Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Published 6. desember 2020

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Foto: Luftforsvarsmuseet

Det var vel rundt 9 årsalderen at jeg virkelig tok inn historien om den andre verdenskrig og Norge. Og det var bilde over som ble essensen av hva det hele handlet om. En vårdag på Akershus festning der Milorgmannen Terje Rollem overtar festingen fra tyskerne. Lenge trodde jeg at Rollem her overtok hele Norge fra tyskerne. Det hele forgikk i høflige og ordnede former. Milorg og hjemmefronten var heltene, tyskerne var bortsett fra noen slemme i Gestapo, greie folk som var sendt hit mot sin vilje. Det var de norske nazistene som hadde vært de slemme. Derfor var de ikke med på bildet. Her var bare de flotte motstandsmenn og de høflige tyskerne representert.

Etter hvert som årene gikk forsto man at historien ikke var så enkel og svart/hvitt. Ikke minst Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» ga et bilde som var mer sammensatt. At deler av romanen bygger på ting som skjedde i Arendal under krigen, og som pappa husket, gjorde et stort inntrykk.

15 år etter at vi bodde noen uker hos farfar i kleiva i Arendal, bare noen 100 meter fra hvor NS-legen som beskrives i Sigurd Hoels bok begikk selvmord, var jeg engasjert i NRK Fjernsynet Opplysningsavdelingen med ansvar for voksenopplæring.

Arne Okkenhaug hadde akkurat gått av som leder for Opplysningsavdelingen. Tidligere nestsjef Oddvar Foss hadde rykket opp som Programredaktør. 62 år gammel ønsket Okkenhaug å bruke de siste årene i NRK til sitt hjertebarn, folkeopplysning. I flere år utgjorde vi to NRK’s voksenopplæringsavdeling.

Arne Okkenhaug fra Trøndelag var utdannet som lærer og begynte i Skolekringkastingen i 1935. Som heimefrontmann måtte han rømme til Sverige i 1942. Her steg han raskt i gradene ved Den norske legasjonen i Stockholm. Med flere ansvarsområder var han stadig på farten mellom Stockholm og London. Etter krigen ble han sjef for Skolekringkastingen, før han i 1949 arbeidet noen år i UNESCO i Paris som han hadde vært med å planlegge. I 1964 ble han så leder for fjernsynets opplysningsavdeling.

I 1974 begynte man å tenke på 30 årsfeiringen av frigjøringen som skulle skje året etter. Jeg husker jeg tok det opp med Arne.

Hva om vi lager en historisk serie om hjemmefronten?

Hmm..

Du var jo en av de sentrale personene i dette. Du sitter inne med det meste av historien.

Vet ikke…

Er det ikke viktig at vi forteller det nå, mens de som var med fremdeles lever?

Så tok han en lang pause.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen.

Så var samtalen over. Jeg lurte veldig på hva han mente. Det ligger fremdeles i tankene når jeg leser at etterkommerne fra hjemmefrontkjemperne har stevnet Marte Michelet og Gyldendal for boken, «Hva visste Hjemmefronten».

I desember 1974 var Okkenhaug og jeg på seminar arrangert av EBU i Sveits. Jeg husker at under nedstigningen til Zurich var det et forferdelig uvær, og det knaket i flykroppen. Arne så nok at jeg ble bekymret, så han la hånden på armen min og forsikret at fly var noe av det sikreste som fins. Så kom det en rekke anekdoter fra flyturer mellom Sverige og England under krigen.

Et halvt år senere skulle Arnes sønn, som nettopp hadde tatt flysertifikat, besøke sin far på hytta ved Portør. Han hadde fått låne et sjøfly, og nå skulle han vise faren hytta fra lufta. Det han ikke var klar over, var at den flytypen han hadde lånt, hadde mindre motor, enn det han var vant til. Så da han da han la flyet over for å ta en sving over øya var motorkraften for liten til å holde høyden. Sønnen overlevde så vidt, men ikke faren.

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Published 1. desember 2020

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Farfar var nok bare såvidt konfirmert, da han som førstereisgutt mønstret på barken "Glimt".

