Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

Published 23. februar 2024

Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

Pappa under en utstilling i Lillesand. Foto: Lillesandsposten.

Det lysnet etter en lang natt, lille julaften 2017. En uke tidligere hadde jeg fått telefon fra Høvåg pleiehjem; nå var det trolige få dager før pappa ville sovne inn. Alle vi søsknene strømmet til. Dagene gikk, og vi forsto at det var snakk om mer enn noen få dager. Så vi satte opp en turnus. Ansvaret for å våke skulle gå på omgang. Denne siste natten var det min tur. Alt jeg og de andre hadde skjøvet på av oppgaver før jul gjorde at dette var siste mulighet for oss søsken. Jeg måtte snart dra og to nevøer var på vei for å ta neste vakt.

Ansgar Mørland var yngstemann i en søskenflokk på 8, sønn av grosserer Nils Mørland i Arendal. Tre brødre og en svoger hadde gått inn i firmaet, men det hadde Ansgar ingen interesse av. Han ville bli noe kreativt. Og det var maler han ville bli. Vi barna hadde hørt deler av denne historien. Søster Astrid som ble maler klarte å vikle opp noen av trådene da hun nylig besøkte en utstilling i høst. Dette er utdrag fra hennes Facebook post:

«I går var siste dag for utstillingen med bymaleren Fred. Therkelsen på Bomullsfabrikken i Arendal. Og jeg var 99 % sikker på at det var nettopp denne maleren pappa (Ansgar Mørland) hadde studert i barndommen. Han fortalte meg om denne maleren flere ganger, men jeg kunne ikke huske navnet hans. Men kunne det være så mange bymalere som sto ute i kulda i Arendal på den tida? I hver en ledige stund dro han på leiting etter denne maleren. Spurte seg for. Har dere sett maleren? Hvor står han i dag? Som 7.. 8.. 9 10 åring.. ble han mobbet av barn og lærere.. han var venstre hendt (og fikk slag over fingrene når han skrev med feil hånd) og stammet.. . Heldigvis hadde han tidlig en egen lidenskap, og oppsøkte denne maleren ( som jeg nå fikk bekreftet i katalogen til utstillingen). Han sto der og studerte han, og .. det var da han bestemte seg for å bli kunstner. Han gikk på malerkurs som 14 åring og malte bilder fra sitt kvistværelse i Bendikskleiva. Men faren satte foten ned. Kunstnertilværelse blant bohemen i hovedstaden var ikke noe for hans sønn.»

Et av pappas første bilder som tenåring med utsikt fra kvistværelset i Bendikskleiv.

Han fant imidlertid en annen vei der han kunne dyrke estetikken, nemlig som gartner. Han dro sågar til København for å utdanne seg i blomsterbinding. Da var du ekspert i blomsterdekorasjoner og kranser. Men hva skulle han bruke det til? Han forsøkte å kjøpe en gård på Rygene. Men da dette var under krigen var det en NS mann som fikk gården. Med hjelp av faren fikk han bygget noen drivhus nedenfor Hylleveien på oversiden av grossererfirmaet. Utsalg hadde han i første etasje i Bendiksklev. Den historien endte en kald vinternatt da varmen i drivhuset sviktet og alle blomsten frøs i stykker.

På den tiden var han begynt å dra rundt som sangevangelist i Frikirken. Han spilte trekkspill og hadde god sangstemme, verre var det med å tale siden han slet med stamming. Da gartnerprosjektet gikk ad dundas, var det noen som fant på å kalle ham som forstander i Sannidal Frikirke. Han lurte lenge. Selv mente han at han hadde sagt til Vårherre at han skulle ta jobben om han ble kvitt stammingen. Siden stammet han ikke, men minnet om problemet hang igjen. Han likte f.eks aldri å snakke i telefon.

Som pastor i en liten menighet hadde du ingen heldagsstilling. Deler av inntekten måtte du ordne på andre måter. Da var det greit å ha malingen som hobby. Det betydde resten av livet en kjærkommen ekstrainntekt.

