Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Vår første TV kjendis Etterkrigsgenerasjonen Del 41

Published 9. januar 2022

Gunnar Haarberg (NRK)

Året er 1964. Jeg er 15 år og bor i Fredrikstad. Pappa hadde nettopp kjøpt et brukt fjernsyn i Sverige ,og ved hjelp av en enkel bordantenne fikk jeg for første gang tilgang til norsk fjernsyn i eget hjem. Jeg visste jo godt hva fjernsyn var. 8 år tidligere hadde vi bodd et år i Amerika, hvor alle familier for lengst hadde minst ett fjernsyn. Som de fleste på min alder var jeg fasinert av det nye mediet. Å jobbe med fjernsyn synes nesten eventyrlig ,men veldig fjernt. Hvordan fungerte det? Tenk om man kunne få et glimt av hvordan en produksjon forgikk.

En lørdag i februar i 1964 skulle jeg få sjansen til å oppleve en fjernsynsproduksjon på nært hold. Et av de store Nordvisjonprosjektene på den tiden, var Trekampen. Det var en konkurranse mellom tre byer i Danmark, Norge og Sverige. Delvis handlet det om at en gruppe resurspersoner i byene skulle løse en krevende oppgave. Presenterte gruppen en mulig løsning, koblet man inn den finske dommeren som gjerne kunngjorde at «Domaren seger at svaret er fel». Så var det bare å fortsette.

https://www.youtube.com/watch?v=odGxBE0BCHw

Fant ikke den norske Norvisjonsvignetten, men den var ganske lik.

Delvis handlet det om en praktisk oppgave, der man skulle samle inn et eller annet. Denne kvelden var jeg og gjengen samlet hos noen med stort TV (21’ tommer!) for å følge konkurransen mellom Fredrikstad, Södertälje og Helsingør. Det var jo mulig vi kunne bidra med et eller annet. Den praktiske oppgaven denne kvelden var å kunne samle så mange mennesker som mulig med masker. Hun vi var hos fant et par masker. Så var det bare å sette i gang å lage masker i papp og hyssing for oss andre. Vi hadde kort tid, så det gikk litt fort i svingene. Noe som resulterte at hullene til øynene fikk for liten avstand, som igjen betydde at jeg bare så vidt fikk med meg hva som skjedde på utsiden.

Hovedsendingen gikk fra Fredrikstad bibliotek, ledet av Gunnar Haaberg, mens vi med masker skulle samles i Turnhallen like ved. På grunn av den mislykkede masken måtte jeg ha hjelp av de andre for ikke å gå meg bort. Med klar beskjed om ikke å ta av masken, fordi det ville bety disking, sto jeg der med minimal utsikt, men var ganske sikker på at jeg hadde sett et ekte fjernsynkamera.

Mange regner Gunnar Haaberg som vår første TVkjendis. Hans første programlederjobb var konkurransen På ære og samvittighet i 1958, og han holdt det gående til hans siste serie Øyenvitne i 1966. Mest kjent i TV var han for arbeidet med Kvitt eller dobbelt som han jobbet med fram til Knut Bjørnsen overtok programlederjobben i 1966.

For mange var imidlertid Haaberg først og fremst radiostemmen. Hver søndag morgen fra 1949 drev han engelskundervisning på radio. Morsomt å tenke på at han hadde ansvar for starten av NRK’s engelskundervisning og at jeg skulle avslutte det med engelskprosjektet Start på 70 tallet.

Jeg husker ikke hvilken by som vant, lørdagskvelden i 1964, og på grunn av masken var det ikke mye jeg skulle oppfatte av hvordan en fjernsynsproduksjon ble gjennomført. Men det skulle rette seg med årene.

Måtte til pers – Etterkrigsgenerasjonen Del 40

Published 16. desember 2021

Måtte til pers – Etterkrigsgenerasjonen Del 40

Foto Adobe Stock

For mange er julen sterkt knyttet til mattradisjoner. Slik var det også i mitt barndomshjem. Men det handlet stort sett om julekaker. Alle de syv slagene og gjerne flere. Jeg elsket berlinerkranser som smeltet i munnen. Pappa måtte ha goro. Når det gjaldt julemiddagen hadde mine foreldre tydeligvis ikke med seg sterke tradisjoner for hva man spiste, det endret seg etter stedene vi bodde. Og det var ikke få. Som tidligere fortalt flyttet vi mye, og julemenyen fulgte gjerne det som var vanlig på stedet, alt fra skinkestek, avkokt torsk på Sørlandet, kalkun da vi var i USA og ribbe på Østlandet. Men en ting var en gjenganger, fløte fiskepudding med hvit saus med reker, på første juledag.

