Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Eget oppdrettsanlegg – Etterkrigsgenerasjonen Del 36

0

Foto: Adobe stock

Mens vi bodde i Skien på slutten av 50 tallet, ble jeg fascinert av en venn som hadde akvarium. Det var både noe drømmende og vakkert å kunne sitte der å stirre inn i en liten sorgløs verden i grønne og blå farger. Helt lydløst beveget fiskene seg fram og tilbake. Det var som en liten teaterscene. En sånn måtte jeg bare ha. Pappa var ikke av samme formening. Han mente det var en unødvendig utgift for en slunken familieøkonomi. Men jeg ga meg ikke. Jeg fikk tak i et gammelt akvarium hvor et av glassene hadde sprukket. Det erstattet jeg med nytt glass og rikelig med vinduskitt. Sand  tok jeg fra sandkassa og vasket det gjennom en sil. Planter fikk jeg som avleggere av akvarieplantene til min venn. Det samme med fiskene. Hans guppyer fikk mange unger, så han hadde stadig noe å gi bort. De var kanskje ikke så flotte å se på, men de svømte da rundt og lot som de trivdes. Over glassplaten satt jeg en bordlampe som ga både lys og varme.

Da vi flyttet til Fredrikstad forbedret familieøkonomien seg, slik at nytt og større akvarium kunne kjøpes inn. Og nå skulle også andre medlemmer av familien ha sine kjæledyr. Lillesøster fikk sin undulat. En gul/grønn fjærball vi hadde de største forhåpninger til. Men etter utallige forsøk ble det stort sett bare til at den kunne si hallo, om vi la godviljen til. Polly, som den het, fikk lov til å fly utenfor buret bare vi sørget for at alle vinduer og dører var lukket. En gang jeg var alene hjemme og hadde sluppet ut Polly, hadde jeg glemt at jeg holdt på å fylle badekaret. Selvfølgelig skulle den stakkars fuglen fly rett inn i dampen fra det varme vannet og omkomme. Da var det bare å kjøpe en som lignet mest mulig så lillesøster ikke skulle oppdage hva som hadde skjedd. Jeg klarte å lure henne lenge, men til slutt reagerte hun over den nye fuglenes begrensede ordforråd, og jeg valgte å legge kortene på bordet.

Når du tenker etter, er det kanskje en stund siden du har sett en undulat. Foto Adobe stock

Flere dyr kom til: kaniner og en diger St. Bernhards hund.

Da jeg senere etablerte egen familie, fortsatte interessen for dyr og nye akvarier, kaniner, katter og hund ble  i perioder en del av familien.

Nå leser vi om økt interesse for hunder, men hvordan er det med andre dyr. Hva med akvariet? Når var du sist i et hjem med levende fisk? Mye har skjedd siden jeg som 12 åring skaffe meg mitt første akvarium på rundt 50 liter. Nå er også dette blitt regulert som så mye annet. Det er Mattilsynet som er  ansvarlig, og de krever at man må være over 16 år for å kunne ha ansvar for et akvarium med fisk. De sier også at akvariet må være på minst 100 liter, og om du har fisk som går i stim, bør det være minst 150 l. Så det er ikke å undres at det er blitt indre med akvarier.

Ja selv pausefiskene i NRK er borte. Jeg husker akvariet sto i det minste studioet i den gamle fjernsynsbrakka. Studioet hadde ett kamera , som enten var snudd mot akvariet eller mot hallodamen. Noe mer var det ikke plass til. Det var kringkastingssjefens  privatsjåfør som en periode hadde ansvar for å mate fiskene.

I russtoget hadde jeg i 1968 med Lord, vår St. Bernhards hund. Han skulle utgjøre russens førstehjelp. I stedet for wisky tønne hadde han melkkartong til hjelp for mine medruss sine tømmermenn dagen derpå.

Tilbake på 50 tallet mener jeg å huske at det ikke var så vanlig med husdyr for oss som bodde i byen. Hunder og katter forbandt vi med livet på landet. I byene var husdyr, gjerne pudler, noe jeg forbandt med de med over middels inntekt. Dette endret seg i 60 årene. Da skulle alle ha et kjæledyr, og dyrebutikker poppet opp over alt. Prisen ble overkommelig for de fleste og intet Mattilsyn brydde seg. Nå må man visst regne med å investere mellom 5 og  10 000 kr for et komplett akvarium.

