Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Sin egen lykkes smed – Etterkrigsgenerasjonen – Del 26

Published 21. mars 2021

1.mai tog i Skien på 50 tallet. De røde fanene synes jeg var skumle. Foto: Telemark museum

Å bo i Skien på slutten av 50tallet betydde at jeg var i nærheten av mine besteforeldre. Bestefar Lars var som statsansatt i NSB en del av middelklassen. Han var utdannet som jernbanetelegrafist, men hadde steget i gradene, og endte som en av toglederne på Vestfoldbanen. Han hadde som ung drømt om mer utdanning, men det var uaktuelt for en skomakersønn. Hele livet var han på jakt etter å lære noe nytt. Som godt voksen hadde han kjøpt Linguaphone kurs, en hel bunke med 78 plater, for å lære seg engelsk.

*For bestefar var det viktig å lære noe gjennom hele livet. Derfor kjøpte han seg engelskkurs. Foto: Trøndelag Folkemuseum*

Bestefar Lars var på mange måter åpen og raus. Men noe var han ikke til å rikke på. Det var forholdet til Arbeiderpartiet og 1.mai. Da så han «rødt», bokstavelig talt. Som en stille protest malte han gjerne et gjerde eller noe annet hver 1.mai. Det smittet over på meg, og første gang jeg tilfeldigvis så et 1.mai tog med sine blodrøde faner, syntes jeg det var så skummelt at jeg frøs på ryggen.

Sånn i etterhånd er det ikke vanskelig å forstå bestefar Lars. Født i 1896 var han 18 år under revolusjon i Russland, og 32 år under Menstadslaget mellom Skien og Porsgrunn. Der hadde arbeidere med bakgrunn i Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet kjempet mot politi og militære. Som for mange i den generasjonen, var det ikke den store forskjell mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, og de røde fanene var et stadig bevis på denne koblingen.

Jeg tenker at vi som etterkrigsbarn vokste opp i et oversiktlig og fungerende klassesamfunn. Vi hadde en arbeiderklasse som var ganske bevisst på hvor de hørte hjemme og var stolt av det. De var opptatt av å bedre levekårene for alle. Man var ikke like opptatt av sin individuelle økonomiske suksess.

Så hadde vi en betydelig middelklasse med bl.a. bønder, lærere, leger og statstjenestemenn. Det var ikke noe klart skille. De omtalte seg ikke som middelklasse, men gjerne som borgerlige. Man snakket om borgerlige partier og borgerlig regjering. Jeg misforsto dette med borgerlig lenge, og trodde at borgertoget på 17.mai var det politiske motstykke til 1.mai togene.

De politiske skillelinjene var tydelige, men det hersket likevel en gjensidig respekt. Mange som var politiske motstandere hadde jo kjempet og vært fengslet sammen under krigen. Med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, og Gerhardsen som statsminister og landsfader, fikk vi en samlende utvikling av nasjonen de første tiårene etter krigen. Det måtte selv bestefar Lars etter hvert innrømme.

Overklassen var beskjeden i antall og lite synlig. De som var veldig rike var ofte rike fordi de hadde arvet en fabrikk, et bruk eller en kapital. De var gjerne ydmyke til dette, og så seg forpliktet til å levere arven videre til neste generasjon. Og det i minst samme forfatning som da de overtok.

Her er en av de største endringen i løpet av denne generasjonen. Man skulle ikke første å fremst forvalte noe man hadde fått, men skape sitt eget. «Han startet med to tomme hender» ble en hedersbetegnelse. Det var også noe bestefar Lars var opptatt av. Dette at man selv hadde ansvar for sin egen framtid. Og nøkkelen var utdanning.

*Denne dagen var like stor for bestefar som for meg. 1968 var en av de siste årene hvor man brukte studenterlue som tegn på at man hadde bestått Examen Artium og kunne bli akademiker.*

For ham som hadde drømt om selv å få en høyere utdanning, var det derfor et stort øyeblikk da han noen få år før han døde fikk oppleve at hans eldste barnebarn hadde tatt Examen Artium. Men selv hadde jeg, da jeg bodde i Skien, og med de daglige kampene på skolen og langs skoleveien, liten tro på at jeg skulle nå dit.

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Published 15. mars 2021

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Jernvareforretningen jeg jobbet i finnes fremdeles. Google street view @59.2117426,9.6028697,18z

Ikke det at vi hadde så mye mindre å rutte med enn mange andre, men lommepenger, var definitivt ikke aktuelt. Vi fikk det vi trengte av mat og klær. I tillegg ble det innkjøpt Donald Duck hver onsdag, og barnetimegodt hver lørdag. Hva mer trengte mann?