At han var en dyktig maler, ble bekreftet ved at dette maleriet ble antatt på Sørlandsutstillingen.

Da han var pastor i Skien på 60 tallet fikk han mulighet til å utvikle en annen av sine kreative sider. At han var musikalsk, visste vi jo. Han spilte en rekke instrumenter: trekkspill, gitar, cello for å nevne noen. Nå ville han gjerne skaffe seg en mer formell utdanning, og da Trygve Lindemann en sesong hadde lagt deler av Musikkakademiets musikklærerutdanning til Grenland, meldte pappa seg på. Med instrumentene orgel, piano og sang klarte han eksamen med glans.

Jeg husker særlig han gledet seg til orgeltimene med det store orgelet i Skien kirke med organist Kristoffer Kleive som lærer, far til Iver Kleive.

Noen år hadde han deltidsjobb som musikklærer ved Lund folkeskole i Skien.

Litt ekstrainntekta ble det også av litt pianostemming.

Jeg var verken særlig musikalsk eller billedkunstner. Min greie ble å formidle gjennom film, fjernsyn og teater. Så skulle det vise seg at også her hadde pappa og jeg hadde noe felles. Jeg hadde jo alltid hørt ham preke, men hadde ikke tenkt så veldig mye på oppbygging og form.

Etter noen år ansatt i NRK hadde jeg vært på kurs ved Sveriges Radio i Stockholm. Vi hadde lært om fildramaturgi, kunsten å fengsle et publikum. Gleden var stor over at vi hadde fått et begrepsapparat til å kunne analysere og planlegge den beste måten å bygge opp et program.

Overaskende var derfor stor da jeg under neste preken til pappa oppdaget at oppbyggingen fulgte de samme reglene for dramaturgi jeg hadde lært.

Pappa slet hele livet mellom kunstneren Mørland, med det åpne nysgjerrige, empatiske og liberale kunstnersinn, og den konservative og strenge presterollen. Jeg tror det plaget ham store deler av livet.

Jeg hadde pakket vesken med de få tingene jeg hadde med. Alt var klart til dra. Jeg var skuffet. Planen hadde vært at en av søknene skulle være her til det siste, det hadde han fortjent. Han lå der og pustet rolig. Det var nå over et døgn siden vi hadde kontakt. Jeg må tilstå at jeg sendt en tanke til Vårherre om at dette var urettferdig. At han som hadde tjent ham et helt liv måtte dø uten et av sine barn hos seg. Jeg hadde reist meg, så mot sengen på vei ut. Der lå han å pustet ut og inn og ut og….. Sekundene gikk. Det kom ikke noe nytt innpust. Det var som Vårherre humret i skjegget: Ja da, ja da. Jeg hørte deg nok.

Mørk dress – Etterkrigsgenerasjonen

Published 5. desember 2023

I rundt førti år har jeg fått være del av et lutefisklag, en gjeng herrer invitert av min gode venn Thor. Medlemmene i gruppen har variert - noen har kommet og noen har gått. Men en kjerne har alltid fått være med. Mye har skjedd siden man var 35 år. Desto mer betydningsfullt er det å få lov til å være en del av en slik rite.

Verten har nå flyttet til Farsund, noe som gjør det naturlig å la evenementet strekke seg over flere dager. Vi kommer fra øst og vest fredag ettermiddag og forlater stedet søndag formiddag. Lutefisk fortæres lørdag kveld, og i passende tid før måltidet ikler herrene seg svart dress, hvit skjorte og slips. Det var det helt naturlig å gjøre på 80 tallet, og den tradisjonen holdes ved like. Noe annet hadde da også blitt helt feil, siden verten har pyntet bordet med sitt vakreste porselen og krystall. Ikke for det. Etter noen timer kaster de fleste jakkene. Men stilen og høytiden var etablert.

