Press "Enter" to skip to content

50 år siden de første hageprogram gikk på lufta

1

I kjelleren henger denne tegningen. Det var bakgrunnsbildet for vignetten til de siste årene med Hagen Vår. De færreste visste at det var tegning av vårt hus og vår hage.

Forrige uke inngikk NRK og Norwaco endelig avtale om NRK-arkivet. Dette er nok noe som de færreste har fått med seg. Norwaco er organisasjonen som representerer de som har rettigheter i tidligere produksjoner. Dette gjelder folk som ikke har vært ansatt i NRK, og som har mottatt honorar for at produktet deres skulle vises noe få ganger. Typisk en hovedsending og en reprise. I mange år hadde Norwaco og NRK en avtale som sikret at deler av NRK’s tidligere produksjoner kunne vises. Men da denne avtalen skulle fornyes for noen år siden, ble man ikke enig. Dette har ført til at programmer som tidligere var tilgjengelig, ikke lenger kunne streames. Det gjaldt i høy grad mange av mine programmer. Det er derfor gledelig at man nå har inngått en avtale som vil omfatte alle NRK’s produksjoner før 2015.

Så nå håper jeg det ikke tar for lang tid før de gamle hageprogrammene er på plass i arkivet igjen. Det hadde vært hyggelig, siden det i år er 50år siden NRK og jeg laget våre første hageprogram: Hagen Vår. Med Pio Larsen og Dagfinn Tveito.

Jeg har tidligere fortalt om starten av prosjektet. Nå vil jeg fortelle om de siste sesongene, de som gikk rundt 1980 tallet.

De første programmene var produsert i hagen til Dagfinn Tveito i Nittedal. Hagen var på ca et mål og egentlig en typisk størrelse for hustomtene på den tiden. Likevel var det noen som reiset kritikk mot at man brukte en så stor hage. Man burde ta hensyn til at man i nybyggerstrøk disponerte et betydelig mindre uteareal.  

På den tiden var familien i ferd med å flytte ut til Røyken utenfor Oslo. Det var Moelven som var ansvarlig for et byggefelt med eneboliger og rekkehus. Vi hadde kjøpt endehuset i en rekke med et uteareal på 175 kvm. Tveito mente dette ville være et utmerket prosjekt for å møte kritikken med for stor fjernsynshage. Jeg klarerte med ledelsen som ikke hadde noen motforestillinger. I dag ville det vært utenkelig at en programansvarlig fikk bygget hagen sin på den måten. Ikke det at det kostet NRK noe. Det var nok av produsenter som gladelig bidro. Det var greit, bare logoen deres ikke var synlig.

Her er det avkommet som hjelper til med å vanne grønnsakene i hagen i Røyken.

Det var Morten Grindaker, en av landets beste landskapsarkitekter, som tegnet hagen. Grønnsakhagen ble planlagt og delvis bygd av Kaare Aamlid. Det var utrolig hva vi fikk plass til på disse 175 kvm. Blant annet 6 fruktrær, 3 sitteplasser, grønnsakhage og et vell av blomster og prydbusker. 

Fra VIP turen til Nederland. Her Bodil og Dagfinn Tveito.

At programmene nådde fram, skjønte vi da hagesenterforeningen tok kontakt før sesongen for å høre hvilke planeter vi ville omtale. De hadde nemlig opplevd at sentrene raskt gikk tomme for ting vi hadde omtalt i programmene. Det gjaldt ikke minst  blomsterløk. Det var nemlig et stort tema et år. Så stort at omsetningen av tulipanløk fra Holland doblet seg. Dette ble lagt merke til av det Hollandske løkeksportrådet. De inviterte oss på VIP tur til Keukenhof, den store blomsterparken utenfor Amsterdam året etter. Igjen, det hadde vært umulig å tatt imot noe sånt i dag.

Man kan jo alltids dra på hytta

0

Vi er på hytta i Seljord. Det har gått over en måned siden sist jeg la ut noe på bloggen. Jeg skrev da at jeg ville ta en pause til denne krigen var over. Som så mange andre hadde jeg vanskelig å fatte at Europa på nytt var kastet ut i krig. Samtidig regnet vi med det hele ville være over i løpet av kort tid. Den enorme russiske krigsmaskinen måtte da lett nedkjempe den mye mindre ukrainske hær.  Så feil kunne vi ta. Ikke var det raskt over og ikke klarte russerne å hamle opp med et patriotisk forsvar. Det jeg trodde skulle være noen ukers bloggpause har blitt til 6 lange uker.

Etter en lammende første periode med depresjon og oppgitthet, måtte jeg etter hvert innse at om bloggen skulle leve videre, måtte jeg rett og slett starte opp igjen. Dette ble ingen Krim-invasjon som var over i løpet av dager. Dette vil kunne ta måneder, kanskje år.

Mange av tankene man hadde under den kalde krigen kom tilbake. Ikke minst da russerne begynte å true med atomvåpen. På nytt kom spørsmålet: kan Norge bli involvert? Hva da? Har vi nok nødproviant i huset? Hva med drikkevann og batterier… Ja, selv hytta, her jeg nå sitter, var med i funderingene. Godt å ha et sted man kan reise til om…..