Hatt, paraply og frakk – Etterkrigsgenerasjonen – Del 35

0

Farfar Nils Mørland var akkurat konfirmert, da han ble rodd ut til seilskipet som lå ved Tromøya der han gikk om bord som dekksgutt. Foto: Adobe stock

Det slo meg at Bodil og jeg i år feirer 10 år som pensjonister. Eller egentlig førtidspensjonister, siden vi valgte å ta ut pensjonen fra 62 år. For som ekte pensjonister, en som kan reise på honnørbillett, er det bare 5 års jubileum. Uansett, kanskje det er på høy tid å omtale seg som gammel? Det er i hvert fall slik jeg ville ha omtalt meg selv, der jeg som 15 åring hadde avsluttet 7 år på folkeskolen i Fredrikstad.

Hvordan fortonet livet og fremtiden seg for en 15 åring i 1963?

For foreldre og besteforeldregenerasjonen hadde avslutningen av folkeskolen, som gjerne falt sammen med konfirmasjonen, vært å regne som starten av voksenlivet. Ikke mange dager etter at farfar var konfirmert, ble han rodd ut til det første seilskipet han skulle jobbe på som dekksgutt. For foreldregenerasjonen var folkeskolen fremdeles endeholdeplassen for utdanningen for de fleste. Høyere utdanning var for de få. De plusset i stedet på folkeskolen med et år framhaldsskole, et tilbud som kom etter krigen.  Det var et mindre teoretisk påbyggingsår. Andre tilbud våre foreldre brukte som påbygging etter folkeskolen var handelskole, folkehøyskole, husmorskole, landbruksskole og ulike tekniske skoler.

Noe som endret seg under vår foreldregenerasjon var at drømmen og ønsket om en høyere utdanning ble vanligere. Hvem har ikke hatt foreldre, tante eller onkel som egentlig hadde hatt lyst på en høyere utdanning som lærer eller sykepleier? 

Med vår generasjon ble drømmen plutselig mer realistisk. Men høyere utdanning var fremdeles for de få. Av de litt over 57 000 syvendeklasselever som avsluttet folkeskolen i 1963, var det i tillegg til meg bare 11 664 som tok eksamen artium i 1968.

Som tidligere fortalt, var det først det siste året på folkeskolen at jeg så muligheten til høyere utdannelse. Egentlig uten helt å vite hva jeg skulle bruke det til. Det hørtes bare så spennende ut med alle de gamle begrepene: Gymnasium, Examen Artium og Immatrikulering. Så jeg søkte på realskolen, siden de fleste av mine skolevenner gjorde det.

Examen Artium hadde vært en uoppnåelig drøm for bestefar Lars Fjellestad. At hans eldste barnebarn skulle nå målet, var ubeskrivelig stort.

Å være etablert

For hva var egentlig målet vårt – med livet? Det var å bli etablert. Dette betød så fort som mulig i tyveåren å skaffe seg familie, hus og trygg jobb. Det siste var viktig.

Å bli etablert, ble sett på som hensikten med det hele. Man skulle gjøre nytte for seg og føre slekten videre. Å finne en jobb eller starte en bedrift som kunne forsørge familien livet ut. Tryggheten var viktigere enn personlig suksess og raske penger. Man betalte sine pensjonsinnskudd til staten med tro på at staten skulle sørge for en resten av livet.

Da vår besteforeldregenerasjon var konfirmert, ble de ansett som voksne. Ungdom, som en tidsepoke mellom barn og voksenliv, er et begrep som dukket opp med våre foreldre. Vi opplevde vel også restene av denne tidligere todeling. Til konfirmasjonen fikk vi hatt, frakk, paraply og mansjettknapper; symbolene på at du var en voksen mann. Vi ble bare fremdeles behandlet som barn og følte ikke helt for dette ungdomsbegrepet. Vi likte heller begrepet tenåring. Ungdomsbegrepet var noe som fulgte vår foreldregenerasjon langt oppover i årene. Jeg husker det meningsløse i at vi var på ungdomsmøter og sang fra Ungdomskvad, der de fleste var mellom 30 og 40 år.  Så dette med å være ungdom, være voksen og å være gammel, det var egentlig ganske forvirrende.  

F. eks. var det greit å bli eldre, men gammel ville man ikke være.   Men å være etablert, det var greit, så å si målet med det hele.

Ting forandrer seg. Å være etablert, har nærmest blitt et skjellsord. Det betyr at du er stivnet, gitt opp, og har sluttet å jobbe for egen karriere. Det betyr kanskje at du er mer opptatt av familie og trygghet en din egen utvikling og suksess.  Å, huff da!

Sommerferie – Etterkrigsgenerasjonen – Del 34

0

Foto: Adobe Stock

Jeg husker at jeg som 10 – 12 åring alltid gledet meg til sommerferien.  Fra påske så jeg bare fram til å legge fra meg alle problemene på skolen for en stund. Det var nok helt nødvendig for guttungen. Etter flyttingen til Fredrikstad var ikke behovet like stort, men sommerferien var alltid noe jeg så fram til.

