Fjerde kapittel

Historien om Barbera Fish Festival Del 1- 15 år i Italia

Published 18. oktober 2024

Historien om Barbera Fish Festival Del 1- 15 år i Italia

27 juli i år sto denne artikkelen i den italienske avisen Il Messaggero:

….. her er de 7 begivenhetene du ikke må gå glipp av å markere i dagboken din. Fra Palio i Asti til pølsefestivalen i Bra, opp til Barbera-fiskefestivalen i Agliano og White Truffle Fair i Alba: sommerturistsesongen i nedre Piemonte dobles, og utvides også til høsten med mange kultur- og mat- og vin aktiviteter…..

Det er veldig hyggelig hvordan festivalen vår har vokst i disse 10 år.

Apricena på Casa Karen

Nå er jeg tilbake i Larvik etter årets festival. Dermed er Barbera Fish Festival behørig feiret 10 år etter starten. Først med Barbera event i Oslo i mars, så selve festivalen 11. – 13. oktober 2024. Årets festival startet på tradisjonelt vis med apricena på Casa Karen. Stedet er jo solgt. Men våre venner Berit og Sigurd, som nå eier stedet, lot oss ha den tradisjonelle samlingen med alle sentrale aktører onsdag kveld: borgermester, kokker og kokkeelever fra Norge, ledelsen på kokkeskolen og festivalledelsen.

Dette er historien om Barbera Fish Festival.

I 2013 bestemt noen av de unge vinbøndene i Agliano seg for å danne en assosiasjon, Barbera Agliano, for å promotere stedet og vinen. Lionello var sentral i dette. Et par dager etter stiftelsen kom han på besøk og lurte på om jeg hadde en ide for en ny festival som ikke lignet på de andre i området. Jeg mente kombinasjonen Barbera og torsk kunne være en god ide. Vi funderte litt fram og tilbake. Lionello presenterte ideen for de andre i Barbera Agliano, og man bestemte seg for å prøve. Nå var jobben å finne sponsorer som kunne støtte oss. Jeg dro hjem for vinteren og brukte tiden til å kartlegg mulighetene. Det var raskt tydelig at om vi fikk med Det Norske Sjømatrådet, var mye gjort. Sjefen for Sjømatrådet i Italia het Merete Kristiansen. Vi fikk til et møte, men det startet ikke bra. Det var tydelig hun var skeptisk til ennå en norsk fiskefestival, og til og med i en bitte liten landsby. Men ved å argumentere for at det ville være et spennende og medievennlig prosjekt, gikk hun med på å prøve. Hun var fortsatt litt skeptisk da vi fortalte at landbruksdepartementet i Torino hadde stilt sitt presserom til disposisjon for lanseringen. Det pleide sjelden komme noen pressefolk på slike evenementer. Morsomt da at hun så vidt kom inn døra på grunn av journalister og fjernsynskameraer.

Det skulle vise seg at bekymring for manglende interesse fra media var ubegrunnet.

Odd Ivar Solvold.

Merete mente vi burde forsøke å få en norsk mesterkokk med. Jeg hadde jobbet en del med Odd Ivar Solvold, og han tente på ideen. Dessverre måtte han av private grunner kaste inn håndkledet og fikk i stedet Gunnar Hvarnes til å komme.

Som gammel TVmann mente jeg prosjektet egnet seg for en dokumentar og kontaktet TV2. De var i utgangspunktet helt avvisende. De hadde bestemt seg for ikke å lage flere festivalprogram. Da var det Hallgrim Haug kom på ideen om å lage et program om en fisker og en vinbonde, og heller ha festivalen som bakteppe. Sammen dro vi på nytt en tur til TV2 og denne gangen fikk vi napp.

Hallgrim i aksjon under opptak for TV2.

Gunnar Hvarnes og Walter Feretto som var en av de italienske kokkene under den første festivalen.

Du finner programmet om den første festivalen på TV2 Play. Søk etter "Norsk på italiensk"

Oktober 2014 gikk den første festivalen av stabelen. Mange gode krefter stilte opp. Det ble en suksess og alle var ening om å gjenta det året etter.

Under festivalen var det vinsmaking og streetfood. En gjentagende suksess ved alle festivaler har vært Sissel og Roberts Fish and Chips.

Alltid god stemning. I bakgrunnen køen til Fish and Chips.