Noen uker, det var kanskje noen måneder, våren 1957 bodde vi i Bendiksklev.

Å bo hos farfar i Arendal var som et eventyr. Jeg tror sikkert det hjalp til med å komme over alt det nye og fascinerende vi hadde lagt bak oss i Amerika. Grosserer Mørland eide både en stor bygård i Bendiksklev, og deler av havnelageret på Langbrygga. Der ute drev han fòrblanderi. Han hadde blant annet for til høns som het «Tippe-Nipp», kan jeg huske.

Men det er Bediksklev jeg husker best. Farfar hadde leid ut første etasje til forretninger. Blant annet rom for kolonialen til Klara Karlsen, som hun drev sammen med sine ugifte søstre. Gjennom den store kjøreporten i midten av bygget kom man inn til det store saltlageret som lå i fjellet bak bygget. Midt i kjøreporten var inngangsdøra. Her gikk trappen opp til andre etasje hvor kontorene og deler av lageret lå. I tredje etasje bodde farfar. Her var det også en ekstra liten leilighet og gjesterom. Her bodde vi mens vi ventet på at pappa skulle komme etter fra Amerika.

*Foto Google street view* Bendiksklev i Arendal

I fjerde etasje lå resten av lageret. Jeg husker alle luktene og det lille kafferommet på loftet.

Farfar hadde sin egen kaffeblanding, Mørland Spesial. Han kjøpte inn rå bønner, blandet kaffe fra ulike land, og fikk brent dem på Arendals eget kaffebrenneri. Jeg fikk lov til å veie opp kaffebønner som kom fra brenneriet og pakke dem i ¼ kg’s poser.

Men et annet tydelig minne fra Bendiksklev var en del av gjenstandene farfar hadde i leiligheten sin. Den store klokken med den dype klangen og de små tablåene i gips som sto rundt forbi. Det var som små teaterstykker som utspant seg og trigget fantasien. Nå har mye av dette havnet som arv her i Larvik.

*Ting fra Bedndiksklev som har endt opp her i Larvik.*

Farfars liv var spennende. Etter noe år som læregutt i ulike forretninger, ville han som de fleste på den tiden til sjøs. Som førstereisgutt ble han rodd ut med sin grønnmalte kiste og halmmadrass til barken «Glimt». De seilte stort sett mellom Karibien og Østersjøen. Flere ganger holdt det på å gå galt. En gang ble seilene flerret av da, det plutselig kom en orkan. Etter noen år bestemte han seg for å ta styrmannsskole. Som styrmann mønstret han på dampskipet DS "Truma".

*DS "Trauma#" hvor farfar var styrmann fram til han mønstret av 23 år gammel.*

År 1900 gikk han i land for godt, og startet sin grossistforretning 23 år gammel. Nils Mørland AS. Den ledet han fram til sin død 82 år gammel.

Farfar var både en varm og en fjern person. Han tygget og spyttet skrå, noe som satt sitt preg på lukten i leiligheten. Han skulle alltid ha meg liggende ved siden av seg på divanen når han snorkende hvilte middag. Det syntes jeg var stas. Så spiste han grapefrukt til frokost. Det var det ingen andre som gjorde. Han tok saltbad i badekaret hver dag for gikta. Hver dag tok han seg en spasertur ut til havnelageret med spaserstokken med sølvhåndtak. Det var spennende og være med ham på disse turene for han kjente og pratet med så mange originaler. Så hadde han noen små triks som han gjerne viste unge og gamle han møtte.

Nå skal du se noe rart!

Så tok han opp en sikkerhetsnål med en fyrstikk på av lommen.

Hver dag, fra 6 til 16, ledet han sitt firma til kort tid før han døde 82 år gammel!

Retur til Norge – Etterkrigsgenerasjonen -del 15

Published 20. november 2020

Retur til Norge – Etterkrigsgenerasjonen -del 15

Sammen med Astrid, Nils Helge og mamma sitter jeg ombord i flyet klar til å lette fra New York. Pappa, som kom etter med Oslofjord filmet det hele.

