Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Mat og drikke”

Portugal

0

Etter et langt liv har man samlet en del minner i noe man kan se og holde i. Som for eksempel disse to espresso koppene som er i daglig bruk. Den til venstre ble kjøpt på tyvenes marked, Feira da Ladra, i Lisboa. Et at verdens eldste loppemarkeder, datert tilbake til 1272. Koppen er et minne fra da vi besøkte Portugal sammen med venner sommeren 2001.

Feira da Ladra. Foto: Streetview.

Den andre koppen fikk jeg året etter. Jeg hadde da besøkt Øst-Timor flere ganger i forbindelse med et kaffe prosjekt. Om dette kan du lese i et tidligere innlegg: www.4kapittel.no/mat-og-drikke-var-lille-kaffehistorie. Som avskjedsgave fikk jeg et sett med espressokopper.

SJØFAREREN

Jeg er nettopp ferdig med Erika Fatlands 700 siders murstein: Sjøfareren, En reise gjennom Portugals tapte imperium.  En fantastisk reiseskildring og en grundig historiebok. Sammen med Flatland blir vi med på en reise gjennom over tusen år, der det lille landet Portugal i perioder har vært verdens mektigste, med kolonier fra Brasil i vest til Japan i Øst. Vi tenker gjerne på Frankrike, England og Spania som de mektigste imperiene, men Portugal var det første.

Det handlet om å legge landområder under seg. I første omgang var man på jakt etter krydder og gull. Etter hvert slaver. Det er en historie om dristige seilas og nysgjerrige oppdagere. De første erobringene skjedde i Atlanterhavet, som Madeira og Asorene. Deretter deler av Nord-Afrika, så Afrikas vestkyst, før de i 1488 runder Kapp det gode håp, underlegger seg Mosambik, før de skaffer seg fotfeste østover til Japan.

Øst-Timor, East-Timor, Timor-Leste

Øst-Timor var bare en av mange portugisiske kolonier. De var under portugisisk styre fra 1520 til 1975, da Øst-Timor sammen med en rekke andre tidligere kolonier ble uavhengige. For Øst-Timor ble friheten kortvarig. Indonesia invaderte landet og okkuperte det fram til 1999, da FN hadde ansvar for en overgangsregjering.

Biskop Belo og José Ramos-Horta fikk i 1996 Nobels Fredspris for sitt arbeid for en fredelig løsning for konflikten mellom Øst-Timor og okkupasjonsmakten Indonesia. Kort tid etter ba biskop Belo om norsk hjelp til å gjenoppbygge kaffeindustrien i landet, og jeg fikk noen år med et spennende arbeid med å lage en strategiplan for Øst-Timor kaffe. Det var i den sammenheng jeg fikk et sett med espressokopper.

Portugisisk prinsesse med klippfisktradisjon til Italia.

Beatrice av Portugal

Året etter at Øst-Timor var kolonisert, i 1521, giftet prinsesse Beatrice av Portugal, datter av kong Manuel I, seg med Duke Charles III of Savoy. Dette var få år etter at portugiserne hadde oppdaget de enorme forekomstene av torsk utenfor New Foundland, noe som tvang dem til å finne en egnet konserveringsmetode for å frakte den hjem. Metoden ble salting kombinert med tørking. Det vi kaller klippfisk. Det er rimelig at Beatrice tok med seg klippfisktradisjonen til Savoi og hovedstaden Torino. Trolig er dette årsaken til at Piemonte, som dekker den italienske delen av det tidligere Savoi, er et av få områder i Italia der man foretrekker Klippfisk (Bacala) framfor Tørrfisk (Stocafisso). Dette er også bakteppet for tradisjonen med Barbera Fish Festival, som jeg var med å starte.

Selv om Portugals storhetstid var på 1500 tallet, var det en betydelig stormakt fram til midten av 1900 tallet. Dette innebar betydelig handel mellom koloniene og Portugal. Og for handel var det stort behov for transport, og med transport trengte man seilskip, og for å kunne bygge seilskip trengte man eiketømmer. Og eiketømmer hadde man godt av på Sørlandet. Dette er bakgrunnen for oppblomstringen av Norge som skipsnasjon.

Halvor Stiansen Mørland.

