Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Kong Haakon 7 – Etterkrigsgenerasjonen del 46

0

Kong Haakon i London under krigen. Hvor mange ganger i min barndom hørte jeg ikke opptak av hans radiohilsner til det norske folk. Foto: D. Schermann, Riksarkivet.

En mørk høstdag i 1987 glir et lasteskip ut fra kai i Nord Tyskland. I lasterommet er det knust mur og betong som skal dumpes ute i Nordsjøen. Dette er siste runde av oppdraget, tenker den unge dekksgutten mens han kveiler sammen trossene. Først denne gang hadde han fått vite hva de hadde drevet med disse ukene med all denne fyllmassen som skulle ut og dumpes i sjøen. Det hadde vært litt hysj, hysj rundt det hele. Han syntes det var litt merkelig at man ikke kunne bruke denne  massen et eller annet sted på land, men måtte ut i Nordsjøen. Men så hadde kapteinen samlet dem før denne siste runden.  

«OK, gutter, da skal jeg røpe hva vi har drevet med disse ukene. Det er restene etter Spandaufengslet i Berlin. Etter at den siste fangen etter rettsaken i Nürnberg, Rudolf Hess, døde i fengslet i fjor, ble det bestemt at det hele skulle rives. Man var redd fengslet skulle bli et valfartssted for ny-nazister. Derfor skulle alt bort og til et ukjent sted. Og det er det vi har drevet med disse ukene.»

Spandausfengselet foto: Wikipedia

Om det skjedde akkurat slik, er ikke godt å si. Men sikkert er det at restene etter Spandaufengslet ligger på havets bunn, i et av mange forsøk på å legge skyggene fra andre verdenskrig bak seg.

I 1957 kom familien tilbake etter oppholdet i USA. Året før hadde jeg innsett at krig fremdeles var mulig, gjennom Sovjets invasjon i Ungaren.  Jeg mener å huske at jeg opplevde det mer spennende enn truende. De voksne hadde forsikret at det som skjedde var lang, langt unna.

Ikke før hadde vi kommet hjem så dør kong Håkon den 7.  Igjen ble dette med krig, nå den andre verdenskrig, aktuelt. Få i landet forbandt jeg mer med det som skjedde de fem krigsårene enn ham.  Ikke for det, det var nok av  tidsvitner som  Gunnar Sønsteby og Max Manus, og for den del egne foreldre og besteforeldre som levde i mange år og sørget for at  krigshistorien levde videre. I 1957 var fremdeles  de store seierherrene som Eisenhower og Churchill tilstede,  og ga oss en følelse av at vi fremdeles var de uovervinnelige.

Men det var mer som skjedde i 1957. Russerne skjøt opp sine to første satellitter, den andre med hunden Leika. Jordoverflaten var ikke lenger det eneste sted vi kunne oppholde oss.

Det var også noe annet som skjedde det året. Den amerikaniseringen som hadde preget oss etter krigen, var i ferd med å blekne. Et av tegnene på det skal visstnok være at vi dette året sluttet å snakke om plast i stedet for plastikk og nylonstrømper i stedet for nailenstrømper.  

Britannia Centre, Berlin. Foto: Skjermdump

I 1946 ble 22 av det Tredje Rikets ledere stilt for retten Nürnberg. 3 ble frikjent, 12 ble dømt til døden og 7 til fengsel i fra 10 år til livstid. I 1966 var alle bortsett fra én løslatt fra det enorme fengslet som var bygget for over 600 fanger. Uenighet mellom de allierte gjorde at den siste fange, Rudolf Hess,  satt fram til sin død i 1987. Etter at fengslet var revet ble det bygget et kjøpesenter på plassen, Britannia Centre.

Krig likevel … Etterkrigsgenerasjonen del 45

0

Invasjonen i Ungarn 1956. Skjermdump.

Jeg har fortalt hvordan mine første bevisste år var preget av forestillingen om at krig var noe som var vunnet – for alltid. Jeg var nok derfor veldig uforberedt da de voksne en novemberkveld i 1956 begynte å snakke om ny mulighet for krig. Vi var et år i USA, der pappa var  pastor i en norsk menighet. Den gang var det slett ikke naturlig å fortelle alt til barn, sikkert for å unngå å skremme. Men jeg fikk  med meg at de voksne var urolige og snakket om krig.