Ett år etter at jeg hadde sagt farvel til Flekkefjord, fikk jeg vite at vi skulle tilbake til Norge. Trolig hadde jeg akkurat fått taket på det engelske språket sånn noenlunde. Jeg mener å huske at skuffelse og undringen over å måtte forlate det nye livet ble undertrykt av beskjeden om at vi skulle fly tilbake. Jeg husker jeg gledet meg vilt.

Men hvorfor skulle vi allerede returnere fra West Orange før det var gått et år? Det kan da umulig ha vært den opprinnelige planen.

Å skrive sin egen historie er en interessant øvelse. Plutselig dukker det opp hull man ikke har stilt spørsmål ved. Hvorfor måtte pappa på nytt rykke opp familien når vi så vidt hadde funnet vår plass. Flytte fra min lekekamerat Bobby, som bodde i gaten nedenfor. Hvordan har det gått med ham tro?

Det er flere muligheter:

Kanskje pappa ikke fikk forlenget arbeidstillatelsen i USA? Pappa måtte på sykehus for en punktert lunge. Kanskje var han redd for flere innleggelser uten å ha sykeforsikring? Kanskje hadde det med jobben som pastor å gjøre?

Men det største spørsmålet gjenstår: Hvorfor lurer jeg på dette først nå? Flere år etter at pappa er død?

Vi hadde som de fleste brukt båt for å komme oss til USA. Men akkurat på denne tiden rundt 1956 – 1957 var det flere som brukte fly for å komme seg over Atlanteren. Fremdeles var det dyrt, selv med det billigste alternativer, det Islandske selskapet Loftleidir. Enkeltbillett New York - Oslo kostet over 1 300 kr. I nåverdi over 18 000 kr. Sikkert av økonomiske grunner, ble det bestemt at mamma og vi barna skulle fly, mens pappa skulle komme etter med Oslofjord.

Vi lettet fra New York sent ettermiddag. Første mellomlanding var på Newfoundland for å fylle drivstoff og for å få en matbit. Om bord var det ingen servering, bare drops som vi skulle su på når vi lettet og landet, for å utligne trykket. Man hadde ikke trykkabin i flyene på den tiden. Så gikk natten om bord, før vi landet i Reykjavik. Her ble det servert frokost. Via Bergen landet vi tidlig ettermiddag på Fornebu.

*Fra et liv med nye spennende opplevelser nesten hver dag, må det ha vært en overgang å bo på et gjesteværelse i Arendal*.

Det må ha vært som å skru klokken tilbake. Med ett var hverdagen helt annerledes. Ikke fjernsyn, ikke motorvei, ingen skyskrapere – ingen venner.

Hvor skulle vi bo? I påvente av at pappa skulle komme etter, bodde vi hos farfar i Arendal. Noen kom visst på at jeg burde starte opp på norsk skole, så jeg rakk noen uker på barneskolen i Arendal før de tok sommerferie. Etter å ha hoppet ut av norsk første klasse året før, kom jeg tilbake i slutten av andre klasse. Tror nok ikke jeg fikk med meg noe særlig.

Det eneste jeg husker var Redningsselskapets dag, 7 juni. Da fikk alle i klassen et lite pappskip som hang i en stropp rundt halsen, fylt med jakkemerker vi skulle selge. Det var stas.

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Published 6. november 2020

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Man kunne virkelig drømme om framtiden, på 50 tallet. Slik så man for seg framtidens hus i plast.

Man snakker gjerne om «den amerikanske drømmen». Men på 50 tallet, da jeg som 7 åring dro med foreldrene «over there», handlet det i stor grad om landet Amerika som alles mål. Bare man kunne komme seg til Amerika, ville alt bli bra. Kanskje syntes man gjenoppbyggingen i Norge etter krigen gikk for sakte. Uten utdannelse så man ikke de store fremtidsmulighetene. Men som enhver nordmann, var man jo født med hammer i hånden. Det var bare å komme seg over, få jobb som «carpenter», så tok det ikke lang tid før man hadde hus og bil og en livsstil man i Norge bare kunne drømme om. Derfor drømte man om Amerika.

