Fjerde kapittel

Litt julemat

Published 8. desember 2020

Det har gått en stund siden jeg la ut matoppskrift. Når vi nå er ferdig med julebordene her på Villa Karen, tenkte jeg å dele noen av rettene vi har hatt. Noe ordinært julebord med buffe med tradisjonell julemat har det ikke vært. I stedet en 7 retters med ingredienser som man forbinder med jula. F.eks en julepate, kalkunrulade med sviskesaus, «juletorsk» på potetmos med innpisket aioli og strødd med sort trøffel, og asiatisk ribbe på rotgrønnsaker inspirert av europamesteren Christian Andre.

Her er oppskriften på julepateen.

Julepate

Dette trenger du

4 dl daggammel loff bløtt i 5 dl kremfløte
300 gr svinespekk
300 gr kyllinglever
400 gr kalvekjøtt f.eks bog
500 gr svin nakkekotteletter
2 egg
4 sjalottløk, finhakket
6 hvitløkfedd, finhakket
16 gr salt
2 ts nykvernet pepper
1 ts timian
1 ts rosmarin
1 ts malt ingefær
½ ts malt nellik
1 dl calvados (evt konjakk)
Bacon
laurbærblader

Dette gjør du

Blank hvitløk og sjalottløk med smør i panne. Kjør svinespekk og kyllinglever fint i kjøkkenmaskin. Kjør kalv- og svinekjøtt grovere. Bland alt sammen.

Kle en brødform med bacon og 5- 6 laurbærblader. Sett stekeovnen på 170 grader.

Pateen er ferdig når kjernetemperaturen er 75 grader. Sett deretter pateen under press i minimum et døgn.

I bilde over har vi servert pateen med spiresalat, rognebærgele og tyttebær.

Butterdeig med feta og spinat

Dette er en av apetizerne vi serverer før første forrett.

Dette trenger du




4 plater butterdeig
2 dl frosne spinatblader tint og vannet presset ut, finhakket
150 gr fetaost
1 sjalottløk, finhakket
2 fedd hvitløk, finhakket.
1 egg
Salt og pepper

Dette gjør du

Bland ingrediensene til fyllet: spinat, sjalottløk, hvitløk og egg. Til slutt smuldrer du inne feta, og smaker til med salt og pepper.

Tin butterdeigen og kjevl ut så platene blir kvadratiske. Legg fyllet på kanten, pensle resten av platen med pisket egg og rull sammen.

Legg rullene i fryseren noen timer. Da blir rullene letter å skjære over. Skjær skiver med tykkelse ca 2 cm.

Legg på stekeplate og pensle over med egg og evt et dryss med Maldonssalt. Sett oven på 210 grader, og stek i ca 15 minutter til rullene har fått en pen farge.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Published 6. desember 2020

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Foto: Luftforsvarsmuseet

Det var vel rundt 9 årsalderen at jeg virkelig tok inn historien om den andre verdenskrig og Norge. Og det var bilde over som ble essensen av hva det hele handlet om. En vårdag på Akershus festning der Milorgmannen Terje Rollem overtar festingen fra tyskerne. Lenge trodde jeg at Rollem her overtok hele Norge fra tyskerne. Det hele forgikk i høflige og ordnede former. Milorg og hjemmefronten var heltene, tyskerne var bortsett fra noen slemme i Gestapo, greie folk som var sendt hit mot sin vilje. Det var de norske nazistene som hadde vært de slemme. Derfor var de ikke med på bildet. Her var bare de flotte motstandsmenn og de høflige tyskerne representert.

Etter hvert som årene gikk forsto man at historien ikke var så enkel og svart/hvitt. Ikke minst Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» ga et bilde som var mer sammensatt. At deler av romanen bygger på ting som skjedde i Arendal under krigen, og som pappa husket, gjorde et stort inntrykk.

15 år etter at vi bodde noen uker hos farfar i kleiva i Arendal, bare noen 100 meter fra hvor NS-legen som beskrives i Sigurd Hoels bok begikk selvmord, var jeg engasjert i NRK Fjernsynet Opplysningsavdelingen med ansvar for voksenopplæring.