Tradisjonen med å lage julepålegg, sto heller ikke sterkt hjemme. Jeg hadde vel en forestilling om at det var vanligere på bondegårdene. Men en ting skulle mor alltid lage, nemlig persesylte, en tradisjon jeg selv har fulgt så lenge jeg kan huske.

Sylte er en nordisk mattradisjon. Navnet sylte kommer fra gammeltysk, der sulten betyr i saltvann. I Norge og Danmark er det vanlig å bruke grisehode, mens man i Sverige brukte griselabber. Felles for Sverige og Danmark er at kjøttet gjerne blir kuttet i mindre biter, mens man i Norge lager skiver av kjøttet som legges lagvis.

I Sverige bruker man begrepet pressesylta som tilsvarer vår persesylte. Perse kommer av å presse og brukes også om andre retter som den bergenske persetorsk. Så vi snakker altså om noe som er salt og som har ligget i press.

Kanskje dette er opphavet til utrykket. .. måtte til pers.

Persesylte

Et halvt grisehode inneholder ikke alltid nok til å lage en god sylte. Derfor sper vi gjerne på med noe annet. Det vanligste er nok kalvekjøtt, men hønsekjøtt er også greit. Jeg hadde tilfeldigvis noe sideflesk liggende i fryseren, så jeg har brukt det.

Slik lager du persesylte

Dette trenger du:

½ grisehode
400 gr sideflesk, kalv eller hønsekjøtt
4 liter vann
4 ss salt
1 ss grovmalt pepper
1 bukett (persille, timian og laurbærblad)

Krydderblanding: 
1 ts malt ingefær
1 ts malt allehånde
2 ss salt
2 ts gelatinpulver

Saltlake
2,5 l vann
0,5 dl sukker
1,5 dl grovt salt

Dette gjør du:

Vask det halve svinehode og legg det i gryte med kaldt vann over natten. Hell av vannet og fyll i 4 liter vann slik at det akkurat dekker svinehode. Kok opp og skum av. Ha så i salt, pepper og bukett. Ha også i det ekstra kjøttet du har valgt, enten det er hønsekjøttet, kalv eller sideflesk. La hode trekke til det slipper benene. Det ekstra kjøttet hav gjerne mye kortere koketid. Hode tenger mellom 2,5 til 3 timer før det er helt ferdig.

*Grisehode med sideflesk og krydderbukett*

Ta hode opp men hold kraften varm i gryten. Skjær forsiktig av svoren og legg det for deg selv. Resten av kjøttet du fjerner kjøttet skjæres i skiver.

Du kan nå velge å skjære noen bånd av svoren som du bruker til dekor. Resten maler du i en hurtigkutter. Denne massen binde sylta sammen. Før la man gjerne et ekstra stykke svor som kokte sammen med hode og som ble brukt til dette. Da jeg ikke fikk tak i ekstra svor, tilsetter jeg litt gelantinpulver i krydderblandingen.

I en bolle legger jeg et håndklede og her legger jeg så kjøttet gradvis med krydderblanding mellom lagene.

*Deler av grisehode kan du skjære i skiver, resten kutter du i biter.*

Legg også litt av den malte svoren mellom. Så pakker du sammen og håndkledet og bind det sammen. Ha pakken i den kokende kraften og la den trekke ca 20 minutter. Ta pakken opp og legg den i press over natten.

Tidligere oppbevarte de sylten ved å legge den i en svak saltlake. Nå er det vanlig å fryse. Likevel velger jeg å la den ligge i saltlake opp til en uke for å få den riktige saltsmaken. Deretter deler jeg den og fryser ned i passe porsjoner. Saltlaken lager du lett ved å koke opp ingrediensene og deretter avkjøle den før du legger sylten oppi. Vel bekommen.

Verdens største sylte ble visstnok laget i Ålbæk i Nordjylland i 2014. Den var 103 meter lang og veide 535 kg.