Tippoldefar Halvor Stiansen Mørland bodde på gården Store Mørland utenfor Arendal. Med stor eikeskog på eiendommen, tok han del i skipsbygging. Det sies han til tider hadde tre seilskip under bygging samtidig. Etter hvert tok familien del i rederivirksomheten. I store deler av 1800 tallet var Arendal en av Nordens betydeligste sjøfartsbyer.  Arendalske seilskuter var aktive over hele verden. De fraktet varer mellom kontinenter, og skipsfarten var sentral for byens økonomiske vekst og internasjonale orientering. Så det er all grunn til å anta at også Mørlandske seilskip har fraktet varer fra og til Portugisiske kolonier verden rundt, og at skipperen fikk seg en god kopp kaffe i Øst-Timors hovedstad Dili.

Seilskip bygget i Arendal rundt 1850. En periode tippoldefar var på høyden av sin skips produksjon.

Alt henger sammen med alt!

Kan koppene fortelle noe mer?

Jeg tar en ny titt på koppen fra Portugal. Den fra Tyvenes marked i Lisboa. Jeg trodde først det var et kaffemerke. Jeg søkte litt på navnet. Dette var det eneste jeg fant :-)

Men hva med den andre koppen. Det første som som slår meg er at det bare står Timor, ikke East-Timor eller Timor-Leste. Jeg snur koppen for å se om det er noen mer informasjon der.

Det slo meg at koppene var merket med nummer: 133/500. Jeg startet søk på nettet.

Det viser seg at dette er limited edition kopper fra det portugisiske kaffebrenneriet Delta Cafe, produsert av porselenprodusenten Costa Verde. Designet av den timoresiske kunstneren Alexander Soares.

Forholdet til den gamle koloniherren er nå normalisert, noe som ikke minst inkluderer samarbeid om kaffeproduksjon. Som portugiserne skriver: Vi jobber ikke lenger «i» Timor, men «med» Timor. Men hvorfor skriver de ikke East-Timor, eller det lokale navnet Timor-Leste, bare Timor?  Svaret er at for portugisere er det bare ett land de alltid har forholder seg til. Dessuten, både «East», «Leste» og «Timor» betyr øst. Hvorfor gjøre det så vanskelig.

Begge koppene kom altså fra det gamle imperiet, Portugal.

Lukt

4

En av de første luktene jeg husker, er lukten i Holland Tunell under Hudson River.  Vi måtte denne veien etter pappa hadde talt i den norske kirken i Brooklyn (59th street) før vi dro hjem til West Orange i New Jersey. Hver gang jeg senere møtte denne lukten, dukket dette bildet opp fra hukommelsen. Når jeg lette på Googles Street view, ser jeg at tunellen ikke har forandret seg siden vi kjørte der for 70 år siden. Bortsett fra at det patruljerte politi på galleriet, til venstre på bildet. For hver 80. meter hadde de kiosker de kunne hvile seg i (antar jeg).

Holland tunell var verdens første undervannstunell for både privatbiler og lastebiler og ble åpnet 1927. Det var også den første veitunellen med mekanisk utlufting. Det var trønderen Ole Singstad som var ansvarlig for designet av luftesystemet. Og da tunellens byggeleder Clifford Milburn Holland døde i 1924, fikk Ole ansvar for det hele, både tunell og luftesystem.

Senere i livet har jeg flere ganger møtt lukter som minner om opplevelsen i Holland tunellen.

Å snuse inn lukt av blomstereng, fuktige kjellere, båtmotor, ny kløvet ved, gamle kleskott….. Umiddelbart dukker klare bilder opp i bevisstheten. Vi har alle erfart hvordan lukt og hukommelse er knyttet sammen. Forklaringen skal være at luktesansen er så direkte forbundet med hjernens sentre for følelser og minner. Hva skjer når luktesansen fader ut og til slutt forsvinner?  Det vet jeg alt om. Anosmi er den faglige betegnelsen, og jeg har hatt det en god stund.

Lukten av røyk kan både stamme fra et koselig bål i skogen og starten på en farlig husbrann.

Det er både ulemper og fordeler å miste lukten. Faren er at man ikke lukter røyk, og med det oppdager brann i tide. En klar fordel om man kommer etter en svært aktiv gjest på et toalett.

