Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Nye venner – Etterkrigsgenerasjonen – Del 31

Published 29. juni 2021

Gamlebyen Fredrikstad Foto Adobe Stock

Jeg vedder på at du ikke klarer å stave navnet mitt riktig,

pleide han å si til vikarlærere som skulle ha klassen mens klasseforstander Skarpaas måtte i retten som lekdommer i en eller annen rettsak. Litt forvirret pleide de å forsøke seg overfor denne fyren som satt på en av de fremste pultene.

Hmm. J-A-K-O-P ?

Feil, det er Iacob. Neste!

Hmm S-T-E-E-N.

Riktig, det var enkelt. Neste!

Det må være J-U-U-L?

Feil, Iuell. Men nå kommer det vanskeligste.

Vikaren ønsket helt sikkert å stoppe lenge før, men ble likevel med.

N-O-R-B-Y-E ?

Feil! Nordby. Ha, ha….

I 1962 hadde jeg flyttet for siste gang sammen med familien, fra Skien til Fredrikstad. Jeg har fortalt hvordan møtet med en ny lærer snudde opp ned på livet, og fikk meg til å tro på at jeg kunne bli til noe.

Fra en rimelig lukket tilværelse i en liten menighet, med stort sett en kamerat og for resten omgitt av mobbere, var overgangen til Fredrikstad stor. Det var ikke lenger mangel på venner, og kanskje viktigst, nå fikk jeg svært ulike venner som på kort tid spente ut en vifte av erfaringsbakgrunn jeg fikk ta del i.

En Svein som introduserte meg for dette med jenter. Vi var ute å plystret på jentene og var på selskaper der lyset ble slukket, uten at jeg en lang stund skjønte hva som forgikk. Rimelig uskyldig, men likefult overveldende.

En Terje med spennende tanker om utenomjordiske vesener og eventyrlige vitenskapelige teorier, og som etter hvert introduserte meg for mytiske forfattere og vitenskapsmenn som Erich von Däniken og lignende typer.

Så var det Iacob Steen Iuell Nordby, som ble en klassekamerat fra jeg flyttet til Fredrikstad til jeg gikk ut av gymnaset. Han var et pust med interesse for elektronikk og jazz. Fra min musikalske interesse som stort sett var klassikere som Wagner og Brahms, ble jeg på Iacobs gutterom introdusert for Mahalia Jackson og Oscar Peterson. Dessuten var Iacobs far frimurer. Her var det mye å ta inn over seg.

Dette var noen av mine influencere den gang. Personer med interesser som smittet over på en mottagelig 13 åring.

Tradisjonelt var det famille og slekt de viktigste premissleverandører for livet. Man arvet gjerne yrke, interesser og politisk farge etter foreldre og andre i den nære krets.

Utover dette måtte man utvide sin horisont ved hjelp av en norsk radiokanal, aviser og en og annen bok man lånte på biblioteket. Og i noen tilfeller gode venner.

Hvor annerledes må det i dag være for en 13 åring.

Og starten på dagens barns viktigste påvirkningskanal startet faktisk i 1962, året jeg flyttet til Fredrikstad.

*Joseph Licklider, influenceren over alle influencere - Skjermdump*

En psykolog og ingeniør ved navn Joseph Licklider fra St. Louise i Missouri, skrev august dette året flere artikler om et "intergalactic network". Trekker du sammen de første bokstavene i de to ordene får du navnet på hva han egentlig beskrev, Internet. Ideen var et verdensomspennende nettverk av datamaskiner hvor alle raskt kunne aksessere data og programmer fra et hvilket som helst sted. Han beskrev utrolig presis hvordan dette kunne fungere. Det var selvsagt mange som deltok med nødvendige brikker i den videre utviklingen, med Licklider regnes som han som først beskrev hva Internett skulle bli. Ikke bare det. Han hadde et rørende forestilling på hvor positivt dette ville bli for menneskeheten.

Han døde i 1990, 75 år gammel, like før utviklingen tok fart.