For de fleste i min generasjon var konfirmasjonsdressen den første og lenge den eneneste dressen man hadde. Å fremdeles passe i sin konfirmasjonsdress etter hvert som man grodde til var tegn må at man holdt seg godt. Nå var det ikke helt sant, for når man kjøpte konfirmasjonsdress på 60 tallet var det stadig godt med legg og oppbretter som kunne legges ut og ned etter hvert som man grodde til.

Dress var tegnet på at man var blitt en mann. For vår foreldregenerasjon skulle man ha minst en mørk dress, som betydde svart eller mørk blå, og en grådress. Med dette var man skodd for det meste, man trengte egentlig ikke noe mer. Man fikk heller gjøre variasjonen ved hjelp at slipsfarge og mønster.

Men så, i løpet av 70 tallet, var herremoten i fullstendig endring. Nå holdt det ikke bare med mørk og grådress. Jeg hadde dresser i burgunder, blått, turkis, beige … med og uten skulderputer, noen endog med matchende vest. Man hadde rett og slett en dress for enhver anledning. Skapet var etter hvert fullt av dresser.

Samtidig ønsket man å være fri til å kle seg som man ville. Det merket også de bedre restaurantene som opplevde at den dresskledde restaurantgjest ikke lenger var en selvfølge, noe som førte til at man på slutten av 60 tallet så seg nødt til å innføre slipstvang.

Da vi kjøpte hus i Italia på begynnelsen av 2000 tallet forventet jeg at italienske topprestauranter hadde dresskledde gjester. Der ble jeg overasket. Selv på 3 stjerners restaurant kom man «casual». Hvorfor? Italienere oppfattet dress som arbeidsuniform. Derfor er spisestedene fulle av dresskledde herremenn til lunsj, men etter jobb har de kledd seg om med pen bukse og skjorte.. og kanskje en jakke.

En titt i klesskapet viser at de fargede dressene er fraværende, et par mørke henger der og en lindress som ble innkjøpt for et sommerbryllup for to år siden. Usikker på når og endog om jeg får brukt den igjen. Fargede skjorter er det nok av. De mørke henger der klar til begravelser, konfirmasjoner, jubileer … og lutefiskgjengen.

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Published 6. august 2023

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Langs Kyststien ved Rakke.

Denne sommeren har vi hatt av besøk av våre 6 barnebarn. Ikke alle på en gang – hele tiden, men i en periode 5 stykker fra 2 til 16 år. Det er ingen selvfølgelige å få lov å følge med på hvordan de gror til, blir personligheter og oppdager stadig nye sider ved tilværelsen. Men det betyr også at det blir liten tid til egne aktiviteter. Så når vi får noen dagers opphold mellom besøkene, forsøker vi å utnytte tiden med for eksempel tur på Kyststien som går fra Larvik til Helgeroa.

Her kan vi gå små eller store etapper i en godt tilrettelagt løype, ha med litt kaffemat og sitte å se utover havet. Da dukker ofte savnet av båtlivet opp. Om det ligger i slekta med skipsbyggere og kapteiner vet jeg ikke, men sjø og båtliv har alltid hatt en dragning.

Typisk Pram Foto: Wikepedia

Det var nettopp i farvannet her utenfor Larvik, ikke langt fra hvor min families hytte lå, hvor jeg har de første minnene fra båtlivet. Vår første farkost fikk vi da jeg var rundt ti år. Pappa hadde kjøpt en pram fra en båtbygger oppe i Telemark. En pram er en nesten flatbunnet robåt med tvert akterspeil. Som ferskvannbåt hadde den lavt fribord, og egnet seg derfor egentlig ikke så godt for sjøen. Det tålte ikke høye bølger. Var vi på hytta vår i Brunlanes var vi ute og fisket, så sant været tillot det. Det ble mest småtorsk. På 70tallet solgte pappa hytta, og med den den gamle prammen. Nå var jeg gift og drømte om egen båt. På 80 tallet flyttet vi til Lillesand, og med ett var egen båt like naturlig som å ha egen bil.