Ønsket man større økonomisk frihet, måtte man skaffe pengene selv. En dag fant jeg en annonse i Varden, der en forretning søkte etter regningsbud. Jeg tok mot til meg og syklet bort til jernvarebutikken O. P. Sondresen. Bak skrivebordet satt en liten og brysk herre i dress og mønstret meg grundig. Jeg mener fornavnet var Ole Petter, men han gikk bare under betegnelsen Null-P. Jeg gjorde tydeligvis et tilstrekkelig godt inntrykk, eller kanskje var jeg den eneste som meldte meg. Han bestemte seg i hvert fall for å engasjere meg? Tre dager i uka jobbet jeg noen timer etter skoletid. Med en liten lærveske festet bakpå sykkelen reiste jeg rundt og leverte notaer.

En nota var omtrent det samme som en faktura. Det handlet om hva en kunde skulle betale for mottatte varer. Snart fikk jeg også ansvar for å kreve inn penger. Da hadde jeg med regninger og vekslepenger. Var det ikke notaer eller regninger, jobbet jeg på lageret.

På sommeren kunne jeg bruke sykkel, men på vinteren var det å traske rundt i dårlig brøytede gater. Jeg husker jeg likte det. Da fikk jeg uforstyrret tid til noe som ga meg et fristed for skoleproblemer. Jeg lærte å dagdrømme. I timer kunne jeg går rundt å lage meg luftslott av en framtidig liv, fjernt fra skolenederlag og mobbing.

Senere i livet skulle jeg erfare at denne evnen til å dagdrømme skulle bli et nyttig verktøy i planlegging av film og fjernsynsproduksjoner. I tankene kunne jeg lett bygge dekor og sjekke ulike kameravinkler og utsnitt. Det skulle vise seg at mange av de store filmregissørene nettopp hadde en eller annen utfordring i barndommen, som førte til at de lærte seg å dagdrømme og derigjennom lett kunne manipulere tredimensjonale bilder i hodet.

Noe av det første jeg brukte lønningene på fra Null-P, var medlemskap i en plateklubb for klassikk musikk. Hver måned fikk jeg tilbud om en eller annen innspilling. Klassisk musikk ble også en måte å drømme seg bort. Jeg hadde to favoritter. Når jeg var frustrert og sint, spilte jeg ouverturen til Tannhauser av Wagner. Var jeg lei meg, fikk jeg trøst i å spille Brahms fiolinkonsert nr 1.

*I gamlestua henger fiolinen pappa kjøpte til meg da vi flyttet til Skien. Jeg husker ikke siste gang jeg spilte på den.*

Og fiolin var noe jeg fremdeles forsøkte å lære meg etter at vi flyttet til Skien. En gang i uken trasket jeg til enden av Øvregate for å få negativ overhaling av min fiolinlærer. Jeg hadde ikke særlig talent, og for liten tid til å øve. Så hvorfor fortsatte jeg med et så frustrerende og selvplagende prosjekt?

Brahms fiolinkonsert nr 1 har fulgt med gjennom livet. Flere ganger har jeg lurt inn deler av første sats i programmer jeg har laget. I dramatiseringen av «Billett mrk. Skuddår», ligger den under avslutningsscenen og rulleteksten for å understreke en happy ending.

De fleste har vel en skygge – Etterkrigsgenerasjonen – Del 24

Published 26. februar 2021

De fleste har vel en skygge – Etterkrigsgenerasjonen – Del 24

Jeg synes den ser like trist ut som jeg husker den. Bratsbergkleiva skole i Skien. Google Street View. https://www.google.no/maps/@59.2051734,9.6166522,18.56z

Jeg har faktisk ikke vært der etter at jeg flyttet fra Skien i 1962. Så jeg tenkte at den gamle skolen sikkert var ombygd, eller for den saks skyld revet. Jeg gikk inn på Google Street View, for å se om jeg i det hele tatt kunne kjenne meg igjen. Og der var den, nøyaktig slik jeg husket den. Ingen ting var endret. Jo forresten, gjerdet var malt grønt. Gjerdet de som mobbet meg pleide å presse meg inn mot.

De fleste har vel en eller annen periode i livet som det hviler en særlig skygge over.

Forutsetningene for at det skulle skjære seg på en eller annen måte var opplagt til stede. Før Skien hadde jeg flyttet rundt 9 ganger og vært innom 4 ulike skoleklasser, deriblant en i Amerika. Jeg hadde begynt i første klasse som 6-åring, og var derfor yngre enn alle andre i klassen.

At jeg hadde lærevansker hadde man merket, men jeg var aldri i en klasse så lenge at man gjorde noe med det.