Arne Okkenhaug hadde akkurat gått av som leder for Opplysningsavdelingen. Tidligere nestsjef Oddvar Foss hadde rykket opp som Programredaktør. 62 år gammel ønsket Okkenhaug å bruke de siste årene i NRK til sitt hjertebarn, folkeopplysning. I flere år utgjorde vi to NRK’s voksenopplæringsavdeling.

Arne Okkenhaug fra Trøndelag var utdannet som lærer og begynte i Skolekringkastingen i 1935. Som heimefrontmann måtte han rømme til Sverige i 1942. Her steg han raskt i gradene ved Den norske legasjonen i Stockholm. Med flere ansvarsområder var han stadig på farten mellom Stockholm og London. Etter krigen ble han sjef for Skolekringkastingen, før han i 1949 arbeidet noen år i UNESCO i Paris som han hadde vært med å planlegge. I 1964 ble han så leder for fjernsynets opplysningsavdeling.

I 1974 begynte man å tenke på 30 årsfeiringen av frigjøringen som skulle skje året etter. Jeg husker jeg tok det opp med Arne.

Hva om vi lager en historisk serie om hjemmefronten?

Hmm..

Du var jo en av de sentrale personene i dette. Du sitter inne med det meste av historien.

Vet ikke…

Er det ikke viktig at vi forteller det nå, mens de som var med fremdeles lever?

Så tok han en lang pause.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen.

Så var samtalen over. Jeg lurte veldig på hva han mente. Det ligger fremdeles i tankene når jeg leser at etterkommerne fra hjemmefrontkjemperne har stevnet Marte Michelet og Gyldendal for boken, «Hva visste Hjemmefronten».

I desember 1974 var Okkenhaug og jeg på seminar arrangert av EBU i Sveits. Jeg husker at under nedstigningen til Zurich var det et forferdelig uvær, og det knaket i flykroppen. Arne så nok at jeg ble bekymret, så han la hånden på armen min og forsikret at fly var noe av det sikreste som fins. Så kom det en rekke anekdoter fra flyturer mellom Sverige og England under krigen.

Et halvt år senere skulle Arnes sønn, som nettopp hadde tatt flysertifikat, besøke sin far på hytta ved Portør. Han hadde fått låne et sjøfly, og nå skulle han vise faren hytta fra lufta. Det han ikke var klar over, var at den flytypen han hadde lånt, hadde mindre motor, enn det han var vant til. Så da han da han la flyet over for å ta en sving over øya var motorkraften for liten til å holde høyden. Sønnen overlevde så vidt, men ikke faren.

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

Published 3. desember 2020

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

I pappa, pastor Ansgars vokabular, var utrykket «vingårdsarbeider» en hedersbetegnelse. Det sto for en som arbeidet i Guds vingård, menigheten.

"Så skulle jeg få oppleve min egen sønn som vingårdsarbeider", sa han ofte med et smil, da han besøkte vinmarken vår i Italia.

Forholdet mellom alkohol og den noe pietistiske oppveksten vart utfordrende. Den hang ikke helt sammen. På den ene siden den sterke avholdsbevegelsen innen kriken. På den andre siden all bruk av metaforer fra vin og vindyrking i Bibelen. Det underligste var at de kunne se det rare i det.

Vi vet at Jesus drakk vin, men vi liker det ikke.

… kunne de lattermildt si … og kanskje endog mene det.

Etter hvert forsto man forskjellen mellom en argumentasjon som gikk på at alkohol var synd, og avholdsstandpunkt tuftet på solidaritet.

Foto Leif Ørnelund, Oslo museum. Landsfaderen.

Jeg husker jeg gjorde et opptak med Einar Gerhardsen kort tid før han døde. Han hadde et lite kontor ved Youngstorget. Og det var avholdssaken og arbeiderbevegelsen det handlet om. Hans viktigste poeng var ansvaret man hadde som tillitsmann. Da skulle man være et forbilde for de andre. Å være avholdsmann var bare en del av dette. Og det var nettopp her han var mest skuffet over sin gamle bevegelse. Lederne i partiet var ikke lenger det forbilde de burde være.

Alkoholen hadde vært en svøpe for mange fattige familier, fortalte Gerhardsen. På vei hjem med lønningsposen var man innom kroen og drakk opp mye av pengene. Og kroen, var ofte eid av deres arbeidsgiver. Så det var for å hjelpe den fattige arbeideren til å gå rett hjem til kone og unger med pengene, at man skulle holde seg unna alkohol.