Ferien var variert. En sommer kunne for eksempel bestå av:

Teltmøter.

Reising av møtetelt i slutten av 50 tallet. Foto: Wikipedia

Et meget spesielt campingliv for pastorbarn på den tiden. Når frimenighetene  ønsket å etablere seg på nye steder, var det ikke uvanlig å kjøre en ukes kampanje ved å sette opp et møtetelt for så å holde en møteuke med sang og taler. Pappa var ofte sentral i disse prosjektene, og det hendte jeg ble med. Vi bodde gjerne på et gjesteværelse hos en familie. Det var moro de første dagene, men så ble fokuset gjerne på min høysnue som bokstavelig blomstret der jeg satt på bakerste benk i teltet med en grasbakke som tørket dag for dag, og dermed avga mer og mer gresspollen. Mulig noen misforsto mine rennende øyne - at jeg var rørt til tårer av budskapet. Det var ikke alltid tilfelle.

Hytta på Brunlanes

Etter at farfar døde brukte pappa noe av arven til en hytte ved Kloppsand i Brunlanes. Tomta hadde vi fått billig av mammas onkel Hans. Men det var ikke nok penger til både ny bruktbil og en komplett ferdig hytte, så det ble en hytte bygget i flere etapper. En måte det ble gjort på, var at flere av pappas håndverkssvenner fikk låne hytta noen uker i ferien mot litt dugnadsarbeid. Slik bygget hytta seg år for år. Resultatet var en hytte hvor det litt uregulert skjøt ut et tilbygg her og der. Den gang lå vi alene på en høyde med utsikt både mot havet og landet innenfor. Et stykke både til kjørevei og badestrand. Posten måtte vi hente på Holhjem landhandel, og det var ofte jeg som hadde jobben med å hente post og varer. Det var litt over 2 km hver vei.

Her lå det bare en hytte. Foto: Google earfth.

 Nå ligger hytta som i et hyttefelt med naboer på alle sider.  Hytta er for lengst solgt.

Ferie pensjonat

Det hendte at besteforeldrene i Skien spanderte en ferieuke på oss. Da dro vi gjerne til Nirisrud pensjonat i Nissedal. Et pensjonat var et litt enklere hotelltilbud, som økonomisk passet en statstjenestemann som ville spandere ferie på seg og sin datter med familie.

Foto: Lokalhistoriewikipedia

Sammenlignet med hotellstandard, var det mer som et oppgradert leirsted. De hadde gjerne både dobbeltrom og firemannsrom som passet for familier. Bad og toalett på gangen. Maten var god og hjemmelaget. I spisesalen satt vi ved langbord. Under middagen ble fat og boller sendt rundt. Til frokost var pålegget fordelt rundt omkring på langbordene, slik at man måtte strekke seg for å nå ost, saltpølse og syltetøy.  For en liten pjokk kunne det være en utfordring å nå alle godsakene.  For på pensjonatet var det ikke vanlig å be noen sende pålegget. Man skulle nå det selv, selv om det betød å strekke seg over andre.  Det ga utgangspunktet for et begrep de færreste unge i dag kjenner, nemlig pensjonatarmer.

Telefonen er fredet – Etterkrigsgenerasjonen – Del 33

0

Den gamle hytta i Seljord fungerte lenge uten strøm og telefon

Det var frokost. Bodil og jeg hadde tatt veien om hytta i Seljord i forrige uke, etter besøket på Bekkjarvik. Jeg husker ikke tema for diskusjonen. Det var ikke særlig alvorlig, men vi var dypt uenig. Greit, tenkte jeg, det løser vi raskt med Google. Da var det at jeg kom på at vi ikke hadde verken mobildekning eller internett.

Mobildekning hadde vi aldri hatt på hytta, og nå var i tillegg nettet nede, antagelig på grunn av tordenvær. Alt dette er for så vidt greit og forhold seg til, det lar seg ordne. Det var den automatiske refleksen i å ha all verdens informasjon i umiddelbar nærhet, 24/7, som fikk meg til å tenke.

For hvilken reise det har vært! Med unntak av året i Amerika, hadde familien ikke egen telefon før jeg som 10 åring flyttet til Skien. Skulle det ringes til noen, var vi avhengig av en nabo med telefon, eller gå til televerkhuset i byen. Det hadde begynt å komme telefonkiosker, men det var ikke før på 60 tallet at utbredelsen av dem tok fart. Var det noen som raskt måtte ha tak i oss, fikk vi telegram med bud på døra.