På Bratsbergkleiva skole fikk jeg en lærer av den gamle skolen. Gubberud, som både så ut og oppførte seg som navnet skulle tilsi. Han hadde sine yndlingselever og sin hakkekylling. Når hakkekyllingen både var dum og lat, fordi man først senere fant ut at han hadde dysleksi, anså han det helt legitimt å trakassere ham en smule. Gubberud var tydelig irritert på alt som hadde med kristenliv å gjøre, noe som naturligvis burde gå ut over en pastorsønn. Gjorde jeg en feil, hadde glemt en bok eller utalte engelsk ord med amerikansk aksent, gned han det inn til stor forlystelse for resten av klassen. En hakkekylling var et naturlig mål for klassens mobbere, både på skolen og på veien fra og til. Ingen tok til motmæle. Det handlet jo bare om litt erting.

Til og begynne med trodde mamma og pappa på Gubberuds ord om at jeg var lat, og derfor måtte holdes i ørene. Jeg fikk ikke lov å gå ut før leksene var gjort, og det tok jo evigheter.

Jeg har ennå et sterkt minne om et avsnitt i geografiboka. Det handlet om Belgia. Jeg brukte all energi på å forstå ordene og setningene. Da jeg var kommet til slutten av avsnittet, hadde jeg ingen ide om hva det hadde handlet om. Det var bare å starte på nytt.

*Når du har mobbere rundt deg, kunne skoleveien føles lang og mørk. Her Øvregate. Street View.*

Til slutt skjønte foreldrene mine at noe måtte gjøres, og jeg ble sendt til skolepsykologisk kontor. Mens jeg var til undersøkelse der, ble jeg alvorlig syk. På grunn av synkende blodprosent trodde de først det var leukemi, men det viste seg at det var mononukleose med komplikasjoner. Det tok derfor flere måneder før jeg kunne komme tilbake på skolen. Da hadde skolepsykologen, sammen med skolekontoret, kommet fram til at jeg burde flyttes ned et klassetrinn.

Jeg husker skoleinspektøren ringte meg, mens jeg ennå var hjemme. «Vi lurer på om det ikke er lurt at du, etter at du nå har vært borte så lenge, kommer tilbake i Bjarne Kortners klasse? Hva synes du om det?»

Det var nok mange tanker som snurret rundt i hode på en liten gutt. Bjarne Kortners klasse! Det ville bety at jeg dumpet. At jeg ville gå ned fra femte til fjerde klasse. Men på den andre siden; Bjarne Kortner, alle sa han var så snill. Men det viktigste var at det var en som spurte hva jeg mente. Jeg tror det overskygget alt, så jeg sa bare at det var greit.

Jeg tror Kortner gjorde hva han kunne for å få meg på rett kjøl. Jeg hadde ikke lenger vont i magen når jeg satt i klassen. Men i skolegården var de der fremdeles, mobberne fra den gamle klasse.

Som sagt. De fleste har vel en eller annen skygge i livet. Dette er min.

Hermetikklager Etterkrigsgenerasjonen – del 23

Published 16. februar 2021

Hermetikklager Etterkrigsgenerasjonen – del 23

Adobestock.

Jeg hadde nok tenkt at det skulle være fint å flytte til Skien som 9 åring. Mormor og bestefar bodde like i nærheten. Brekkeparken hadde jeg mange gode minner fra. Håpet om at vi skulle få litt bedre råd. Dette burde da gå bra? Hva kunne vel true idyllen?

Det var en begynnende uro hos mamma og pappa. Det startet med en samtale ved spisebordet der pappa sa at vi kanskje burde gå til innkjøp av litt ekstra hermetikk.

19 år etter avslutningen av andre verdenskrig var det stigende engstelse for ny krig. Det er lett å glemme at vi på den tiden levde sammen med besteforeldre som hadde opplevd to verdenskriger, og ikke så på fred som noen selvfølgelighet.

I Sovjet var Nikita Khrusjtsjov stadig mer aggressiv, både i forbindelse med konfliktene i Berlin og på Cuba. Stormaktene testet ut og utplasserte stadig nye atomvåpen. De voksne snakket om gnisten som kunne sette det hele i gang.

Jeg husker så vidt perioden før denne gryende angsten for ny krig. Da var dette med atombomben spennende og nesten positivt. Det var jo den som hadde gjort ende på andre verdenskrig. De fleste hadde ennå ikke sett bilder av hva bombene hadde medført av ødeleggelser. Ordet «Atom» var positivt ladet. Det var en rekke merkenavn som hadde atom i navnet. En sak har det merkelig nok ennå: Atomventilen for sykler.

*En gang var "atom" positivt ladet. En etterlevning er atomventilen som du fremdeles kan kjøpe. Her fra nettsiden til XXL.*

Men gradvis hadde frykten for atomkrig økt. Stadig nye tilfluktsrom ble bygget. Bak i telefonkatalogen sto adressen på hvilket tilfluktsrom man skulle bruke. Jeg tror det var oftere testing av flyalarm. De gamle likte ikke den lyden. Tanken om en ny krig var ikke lenger utenkelig.