Så fram mot 2010 tallet hadde vi med en kort pause egen båt vi kunne benytte i en av Norges vakreste skjærgårder, Blindleia. For en stor del av sommerhalvåret var det å kunne dra ut på sjøen ikke noe man bare gjorde i feriene, men også ofte etter endt arbeidsdag. Middagen kunne vi nyte enten på et skjær eller rundt bordet om bord. Når jeg tenker på det, var båtlivet en viktig del av livet i mange, mange år. Toppen var da jeg produserte serien Trivsel på sjøen, Båtførerprøven for NRK rundt tusenårsskiftet. Da ble det mye sjøliv noen år. Nå er det hele bare et godt minne, her jeg sitter uten egen båt på Kyststien og ser utover mot horisonten.

Med egen båt i Blindleia.

Så ble vi sittende å lure på akkurat når vi kjøpte vår siste båt og hvor hadde vi båtplass. Det var flere steder, noen husket vi. Det hele var blitt litt uklart. Sånn er det blitt med minnene.

I 50 år var båtlivet en større og mindre del av livet, riktignok med noen små avbrudd. De siste 15 år har vi ikke vært båteier, og vil vel heller ikke bli det igjen. Nå får det bli med minnene for de neste 12 år som er vår statistiske gjenværende levetid. Da vil sjølivet avsluttes med den siste ferjeturen.

Og i mellomtiden vandrer vi videre på livets Kyststi.

For barnebarna som fylte huset i Larvik denne sommeren håper jeg sommeren har gitt gode minner. Nå har også noen av barn og barnebarn skaffet seg egen båt, så det blir nok litt sjøsprut på meg ennå noen ganger.

Noe å regne med – Etterkrigsgenerasjonen

Published 14. juli 2023

Noe å regne med – Etterkrigsgenerasjonen

Kongegata i Skien, Street view

I Kongens gate, bakken opp fra Landmannstorget i Skien lå på 50 – 60 tallet et grossistfirma som var eid av en som het Thorsen eller Torstensen. Jeg har forsøkt å finne spor etter det, uten å lykkes. Torstensen eller hva han nå het, var ugift. Ugift var også flere av damene på kontoret. Jeg hadde et inntrykk av at flere av disse så det som et mål å endre på dette i sin favør, med derpå følgene muligheter for sjalusi og intriger. En av disse damene var tante Hjørdis,l Hjørdis Nomme. Det var egentlig ikke min, men min mors tante, søster av mormor. Jeg husker besøkene godt. Torstensen eller hva han het, var glad i barn. Derfor hadde han fruktkarameller i kontorskuffen. Jeg måtte alltid inn å hilse på ham når vi besøkte tante. Men det var også noe annet som tiltrakk seg min oppmerksomhet på regnskapskontoret hvor hun jobbet, - en mekanisk regnemaskin. Den brukte hun til å legge sammen og multiplisere.

Odhner regnemaskin ble utviklet av Willgodt Theophi Odhner som bodde i St. Petersburg og patenterte maskinen i 1891. I 1917, under den russiske revolusjonen, tok han med seg familien og regnemaskinen til Gøteborg og fortsatte produksjonen der. Maskinene var så driftssikre at mange var i drift fram til 1960 årene. En av dem på tantes kontor.

Fra slutten av 50tallet tallet skjedde det en rivende utvikling av regnemaskiner fra de første mekaniske med sveiv, til de elektriske analoge, - til elektroniske bordregnemaskiner og lommekalkulatorer.

Regnestav

På samme tid var det et annet regne-hjelpemiddel som var veldig populært, særlig blant ingeniører. Regnestaven var egentlig en gammel oppfinnelse, men på 60 tallet hadde det en siste storhetstid. Jeg som mange andre hadde en Fabere Castell regnestav på ønskelisten.

Regnestaven så ut som en linjal, men med en eller flere staver som kunne skyves fram og tilbake. Her kunne man multiplisere, dividere, potensere og drive med rotuttrekking. Helt nøyaktig var det ikke, men nøyaktig nok for de fleste formål. Men i løpet av 70 tallet forsvant de, - lommekalkulatoren tok over.