Når vi tidligere bodde på landet, hadde vi gjerne noen i nærheten som hadde telefon. Den var tilknyttet manuell sentral.  Det var ofte at flere hus eller gårder delte samme telefonlinje. Hver abonnent hadde sitt ringesignal. Det kunne være ett, to eller flere ring. Når du hørte gårdens ringesignal, var det bare å løfte røret. Da hørte man gjerne telefonoperatøren: «Et øyeblikk.» før hun koblet linjene sammen. For det var alltid en «hun».

I byene hadde man så lenge jeg husker, automatsentraler. Det betød at du hadde en tallskive på telefonen og kunne ringe til en annen abonnent ved å slå et nummer. Men det gjaldt bare innen byen. Telefonnettet lokalt var opprinnelig bygget ut av kommuner, lokale telefonforeninger eller selskap. Og de var bygget på ulike systemer. Noe som senere gjorde det vanskelig å koble dem sammen nasjonalt. Et pussig uttrykk for disse ulike systemene var at nummerskivene i noen byer gikk fra 0,1,2,3,….mens det i andre byer var nullen plassert bakerst  …7,8,9,0. Ulike system hindret de fleste byer i å kunne koble seg opp automatisk. Skulle man ringe  til annen by, måtte man bestille det på Rikstelefonen som lange var manuell. Først i slutten av 80 årene var alle telefonsentraler knyttet sammen, slik at man kunne ringe over hele Norge direkte fra eget apparat.

Langs veien mellom hytta i Seljord og Notodden finner man deler av den gamle rikstelefonforbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Disse stolpene er nå fredet. Foto: Telemuseet.

Erfaringer med manuelle sentraler gjorde oss bevisst på at det alltid var noen som kunne lytte til det som ble sagt. Mange opplevde det som trygt. Man trengte dessuten ikke huske telefonnummer, det gjorde telefondamen for oss. Trengte vi lege i full fart, visste nesten alltid sentralen hvor legen var. Det har kanskje ført til at vår generasjon ikke er like opprørt over at telefonsamtaler og annen sambandsaktivitet er overvåket. Dette har vi vært vant til.

Men hvor var jeg? Jo, på hytta. Her fikk vi telefon for rundt 20 år siden. Det gikk ganske raskt. Ikke som da vi vi fikk telefon først gang på 70 tallet. Da var det fremdeles lange ventekøer for å få telefon. På hytta, 30 år senere, gikk det på noen uker.  Med telefonlinje kunne vi etter hvert få internett.

Men nå hadde lynet slått ut modemet, og siden fasttelefonen for lengst var sagt opp, hadde vi ingen  kontakt med omverdenen. Det føltes litt rart. Lett å glemme at vi tidligere oppholdt oss på hytta uker av gangen, uten telefon, uten internett, uten fjernsyn og uten Google.

Det er litt pussig at deler av vår egen barndom nå er fredet. Som de gamle telefonkioskene. De ble tegnet allerede i 1933. Riksantikvaren har fredet hundre av dem. Denne i Nevlunghavn, er den eneste mellom Skien og Tønsberg. Foto: Google Street View.

Fasttelefonnettet skal legges ned. Vi har fått vite at hvis telefonledningen til hytta, som vi bruker til internett, blir ødelagt, vil den ikke bli erstattet.  Da må vi håpe på en fiberkabel.

Berlinmuren – Etterkrigsgenerasjonen – Del 32

0

Foto: Wikimedia commons / Klaus Lehnhart

Tirsdag 15. august 1961 hadde fotografen Klaus Lehnhart tatt en tur ned til skillet mellom Vest- og Øst-Berlin der man nå hadde satt opp provisorisk piggtrådgjerde noen dager tidligere for å hindre Øst-Berlinere å ta seg over grensen. Kanskje han fikk et bilde av en eller annen som kom seg over. En av de som så sitt snitt til å bytte side, var den 19 år gamle grensevakten Hans Conrad Schumann som uten planlegging fant ut at hvis han noensinne skulle ha en sjanse så var det nå, mens hans medsoldater fremdeles ikke hadde ordre om å skyte.

I løpet av noen måneder var byggingen av Berlinmuren godt i gang og jeg hadde flyttet fra Skien til Fredrikstad.  Jeg har fortalt hvordan den gamle by ved Glomma ved ankomst hadde vært skjellsettende både som følge av en lærer som så meg på en helt ny måte, og venner som utvidet horisonten. Men det var også andre ting som preget meg og resten av min generasjon der jeg gikk det siste året på folkeskolen.