Den første filmen – Etterkrigsgenerasjonen Del 39

Published 21. november 2021

Den første filmen – Etterkrigsgenerasjonen Del 39

Filmen som fikk meg hektet på det å lage film for resten av livet. Farenheit 451 av François Truffaut

November 2021 går mot avslutning. Det ble en travlere måned enn det jeg så for meg. Måneden var satt av for høstens middager på Villa Karen. I går hadde vi siste gruppe på middag. Høstmenyen med kyllingrullade med aprikos, sandflyndre med beurre blanc, kalv indrefilet, hvit sjokolademousse med lakris og annet snadder er tilbakelagt, og jeg kan begynne å tenke ut meny for våren 2022. På toppen av middagene kom så arbeidet med det forestående Afrikaprosjektet. Selv om jeg i 2014 hadde laget en første skisse til to program, måtte de nå skrives om. Det første er sendt av gårde og neste fredag skal dette drøftes med produksjonsselskapet i Nairobi, på Zoom.

Jeg tenker vel at dette nok blir mitt siste filmprosjekt, men hva var det første?

Jeg har tidligere fortalt om Fredrikstad som siste stoppested med familien, før jeg dro til Oslo for å studere. Etter en på mange måter traurig barndom, ble Fredrikstad en opptur.

Fiolinen, som jeg stort sett bare hadde hatt vonde følelser for, ble tatt fram. Fredrikstad hadde nemlig et levende musikkliv. Mye skyltes Madsenbrødrene som utgjorde en viktig drivkraft i musikklivet. Erik Madsen var dessuten sang og musikklærer på videregående. Der drev han blant annet skoleorkesteret, som hadde jevnlige konserter i byens bibliotek. Alle som kunne traktere et instrument måtte delta. Litt motvillig ble jeg med. Det ga mange gode opplevelser.

Mange år tidligere, lenge før fjernsynet kom til Norge, hadde jeg og familien vært i USA. Fasinasjonen over fjernsyn og film hadde etter det aldri sluppet taket.

Å gå på kino var ikke bra om du tilhørte en familie i det lavkirkelige miljøet på 1960 tallet. Det sømmet seg ikke. Jeg lurte meg likevel av sted, og en av filmene som ga et uutslettelig inntrykk var Fahrenheit 451, som kom i 1966. Tittelen henspilte på flammetemperaturen for papir, og handlet om at man i framtiden ville nekte folk å lese bøker. Bøker skulle brennes. Filmen følger en brannmann som i framtiden ikke skal slukke branner, men altså brenne bøker. Så kommer han til å lese noe i en bok han skulle ødelegge, noe som endrer hele livet hans.

Den virkningen hadde også filmen på meg. Da jeg gikk ut av kinolokalet var jeg fast bestemt på at det var dette jeg ville.

*Ideen med å lage en nyttårsfest for skolelagene i Østfold ble så innbringene at vi til og med hadde råd til å invitere Ruth Reese som hadde konsert som del av arrangementet.*

Og jeg ønsket å komme i gang så raskt som mulig. Men man trengte utstyr og penger. En venn hadde et 8 mm filmkamera. Det måtte kunne brukes. Film og filmfremkalling kostet imidlertid penger, så jeg kom opp med en ide om å arrangere en nyttårsfest for skolelagene i Østfold. Noe av inngangspengene kunne så brukes til filmproduksjonen. Så kunne vi ha premiere på selveste nyttårsaften. Nyttårsfesten NÅF ble så populær at vi så oss råd til å invitere selveste gospelsanger Ruth Reese til å holde konsert som del av arrangementet, før filmpremieren.

Filmen har jeg ikke lenger. Kanskje like godt. Men porten til DENOFA på Øra utenfor Fredrikstad står der ennå. Den tjente som himmelport under opptakene. Høyspentledningen er der likeså. De holdt jeg på å komme borti da vi skulle ha kranbilder fra E-verkets kranbil vi hadde lånt.

Filmen handlet om forelskelse, drømmer, død og himmel. Egentlig en litt søtladen historie, når man nå ser tilbake. Men den fungerte, og mottagelsen var inspirerende. Det var en krevende produksjon, da det ikke var mulig å ta opp lyd sammen med filmen. Lyden måtte vi legge på siden. Under premieren ble filmen vist på en enkel 8mm filmfremviser, mens lyden ble avspilt på en Tandberg. Det var ingen automatisk synkronisering. Ofte kom lyden litt for tidlig. Da var det bare å legge hånden på lydspolene og bremse. Det ble med den ene fremvisningen.