2015

Året etter, i 2015, var det på nytt meningen at Odd Ivar skulle være med. På nytt måtte han kaste inn håndklede. I stedet sendte han Ørjan Johannesen. Det var ikke dumt, for denne våren vant han gullmedalje i Bocuse d’or. Noe som førte til at vi fikk med en av verdens beste kokker, Enrico Crippa

Her er jeg sammen med de sentrale kokkene under festmiddagen i 2015. Fra venstre Ørjan Johannessen, Gino Minacapilli, vår gode italienske kokkevenn som er en sentral aktør i hver eneste festival, Cecilie Johannessen (Ørjanns kone), Arnt Johannessen (Ørjanns tvillingbror) og Per Henning Tjelta, en viktig medarbeider de første årene av festivalen.

Enrico Crippa fra restauranten Piazzsa Duomo, en av verdens desidert beste restauranter, her sammen med Merete, daværende sjef for Sjømatrådet i Italia.

Etter de to første vellykkede festivalene bestemte vi oss for å avholde festivalen hvert andre år. Grunnen var at vi, som den lille festivalorgansisasjonen vi var, trengte tiden for å kunne fornye oss. Vi så nok av festivaler rundt oss som bare kopierte seg selv og sakte og sikkert døde ut. Det ville vi unngå.

Fortsettelse følger...

Der du bor – Fra dampradio til sosiale medier

Published 2. oktober 2024

Hallo?

Sist søndag. Jeg er vanligvis skeptisk til å ta telefonen om det ringer et nummer jeg ikke har lagret. Men noen ganger, gjerne når jeg ikke har noe annet å gjøre, kan jeg la nysgjerrigheten ta overhånd.

Har jeg kommet til Lars Jørgen Mørland

Trolige ingen selger. De pleier å starte med Hei Lars.. som om de har kjent meg hele livet.

Det er Refstad fra Snertingdal. Det var du som laget serien Der du bor?
Mja….
I 1978 … om å utvikle sitt lokalsamfunn. Og så laget dere på noe på Snertingdal. Kjempebra. Mye bra som skjedde etter det. … Driver du i fjernsynet ennå?
Lager litt … men ikke i NRK… eller egentlig….
Du skjønner … nå er det en del her oppe vi gjerne skulle fått laget noe om….
Jeg er 75 og for lengst pensjonist …

Det ble en hyggelig prat om et prosjekt jeg ikke har hatt i tankene på mange år. Han forsto godt jeg ikke kunne involvere meg i dette nå.

Takk for praten.

Fra serien Der du bor. En av studiegruppene hadde tatt for seg trafikkproblemene i Holmestrand.

De siste årene har det blitt lite mimring rundt gamle prosjekter. Det meste har handlet om nye prosjekter. At en 75-åring får muligheten til å besøke sitt gamle fag, noe som selvsagt tar det meste av oppmerksomheten. Så dukker det fra tid til annen noe som knytter seg til gamle tider.

1960 – 1980 var toppårene for det frivillige studiearbeidet i Norge. Studieforbundene som Friundervisningen, AOF og brevskolene som NKS, NKI og Folkets brevskole hadde utviklet et godt samarbeid gjennom Samnemda for studiearbeid, hvor også NRK var med. De største prosjektene gjaldt å gi voksne som i etterkrigsårene ikke hadde fått mulighet til høyere utdanning, en ny mulighet. Det første store prosjektet var engelsk serien Start for dem som ikke hadde hatt engelsk på skolen.

Men den virkelige store satsingen var Åpen videregående, som skulle gi voksne mulighet til å skaffe seg studiekompetanse. Det var NKS, nå Kristiania, som ledet prosjektet. I sin historie skriver de …

Statsråd Gudmund Hernes ønsker NKS-medarbeider Anne Grethe
Krane til lykke med lanseringen av Åpen Videregående høsten 1991.

Åpen videregående

NKS grep muligheten og lanserte ideen om en «Åpen videregående» en kombinasjon av brevkurs og fjernsynsprogram. Det skulle være den første programserien i NRKs nye Læringskanal. NKS søkte Kirke- og undervisningsdepartementet om finansiering, og NKS viste til de erfaringene og den kompetansen de hadde fått med programmene i Kunnskapsnettet. Departementet bevilget fire millioner til prosjektet. De var interessert i et fjernundervisningsprosjekt med bred tilgjengelighet, en åpen videregående skole med færrest mulig hindringer for alle som ønsket å skaffe seg studiekompetanse. NRK sendte til sammen 48 programmer over to år, 1991 – 1992, i de seks studiekompetansefagene.