Neste morgen, ble jeg fortalt, hadde jeg våknet tidlig og satt klistret inn til stuevinduet og speidet nedover Eagel Rock Avenue etter stridsvogner. Jeg falt helt sikkert til ro når de fortalte at det gjaldt russisk invasjon i Ungarn, langt unna. Bildene fra invasjonen rystet, men opplevdes likevel fjernt. Men ikke helt. Forestillingen om krig som noe som hadde vært og aldri ville skje i igjen, var ødelagt for alltid. 

20 år senere bor vi på Sydskogen i Røyken. Jeg jobbet i NRK og tok bilen til Heggedal stasjon, for så å ta tog til Oslo og T-bane til Majorstua. På Spikkestadbanen kom også mange av NRK ansatte som bodde på Katrineåsen, et stykke lenger ut.

En jeg ofte ble sittende å prate med var Nandor Hamza, producer i Underholdningsavdelingen. Den siste tiden særlig kjent for samarbeidet med Roald Øyen. Nandor var en av veteranene i NRK-fjernsynet. Han kom til NRK i begynnelsen av 60 tallet. Han snakket lite om sin egen historie og ikke spurte jeg heller.  

Nandor Hamza. Faksimile Aftenposten.

Nandor var en av flere innvandrere som utgjorde fjernsynets stab fra begynnelsen. Det slo meg aldri at mens jeg 20 år tidligere hadde stått å skuet forgjeves etter stridsvogner, så hadde Nandor opplevd dette på kroppen. Sammen med familien måtte han rømme og han ble selv såret av et pistolskudd under flukten. Som innvandrer havnet han først i nærheten av Ålesund, der han bl.a. jobbet på fiskemottak. Men ganske raskt, trolig med hans teatererfaring, kom han seg inn i fjernsynet, og ble en bauta i fjernsynets første år.

Vi hadde mange hyggelige samtaler på Spikkestadbanen, men jeg fikk aldri jobbet sammen med Nandor.

Fra opptak til et underholdningsprogram i 1963, Fra venstre filmfotograf János Csak, produsent Erik Diesen, som skøyteløpere Arne Bendiksen og Knut «Kupper'n» Johannesen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det gjorde jeg derimot med en annen som flyktet fra Ungarn under Sovjets invasjon i 1956, fotografen  János Csak. Han var også en sentral person i fjernsynets første år. Jeg fikk ham som filmfotograf på en av mine første produksjoner, en filmversjon av gospel musikalen Si det som det er, med koret Angelos. I motsetning til milde  Nandor var Janos en man fryktet. Han satte høye krav til de han jobbet med.  Jeg var helt fersk regissør, bare 25år, mens Janos var dobbelt så gammel.

Ungarn 1956. Foto János Csak, Skjermdump NRK

Da jeg sto og tittet etter stridsvogner i Eagel Rock Avenue, var Janos ute i Budapest og filmet invasjonen. Han klarte å rømme til Østerrike med filmmateriale, og mange av bildene fra invasjonen som ble spredt rundt i verden, var nettopp filmet av Janos.  20 år senere jobbet vi sammen.

Janka som script. Tror det må være i regirommet til gamle Studio B. Foto: Delphin, Rigmor Dahl  Oslo bymuseum

Vi hadde flere ungarere i fjernsynets barndom. Janka Polanyi var hallodame og superkjendis på 70 tallet. Det mange ikke vet, var at hun også jobbet som script. En slags assistent for producerne. Jeg glemmer ikke første gang jeg som fersk innspillingsleder skulle møte produksjonens script og inn av døren kom Janka. Starstruck! Selv om huset var full av kjendiser, var Janka noe helt spesielt.

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

0

Som 5-åring representerte skinnebussen på Flekkefjordbanen forbindelsen med resten av verden.

Jeg lurer  på hvordan dagens førskolebarn opplever verden rundt seg. I sine første bevisste år av sitt liv har de opplevd store hendelser. Hendelser som er voldsomme, selv for oss, med vår livslange målestokk. Pandemi, miljøkrise og krig i Europa. Og alt er lett tilgjengelig for dem, i HD og farger.  Hvordan vil dette forme dem tro?

Mine første bevisste minner om verden rundt meg tror jeg er fra 5 års alderen, bare 9 år etter andre verdenskrig var slutt.

Jeg bodde på Sirnes, et lite tettsted 2 mil nord for Flekkefjord, der pappa var pastor. Verden besto av naboene, kolonialen og sykkelverkstedet over veien. Nå og da kom en bil kjørende, men den viktigste trafikken skjedde på togskinnene, der skinnebussen førte deg til «storbyen» Flekkefjord.