En siste flytting – Etterkrigsgenerasjonen – Del 30

Published 26. mai 2021

En siste flytting – Etterkrigsgenerasjonen – Del 30

Trara skole i Fredrikstad. Her gikk jeg de siste halvannet år av folkeskolen. Foto: Google Street View

1962 er året da John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd, Bob Dylan gir ut sitt første album, Setesdalsbanen blir nedlagt, Nelson Mandela fengslet, Tryvannstårnet innviet og jeg flytter fra Skien til Fredrikstad.

Å få stilling som pastor i Fredrikstad Frikirke var et stort hopp oppover. Dette var en betydelig større menighet som var i stand til å betale for en full stilling. Pappas behov for ekstrainntekt falt bort og tankene på å skifte jobb ble aldri et tema igjen.

Dette skulle bli den siste gangen jeg flyttet med familien før jeg forlot hjemmet for å studere. Da vi ankom Sembsgate 32 i Fredrikstad var det den tiende adresse jeg hadde så langt i livet. De fire årene i Skien hadde vært et av de lengste oppholdene i så måte.

Selv om Skiensoppholdet også hadde gode sider, som nærheten til besteforeldre, å være med i speideren, regningsbud hos O.P.Sondresen og et trygt miljøet i pappas menighet, var det likevel de svarte skyene fra Bratsbergkleiva skole som overskygget det hele. Så jeg flyttet fra Skien i den tro at jeg var en skoletaper. På den tiden måtte du ha middels eller bedre karakterer for å komme inn på Realskolen etter 7. klasse. Alternativet var et år Framhaldsskole som var en mindre teoretisk avrunding av skolegangen. Et alternativ jeg anså som mest aktuelt for meg.

Så skjer det noe. Da jeg kommer til Trara folkeskole i Fredrikstad får jeg, fra våren i 6.klasse, en lærer som skal snu opp ned på det hele, Ingebjørg Skarpaas. For øvrig mor til SV’s Berit Ås.

I 1993, 30 år etter at jeg avsluttet 7.klasse på Trara, får jeg vite at hun fremdeles er aktiv og nettopp har fylt 90 år. Jeg bare måtte sende henne en hilsen.

Her er noen utdrag fra brevet jeg sendte henne for snart 20 år siden:

«…Du husker sikkert ikke meg etter alle disse årene og blant alle de elevene du har hatt. Det var heller ikke så lang tid jeg var i din klasse. ….. All flyttingen hadde vært svært negativt. Uten å gå i detalj var jeg definitivt en skoletaper. Da jeg flyttet til Fredrikstad hadde jeg ingen illusjon om å komme inn på Realskolen. Det måtte nok bli Framhaldsskolen for meg. …. Du oppdaget raskt både taperinnstillingen min, og potensialet du mente jeg hadde. Du sa klart fra at du ikke godtok at jeg gikk Framhaldskolen. Jeg skulle klare eksamen så godt at jeg kom innpå Realskolen og senere gymnaset, og dermed basta. Og som du sikkert gjorde med mange andre klarte du å snu utviklingen…… I takknemlighet, Lars Jørgen Mørland.»

En måned senere kom et langt håndskrevet brev i retur. Her noen utdrag fra brevet.

«…Du må tro jeg husker deg, stor, lys og på første benk i skolestua. Jeg pleide å ha et tillitsfullt forhold til «mine» barn. Derfor gikk det en stund før jeg jeg var riktig klar over hvor jeg hadde deg. Du var litt redd for å utlever deg. Alle de andre barna hadde jeg hatt fra første klasse – så de var alle «mine» barn…. Det gleder meg at det har gått bra for deg. Om jeg husker deg? Ja, så men…. Ha det fremdeles godt! Lykke og glede må følge deg og dine. Hjertelig hilsen, Ingebjørg Skarpaas, Gamlelærerinna.»

Noen mennesker man møter i livet gjør den store forskjellen.

På kafe med mormor – Etterkrigsgenerasjonen – Del 29

Published 18. mai 2021

På kafe med mormor – Etterkrigsgenerasjonen – Del 29

Norrøna kafe lå i annen etasje i en av gårdene ved Ibsenparken i Skien. Foto: Google street view.