Betyr det at du ikke smaker maten, får jeg ofte spørsmål om. Joda, smak har jeg. Reseptorene for smak sitter på tunga, mens luktesansen sitter øverst i nesehulen. At jeg har smaksevnen intakt betyr at jeg opplever smaker som surt, søtt, bittert og umami. Men matopplevelse handler vel så mye om lukt. Uten lukt kjenner du ikke forskjell på eddik og sitronsaft eller rått eple og potet. Er man glad i mat og liker å lage mat, er det selvsagt tragisk.

De siste årene med Villa Karen med ofte ni retters gourmetretter var en utfordring. Jeg følte meg som Ludwig van Beethoven som komponerte store verk etter han ble døv. Jeg måtte lage mat etter hukommelsen og med hjelp av Bodil som sjekket resultatet.

Lukt og smak

Det er ofte litt begrepsforvirring her. For når vi sier at maten eller vinen smakte godt, mener vi  egentlig en matopplevelse som oppleves av smaks- og luktesansene, … og gjerne øynene i tillegg.

Mange opplevde at lukteevnen forsvant etter en omgang med Covid. Min historie begynte før det. Jeg tror det hele startet for ca. 12 år siden - i forbindelse med tømming av en fryser da strømmen var gått og innholdet smeltet og råtnet. Vi hadde vært borte i fire måneder og fryseren sto i kjelleren, umulig å flytte. Alt måte samles opp og bæres ut i små porsjoner. Lukten satt seg fast, umulig å få vekk. Etter noen måneder begynte lukten av det råtne innholdet å fade ut og med det mye av luktesansen. Den første tiden hadde jeg tilstrekkelig restlukt, så jeg var ikke så veldig opptatt av å gjøre noe med det. For et par år siden forsvant imidlertid det meste av restlukten. Jeg var først hos Øre-nese-hals lege som ikke fant noe galt. Han sendte meg til MR, også med negativt resultat. Ingen funn som tydet på noe fysisk.  

Alt tyder på at det er en mental sperre. Det hender jeg blir «overrumplet» av en lukt, som f.eks kommer inn i et rom med en spesiell lukt. Da kan jeg kjenne lukten noen sekunder, som om hjernen trenger noe tid til å stenge av.

Lukttrening

Så kom jeg over en artikkel som handlet om luktetap som følge av et traume. Jeg tenkte: Å tømme en fryser for innhold som lukter lik, er vel et godt nok traume. Og behandlingen som ble foreskrevet, var «lukttrening.»

Så jeg har kjøpt inn noen flasker eteriske oljer.  Man skal lukte 20 sekunder på hver flaske, hver morgen og kveld. Er jeg heldig vil jeg få luktesansen helt eller delvis i løpet av et halvt år. Jeg skal fortelle hvordan det går.

Som du sikkert forstår: De siste årene har det ikke vært noe poeng å bruke penger på kostbare topprestauranter.

Kokkelandslaget til festivalen – 15 år i Piemonte

0

I dag er det to dager til Kokke-OL 2024 starter i Stuttgart, Tyskland. Kokkelandslaget er for lengst på plass. For de tre teamene er forberedelsene i full gang. Seniorlaget, Juniorlaget og Community Catering som inkluderer personalrestaurant, kantine, institusjon og catering. I motsetning til Bocuse d'Or, der hvert land stiller med en kokk, en kandidat, er det her nesten 30 norske kokker som skal i sving.

I 2024 er det 10 år siden vi arrangerte den første Barbera Fish Festival. I løpet av disse 10 årene har vi hatt mange vinnere av Bocuse’or som gjestekokker. Hadde det ikke da vært storartet om vi hadde fått kokkelandslaget som gjester ved høstens jubileumsfestival? I det siste året har vi hatt dialog og de har vært positive til å få det til. Vi forsøkte å få til en avtale, men det dro litt ut. Tenk om det ble gull på ett av lagene. Da ville de kanskje få så mange fristende tilbud at vi….

Men så, sist lørdag kom mailen med avtalen undertegnet. Vi får besøk av ledelsen i kokkelandslaget under høstens Barbera Fish Festival. Puhh!

Her kan du følge med konkurransen i Stuttgart. https://www.olympiade-der-koeche.com/en/

Jeg har nevnt det før, men her er nok en gang historien bak Fiskefestivalen.

I Piemonte finner vi et av verdens mest kjente vinområde, kjent som områdene Langhe, Roero og Monferrato. Herfra kommer viner som Barolo og Barbaresco. I den østre delen finner vi hovedområde for vindruen Barbera, Barbera d’Asti DOCG.

