Jeg tar meg stadig i å si at dette går jo greit. Vi lever da livet tilnærmet som før. Vi trenger ikke være urolig for jobbene våre. Som pensjonister kommer penger inn på kontoen hver måned, uavhengig av pandemien som herjer. Riktignok har det blitt mindre med sosial omgang, litt lenger mellom hver gang vi ser noe til slekt og venner. Men det skal vi da kunne holde ut litt til. For det er lys i enden av tunnelen.
Men så er det det da, at vi ikke helt vet hva dette lyset i tunellen vil innebære. Er det sikkert at alt blir det samme? Er det mange arbeidsplasser som har gått tapt? Er det bare snakk om en pause før neste pandemi treffer oss?
Vi har tatt en tur på hytta i Seljord for noen dager. Her i stillheten er det fort at tankene begynner å snurre. Akkurat nå handler alt om å komme oss gjennom pandemien, men etterpå, kanskje vil dette endre måten vi lever på for alltid?
Her oppe på Elsebu, en hytte vi arvet fra tante Else på 70-tallet, er vi omgitt av tidløs vakker natur. Snø og kuldegrader danner postkort i alle retninger.
Mye har endret seg på disse årene. Da vi overtok hytta var det hverken strøm, innlagt vann eller telefon. Fra veien var det 100 meter smal sti fram. De første snøvintrene spadde jeg meg fram til hytta mens resten av familien ventet i bilen. En iskald tømmerhytte trenger sprengfyring et døgn før varmen setter seg i veggene. Det var derfor et stort fremskritt når vi fikk strøm, så vi kunne ha litt varme på hele vinterhalvåret. Men det måtte fremdeles fyres kraftig når vi kom fram før vi kunne ta av oss yttertøyet.
Et nytt stort fremskritt kom på slutten av 80 tallet med personsøker – teknologien. Da kunne man fjernstyre elektriske ovner. Så kunne man sette på kraftig oppvarming dagen før vi kom. Man måtte ringet et spesielt nummer, taste inn en rekke koder, og så fikk man noen beep som bekreftet at ovnene var satt på.
Neste trekk var å få telefon. Det var viktig fordi vi aldri har hatt mobildekning her oppe. Og med telefonlinjen kom etter hvert internett. Nå kan vi overvåke det hele fra en app på mobilen.
Brønnboring ga oss innlagt vann, og stien fra veien er erstattet med kjørevei helt fram.
Så nå sitter vi her med fasiliteter omtrent som hjemme i Larvik.
Men det er ikke bare inne ting har endret seg. I Mandalen, hvor hytta ligger, var det da vi overtok, om ikke et yrende liv, så i hvert fall drift på de fleste av gårdene her. Nå er det nesten ikke fastboende igjen. Det samme har skjedd i mange steder i Norge.
Da jeg i sin tid produserte økologiserien Det store samspillet, fulgte vi et museforsøk på Universitet i Oslo. Man lot flere grupper av mus, alle med samme antall, leve på områder av ulike størrelser. Man oppdaget da at når populasjonene fikk under et minimum av areal å leve på, oppsto det stress. Musene begynte å oppføre seg unaturlig, og ble mer sårbare for sykdom.
Og det er jo i de tettest befolkede områder smittetrykket under pandemien har vært størst. Kanskje et av resultatene av pandemien, med frykt for at nye pandemier kan komme, så vil Mandalen igjen bli befolket av familier med hjemmekontor.