Man spiste hjemme. Gjorde man ikke det, spiste man hos familie eller venner. Reiste man med bil, hadde man med nistekurv, kaffe på termos, campingstoler og campingbord.

Men en sjelden gang, som når man på Nordagutu jernbanestasjon skulle skifte tog fra Sørlandsbanen til Bratsbergbanen mot Skien, da hendte det at man spiste ute, - på en kafe eller kafeteria. På en kafe ble man servert, mens man hentet maten selv på en kafeteria. På Nordagutu kjøpte man gjerne en kaffe og vaffel, mens de gamle fisket opp en skive eller to fra håndvesken. Det var for ekstravagant å kjøpe smørbrød – og helt unødvendig.

Selv om mormor var en ekspert til å holde kostnaden ved slike kafebesøk nede ved hjelp av medbrakt mat, var hun ikke helt prinsippfast. Noen få ganger hadde jeg gleden av å bli tatt med på Norønna Kafe i Skien, bare steinkast fra hvor de bodde. Så det var slett ikke et nødvendig måltid.

En kafe var en stor opplevelse for en 10 åring. Her fikk jeg smørbrød med italiensk salat rullet inn i kokt skinke og varm sjokolade med krem. Hvorfor mine besteforeldre av og til brøt med sine prinsipper, kan man lure på. Måltidet hadde nok en annen sosial og bekreftende hensikt. Man var av dem som kunne unne seg et kafebesøk nå og da. Mormor gikk ikke på kafe alene, det var alltid sammen med en venninne eller to. Og jeg var heldig som av og til fikk være med.

Det ble en av mine første gastronomisk opplevelser som barn.

Poenget er at et kafe- eller restaurantbesøk kan ha andre funksjoner enn å sørge for livsopphold.

*Spikersuppa i Oslo, et navn dammen fikk siden den var en gave fra Kristiania Spigerverk. Et tilværelsens episenter dagens unge ikke kan bo for langt vekk fra. For Google Street view*

Mange år senere, på 70 tallet, hadde vi som nygift par skaffet oss en leilighet rett ved det gamle Rikshospitalet. Det var bare 10 minutter å spasere til ned Spikersuppa. Men hvor ofte var vi nede i sentrum? Sjeldent. Vi tenkte i hvert fall ikke at vi mistet noe ved å forlate denne nærheten til sentrumslivet da vi i første omgang flyttet til atriumhus på Ammerud, og senere ut til rekkehus i Røyken. Skulle vi etablere en familie med flere enn oss to, trengte vi et oppvekstmiljø som var bedre enn en leilighet i en bygård. Når vi en sjelden gang skulle på kino, på konsert, teater, galleri eller restaurant, brydde vi oss ikke om den ekstra reiseveien. Sånn tenkte vi da.

*Katrineåsen i Røyken. Hit flyttet mange NRK folk på 70 tallet - og klarte seg godt uten café. Foto Google Street view.*

Og vi var ikke de eneste. Det var en hel gjeng med NRK folk som på 70 tallet flyttet til Røyken på den tiden: programledere, produsenter og teknikere. Yrkesgrupper som i dag ikke kan tenke seg et liv uten daglige besøk på caféen eller uterestauranten.

Mange har lurt på hva som er årsaken til den galopperende prisvekst på boliger i hovedstaden. At det er vanskelig for unge mennesker og komme inn på boligmarkedet. Man peker på at det bygges for lite, og at vi har for lav lånerente. Det kan nok være en rekke årsaker til problemet, men det spørs om ikke dette med de endrede utelivsvanene er en del av årsaken. De unge, som for øvrig er single mye lenger og dermed utgjør en stadig større gruppe, har utelivssteder i nærheten av boligen som en nødvendig del av hverdagen. Denne gruppen har problemer med å se for seg et singelliv uten nærheten til Oslo sentrum. Og dermed blir presset på Oslo sentrum fortsatt være stort.

Det skjedde noe da kafe ble skrevet som café.

