Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

En amerikansk president. – Etterkrigsgenerasjonen del 12

0

Kampanje "button" for Adlai Stevenson som kjempet mot Eisenhower under presidentvalget i 1956.

Det må ha vært i oktober 1956. Jeg var på vei fra skolen til hjemmet vårt i Eagel Rock Avenue. En mann kom bort til meg å festet en flott «button» på jakken min. Det var bilde av en smilende mann. Stolt som en hane viste jeg pappa hva jeg hadde fått.  «Nei, den må du ikke gå med.» Det var omtrent det enste jeg husker fra episoden, bortsett fra at jeg fikk vite at vi måtte støtte han som vant krigen for oss. Noe som jeg fant helt rimelig og kastet Stevenson i søppelkassa.

I 1956 ble republikaneren Dwight D. Eisenhower valgt til president for andre gang.  

En gang vi var i Washington DC, besøkte vi Lincolnmonumentet. Her fikk jeg den første innføring i amerikansk politikk og historie. Det var republikaneren Abraham Lincoln som hadde sloss for å oppheve slaveriet.

Og det er kanskje her man finner bakgrunnen for at norskamerikanere tradisjonelt stemmer republikansk.

For etter den amerikanske borgerkrigen kom demokratene til å bli forbundet med støtte til slaveriet og sin dominans i Sørstatene. Av den grunn var demokratene mot for mye føderal makt. Mens republikaneren mente et samlet Amerika hadde ansvaret for at de samme verdiene skulle gjelde hele føderasjonen, ikke minst gjaldt dette kampen mot slaveriet. Dette bidro  til at republikanerne ble det største partiet frem til den store depresjonen.

Men dessverre, arven etter slaveriet i USA rir landet fremdeles.

West Orange hvor vi bodde, var et veldig hvitt område. Jeg hadde ingen afroamerikanere i klassen og heller ikke i nabolaget. En gang var det en gjeng som jobbet med å asfaltere inngangspartiet til kirken. «Se der er en neger» sa jeg. «Det må du ikke si...» sa pappa, «..det ligner for mye på nigger som er et skjellsord. Du må si colored.»

Så vi måtte til New York for å oppleve afroamerikanere. Der tok pappa oss av og til i baptistkirker for skikkelig gospelsang.

Man hadde ikke noe imot colored people, man var mot slaveriet, men samtidig fornøyd med at det ikke bodde noen i nærheten. Da falt nemlig verdien på huset man eide, ble det sagt.

Nei, jeg var ganske uvitende om borgerrettskampen, Ku-Klux-Klan, lynsjing av afroamerikanere og segregering.  

President Eisenhower.

Året etter, i 1957, slo Høyesterett fast at myndighetene i Little Rock i Arkansas måtte åpne sine hvite skoler for fargede unge.  Da de lokale myndighetene strittet imot, var det den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower som sendte amerikanske soldater for å tvinge gjennom en slutt på segregering.

Så det hele er ikke så enkelt.  Det er nok disse historiske linjer som gjør at mange gamle republikanere har problemer med å skifte side.

Presidentvalget var ikke det eneste storpolitiske som satt preg på et barnesinn. November 1956 invaderte Sovjetsamveldet Ungarn. Jeg minnes enda en kveld de voksne snakket sammen om muligheten for en ny verdenskrig. Spurte jeg om hva det gjaldt, avfeide de spørsmålet. Det gjorde meg nok enda mer urolig. Så den natten sov jeg lite. Da de voksne våknet neste dag, fant de meg klistret til vinduet ut mot gaten. Der satt jeg å så etter stridsvogner. Etter sigende ga de meg endelig en forklaring på hva som skjedde, og at det ikke var i USA, men i Ungarn det skjedde, og det var langt unna.

Også hadde vi jo Eisenhower. En amerikansk president hele den vestlige verden kunne stole på.