Selv om økonomien var trang, var stemningen optimistisk. Alt ble målt mot de trange kår man hadde under krigen. Og nå skulle alt bli mye bedre. Krig var noe som hadde vært. At det stadig raste kriger rundt i verden, var man helt uvitende om. Koreakrigen som varte til 1953 visste jeg lite om før jeg fulgte TV serien M*A*S*H på 70tallet. At Norge deltok med et liknende feltsykehus i den samme krigen, er jeg blitt klar over først de senere år.

Atombomben var noe fjernt, og et engangstilfelle som aldri ville bli brukt igjen. Tyskere var slemme, amerikanere snille, og nå var det fred og alt skulle bli bra.

Jeg kunne ennå ikke lese. Dessuten abonnerte  vi bare på avisen Agder, lokalavisen for Flekkefjord og ikke hele Sørlandet som tittelen kan antyde. Der sto det uansett ikke mye om verden rundt oss. Nei, det eneste medium jeg hadde tilgang til, var Norsk Rikskringkasting, altså radioen. Og brokker fra det jeg hørte ble satt sammen til et bilde av verden rundt.

Melding om fiske husker jeg godt. Hver dag ble jeg foret med ubegripelige meldinger som «180kg på stampen» og fangst av «mussa». Jeg ante ikke hva det var, men siden de snakket om det hver dag, måtte det være en viktig del av hva man holdt på med i Norge.

Værmeldingen for Vestlandet kom fra Meteorologiske institutt i Bergen. Hva visste vel Oslofolk om været vestpå? Foto: Street View

Så var det været. Det hadde man over hele Norge. Gjennom værmeldingene, først fra Tromsø, så Bergen og tilslutt Oslo, ble man kjent med så mange stedsnavn at man skjønte det var snakk om et stort land.

Så var det valutakursene og nytt fra Oslo Børs.  Det var også i høyeste grad med å skape trygghet. Verdipapirer for Kosmos, Hafslund og alle de andre selskapene gikk sakte opp og ned. Valutakursene lå bom fast. De var så faste at man kunne trykke dem i regnebøkene vi fikk utlevert på skolen.

Amerikansk dollar kostet mellom 7,14 kr og 7,16 kr fra 1950 til 1971!

Det eneste litt skumle var når NRK meldte om stjålne biler. Det var gjerne fra en eller annen gate i Oslo, et sted som heldigvis lå uendelig langt fra Sirnes.

Å bli voksen – Etterkrigsgenerasjonen Del 43

0

For farfargenerasjonen var det å få hyre på seilskip et godt tegne på at du var blitt voksen. (Foto Adobe Stock)

Det er en stund siden jeg har skrevet noe i kapittelet om etterkrigsgenerasjonen. Jeg har så langt fortalt om de første barneår, om utfordringer som pastorsønn stadig å være på flyttefot. Og jeg har fortalt om hvordan de siste årene i realskole og gymnas, på mange måter ble en opptur. Etter endt russetid var jeg klar for neste steg.

I gamle dager var ungdom et ukjent begrep. Man gikk direkte fra å være gutt til voksen mann. Konfirmasjonen var vendepunktet. Farfar Nils Mørland ble kort tid etter konfirmasjonen rodd ut til et seilskip som lå ved Tromøya utenfor Arendal. Med en kiste med det aller viktigste, og en halmmadrass, startet han på sin første jobb om bord.

Rester av konfirmasjonens betydning møtte jeg fremdeles på begynnelsen av 60-tallet. Man ble kledd opp med hatt og frakk, og viktige voksenmarkører som slipsnål, skjorteknapper  og sølvpenn lå på gavebordet.

Magnus Lagabøte, eller Magnus VI Lagabøte Håkonsson, konge av Norge 1263 – 1280. Ha var en klok fyr.(Foto Wikipedia)

Men som 15 åring ble vi fremdeles behandlet som barn. Den nye overgangsriten vi så frem til, var Myndighetsdagen, den dagen man fylte 21 år. Å bli myndig betød at man kunne inngå juridisk bindende avtaler uten bruk av verge. En ny overgangsrite var det imidlertid ikke. Det var faktisk Magnus Lagabøte som innførte myndighetsalder eller lagalder som det het, i 1274. Den var da 20 år. I 1619 ble den hevet til 25 år og i 1869 til 21 år. 12. februar 1969 skulle jeg hatt min myndighetsdag, men den fikk jeg ikke feiret.  1.januar i 1969 ble myndighetsalderen senket til 20 år. 695 år etter Magnus Lagabøte hadde innført 20års myndighetsalder, første gang.