Til slutt tok han historien om da han drakk en russisk borgermester under bordet. Det var middag, og man hentet mat og drikke fra en buffe. De fleste forsynte seg med øl i det store glasset og vodka i det lille. Gerhardsen forsynte seg bare med vann i det store glasset og lot det lille stå. Borgermesteren misforsto det hele, og trodde Gerhardsen forsynte seg kun med vodka, noe han for høflighets skyld følte han måtte følge opp. Og det tok ikke mange ølglass med vodka før mannen lå under bordet, og Gerhardsen ble den store stjernen i selskapet.

Med tiden endrer folk holdning, så også pappa. Han kunne de siste årene unne seg et glass i ny og ne. Han var jo opprinnelig gartner, og syntes det var interessant å bli mer kjent med vindyrking. Når han var på tråden, var det ofte spørsmål om hvordan det gikk i vinmarken.

Vindyrking er en helårsbeskjeftigelse. Etter at vinmarken er beskåret og nye skudd kommer til syne, må den stadig sees etter.

Vindyrking er en monokultur som er utsatt for sopp og insekter. Her kommer man ikke utenom sprøyting. Det gjelder enten du driver økologisk eller tradisjonelt. Det vi imidlertid opplevde de årene vi holdt på, var at fler og fler brukte økologiske plantemidler, selv om de ikke definerte seg som økologiske.

Her i Larvik har vi et stort hyllebærtre utenfor kjøkkenet. I år var vi innstilt på å få plukket bærene og lage saft. Men ikke før hadde bærene skiftet farge, så kom en flokk med trost og rensket treet for bær i løpet av en halvtime.

Jeg lurte ofte på hvorfor ikke fuglene forsynte seg av vindruene? I løpet av de over tusen år man har dyrket vindruer rundt Middelhavet, har vel fuglene funnet ut at det ikke var liv laga å prøve seg.

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Published 1. desember 2020

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Farfar var nok bare såvidt konfirmert, da han som førstereisgutt mønstret på barken "Glimt".

Noen uker, det var kanskje noen måneder, våren 1957 bodde vi i Bendiksklev.

Å bo hos farfar i Arendal var som et eventyr. Jeg tror sikkert det hjalp til med å komme over alt det nye og fascinerende vi hadde lagt bak oss i Amerika. Grosserer Mørland eide både en stor bygård i Bendiksklev, og deler av havnelageret på Langbrygga. Der ute drev han fòrblanderi. Han hadde blant annet for til høns som het «Tippe-Nipp», kan jeg huske.

Men det er Bediksklev jeg husker best. Farfar hadde leid ut første etasje til forretninger. Blant annet rom for kolonialen til Klara Karlsen, som hun drev sammen med sine ugifte søstre. Gjennom den store kjøreporten i midten av bygget kom man inn til det store saltlageret som lå i fjellet bak bygget. Midt i kjøreporten var inngangsdøra. Her gikk trappen opp til andre etasje hvor kontorene og deler av lageret lå. I tredje etasje bodde farfar. Her var det også en ekstra liten leilighet og gjesterom. Her bodde vi mens vi ventet på at pappa skulle komme etter fra Amerika.

*Foto Google street view* Bendiksklev i Arendal

I fjerde etasje lå resten av lageret. Jeg husker alle luktene og det lille kafferommet på loftet.

Farfar hadde sin egen kaffeblanding, Mørland Spesial. Han kjøpte inn rå bønner, blandet kaffe fra ulike land, og fikk brent dem på Arendals eget kaffebrenneri. Jeg fikk lov til å veie opp kaffebønner som kom fra brenneriet og pakke dem i ¼ kg’s poser.

Men et annet tydelig minne fra Bendiksklev var en del av gjenstandene farfar hadde i leiligheten sin. Den store klokken med den dype klangen og de små tablåene i gips som sto rundt forbi. Det var som små teaterstykker som utspant seg og trigget fantasien. Nå har mye av dette havnet som arv her i Larvik.