NKS hadde prosjektledelsen og utarbeidet manus til alle programmene sammen med Lars-Jørgen Mørland i Mørland Produksjon. Lærere fra Statens Ressurs- og Voksenopplæringssenter (SRV) og Senter for lærerutdanning og skoletjeneste (SLS) ved UiO underviste i programmene. NKS-medarbeider Anne Grethe Krane innledet alle programmene. NRKs egen evaluering etter seriens slutt viste at ca. 50 000 mennesker fulgte programmene, helt eller delvis. I NKS var det ca. 5000 elever som meldte seg til brevkursene og ca. halvparten av disse tok eksamen i ett eller flere fag. Det var gode tall for begge institusjoner. Departementet var også fornøyd.

Med Åpen videregående var det slutt på samarbeidet mellom NRK, Brevskoler og studieforbund. Nå hadde voksenopplæringsloven kommet, og nå var det kommunene som skulle overta ansvaret for voksenopplæringen.

Mellom disse store undervisngsprosjektene hadde vi også mindre prosjekter. De kunne handle om språk, hage, barnelitteratur og nærmiljøprosjekt som: Der du bor. Et sentralt element i dette samarbeidet mellom Brevskoler, studieforbund og NRK, - var studiegrupper. Grupper av mennesker som fysisk møttes og drøftet ulike tema og løste oppgaver.

Fra serien Der du bor, studiegruppe i Snertingdal med Refstad ved enden av bordet.

Man så på disse gruppene som en viktig ressurs i et nærmiljø. Man hadde tro på at mennesker på tvers av politisk ståsted kunne utgjøre en drivkraft utenfor kommunale og politiske organer. Der du bor skulle nettopp inspirere til det.

Et analogt sosialt samarbeid, som alternativ til nåtidens digitale sosiale medier

Etterkrigsgenerasjonen – En av våre helter

Published 17. september 2024

Etterkrigsgenerasjonen – En av våre helter

Dette minnesmerket ble reist på Tollerodden i Larvik i forbindelse med Heyerdahls 75 år jubileum

Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne ble først satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia. I sommer returnerte urnen til Larvik.

Vi banet oss vei gjennom kratt og høyt gress. «Vi er like ved» sier kjentmannen. Vi runder noen tette busker, og der ligger den. Som en liten kopi av de trappepyramidene vi kjenner fra Syd- og Mellom-Amerika. Jeg følte meg nesten som en Indiana Jones der jeg sto foran denne, kanskje 10 meter høye, delvis ødelagte og gjengrodde pyramiden. Tydelig et sted ikke mange hadde besøkt i det siste. «Ja, det stemmer. Thor Heyerdahl har vært her. Han syntes det var meget interessant og lovet å komme tilbake for å gjøre arkeologiske utgravinger.»

Fra programmet jeg laget på Samoa.

Vi skriver 1993 og jeg har fått i oppdrag å produsere en undervisningsserie om hva språk er og hvordan vi lærer språk. Hvor skulle vi finne interessante steder for å illustrere stoffet? Universitet i Oslo hadde akkurat avsluttet arbeidet med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sydhavet og mente det burde være en god case å bruke. Det var under en avstikker til den nordlige del av øya Savaii at kjentmannen insisterte på å vise oss noe. Han stoppet bilen og ledet oss innover i den tette skogen.

Det var selvsagt spennende å se, men jeg hadde aldri hørt om at Heyerdahl hadde vært på Samoa. Kanskje han hadde vært en tur innom på en av sine reiser? Sikkert sagt noe generelt om at det var interessant, og at han skulle tenke på det. Det lå sikkert ikke noe mer i det.

Jeg husket episoden knapt da jeg leste om Heyerdahl i forbindelse med at urnen hans nå er flyttet hjem fra Italia til fødebyen Larvik. Der ser jeg at han kort tid før sin død starter utgravinger på Samoa. Så hadde våre veier krysset nok en gang.

Her hadde Thor utsikt til Liguria og Middelhavet.

