Strømvippe
Det var flere fordeler ved å bo over baker Gulliksen i Dronningensgate i Kristiansand etter å ha returnert fra Amerika i 1957. Det var god tilgang til feilvare av wienerbrød og 12-øres (skolebrød), og småjobber som å børste nystekte brød etter at det kom ut av ovnen.
En annen fordel var å ha leilighet rett over bakerovnen. Vi sparte nok en masse oppvarming på det. Boliger på den tiden hadde fremdeles minimal isolering, så fyringsutgiftene tok vanligvis en god del av husholdningsbudsjettet. Tradisjonelt hadde vedfyring tatt seg av det meste av oppvarmingen. På landet var ofte bare å forsyne seg kostnadsfritt fra egen skog. Men i byene ble det etter hvert tungvint og for plasskrevende med vedlager.
Koks tok mindre plass. I mange år hadde vi koksovner som den viktigste varmekilde de stedene vi bodde. Om høsten kom noen karer med strisekker med koks som ble helt i en koksbinge vi hadde i kjelleren. Det skulle vare til våren. Koks var den viktigste energikilde i norske byer og tettsteder fram til ut på 60-tallet da olje og parafin, og etter hvert elektrisitet ble den primære varmekilden i Norge. Vi forbinder vel oljebrennere med oppbevaringstanker nedgravd i hagen og parafin på fat liggende på bukker i bakgården. Så hentet man parafinen på kanner som ble tømt på mindre tanker på veggen i entreen. Men også denne varmekilden fikk sitt endelikt. I fjor, 2020, ble det forbudt å bruke olje og parafin til oppvarming av boliger i Norge.
Strøm har vi jo hatt lenge, men på 50-tallet var det ikke nok produksjon av elektrisitet til å kunne bruke det for primæroppvarming av boliger. Det ble først og fremst brukt til belysning. Etter hvert til varmtvannsbereder, kjøleskap, komfyr og kanskje en liten stråleovn. I private boliger var det ikke mange kilowatt man hadde tilgjengelig, ofte bare et par. Abonnementet var gjerne et vippe-abonnement. Et slikt hadde mine besteforeldre i Skien. Når forbruket nærmet seg den effekten man hadde fått tildelt, startet et rele å «vippe». Det koblet ut strømmen med korte mellomrom. Da hadde man et par minutter på seg til å skru av noe av det man hadde slått på. Ble forbruket ikke redusert, gikk hovedreléet. Da gikk strømmen, og vi måtte famle oss opp på loftet, finne sikringsboksen, og slå på releet igjen.
I 1957 tok Inge Johansen doktorgraden med temaet: En undersøkelse av vandrebølgers inntrengning i transformatorviklinger, spesielt med henblikk på den rolle viklingens induktive kopling spiller. Det formulerte jeg som at min onkel Inge hadde tatt doktorgrad i Lyn og torden. Og det var faktisk ikke helt galt.
Inge Johansen var gift med min mors yngre og eneste søster. Han var sivilingeniør innen sterkstrøm og hadde forsket på lynnedslag i høyspentledninger og transformatorer. Han var mitt store idol. Alt med elektrisitet fasinerte meg, og jeg drømte selvsagt om å blir sivilingeniør ved NTH, som ham. For det var selvsagt en drøm. For å komme inn på NTH i Trondheim, måtte du være smart og ha gode karakterer. Og med all denne inn og ut av klasser de første årene, lå ikke akkurat forholdene til rette for det. Men foreløpig hadde jeg nok ingen bevissthet av dette gapet mellom drøm og realiteter. Dette skulle snart endre seg.
Onkel Inge ble etter hvert instituttleder og rektor ved NTH. Han var styreformann i Statoil og ble hedret for sin innsats til energiutvikling i Norge som Kommandør av St. Olavs Orden. De siste årene var han opptatt av miljø, etikk og bistandsarbeid. Ved det tekniske universitetet i Katmandu, er en av bygningene oppkalt etter ham; Prof. Inge Johansen Engineering Block