NUSSE

Regnemaskinen NUSSE trengte et helt rom. Nå er den utstilt på Teknisk Museum. Foto: Mahlum

Parallelt med at dette skjedde internasjonalt, starte man også utviklingen datamaskiner i Norge. Den første norskbygde regnemaskin ble bestilt av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Den sto ferdig rundt 1954, og fikk navnet NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk). Nusse trengte et eget rom.

Den hadde et minne på 2Kb i motsetning til den PC’en jeg sitter og skriver dette på, som har 237 Gb. (2 000 mot 237 000 000 000 byte)!

Selv med denne beskjedne kapasiteten klarte NUSSE og sette viktige spor etter seg. På denne maskinen utviklet man dataprogrammet AUTOCOM i slutten av 50tallet. Et program som ble brukt i konstruksjon av skip over hele verden på den tiden.

PC og BBC-Micro

Mot slutten av 70tallet startet kampen om PC markedet, Personal Computer/Home Computer. Før dette baserte man seg på nettverk med en sentral datamaskin og terminaler for den enkelte bruker. Det var først og fremst IBM og Apple som ledet i dette kappløpet.

**BBC-Micro s**om brukte fjernsynet som skjerm, men som vi ikke fikk introdusert i Norge.

På det tidspunktet, i slutten av 70 årene, jobbet jeg som leder for Voksenopplæring NRK Fjernsynet. Vi så at dette med data og datamaskiner ikke lenge ville bli forbeholdt noen få spesialister i en bedrift, men være et redskap for alle. Ja kanskje i et hvert hjem også?

Vi hadde fått nyss om at tilsvarende avdeling i BBC planla en opplæringsserie om data i samarbeid med et dataselskap. Tror det var i 1980 at vi dro over for å se om dette var noe vi kunne henge oss på. Vi kom hjem, svært entusiastiske. Nå skulle NRK få en lederrolle i folkeopplysningen om den nye PC alderen. Vi ble dessverre møtt med en kald skulder. Ledelsen i NRK var usikker på om dette var noe vi skulle satse på. Man burde i hvert fall tenke seg godt om. Og er det noe man ikke har tid til i denne dataalderen, er å tenke seg for lenge om. Tiden gikk, og raskt hadde utviklingen gått fra oss. BBC prosjektet ble raskt gammelmodig fordi utviklingen hadde gått raskt videre.

AI

Men datamaskiner var fremdeles et redskap og ingen trussel. Diskusjonen som nå har dukket opp rundt AI (kunstig intelligens) og muligheten for at maskinene kan bli en trussel for mennesket er imidlertid ikke ny. Kanskje den første varsellampen ble tent i 1968 med filmen 2001: En romodyssé. I filmen får romskipets sentrale computer HAL 6000 et sammenbrudd som fører til at han vil ta livet av menneskene om bord. Det interessante er at det ikke lengere er en filmskapere, men noen av våre fremste vitenskapsmenn som er bekymret.

HAL 6000

Har du forresten tenkt på hvor navnet HAL kommer fra? Erstatt bokstavene med neste bokstav i alfabetet. Tilfeldig? Neppe.

Men ingen ting av dette bekymret tant Hjørdis, der hun sveivet av gårde på sin Odhner regnemaskin.

1.mai – Etterkrigsgenerasjonen

Published 1. mai 2023

1.mai – Etterkrigsgenerasjonen

Det er første mai og jeg ser ut av vinduet. Det er grått og trist. Fra husene oppover i gata pleier det å vaie flere norske flagg denne dagen, i dag ser jeg bare ett. Ned mot havna flagges det riktignok på de kommunale flaggstenger. Men hvor er korpsmusikken vi pleide å høre denne morgenen? På de nordiske fjernsynskanaler er det bare Danmark som markerer dagen med 2 timers direktesending – uten det helt store engasjement. En av de få kampsakene jeg kunne se på fanene var: Ikke fjern Store bededag som fridag. Hva har skjedd?