*Ting fra Bedndiksklev som har endt opp her i Larvik.*

Farfars liv var spennende. Etter noe år som læregutt i ulike forretninger, ville han som de fleste på den tiden til sjøs. Som førstereisgutt ble han rodd ut med sin grønnmalte kiste og halmmadrass til barken «Glimt». De seilte stort sett mellom Karibien og Østersjøen. Flere ganger holdt det på å gå galt. En gang ble seilene flerret av da, det plutselig kom en orkan. Etter noen år bestemte han seg for å ta styrmannsskole. Som styrmann mønstret han på dampskipet DS "Truma".

*DS "Trauma#" hvor farfar var styrmann fram til han mønstret av 23 år gammel.*

År 1900 gikk han i land for godt, og startet sin grossistforretning 23 år gammel. Nils Mørland AS. Den ledet han fram til sin død 82 år gammel.

Farfar var både en varm og en fjern person. Han tygget og spyttet skrå, noe som satt sitt preg på lukten i leiligheten. Han skulle alltid ha meg liggende ved siden av seg på divanen når han snorkende hvilte middag. Det syntes jeg var stas. Så spiste han grapefrukt til frokost. Det var det ingen andre som gjorde. Han tok saltbad i badekaret hver dag for gikta. Hver dag tok han seg en spasertur ut til havnelageret med spaserstokken med sølvhåndtak. Det var spennende og være med ham på disse turene for han kjente og pratet med så mange originaler. Så hadde han noen små triks som han gjerne viste unge og gamle han møtte.

Nå skal du se noe rart!

Så tok han opp en sikkerhetsnål med en fyrstikk på av lommen.

Hver dag, fra 6 til 16, ledet han sitt firma til kort tid før han døde 82 år gammel!

En hektisk uke

Published 29. november 2020

En hektisk uke

Fredag formiddag var matkassene klar for avhenting. Et virtuelt julebord!

Coronasituasjonen har blitt en stor utfordring for utelivsbransjen. Jeg er virkelig glad vi ikke driver en regulær restaurant med ansvar for ansatte og høye driftskostnader. For vår lille hjemmerestaurant, Villa Karen, har det også, på ulike måter, blitt utfordringer. Riktignok mistet vi de fleste middagene vi vår. Det kan vi leve med. Vi er tross alt pensjonister.

I oktober kunne vi avholde de fleste middagene her i Jegersborggata, da gruppene besto av par som enkelt kunne holde en meters avstand. Når det ikke er par er det verre. Så da styret for en barnehage skulle ha en middag som avslutning etter et styremøte før jul, måtte vi kontakte dem og si at det ble vanskelig, siden vi ikke kunne holde meteren.

Men kan dere da holde middagen på vårt styrerom?

Vel, tja… kanskje det?

Så bra, da sier vi det.

Hmm..

Ikke mange dager senere kom en ny telefon fra en leder for IKT avdeling i kommuneadministrasjonen i en naboby.

Vi har fått en utfordring.

Hva gjelder det?

Vi skulle hatt et julebord, men det er jo ikke mulig i disse tider. Så vi hadde tenkt oss et virtuelt julebord. Der alle sitter hjemme hos seg selv, men er sammen via Teams.

Men vi er ikke noe cateringselskap. Hadde det ikke vært bedre….

Nei, nå skal du høre. Ideen er at alle skal lage sin egen mat fra en matkasse de mottar. Så instruerer du hva de skal gjøre via internett. Høres ikke det morsomt ut?

Jeg vet ikke riktig….

Jeg stikker innom, så snakker vi om det.

Jeg må innrømme at det hørtes ut som en gøyal ide, men som vanlig glemte jeg å tenke gjennom alt hva det ville innebær å ha en syvretters «styremiddag» og en fireretters «virtuell julebordsmiddag» - PÅ SAMME DAG! ….. OG FOR 66 PERONER!

Matkassene gjøres klar for avhenting. I hver eske 18 ingredienser som skulle til for å lage 3 apetizere, gratinert tomat, kalv indrefilet med grønn pepper i fløtesaus, sukkererter og potetbåter, skjøkoladefondant og rundstykker!

*Jeg måtte hente fram gamle kunster, da jeg laget små videosekvenser som viste hvordan de ulike rettene skulle lages.*

Så dere skjønner at det ikke har vært mye tid til bloggen denne uken.