Til da hadde krigen (andre verdenskrig) på mange måter vært rammen for tilværelsen. Vi hadde stadig funnet rester etter tysk krigsmateriell i skogen, det var regelmessige prøver på luftvernsirener som minnet foreldregenerasjon på krigen som «nettopp» var slutt, synlige militærøvelser i byene og bygging av tilfluktsrom. Det hele handlet om at krigen kanskje bare midlertidig var slutt. Men så var det det med atombomben, rustningskappløpet og den kalde krigen. Vi ble forklart at på grunn av atombombens mulighet for total ødeleggelse, var det ingen som ville bruke den. Terrorbalanse het det visst.  Etter hvert fant vi en slags trøst i det. Vi trodde det virket. Det skjedde jo ingen ting.

Men det gjorde jo det!

Vi hadde bare ikke fått det med oss. Det hadde vært et utall av kriger siden 1945, som Koreakrigen og oppstarten av Vietnamkrigen. Det var først rundt 1961 -1962 vi ble klar over at atombomben og terrorbalansen ikke hadde vært noen garanti for fred. Den kalde krigen handlet plutselig om mennesker. Derfor ble bildet av Hans Conrad som hopper over til vesten et ikon på den nye bevissthet.

Vietnamkrigen ble trappet kraftig opp etter 1962. Det nye fjernsynsmediet sørget for at dagsferske kamphandlinger ble spredt verden rundt. Foto Adobe Stock

Siden har den ene krigen blitt etterfulgt av den andre. Vi ble kalt etterkrigsgenerasjonen og hadde lenge en slags bevissthet om det. Men etter 1961-62 gikk det opp for oss at vi fremdeles var en krigsgenerasjon. Forsvaret var ikke lenger, slik vi som barn opplevde det, HV-soldater som skulle passe på hjemmene våre. Det norske forsvar ble etterhvert sendt verden rundt for å drive andres krig.

En generasjon med mange navn

Så brukes da heller ikke begrepet «etterkrigsgenerasjonen» så mye om oss lenger.  Nå brukes helst «babyboomers» eller «dessertgenerasjonen»  om oss. Det første fordi vi var del av store barnekull etter krigen.

Det andre som et uttrykk for at vi er en generasjon som ikke har ytt, bare tatt for oss av godene. I følge akademisk ordbok: «… en generasjon som uten egen innsats får nyte de goder som er fremskaffet ved tidligere generasjoners arbeid.» Noen tror kanskje denne kritikken er av ny dato. At der er de etter oss som skylder på oss for all elendighet. Men det var forfatteren Ebba Haslund som i 1980 skrev om «..men var de glade og takknemlige, den nye dessertgenerasjonen, for alle de goder vi hadde skaffet dem, og oss?» Så  nå er vi under ild fra både de eldre og de yngre.

Det er mye man kan laste også vår generasjon for, men bildet er nå ikke så svart, tenker jeg.  I løpet av vår vakt, mens vår generasjon var i inntektsskapende alder, har det norske BNP pr innbygger  17 doblet seg, og oljeinntekten ble sikret for framtiden i stedet for å bli brukt opp.  I noen innlegg i aviser virker det som dagens pensjonister har grabbet til seg penger de ikke fortjener.  

Ta Bodil som eksempel. Hun hadde i alle år betalt inn sin andel til Statens pensjonskasse og Kommunenes pensjonskasse. Før hun gikk av for pensjon fikk hun beregnet opptjent pensjon, men da utbetalingen skulle begynne fikk hun beskjed om at pensjonene var samordnet og avkortet med 4 000 kr i måneden, noe som blir rundt en halv million på 10 år. Så helt uten bidrag til framtidens generasjoner har vi da ikke unndratt oss.  

Så får vi håpe denne kryssilden fra generasjoner før og etter oss etterhvert stilner, slik at vi på nytt kan føle oss som etterkrigsgenerasjon.

Her på hjørnet mellom Ruppinerstrasse og Bernauerstrasse var det Hans Conrad hoppet over gjerdet til friheten. Sånn ser krysset ut i dag. Foto: Google Street View

Hans Conrad trodde nok han hoppet inn i en perfekte verden. Som det ikon han var, ble han utsatt for press fra alle kanter.  På den ene siden STASI (Det hemmelige politi i Øst Tyskland), som gjennom hans familie ønsket at han skulle komme tilbake, og på den andre siden vestlig etterretnings og propagandaapparat som ønsket å utnytte han.

Selv etter murens fall og et forent Tyskland opplevde han at mange i hans gamle nabolag så på ham som en forræder. Til slutt ble det for mye for fabrikkarbeideren, og 56 år gammel tok han sitt eget liv.