Sånn sett har jeg aldri blitt myndig.

Siden har myndighetsalderen sunket til 18 år. Det skjedde i 1979.

Som det fremgår av bildet, tok nok både min far og bestefar min studenteksamen med større alvor.

Men noen av oss hadde også en annen overgangsrite å se fram til, Examen Artium. I 1968 var det 11 665 som besto Examen Artium i Norge, og jeg var en av dem. For oss var det et vel så viktig et voksenkriterium som noe annet. Man hadde gått på gymnasiet, fått studentluen og skulle til Oslo Universitet for å studere. Omgitt av alle disse latinske begrepene forsøkte vi å se på oss selv som voksne mennesker. For vår foreldre og besteforeldregenerasjon var nok  dette enda større. For mange av dem hadde tanken om studenttilværelse bare vært en fjern drøm.

I 1968 var den litt opphøyde statusen for alt dette allerede begynt å blekne. Det var da også et av de siste årene man gikk rundt med sin studentlue 17.mai, om man ikke var lærer og gikk med klassen sin i barnetoget.

På esken hvor studentluen lå, sto det Alma Mater. Jeg trodde det var navnet på luen, men det er latin og betyr Nærende Mor, som henviser til det universitet man ble immatrikulert, så mitt Alma Mater er UiO

Under immatrikuleringen på universitetsplassen høsten 1968, var det siste gang jeg gikk med studentluen. Lenge lå den på loftet, men nå er den kastet.

Selvbygger – Etterkrigsgenerasjon – Del 42

0

Huset i Lillesand tar form.

Å tjene sine egne penger, så raskt som mulig, var et klart mål for oss i etterkrigsgenerasjonen. Det hadde med det å bli et voksent og selvstendig menneske. Voksen var man  når man var blitt konfirmert. Da hadde man fått mansjettknapper, slipsnål og paraply. Det med å være selvstendig, å klare seg selv, måtte man jobbe litt lenger med. Målet var å flytte hjemmefra og etabler sitt eget hjem så raskt som mulig når man bikket 20.  Og for mange betydde det å etabler seg, faktisk å bygge sitt eget hus.

Like naturlig som det var for jentene å lære seg å lage mat og traktere en symaskin, var det for guttene å lære seg snekring og muring.

Etter første gymnasieklasse i Fredrikstad fikk jeg muligheten. Jeg fikk jobbe som tømrer en hel sommer hos byggmester Dyrud. Da jeg startet etter at skolen sluttet, var grunnmuren reist, og vi kunne begynne på reisverk. Innen sommerferien var over, var reisverket ferdig og taket tett. Det betød at jeg fikk være med på kranselag med bløtkake, og fikk reise stokken med kransen i mønet.

Jeg husker ennå den gode følelsen da jeg gikk hjemover, det å kunne snu seg å konstatere; ja så langt kom vi i dag. Trolig står huset der utenfor Fredrikstad den dag i dag. Det kan man ikke si om alt jeg har produsert senere.

Da familien var en tur i Amerika på slutten av 50 tallet hadde pappa fått jobb som prest i en norsk menighet. Men det var ikke full stilling, så han måtte skaffe seg noe ekstra å gjøre. Men med norsk pass var det ikke noe problem, da ble man engasjert som snekker uten videre.

Etter krigen skulle det bygges mange nye hjem. Da var det viktig at mange kunne bidra. Med dugnad skulle landet bygges. De fleste familier hadde en onkel eller bekjent som hadde peiling og kunne lede arbeidet med reisverket.  Resten forsto de fleste seg mer eller mindre på. Ikke var det mye byråkrati å forholde seg til. Det var stort sett bare å sette i gang, og så kom byggekontrollen i kommunen og så det hele over før man kunne flytte inn.

På 70 tallet ble det stadig strengere krav til nybygg samtidig som de byggekyndige  onklene døde ut. Det var ikke lenger like aktuelt å stå for hele byggeprosessen. I stedet fikk vi en periode med grunnmur-selvbyggere.

Så da familien i begynnelsen av 80 årene flyttet til Lillesand, var mitt selvbyggerbidrag i liten grad snekkerarbeid. Derimot sto jeg for grunnmur til hele huset.

I dag er det ikke mye selvbyggeri igjen. Regelverk og krav til  autorisasjon har lagt et lokk på det meste av norsk tiltakslyst i så henseende.