Midt i dette Barbera-land ligger den lille landsbyen Agliano Terme med rundt 1700 innbyggere. I 2013 bestemte noen av de yngre vinprodusentene seg for å lage en assosiasjon, Barbera Agliano. De hadde sett seg lei på at byer rundt hadde suksess med ulike former for vinfestivaler, uten at de selv hadde et arrangement som kunne markedsføre landsbyens produsenter på en bedre måte. Noen av de første norske som hadde kjøpt hus i Agliano Terme, Bodil og meg, foreslo en festival som viste hvordan Barbera kunne kombineres med hvit fisk, i dette tilfelle torsk. Dette tente assosiasjonen på. Vi fikk til et samarbeid med Sjømatrådet og i 2014 ble første Barbera Fish Festival arrangert.

Det ble en suksess, ikke minst takket være støtten fra Sjømatrådet og deres italialeder Merete Kristiansen, en dokumentarfilm på TV2, vår første norske gjestekokk Gunnar Hvarnes, og innsatsen fra vinprodusentene i landsbyen.

https://vimeo.com/147102253

Å kombinere fisk og rødvin var ikke vanlig i Italia, så italienske medier, både aviser, TV og matblader kastet seg over dette nye.

I de 10 årene vi har holdt på har vi hatt en rekke kjente norske gjestekokker, som Ørjan Johannessen, Dag Tjersland, Sven Erik Renaa, samt kjente italienske kokker som Enrico Crippa og Davide Paluda. I tillegg flere produsenter av tørr- og klippfisk.

Parallelt med historien til festivalen, har landsbyen Aglaino Terme opplevd i å bli en av de største leverandører av den nye toppvinen Nizza DOCG, den høyeste denominasjonen Barbera kan få. Tidligere var Barbera d’Asti DOCG den høyeste kvaliteten for Barbera. Problemet var at Asti området var veldig stort, med ganske varierende kvalitet. Behovet for å beskrive hjerte-området for Barbera gjorde at området i og rundt Agliano fikk den nye betegnelsen Nizza DOCG, oppkalt etter de kommuner som ligger rundt bekken Nizza som ender opp i byen Nizza Monferrato.

Ikke nok med det. I mars skal vi starte feiringen her i Norge. I Oslo 14. og 15. mars. Hold av dagene. Mer om dette om noen uker.

Håper maten smaker

0

Cellebasert landbruk. Faksimile/Morgenbladet(Nr31)

I Finland, som mange andre steder forsker man på hvordan man kan brødfø verdens voksende befolkning, på en bærekraftig måte.  Vi som trodde dette med drivhuseffekten handlet om å slutte med spraybokser har måttet innse at en av de store miljøsynderne er kjøttproduksjonen i verden.  Derfor forskes det på erstatninger, som maskinen over som produserer proteinpulveret Solein. Utfordringen for mye av denne forskningen er at den er så energikrevende at den også har problemer med bærekraften.  Dessuten, lab-kjøtt og proteinpulver, - det lover ikke godt for de store matopplevelsene. Bare navnet: Cellebasert landbruk gir nærmest science fiksjon assosiasjoner.  Men må vi, så må vi.

I mellomtiden kan vi bli flinkere til å utnytte rester og redusere matsvinn.

Jeg elsker sild som pålegg, gjerne i karrisaus, sennepssaus eller rømmesaus. Som oftest går glasset tomt for sild mens det fremdeles er mye saus igjen. Ingen grunn til å kaste det. I dag fant jeg et sildetomt glass med rømmesaus i kjøleskapet. Det er utmerket over e skive med hardkokt egg. Grønt fant jeg i hagen. Der er det masse med blomkarse om dagen; vakre og smakfulle.

Smørbrød med kokt egg og rømmesaus, pyntet med blomkarse.

Italiensk mattradisjon er mer bærekraftig.

Vi kan også lære mye av italiensk mattradisjon. Et typisk italiensk måltid består av flere retter, og ofte bare med en som inneholder kjøtt eller fisk, og da gjerne bare et lite stykke. Tradisjonen er at man starter med antipasti, som betyr «før måltidet». Her skal appetitten vekkes, gjerne med syltede eller bakte  grønnsaker. Kanskje litt ost. Så kommer primo «Første rett» som tradisjonelt er den som skal mette. Dette er pasta, risotto eller polenta. Når man så kommer til secondo, er den verste sulten stillet, så her handlet det først og fremst om en smaksopplevelse.