Men så går tiden. Og selv om grusomheten ikke blir mindre, øker den følelsesmessige avstanden, og vi er i gang med å se framover.  Sånn sett er jeg utrolig heldig som har året fult med spennende prosjekter.

Mange flotte kandidater til filmen Miriam og Sam

Om litt over en uke drar jeg for andre gang til Nairobi for å forberede opptakene i juni/juli. Jeg har skrevet om prosjektet før. Nå jobbes det hardt med å fylle alle rollene. Etter en første sortering som de har gjort der nede, har jeg fått oversendt opptak av aktuelle kandidater.  Mange har erfaring innen  film og TV. Når jeg kommer ned nå, skal jeg gjøre en endelig utvelgelse.  Det samme gjelder opptakssteder. Egne speidere har dratt rundt for å finne egnede locations. Det ser lovende ut.

Fra festivalen i 2019

Jeg har tidligere fortalt om Barbera Fish Festival i Agliano Terme i Piemonte, der vi bodde i flere år.  Det er en festival som kombinerer barbera vin, som landsbyen er kjent for, og norsk hvit fisk, først og fremst torsk. Årets festival går av stabelen 7.-9. oktober. Nå jobbes det med innhold, herunder gjestende kokker og annet programinnhold. Fremdeles er jeg involvert. Vi håper snart å kunne fortelle om de viktigste programpunktene.

Det ble en god delhyggelig mimring da jeg nylig møtte Alf Kramer

Både filmen i Nairobi og festivalen i Agliano handler om planene framover. Bloggen må imidlertid ikke glemme utgangspunktet, det å mimre rundt innholdet i et levd liv. For ikke mange dager siden traff jeg denne mannen. Han bor i Horten.  I store deler av kafferverden omtales han bare som Mr. Coffee. Her hjemme vet de færreste hvem han er. Navnet er Alf Kramer. I en lang periode var han en viktig samarbeidspartner i et av mine største prosjekter: Morland Coffee.  Et prosjekt som inneholdt vertskap for nobelprisvinnere, innslag på Dagsnytt 18, konsert med Sissel Kyrkjebø i Oslo konserthus, reiser til Øst-Timor,og en lang rekke andre morsomme minner. Men ikke minst, hvem er denne Alf Kramer? Nok å skrive om i tiden framover.

Krig i Europa

1

Så skulle Europa nok en gang bli kastet ut i krig. Minnene fra den kalde krigen med angrepet på Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia 1968 er ennå levende. Et fritt land er angrepet bare fordi «det er fritt».

Det føles litt galt å mimre om gode, gamle dager her på bloggen, mens mennesker dør og lider i vårt nabolag. Jeg tar derfor en pause i skrivingen til denne krigen er over.

Jeg kan likevel ikke unngå å reflektere over at krig, terror, sult og lidelse foregår uavbrutt, et eller annet sted på jorden. Noe vi har lett for å lukke øynene for. Nå har det kommet nærmere.

Mitt ukentlige Zoom møte

0

Før forbandt jeg nettmøte med noe ekstraordinært, at man drøftet noe med noen langt borte. Det handlet gjerne om travle mennesker som ikke hadde tid til å møtes fysisk. Så kom Corona og endret så mye. Med hjemmekontor var det det naturligste i verden å møte hverandre på Teems eller Zoom. Det føltes ikke lenger merkelig. Jeg opplever det selv i arbeidet med det nye Afrikaprosjektet, der nesten hele crewet holder til i Nairobi. Under de ukentlige produksjonsmøtene tenker man ikke på avstanden mellom oss.

Prosjektet Miriam og Sam skrider fremover. Mens jeg jobber med dialogene, er medarbeiderne i Nairobi i gang med å finne opptakssteder og folk til å fylle rollene. Som tidligere nevnt, skal de to programmene handle  om en gutt og jente på rundt 14 år, Miriam i en middelklassefamilie og Sam, en foreldreløs gutt i slummen. De møtes, blir venner og som mange afrikanske unge, møter de en lang rekke utfordringer. Hensikten med programmene er å gi de unge et verktøy til å betrakte egne utfordringer og nødvendigheten av egne valg for livet sitt.

Nå pågår arbeidet med å finne en gutt og en jente som kan spille hovedrollene. Det er kanskje det mest kritiske i arbeidet fram til opptak. Lykkes vi her, er halve jobben gjort.

Programmene vil tas opp med engelske dialoger, men siden dubbes til fransk og swahili.

Da jeg startet med bloggen sommeren 2020, var det ut fra en ide om at man som 71 åring kanskje burde oppsummere noe av det man hadde opplevd, før man glemte det. Jeg hadde jo så god tid, to eller tre innlegg i uken burde være mulig. Man hadde jo ikke så mye annet å ta seg til etter at vi hadde avsluttet vertshusprosjektet i Italia. 15 middager i året her i Villa Karen i Larvik kunne da ikke ta så mye tid. Og fiskefestivalen i Agliano, her var det vel riktig at andre overtok, siden vi hadde flyttet hjem?