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Published 19. september 2021

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Det het Frydenberg gymnas den gang. Nå har skolen fått navnet Fredrik II videregående skole. Foto: Google street view

Hva er årsaken til de store endringene i livet. Vi legger planer, både langsiktige og kortsiktige, men så skjer der plutselig noe som kaster om på det hele. Pandemien vi så smått er på vei ut av, er et godt eksempel på det. Det er ofte ikke de store hendelsene som forårsaker de viktigste vendingene i livet. Ofte er det de små hendelsene, de overaskende møtene og situasjonene som åpner for overaskende valg. Valg som blir bestemmende for resten av livet.

Jeg har tidligere fortalt om flyttingen til Fredrikstad i 6.klasse på Trara Folkeskole, der jeg fikk en lærer som ikke godtok taperinnstillingen min. Hun motivert meg for nødvendig innsats så jeg høsten 1963 kunne starte opp som realskoleelev på Frydenberg Gymnas.

Frydenberg Gymnas var på den tiden ganske ny og moderne. Den hadde åpnet få år tidligere. Det var litt av en overgang. Mens du var vant til friminutt med skrikende 7 åringer som løp omkring, var skolegården nå fylt av små grupper som sto og pratet, gjerne med røyken av ikke for godt skjulte sigaretter stigende opp i midten. Mange av de eldste elevene hadde enda til sertifikat. Fra å være eldst var du nå nederst på stigen.

De fem årene på Frydenberg ble en festreise. Jeg var ikke lenger den anonyme skoletaperen fra Skien. I løpet av kort tid ble jeg med i styret i skolelaget, elevrådsformann, representant på Norges Gymnasiastsambandets landsmøte, startet skoleavis og møtte som elevens representant i lærerrådet.

Hvordan i all verden startet det hele? For det var virkelig ikke noe jeg hadde sett for meg.

Som ny elev, pastorsønn og tilknytning til kirken, var det naturlig å bli med i Det kristelige skolelaget. 60 årene var storhetstiden for denne organisasjonen. Det hadde en bred og inkluderende stil, og var på den tiden et alternativ for langt flere enn de som beskrev seg om personlige kristne, som det het den gangen.

Nordmarkskapellet

Et av høydepunktene hvert år var en weekendtur til Nordmarkskapellet utenfor Oslo. Her overnattet vi og drev kapellet med servering og hjelp med søndagsgudstjenesten. Alle skulle ha sine oppgaver og jeg, en relativt nykommer i laget, fikk i oppgave å ringe i kirkeklokkene. Siden det verken var fjernkontroll eller tau fra klokken og ned, måtte jeg sitte oppe i tårnet å ringe. Gjennom gulvet kunne jeg så vidt høre hva som foregikk. Jeg fikk nøye instruksjoner, og satt halvfrossen og startet ringingen halv elleve i fem minutter og deretter de siste fem minuttene før klokken elleve. Deretter tre slag. Jeg konstaterte suksess så langt. Men så var det at panikken tok meg. For på slutten av gudstjenesten skulle jeg slå 3 slag - pause - 3 slag - pause - 3 slag. Jeg var overbevist om at jeg ville gå surr i tellinga, og med det aldri bli spurt om noe som helst senere. Løsningen fant jeg på gulvet i det lille tårnrommet. Der lå mange små biter fra takskiferen. Jeg tok opp 9 små biter og la dem gruppevis 3 og 3 og 3, på vinduskarmen. Så var det bare å vente på stikkordet fra presten. Jeg slo på klokken, knipset en sten ut av vinduet, slo et slag, knipset på nytt, nytt slag, ny sten, så avstand til neste sten, altså en liten pause, deretter …. Genialt tenkte jeg, og regnet med tilsvarende ansvar ved en senere anledning.

En gang i året arrangerte man lagets dag i Fredrikstad. Da samlet nåværende og tidligere lagsmedlemmer med foreldre seg på byens bedehus og kristelige storstue. Av en eller annen grunn hadde noen bedt meg gi et lite referat fra turen til Nordmarkskapellet. Jeg tenkte ikke så veldig mye på formen, men trakk fram en del av de morsomme episodene jeg husket, ikke minst erfaringen fra klokketårnet.