Da Thor Heyerdahl døde i 2002 og urnen plassert i hans kjære landsby i Italia, Colla Micheri, skulle vi året etter kjøpe Casa Karen i Agliano, ca 2 timers kjøretur unna. Vi besøkte urnestedet flere ganger. Det var ikke enkelt å finne det. Det var ingen skilt som viste hvor det var.

Gravplassen var egentlig litt stusselig.

Vi måtte lete en del på måfå før vi fant det. Det var et sted i utkanten av landsbyen hvor han ofte hadde sittet og sett ut over Liguriakysten og Middelhavet. I det fjerne kunne han på en god dag skimte Genova, byen som oppdageren Christoffer Columbus kom fra.

Nå har han fått et bedre hvilested utenfor Larvik Kirke.

Når vi så flyttet hjem fra Italia bor vi 120 meter fra Thor Heyerdahls barndomshjem i Steingata 7, og når hans urne nå er brakt hjem fra Italia til utenfor Larvik kirke, er ringen virkelig sluttet.

Thor Heyerdahls barndomshjem.

I dette programmet i i NRK arkiv finner du innslag fra vår tur til Samoa. https://www.nrk.no/skole-deling/11747

Du kan lese mer om pyramiden på Samoa her: https://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/pulemelei.htm

Etterkrigsgenerasjonen Tyttebærtur

Published 7. september 2024

Etterkrigsgenerasjonen Tyttebærtur

Tyttebærtur

For en uke siden hadde vi noen rolige dager på hytta i Flatdal. Planen var å gjøre minst mulig, men vi skjønte straks vi parkerte på tunet, at i hvert fall en oppgave lå foran oss. For stabburtakene var fulle av modne tyttebær. Det kunne bare ikke overses. Stigen fram og i løpet av en time var bærene plukket.

Vi kunne sikkert ha funnet mer, men det var vi bare ikke motivert for, og vi hadde funnet det vi trengte for vårt forbruk dette året.

Det slo meg at det var lenge siden vi hadde vært på skikkelig tyttebærtur. Vi hadde år om annet fylt et spann eller to rundt hytta, men de virkelige tyttebærturene, de med familie, slekt eller venner er uendelig lenge siden.

For vi vokste jo opp med dette. Først med slekt og familie på dagstur til et tyttebærområde. Ikke med små spann, men ordentlige bøtter. Som barn hadde vi fedre eller onkler som fylte den ene bøtten etter den andre. Bestemødre og gamle tanter ble gjerne parkert på en tyttebærtue hvor de hadde nok med bær en armlengde unna. Matpausen var høydepunktet. Ikke sjelden var det noen som hadde gått seg bort og som måtte oppspores før smørbrød, kaffe og saft kunne fortæres.

Vel hjemme viste fedre og onkler sine siste oppfinnelser for bærrensing. Det var skråstilte dørblad eller store brett kledd med filt som skulle fange blad og kvister på vei ned skråningen.

Vi plukket også blåbær, men det var ikke like stas. Tror det handlet om at plukkingen og ikke minst rensingen ble mer klissete.

Det var i det hele mye som skulle i hus før vinteren kom. Ikke bare tyttebær og blåbær. Vi som bodde i byen, hadde tatt med oss tradisjoner fra bondelivet. Bær og frukt kunne syltes og hermetiseres. Grønnsaker, som snittebønner, kunne saltes. Mange hadde kalde kjellere hvor man kunne lagre poteter. Jeg husker vi rundt 1960 tallet kjøpte sekker med poteter på høsten. De skulle holde til nypotetene kom neste sommer. Tidlig på våren måtte vi gå over potetene og fjerne groer så de ikke ble uttørret og ødelagt.

Den store revolusjonen kom med hjemmefryseren rundt 1960. Igjen handlet det om å sanke eller kjøpe stort for så å lagre det fram mot våren. Hobbyslakter ble mann og’. Jeg husker vi kjøpte en halv gris på høsten, delte den opp etter alle kunstens regler, satt på navnlapper og frøs den ned.

Fremdeles var det årstidene som styrte sanking, innkjøp og lagring. Når høstmørket senket seg, hadde man trengte fram til neste sommer. Det var noe som holdt humøret oppe.

Sånn kan tankene vandre blant tyttebær på et stabburtak.