Men livet slutter ikke å overaske. I Italia insisterer de på at jeg fortsatt skal være med å organisere festivalen, og så fikk jeg overaskende forespørsel om å ta ansvar for en ny videoproduksjon. I tillegg til de 15 middagene begynte plutselig kalenderen å fylle seg opp som i gamle dager.

Og nå har vi akkurat gjort ferdig årets første middagshelg med en ny meny som har blitt utviklet og prøvd ut på gjester.  Tilbakemeldingen var veldig positiv. En av forrettene jeg var særlig fornøyd med, var ørret, flyndre og spinatrullade toppet med lakserogn og på en hvitvin/smørsaus med persilleolje.

Så det har rett og slett blitt liten tid til bloggen. En stund fremover blir målet et innlegg i uken, så får vi se….

TV – personlighet … Fra dampradio til sosiale medier

0

Diktsamlingen Fløyterens hjerte av Erik Bye

«Takk for at du tok deg tid. Og vi skal selvfølgelig betale…» Erik Bye smilte. «Det var bare hyggelig… Men hvis du kunne tenke deg…» Han grep med hånda ned i  jakkelomma og trakk opp en liten bunke med ubetalte giroer. «…så kan du jo betale disse som har blitt liggende en stund.»

Vi skriver 1994. Erik Bye har nettopp gitt ut Fløyterens hjerte, en diktsamling som blant annet inneholdt Guds klinkekuler, kanskje den vakreste «salme» som er skrevet de siste årene. Jeg laget en serie om det norske språk, inkludert vår nasjonale litteratur. Sammen med fagfolkene jeg hadde med, fant vi at vi skulle bruke Erik Bye som eksempel på en norsk lyriker. Jeg visste han på det tidspunktet var lite villig til å bli brukt i media, men da jeg sa vi ønsket å intervjue ham som lyriker, lyste han opp. Han var vant til at man bare var interessert i ham som visesanger og tidligere programleder. Ingen hadde tidligere villet fokusere på ham som lyrikeren Erik Bye.

Begrepet Tv-personlighet beskrives titt og ofte om kjendiser som er bygget opp av norske medier. Det kan være ungdom som har deltatt i en eller annen realityserie og blitt lagt merke til. Da trår norske medier til og bestemmer seg for å bygge dem opp, nyttig for mediene, nyttig for de unge som får tilgang til en godt betalt status. Alle kanaler har et sett slike kjendiser på lager. Så har de en uskreven overenskomst om at de skal bruke hverandres kjendiser som gjester for å bygge dem ytterligere opp. Bare legg merke til, det er ingen nye kjendiser over 35 år som kommer til. Når så du sist en programleder i et underholdningsprogram over 50 år?

«TV-personligheter» kalles de, for uten koblingen til mediene og drahjelpen fra disse, er så godt som ingen av dem ekte personligheter. Mon tro mediene vil være interessert i dem når de nærmer seg pensjonsalderen.   

Foto: Redningsselskapet, Ingar Bie

Erik Bye var en ekte og autentisk personlighet med en historie som både rommet mørke utfordringer, kunstneriske evner og samtidige en akademisk utdanning, en mix dagens kjendiser er blottet for. Han var en viktig del av norsk fjernsynshistorie fra fjernsynets barndom til han gikk av som pensjonist.

I de første årene i NRK som inspisient (nå heter det innspillingsleder) jobbet jeg flere ganger med programmet «Lørdagskveld med Erik Bye». Her hadde Erik Bye gjester, helt vanlige mennesker, som han hadde en egen evne til å få til å stråle. Det jeg husker beste, var den vekt han la på det å forberede disse menneskene før sending. Han var gjerne selv nede på Øst- eller Vestbanen når de kom med tog og var sammen med dem helt til programmet var over. Da han rundt 1990 ble pensjonist hadde han vært innom et utall av temaer, som distriktsutbygging med Idebanken på slutten av 1960 årene, norsk utvandringshistorie, synliggjøring av utviklingshemmede og mye mer.

Så altså, sånn på tampen, skulle jeg få lov å intervjue han om sin lyrikk.  Noen av diktene er blitt tonesatt, men mye står der bare som tekst. Jeg hadde valgt Frognerseteren som sted for opptaket.

Lurer du på hvorfor han har dedikert boken både til Bodil og meg? Her er bakgrunnen. Av en eller annen grunn hadde Bodil blitt med og var selvsagt interessert å høre hva Erik Bye hadde å si. Da vi hadde rigget opp og startet intervjuet så jeg at Eriks blikk gikk til høyre for kamera, ikke til venstre der jeg satt. Jeg snudde meg og måtte smile.  Så ba jeg Bodil flytte seg til venstre og straks var Eriks blikk den rette veien. Etter opptaket skulle vi fortsette med ekstraopptak. Bodil ble derimot invitert på lunsj med Erik Bye inne på restauranten, hvor de satt og pratet i over en time, mens vi gjorde oss ferdig. Bodil angret ikke på at hun ble med.