Etter hvert kom bilder og beretninger fra hva som hadde skjedd i Hiroshima. I 1966 kom den engelske filmen War Games. Det var en liksomdokumentar om hva som ville skje om en atombombe ble sluppet over en engelsk by. BBC hadde produsert den, men den ble ikke sendt på fjernsyn, etter påtrykk fra den engelske regjering. Men vi så den, jeg tror som skolefilm. Den gjorde et enormt inntrykk.

*Fra BBC filmen War Games. Den gjorde dypt inntrykk.*

Vi fikk etter hvert Nei til atomvåpen og internasjonalt engasjement for atomnedrustning. Vi fikk ikkespredningsavtaler og andre begrensinger. Likevel, i 2021 finnes det fremdeles rundt 15 000 atomstridshoder i verden. Nok til å utslette alt liv på jorden flere ganger.

Men det synes ikke som om det bekymrer oss så mye lenger. Kanskje fordi det har kommet så mye nytt som har tatt oppmerksomheten. Pandemi, kunstig intelligens, klimakrise og så videre.

Men i 1958 var det faren for atomkrig som kom smygende. Så for sikkerhets skyld kunne det være lurt med et lite lager med hermetikk. I tilfelle.

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Published 10. februar 2021

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Her holdt Frikirken i Skien til på 50 og 60 tallet. Foto: Google Street View.

Å være omreisende predikant og familiefar var ingen god kombinasjon. Ikke var det mye til lønn heller. Da pappa måtte ta til takke med dette etter returen fra Amerika, håpet han nok at han skulle få et kall fra en menighet så raskt som mulig.

For i Frikirken søkte man ikke på en jobb, man ble kalt. Det var den enkelte menighet som bestemte seg for hvem de ville ha som pastor, og så sendte de et kall. Som oftest handlet det om å kalle en pastor fra en annen menighet. Dersom en pastor hadde vært i en menighet i 4 til 5 år, var han å anse som ledig for en ny menighet. Dette skulle sørge for en rimelig fornyelse av menighetene, og hindre at de gikk lei av sin pastor. Ingen tenkte på pastorens barn.

Når en menighet var ledig, var det alltid spenning knyttet til hvem de ville kalle. Noen pastorer ble sittende på det samme sted år ut og år inn. Ingen ville ha dem. Til slutt fant de seg noe annet å gjøre. Det var også et hierarki mellom menighetene. Noen kall var større og fetere enn andre. Øverst sto Kristiansand, deretter de to Oslomenighetene. Håpet var ved hvert nytt kall å kunne klatre høyere i hierarkiet av menigheter. Ingen snakket om det, men det vår sånn det var.

To år etter vi hadde etablert oss over baker Gulliksen i Kristiansand, var vi i 1958 nok en gang på flyttefot. Pappa hadde fått kall fra Frikirken i Skien.

Skien var kjent for et hav av dissentermenigheter. Mange mente at det var presten Lammers som startet det hele. Han dannet Norges første dissentermenighet, nettopp i Skien. Han var aktiv i Henrik Ibsens samtid, og de hadde flere felles kjente. Mange mener hovedrollen i stykket Brand nettopp handler om presten Gustav Adolph Lammers.

Det spesielle med Skien var at disse menighetene stadig hadde konflikter som gjerne førte til at man delte seg. Et tydelig bevis på dette så man i avisen Varden. Hver helg var det side opp og ned med annonser for et hav av ulike kirkesamfunn.

Året før vi flyttet til Skien, var det Pinsemenighetens tur. En viss Åge Samuelsen hadde tatt med seg deler av menigheten og dannet sin egen menighet, Mara Nata.

*Her til høyre holdt Frikirken til i første halvdel av 1900 tallet. Foto: Google Street View*

Også Frikirken, der pappa jobbet, hadde hatt sine konflikter. På første del av 1900 tallet hadde de et stort kirkebygg i sentrum. Etter et brudd ble bygningen solgt, og resten av menigheten bygget et mindre forsamlingshus i Ole Kallemsgate, ikke langt fra Brekkeparken. Bygningen er for lengst solgt og Frikirken i Skien har bygget nye lokaler.

I første etasje var forsamlingslokalet. I andre etasje bodde pastorfamilien. Bad og toalett var i kjelleren. Her hadde vi også matbod med potetbinge, og i en annen bod koksbinge. Hver høst ble bingene fylt opp med koks og poteter som skulle holde fram til våren. Kjelleren var mørk og fuktig. Jeg gruet meg alltid for å gå ned i kjelleren når jeg skulle på do.