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Published 20. april 2021

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Hoppet fra totakteren IFA til romsligere om enn godt brukt Ford Zephir var en klar forbedring, men likevel langt fra bil og levestandard vi hadde hatt i USA noen år tidligere. Foto: Wikimedia Commons

Rundt 60 var Norge godt i gang med gjenoppbyggingen etter krigen, selv uten olje. I 1960 skulle det ennå gå to år før Phillips sendte inn sin søknad om å lete etter olje utenfor Norge, og først i 1967 ble den første dråpe olje pumpet opp.

Før oljen var det en variert tungindustri som skapte den økte levestandarden, som igjen skapte forutsetninger for økte småindustri og handel. Konfeksjonsfabrikker og skoprodusenter dukket opp rundt i landet og skapte en tilnærmet desentralisert velstandsutvikling.

Jeg kan huske at besteforeldre, tanter og onkler stadig fikk bedre råd. Vi derimot…

*Predikanten Ansgar Mørland med sitt trekkspill.*

De fleste pastorer i små menigheter som Skien Evangelisk Lutherske Frikirke fikk bare deler av sin lønn fra menigheten. Resten måtte de skaffe på annen måte. Vanligvis skjedde det ved at man hadde turneer og møteserier andre steder, og fikk betalt for det. Men noen store summer ble det ikke. Det hendte derfor at snille menighetsmedlemmer kom med en sekk poteter eller et favn ved. Det må ha vært litt stusselig for mamma og pappa.

Den eneste virkelig materielle forbedring jeg husker fra denne tiden, var at vi byttet ut IFA’en med en godt brukt Ford Zephyr. Med den dro vi helt til København.

Det var nok ikke bare jeg som hadde tunge år i Skien. Jeg har tidligere fortalt om mobbing og skoleproblemer med dysleksi.

I 1960 var pappa 36 år og møtte veggen. Han snakket lite om det senere, men jeg vet han slet psykisk. Han var i perioder sykemeldt, og hadde også opphold på et rekonvalesens hjem inne i landet et sted, der vi besøkte han.

Han strevde nok med mange tunge spørsmål på denne tiden. Pappa var kunstner, både billedkunstner og musiker. Kampen mellom den konservative preste-Mørland og den åpne kunstner-Mørland balet han med gjennom hele livet. Var det prest han skulle være, eller burde han prøve noe annet? Han malte litt, men det ble foreløpig ikke stort av det. I stedet satset han på musikken. Musikkonservatoriet i Oslo startet opp en klasse for musikklærere i Grenland, og pappa meldte seg på. Etter en vellykket eksamen begynte han i deltidsstilling som sanglærer ved Lunde barneskole. Jeg tror han hadde noen andre fag for å fylle opp deltidsstillingen. Om han på den tiden hadde vært på vei over i skolen på fulltid, fikk jeg aldri spurt ham om.

Han begynte også som pianostemmer på si. Han fikk kjøpt et stemmeapparat, og lærte seg både å stemme og pusse opp gamle pianoer. Det ble aldri ble noen stor butikk.

*Litt pianostemming ble aldri den store butikken, men en hyggelig hobby resten av livet.*

Ikke lenge etter at pappa hadde begynt som deltidslærer ved Lunde folkeskole i Skien, flyttet vi til Fredrikstad. Pappa hadde fått kall fra Fredrikstad Frikirke, en av de større menighetene i landet. Det var en full stilling som ville gi en ny økonomisk tilværelse. Pappa gikk aldri tilbake til skolen. I stedet begynte han å male mer og mer på fritiden og etter hvert begynte han med utstillinger som ville gi ham en god ekstrainntekt.

Vi forlot Skien i 1962, samme år som Setesdalsbanen ble lagt ned og Tryvannstårnet innviet.

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

Published 29. mars 2021

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

Som sønn av en pastor var det aldri snakk om påskeferie. Det var tvert imot en av de travleste periodene for pappa. Men jeg husker aldri å ha stusset over det. De fleste foreldre jobbet til og med skjærtorsdag, så for de fleste var det ikke mulig med langturer.