Så et første bidrag, kan være å bruke rester, spise mer italiensk, og dermed minske bruk av kjøtt.

Kanskje noe for Miriam og Sam

I andre deler av verden er utfordringen større og mer påtrengende. I Afrika er man også på jakt etter bærekraftig landbruk. Da jeg var i Kenya i juni for å planlegge innholdet til neste program i serien Miriam og Sam, tenkte vi det hadde vært fint om vi kunne ha med noe om dette. Her er man også på jakt etter nye proteinkilder, men helst uten bruk av kostbar energi. Vi besøkte i den forbindelse International Centre of Insect Physiology and Ecology, og Dr. Julius Ecuru som forsker på bruk av insekter i matproduksjonen. Dette er prinsippet.

De fanger noen insekter. Her forsker de på alt fra husfluer til gresshopper.

Insektene lever av matavfall og legger egg…

… som utvikler seg til larver som enten kan spises direkte eller brukes som hønsefor.

I sin levetid gir larvene avføring som kan brukes som gjødsel til planter. Det viser seg at dette er en veldig enkel, effektiv og lite ressurskrevende form for landbruk. Dr Julius tror dette er framtiden, og jeg må innrømme at jeg nok heier mer på insekts landbruk fremfor cellebasert jordbruk.

Jeg tror jeg skal la Sam og vennen starte en liten bedrift med 4 – 5 høner og en slik insektsfarm, i neste film.

Sildeflyndre – En gastronomisk reise – Etterkrigsgenerasjonen

0

I en tid hvor det fokuseres på at alt er blitt så dyrt og at vareutvalget minker, er det lett å glemme den reisen vi har vært gjennom. For den har vært ganske gjennomgripende. Starter vi i tiden etter andre verdenskrig, hadde den norske middelklasse, som mitt barndomshjem var en del av,en rimelig enkel ukemeny. Frokost, lunsj og kveldsmat besto gjerne av brødskiver med pålegg. Pålegget var gjerne selvlaget syltetøy av selvplukkede bær,foruten gul- og brunost,og noen ganger saltpølse. Kokt egg av og til på søndager. Ukens middagsmeny kunne være Mandag: fløyelsgrøt. Tirsdag: stekt flesk. Onsdag: fiskeboller i hvit saus. Torsdag: Pannekaker. Fredag: sei med løk. Lørdag: Risgrøt. Søndag: Svinestek.

Rimelig enkelt, men så hadde men nesten alltid to retter, enten var det en suppe, som tomatsuppe eller spinatsuppe, eller så hadde man dessert som kunne være alt fra melkevelling til japs med melk.

En viss variasjon var det knyttet til årstidene, som når makrellen kom,og når jordbærene var modne.

Men jeg kan aldri huske at vi opplevde menyen som enkel og kjedelig. Det var sånn alle hadde det,tenkte vi. Likevel hadde det vokst fram en nysgjerrighet på nye smaker. Det kom sikkert fra kokebøker og matblader,for noen inspirerende restaurantbesøk var det lite rom for.

Da Bodil og jeg skapte vårt eget hjem på begynnelsen av 70 tallet,var det fremdeles begrenset hva man hadde råd til av nye råvarer. Derfor var vi på jakt etter hvordan vi kunne utnytte de rimeligste råvarene på en ny måte. Et typisk eksempel var sildeflyndre. Den gang var sild som råstoff fremdeles noe av det rimeligste man kunne kjøpe. Av mange mislikt på grunn av alle fiskebeina. Det lærte man seg imidlertid å hanskes med.

Sildeflyndre

Dette trenger du

For hver porsjon

2 ferske sild

1 ss hakket persille

1 ss hakket gressløk

Pepper og salt

Dette gjør du

Fjern hode, skjær opp bukken og ta ut innmaten.

Legg fisken på ryggen og stikk en finger bak ryggraden. Trekk ryggraden sakte ut. Da vil de fleste beina som sitter fast i ryggraden følge med.

Her har de fleste beina fulgt med.

Er det noen bein igjen, trekker du de ut med en pinsett.

Beina i buken skjærer du ut med en skarp kniv.

Brett ut,salt og pepre,og legg de hakkede urtene mellom. Brun smør i pannen og stek fisken så skinnet blir sprøtt.

Server med kokte poteter, grønnsaker og bruna persillesmør.