Ferdig syltetøy

Denne gang er det Bodil

Published 16. august 2024

Denne gang er det Bodil

Bodil på vei inn til Sykehuset i Tønsberg for første cellegiftbehandling.

4. kapittel herfra og ut. Da jeg startet bloggen for 4 år siden, synes jeg det var en fin tittel. Og den beskrev det jeg følte. Jeg hadde bak meg de siste store medieprosjektene. Nå var det tid for å gå inn for landing. Et roligere liv med hjemmerestaurant noen kvelder i året og noen siste år som medarrangør i Festivalen i Italia. Så får jeg en telefon som endrer alt. Konstanse Raen lurer på om jeg er klar for nye produksjoner i Afrika. Og litt senere forespørsel fra Døves Media om nye produksjoner for NRK Super. Som i en hvirvelvind er jeg tilbake. Det synes som om 4. kapittel hadde vært tittel god nok. Tilførselen .. herfra og ut. syntes plutselig uendelig fjernt. Men… som mitt barnebarn ville sagt, når hun ikke riktig vet hvordan hun skal fortsette.

Det begynte så uskyldig. Bodil var hos fastlegen for årlig helsekontroll. Om legen kunne sjekke en endring hun hadde følt i det ene brystet.

«Hmm. En liten kul her du bør sjekke for sikkerhet skyld. Jeg skriver en rekvisisjon på mammografi.»

Sikkert godartet, tenkte vi. Jeg var dratt til Afrika. Det var tredje opptaksdag. Det hadde startet med opptøyer i Nairobi senter. Brann i parlamentet. Hva ville skje? Ville vi kunne fullføre opptakene? Forresten, var det ikke i dag Bodil skulle… Jeg sendte av gårde en melding..

Så kom altså ordet kreft inn i våre liv også. Vi klynget oss til den foreløpige vurderingen om at man hadde kommet tidlig og at svulsten var liten. Men usikkerheten var der og kjempet om oppmerksomhet til prosjektet jeg var midt inne i.

Få dager etter returen til Norge var Bodil på MR og få dager etter det, en første samtale med lege og spesialsykepleier. De kunne bekrefte at svulsten var beskjeden og uten spredning. Det var positivt. Men så var det kreft typen, HER2. En aggressiv variant som utgjør 13% av brystkreft-tilfellene i Norge. Derfor ville de legge et grundig løp for å sikre seg mot fremtidige oppblomstringer. Få dager senere skulle Bodil starte med to typer cellegift, 4 ganger med tre ukers mellomrom. I tillegg et antistoff som er spesielt utviklet for HER2 kreft. Deretter en ny type cellegift ukentlig fram til at svulsten skal fjernes rundt nyttår. Deretter trolig stråling og ny cellegiftkur ut over våren.

Det var ikke dette vi hadde håpet på når det var snakk om liten svulst uten spredning.

«Dere ser ut til å ta dette greit» sier legen.

Hva hadde de ventet? At vi skulle bryte sammen?

For mange år siden laget jeg en undervisningsserie om språk og besøkte en gammel misjonær, Nordbustad i Tanzania som skulle oversette Bibelen til et lite stammespråk. Men først måtte hun lage et skriftspråk. Så måtte hun finne ord som kunne brukes i oversettelsen av Bibelen. Frelse er jo et sentralt begrep i Bibelen. I den norske oversettelsen hadde man brukt det gammelnorske ordet frihals som betyr at man blir fri for lenker slavene eller fangene hadde rundt halsen. Det ordet i stammespråket Norbustad valgt å bruke for begrepet frelse betyde Nå har de funnet hva du feiler, så nå kan behandlingen starte. Ja, det var noe sånt vi reagerte.

Cellegift på vei inn i kroppen.

Det ville ta tid, mye lenger enn hva vi hadde håpet. Behandlingen med bivirkninger kunne bli krevende. Men vi hadde fått et bilde av dagene fremover, prognoser og en følelse av et behandlingsapparat som ville ta vare på oss.

«Hadde regnet med? Nei, vi hadde vel håpet på noe enklere. Likevel, nå vet vi hva det handler om, og det er da noe. Jeg tror vi feirer det med et glass vin i kveld»

Legen blunket «Ja, det er skal dere. Dette kommer til å gå bra.»

Mandag er Bodil klar for neste omgang cellegift.