Fra Palmesøndag var det en masse møter og samlinger fram til andre påskedag kveld. Jeg husker ikke annet enn at jeg likte det. Den lille menigheten var på mange måter en slags utvidet famille, der man som barn ble både sett og satt pris på.

Mine vonde minner om det å være pastorbarn handlet ikke om det som skjedde i menigheten. Problemene var det omflakkende livet med stadig flyttinger og skifte av miljø. Når vi hadde flyttet, var menigheten en trygghet i livet.

Jeg vet at mange har vonde minner fra å vokse opp i en pietistisk menighet på 50 og 60 tallet. Og det var mye rart som ble lært bort. Mye av det som ble sagt fra prekestolene om synd og fortapelse, var nok en utfordring for mange barn. Av en eller annen grunn prellet det av meg. For meg var Gud en grei kar, punktum. Med det utgangspunktet har jeg fremdeles holdt på barnetroen.

Jeg har alltid vært mere opptatt av hva menneske er … enn hva de sier. Sånn var det også i menigheten. Det var noen som du bare så opp til, og lot deg påvirke av. Ikke nødvendigvis fordi de var så gode til å utrykke seg, men fordi de opplevdes som ekte.

En av idealene fra den tiden, var Magne Raundalen. Han gikk på gymnaset og var leder av gutteklubben i menigheten. Her drev vi med småsløyd og andre aktiviteter. Vi så opp til Magne. Han var smart og grei, og så strikket han. Noe som førte til at flere av oss guttene lærte oss det samme. At arbeidet hans med oss skulle være årsaken til at han ble Norges fremste psykolog på traumatiserte barn, finner jeg usannsynlig😊

Den bibelske påskefortelling var fascinerende for en 10 åring med livlig fantasi. Fra Jesus red i inn i Jerusalem til kvinnene fant den tomme grav påskemorgen, ble bilder skapt og gjemt.

Da jeg mange år senere var på seminar i Stockholm der nordiske fjernsynsproducere skulle introduseres for den nye filmdramturgien, brukte de nettopp den bibelske påskefortellingen som eksempel på den perfekte dramaturgi, - den ultimate oppbygging av en historie.

På 70 og 80 tallet begynte for alvor tradisjonen med påsketur på fjellet. Tidligere var det, så vidt jeg kan huske, bare Vestfold som hadde fri skjærtorsdag. Nå ble det gjennomført for hele landet, og med mulighet for å ta en grodag på onsdag, var det plutselig mulig for de fleste å ta 6 dager sammenhengende fri.

Nå var ikke lenger kors og tornekrone symbolet på påskehøytiden, men appelsin og Kvikklunsj.

Å feire påske i Italia var på mange måter tilbake til barneårene, der det først og fremst er en kirkelig høytid. Det var ingen fridager før første og andre påskedag. Til gjengjeld feires disse to dagene av hele Italia. Første påskedag er den helligste av alle dager i landet. Alle butikker er stengt, ingen jobber i marken. Alt er stille. Klipper du plenen eller vasker bilen får du sinte blikk. Påskelunsjen er er et av årets største måltid. Da skal hele storfamilien være sammen, og måltidet skal inneholde et enormt antall forretter.

Andre påskedag er det tradisjon for at familien samles til grillfest.

Så kommer noe pussig. For sammenlignet med Norge hvor man ønsker hverandre god påske før palmesøndag, venter italienerne gjerne til første påskedag. Da ønsker de hverandre Buona Pasquetta. Det betyr egentlig god lillepåske, som egentlig handler om mandag (andre påskedag) men som ofte brukes for hele uken etter første påskedag.

Dette sier litt om forskjellen mellom Norge og Italia. Mens vi i vår pietistiske tradisjon har vektlagt Den stille uke opp mot påskemorgen, som fokuserer på mørke og lidelse, synes italienerne derimot det er viktigere å feire oppstandelsen og det lyse i uken etter påskemorgen.

Det passer meg egentlig bedre, så derfor Buona Pasquetta!