Så skjedde noe merkelig. Folk lo. Noe sånn veldig. Er jeg så morsom? Det er godt mulig hukommelsen lurer meg, men jeg opplevde at salen nærmest kokte. Jeg følte kroppen til det tidligere mobbeofferet ble fylt med bobler som måtte ut. Hva var det som skjedde her, tenkte jeg. Plutselig var jeg den morsomme fyren alle skulle ha med i styre og stell. …. Takket være 9 stener i vinduet i et klokketårn

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Published 9. september 2021

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Gården Store Mørland har for lengst gått ut av slekten. Du finner den langs Fylkesvei 124

For litt over en uke siden hadde vi slektstreff på Sørlandet. Da var det gått 40 år siden det første slektstreffet jeg var med å arrangere. Som den gang var det etterkommere etter oldefar Stian Halvorsen Mørland, pluss noen fra en av sidegrenene. For 40 år siden var vår foreldregenerasjon i stor grad fremdeles levende. Nå var ingen av dem igjen. Det er vi, tremenninger, som er toppen av pyramiden.

Jeg har lurt litt på dette med slekt og slektstilhørighet. Da jeg var liten, på 50 og 60 tallet, var slekten viktig for å definere hvem man var. Ble man presentert, var det ofte med: … sønn av…, … han er barnbarn av…, … du kjenner sikkert onkelen hans…. osv. Hvem bryr seg vel om det nå?

Og selskapelighetene. Var det jubileum, bryllup eller barnedåp var besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner med. De gamle, som hadde råd til det, leide gjerne selskapslokaler for å samle flest mulig av sine. Og med «sine» mente de søsken, fettere, barnebarn, oldebarn. Andre bekjentskaper var i klart mindretall.

Det skjedde noe rundt 70 og 80 tallet. Da var disse store selskapene ikke lenger forbeholdt medlemmer av slekten. Da var det venner som utgjorde flertallet.

I Italia, slik vi kjenner det, er slekten fremdeles en viktig størrelse. I hvert fall når det gjelder fettere og kusiner. Da er det ikke snakk om et slektstreff en gang vært 10. år. Søndagslunsj brukes gjerne til å treffe ulike deler av slekten. Det sier sitt at de ikke skiller mellom barnebarn, nieser og nevøer. De har et begrep for alle: nipote. Slektens barn.

Etter hvert som vår foreldregenerasjon ble for gamle til å holde de store selskapene, besluttet noen venner og jeg å arrangere det første Mørlandstevne i 1981. Det ble også avholdt et i 1991, men så ble det en lang pause. Men nå var det på tide. Ikke bare har hele foreldregenerasjonen dødd, men også vår egen generasjon er i ferd med å forsvinne. Blir dette det siste stevne? Er det noen igjen om 10 år? Vil de neste generasjonene være interessert i holde slektstradisjonene ved like? Vil det bare være venner og kollegaer som er interessante å holde kontakt med?

Det er i dag 400 personer i Norge som har Mørland som eneste, eller som del av etternavnet. Etterkommere etter Stian Halvorsen Mørland utgjør 40% av dette. Det finnes flere grener, også en Mørlandslekt som kommer fra Kragerø.

Vi utgjør det 15. ledd i vår Mørlandslekt, som kan spores tilbake til Anders Mørland som på begynnelsen av 1500 tallet bodde på gården Store Mørland mellom Arendal og Tvedestrand. I løpet av noen slektsledd utgjorde eiendommen betydelige områder som lå mellom den gamle sørlandsk hovedvei og Eydehavn.

Oldefar Stian var mer opptatt av forretninger i Arendal, så han lot gården gå ut av arverekkefølgen, og solgte det til en 4 eller 5 menning.

Det er over denne opprinnelig eiendommen til Store Mørland den nye E18 mellom Tvedestrand og Arendal går.

Bommen med navnet E18Mørland Foto Google Street view.

Neste gang du har kjørt strekningen og mottar oversikten fra Vegfinans om dine bompasseringer, kan du jo sjekke. Du har vært der. Den første bommen etter Tvedestrand, nordfra, heter nemlig E18Mørland.