En dag å huske Etterkrigsgenerasjonen del 11

0

Hjemmet vårt i Eagel Rock Avenue, West Orange, New Jersey Foto: Google Street View

I dag fant jeg ut at jeg har levd i 26 175 dager.  Hvor mange av disse husker jeg? De fleste har glidd ut av bevisstheten. Kanskje har jeg minner knyttet til noen hundre, neppe flere. Noen gode dager står der helt tydelig. Som da jeg stevnet inn mot New York om bord i Stavangerfjord. Siden har det blitt mange uforglemmelige dager; da jeg traff Bodil første gang, da ungene ble født, da vi flyttet inn i Casa Karen i Italia. Andre minner skulle jeg gjerne ha glemt. Man har jo slett ikke lykkes i alt.

Det var en stor overgang fra Flekkefjord til den store murbygningen som lå rett ved kirken hvor pappa skulle være pastor. Vi bodde i første etasje, mens en vaktmesterfamilie bodde i andre.

Jeg skjønner ikke helt hvordan vi klarte oss, for ingen i familien kunne noe særlig engelsk. Kanskje mamma et hakk bedre enn pappa.  Den første tiden var familien helt avhengig av andre som hjalp med oversettelse og annet praktisk. Og det var nok av dem som hjalp til.

Pleasentale Primery School som nå ha skiftet navn til Kelly Elementary School Foto. Google Street View

Bortsett fra på skolen. Der måtte jeg klare meg helt selv. Jeg hadde begynt et halvt år tidligere på Flekkefjord folkeskole som 6 åring. Trolig med en ide om at man hadde å gjøre med en kvikk og smart liten gutt siden han kunne noen bokstaver og  lese enkle ord. Så fikk han bare litt over et halvt år i en norsk førsteklasse, før han ble tatt ut og satt inn i en amerikansk klasse som allerede hadde vært halvannet år i skolesystemet. Det første året riktig nok i Kindergarten (førskole), men likevel.  Jeg husker ikke noe særlig fra Pleasental Primery School, bare at det var en hyggelig lærerinne. Hun syntes nok rimelig synd på denne bortkomne fyren. Jeg mener å huske at jeg klarte regning sånn nogenlund.  Litt enkel engelsk fikk jeg nok også med meg. Men ingen tenkte på at jeg kanskje burde vedlikeholde og kanskje enda til lære litt mer norsk.

Da jeg et år senere skulle forlate den amerikanske klassen, var det eneste jeg fikk med en «Pupil transfer Card», som fortalte at jeg hadde vært til stede 128 dager. Det var det hele.

Skoleveien gikk langs Pleasentale Avenue. Så var det et kryss hvor det alltid sto en hyggelig politimann. Deretter  400 meter langs Eagel Rock Avenue. Her var det alltid en gjeng fra skolen som gikk sammen.

Jeg er temmelig sikker på at dette er banken hvor jeg fik navnet Lars Morliano. Foto Google Street View

En gang vi var på vei hjem fra skolen ble vi stoppet av noen voksne utenfor en bygning. De var i ferd med å åpne en ny bankfilial. En journalist syntes det var en god ide om en liten gutt, en mulig framtidig kunde, tok banksjefen i hånden. Det måtte da være greit, tenkte jeg. Men etter å ha tatt bildet måtte jeg stave navnet mitt. Det gikk selvsagt helt i ball, så da vi slo opp i avisen dagen etter hadde jeg fått navnet Lars Morliano. Jeg oppbevarte avisutklippet lenge, men nå er det borte.  Det var egentlig den eneste av de 128 dagene som sitter igjen.

26 175 dager, og de fleste glemt.

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

0

Foto: Dawe collection. Pir 97 på Manhattan.

Vi skriver våren 1956 og Stavangerfjord har nettopp lagt til kai ved pir 97 på Manhattan. I den store ankomsthallen lette alle etter sin bagasje. Ved avreise hadde alle klistret på merkelapper med første bokstav i etternavnet. Så vi gikk til den delen av hallen hvor alle M’ene sto. Det er ikke så mange år siden den siste av familiens amerikakofferter med M- merket forsvant.