Jeg har tidligere skrevet om den klare todelingen av samfunnet, da jeg vokste opp. Det var sosialistene, de som stemte Arbeiderpartiet og kommunistene på den ene siden, og oss andre, de borgerlige, på den andre siden. Mens de andre pyntet seg og gikk til sentrum for å se toget og feire dagen, drev vi nærmest demonstrativt med hagearbeid eller malte et gjerde. Man vokste gjerne opp i en slekt som hørte til den ene siden, og så stemte man på det partiet foreldre og besteforeldre hadde stemt på.

Det var et klart bilde av dem og oss, men også av et stort VI. Vi var ett folk som sto sammen om å bygge landet, tross politisk uenighet. Fremdeles var nok erfaringen av å stå sammen på den riktige siden under krigen en grunnleggende faktor for det store samarbeidet i etterkrigsårene. De viktige spørsmålene om industribygging og utvikling av velferdsstaten var det ikke mye uenighet om.

På slutten av 70 tallet var jeg i Hellas for opptak til en serie som het Funksjonshemmet? Bakgrunnen var følgende: En gruppe tyske turister på Lillehammer Turisthotell hadde klaget på at de måtte bo på et hotell hvor det også bodde en gruppe psykisk utviklingshemmede. De mente en tysk dom hadde gitt dem rett til å kreve å slippe å se slike mennesker under en ferie. Vi dro til Tyskland for å undersøke saken. Det viste seg at en tysk kvinne som hadde opplevd å bo på et gresk hotell mente at hun hadde fått ferien ødelagt som følge av å måtte bo sammen med funksjonshemmede. Hun krevde erstatning og hadde ved hjelp av en tysk domstol fått tilbake pengene fra det tyske reiseselskapet. Vi fant at dommen var bygd på en rekke misforståelser, og var derfor ifølge tyske jurister ikke prejudiserende, det vil si være førende for kommende saker.

Margareta Papandreu: Norge er et sosialistisk land. Foto: Pressebilde

Men vi ønsket å grave videre og dro til hotellet der den tyske damen hadde bodd. Hva mente de om dommen? De visste ingenting om rettsaken, men eieren husker godt konflikten med den tyske damen. Han ville gjerne stille til intervju. Men, sa han, jeg husker godt at mine venner Andreas og Margareta Papandreu også var på hotellet da det skjedde. Om du vil, kan jeg spørre om du kan intervjue dem også. På den tiden var dette et riktig hot par. Etter noen år i landflyktighet under juntatiden var de nå tilbake, og alle regnet med at Andreas ville bli statsminister. Dessverre kunne ikke Andreas komme, men Margareta kunne. Hun ble på den tiden behandlet som landets førstedame, selv før Andreas var statsminister. Opptakene gikk fint, og under middagen ble jeg sittende å snakke med henne om utviklingen i Hellas.

«Håpet er at Hellas blir et sosialistisk land som Norge».

«Men Norge er da ikke sosialistisk. De siste årene har vi vekslet mellom borgerlig og arbeiderparti regjeringer. Sovjet, det er sosialistisk.»

Så forklarte hun om hvordan Norge sees utenfra. Et land med små politiske forskjeller mellom partiene. Sovjetsamveldet, det var krypto-sosialistisk.

Hva skjedde på veien? Fra denne trygge og respektfulle todelingen? Denne ukas Morgenbladet har innført begrepet De lilla velgerne. Og det gjelder ikke SV’er med fotformsko og lilla skjerf. Det er velgere som ikke er bundet av det gamle skille mellom rødt og blått, som like godt kan stemme Høyre som Arbeiderparti. Alt avhengig av hvilke saker som står på dagsorden. Synes man sentraliseringen har gått for langt, får man stemme Arbeiderpartiet, liker man ikke håndtering av strømkrisen får man velge det motsatte. Man velger ikke lenger en politisk retning, kanskje fordi partiene i liten grad gir oss klare bilder av hvor de vil, man er mest opptatt av hvordan tingene styres. Neppe helt bra.

Forresten. Nå har det dukket opp flere norske flagg fra balkongene i gata. Korpsmusikk ble det også etter hvert.