt i skiver med poteter og raspede rå gulerøtter. I helgene ble fiskepuddingen servert med hvit saus med reker i. Var du heldig, fikk du en håndfull reker på tallerkenen.

Andre typiske middagsretter var stekt sei og makrell, medisterpølser, ertesuppe, grøt, pannekaker, blodpudding, kjøttkaker og bankekjøtt. Typisk søndagsmiddag var svinestek med surkål.

Til frokost og kvelds var det brød med pålegg. Hjemme var det ikke det store utvalget. Stort sett gikk det i syltetøy av selvplukkede bær, geitost, prim og nøkkelost. Var vi på besøk hos noen med bedre råd, vanket det gjerne kjøttpålegg og sardiner i olje.

Så det var litt av en overgang da vi kom til Amerika hvor pappa som pastor fikk bedre råd. Her fikk vi melk på flasker av melkemannen hver morgen. Cornflakes, hvitt brød og sjokoladepålegg til frokost. Ofte også egg og bacon. Andre nye bekjentskaper ble grillet kylling, stekt kalkun, marshmallow og softis.

Det er naturlig bare brokker av hva jeg opplevde som ennå sitter, men en ting gjorde særlig inntrykk. Man kunne kjøpe sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk. Det var et filtlignende bånd, trukket med sjokolade som var festet inne i røret. Når melken ble sugd opp gjennom sugerøret fikk det sjokolade fra sjokoladebåndet. Da jeg fortalte om dette til jevnaldrende etter jeg kom tilbake til Norge, trodde de det var en skrøne. Et sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk! Men nå har jeg funnet beviset. Noen hadde lagt en pakke av de gamle sugerørene ut for salg.

I løpet av 50 årene ble fjernsyn allemannseie i USA. Ja, man hadde gjerne flere apparater slik at man kunne bevege seg fra rom til rom uten å gå glip av noe i programmet. Dette preget også maten og måltidet. Vi fikk TV-bord som lignet på små campingbord og TV-servise. Det siste handlet gjerne om kaffeservise med kopp og tallerken uten skål, der det var formet en ring på tallerkenen hvor koppen skulle stå, slik at man kunne sitte med tallerken og kaffekoppen uten å trenge et bord.

*Den amerikanske forløperen til Fjordland.*

Og så var det «TV-dinner». Den dukket opp på begynnelsen av 50 tallet. Det var visst en flymatprodusent som kom på ideen å utnytte folks økte TV titting. De laget ferdigmat, slik de gjorde det til flypassasjerene. De ulike ingrediensene ble fordelt i ulike rom i en aluminiumsform og fryst ned. Så var det bare å sette formen i oven og i løpet av 25 minutter hadde man ferdig middag som man satte på TV-bordet foran seg. Slik sett kunne man sitte uavbrutt i hver sin godstol å se fjernsyn til man skulle gå å legge seg.

Forgjengeren til Fjordland 😊