Det var en slik merkelapp vi hadde på bagasjen. Bare at vi hadde en M. Dette var sikkert merke til en som het Christensen eller noe sånt.

For en 7 åring fra Flekkefjord må det ha fortont seg temmelig overveldende.  Alle menneskene, skyskraperne og ikke minst alle bilene.  Det var mammas kusine og mann som kom og hentet oss. De bodde i Brooklyn. Her skulle vi bo de første dagene i det nye landet. Her skulle jeg også for første gang møte fenomenet som skulle prege store deler av livet, nemlig fjernsynsapparatet.

Dette  var fire år før de første prøvesendingene for fjernsyn skulle starte i Norge. Riktig nok hadde man startet  med noen testsendinger fra et provisorisk studio på Tryvann i 1954. Da var det registrert fire private apparater i Norge. Siden gikk det tregt. Vi skulle komme til å ligge etter Sverige og Danmark i mange år. Årsaken var behov for streng prioritering under gjenreisingen etter krigen. Fjernsynet ble sett på som luksus og kunne derfor vente. Det måtte være viktigere å sørge for god radiodekning over hele landet. Først i 1960 så man seg råd til å starte opp med fjernsyn for alvor, foreløpig med 4 sendinger i uka. I den første tiden var det Østlandsområdet som var dekket. Utbyggingen gikk sakte, og først i 1967 hadde hele fastlands Norge mulighet til å ta imot vår ene fjernsynskanal.

Typisk fjernsyn fra 50 årene.

I USA hadde 3 millioner fjernsyn i 1950, så de var godt i gang da jeg møtte fenomenet i 1956. Allerede fra starten av var det finansiert gjennom reklame. Fjernsynet skulle bli en innretning som forandret mye av hvordan vi levde. Av de mer morsomme utslagene var at et vannverk i Ohio i 1954 som klaget over problematiske topper i vannforbruket hver gang det var reklamepauser på fjernsyn.  Dette fordi alle seerne benyttet  pausene til toalettbesøk!

Noe av det som fengslet meg mest, var cowboyserier. Særlig med Roy Rogers og hans hest Trigger i «The Roy Rogers Show». Han var både tøff cowboyhelt og countrysanger.  Og så var det selvsagt Skippern.  1956 var nemlig året da man begynte å sende Popeye the Sailor (Skippern) som del av et ukentlig barneprogram. Det ble et fast innslag i livet.

Den store helten Roy Rogers med hesten Trigger.

Å se levende bilder i en boks, var sikkert spesielt for 7 åringen, men allikevel ikke helt ukjent, for han hadde jo sett levende bilder på filmduken. Ikke bare i Metodistkirken i Flekkefjord, men også sammen med bestefar på Festiviteten i Skien. Der så vi Per Høst vise en av sine dokumentarfilmer fra Sør Amerika. Så film var et kjent fenomen.

Nå er det omvendt. Forrige uke hadde vi med yngste barnebarn på kino for første gang. Da han kom inn i salen og så opp på det store lerretet utbrøt han. «Det der var en stor TV»

Etter et par dager bar det videre til West Orange i New Jersey, rundt en times kjøretur fra Brooklyn. Et av minnene fra kjøreturene mellom New York og West Orange, særlig når det skjedde på kvelden, var de store brannene vi passerte. De lyste opp nattehimmelen. Det var store områder med søppel fra storbyen som ble brent. Tykk og svart røyk spredte seg ofte til motorveien vi kjørte. Kanskje mitt første møte med miljøutfordringene som bare skulle bli større og større.

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

0

Foto: Adobe Stock

Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt  fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før.  Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk».  Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til  Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo.  For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.

DS Stavangerfjord

Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme  aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det.  At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere.  Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.

Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse,  som betydde at vi hadde en liten trang  lugar med seks køyer i bunnen av båten.  Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.

Foto: Nasjonalbiblioteket. Turistklasse lugar og spisesal.

Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder.   Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap.  Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.

Orkan ved Shetland

Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan.  Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som  verst.  Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:

Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land

Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. - Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. - Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen.  Det er et krystallklart minne.

Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene.  Vi fikk komme på broen og  styre skipet og  ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss.  Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.

Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg.   Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.

Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.

1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene.  7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.

Liten gutt gjør seg klar for Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 8

0

Jeg var bare en av mange i Flekkefjord som dro over "Dammen"

Midt i første klasse var jeg og familien klar for nok en flytting. Denne gang til Amerika. Klar og klar?! Hvorfor kunne vi ikke for en gangs skyld slå oss til ro? Få noe som kunne være et hjem. Ha venner som man ble ordentlig kjent med. Men det alternativet kjente jeg jo ikke, så jeg reflekterte neppe mye over det.

Hva slags småby og samfunn var det jeg skulle forlate sånn midt på 50 tallet? Jeg mener å huske jeg opplevde livet og framtiden som trygg.  Man hadde familie og slekt, og en eller annen gruppe man hørte til. Som sønn av en frikirkepastor, eller forstander som det het på den tiden, hadde jeg menigheten som min gruppe. Her ble jeg sett og tatt vare på. Og det var aktiviteter uken igjennom. At Flekkefjord er en del av det mørke bibelbelte merket jeg ikke.  Jeg har bare gode minner om sang, musikk og turer.

Var man ikke med i en menighet, kunne man være med i en politisk organisasjon eller avholdslosje eller noe annet. Flere av dem hadde egne barneavdelinger.

På tross av at mange av disse miljøene var rimelig lukket, var det likevel en følelse av nasjonal enhet og samhold. Noe krigen hadde skapt.  Krigen og motstandskampen var fremdeles den store felles fortellingen, enten du var rik eller fattig, politisk til høyre eller venstre.

Og andre fortellinger var det jo ikke så mange av. Vi hadde én radiokanal som bare sendte deler av dagen. Lokale aviser formidlet stort sett det som skjedde som referater på en diskre og servil måte. Gravende journalistikk hadde ingen hørt om.

Det var likevel noe som ga norske barn nye felles opplevelser. Det var barnetimen for de minste og vi fikk bøker som kom ut knyttet til det vi hadde hørt på radioen. Bøker som Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner (1955) og Kjerringa som ble så lita som ei teskje av Alf Prøysens (1956). 

Jeg mener også det var en følelse av økonomisk enhet. Selv om noen hadde mer enn andre, var vi alle på vei mot en bedre framtid.  Framtidstro, het det visst.

Sånn sett var det ingen grunn til å emigrere til «Junaiten». Selv om de store bølgene av nordmenn som reiste til Amerika var over, var det fremdeles mange som ville prøve lykken «over there». Det ble sagt at det var like mange nordmenn i USA som i gamlelandet. Og det var disse miljøene som dannet kirker og trengte norske prester som kunne komme over.

«Man fikk et kall» het det. Det var det som styrte vår familie. Når pappa sa at han hadde fått et kall, kunne det bety at han hadde fått en gudegitt følelse av at han skulle foreta seg et eller annet. Men det kunne også bety at han hadde fått et brev med forespørsel å bli pastor et eller annet sted. Det var det som hadde skjedd, da vi nå gjorde oss klare for avreise. En liten menighet i West Orange, New Jersey trengte pastor. Det eneste jeg husker fra forberedelsene,  var at vi alle måtte inn på USA’s ambassade i Oslo for å få visum, og at vi måtte ta koppevaksine.   

Farfar med sine fire sønner. Pappa nede til venstre. De andre hadde god jobb og økonomi i Nils Mørland AS.

«Kall» Et ord med mange vonde minner knyttet til. Hvorfor kunne ikke pappa ha valgt det samme som brødrene sine, som fikk jobb i grossistfirmaet til farfar? De hadde god lønn og eget hus.  Hva var denne drivkraften som trumfet alle andre hensyn?