For det het Amerika på den tiden, ikke USA. Det var først senere jeg skjønte at Amerika var et kontinent med både nord, mellom og sør.

Det er nå snart 200 år siden den første gruppe utvandrere seilte fra Stavanger med skuta Restaurationen. Siden kom det flere bølger og etter andre verdenskrig dabbet det noe av. I vårt område, i New Jersey, var det først og fremst første og andregenerasjons innvandrere med fremdeles sterke bånd til gamlelandet.

På 50 tallet var man optimistisk. Selv den kalde krigen og atomtrusselen klarte ikke å ødelegge troen på fremtiden. Og det var her den amerikanske drømmen lå. Ikke minst den tekniske utviklingen skulle hjelpe alle til et bedre liv. Om ikke en selv, så i hvert fall neste generasjon. Sånn var det på 50 tallet og i mange år framover. De aller fleste barna som vokste opp i Amerika fikk en høyere levestandard enn foreldrene.

Men så skjedde det noe. Fra 80tallet er det færre en 50% av barna som får det bedre enn foreldrene sine.

De rike blir rikere og de fattige enda fattigere og gruppen middelklassen skrumper inn. Dette er noe mange mener har ført til det splittede USA vi nå ser. Noe som også har ført til at de etniske motsetningen som har ligget der hele tiden blusser opp på nytt.

En del av den amerikanske drømmen var ideen om at USA skulle være «the melting pot», der ulike etniske grupper skulle smelte sammen til en nasjonal enhet. Da jeg mange år senere, på slutten av 90 tallet produserte en del programmer i NRK om nyere amerikansk historie, var nettopp dette temaet. Vi intervjuet mange 2.generasjons innvandrere fra ulike verdensdeler. De var skjønt enig om at denne sammensmeltingen ikke fungerte, og beskrev i stedet resultatet som «the salad ball». Man beholdt sin egenart og kultur og var avhengig av dressingen for å kunne skape en enhet. Og det er vel denne dressingen som de siste årene i stor grad har gått tapt.

Men USA har vært gjennom mange kriser før, borgerkrig og økonomiske depresjoner og alltid kommet styrket ut av det. Vi får håper det skjer også denne gangen.

*Moderen sammen med en gammel slektning foran vår nye Chevrolet.*

Men i 1956 levde familien Mørland sin amerikanske drøm. Man bodde bedre, spiste bedre, opplevde mer, og i ekspressfart fikk pappa tatt sertifikat og kjøpt bil, en diger svart Chevrolet. Aldri siden fikk familien en så flott bil.

Amerika på tungen. – Etterkrigsgenerasjonen del 13

Published 29. oktober 2020

Amerika på tungen. – Etterkrigsgenerasjonen del 13

Corn flakes var mye kulere enn kavring og melk.

Møtet med Amerika var overveldende. For en som stort sett hadde ruslet rundt i Flekkefjords gater, var alle de høye bygningene, alle bilene, alle menneskene, alt sammen - veldig stort.

Men også det man puttet i munnen var nytt og anderledes.

For hva var jeg vant til fra gamlelandet? Etterkrigstiden var for middelklassen preget av sparsomhet i matveien. Fremdeles var husholdningen stort sett basert på ubearbeidede råvarer. Bortsett fra fiskepuddingen som ble kjøpt i delikatesseforretninger og stekt i skiver med poteter og raspede rå gulerøtter. I helgene ble fiskepuddingen servert med hvit saus med reker i. Var du heldig, fikk du en håndfull reker på tallerkenen.

Andre typiske middagsretter var stekt sei og makrell, medisterpølser, ertesuppe, grøt, pannekaker, blodpudding, kjøttkaker og bankekjøtt. Typisk søndagsmiddag var svinestek med surkål.

Til frokost og kvelds var det brød med pålegg. Hjemme var det ikke det store utvalget. Stort sett gikk det i syltetøy av selvplukkede bær, geitost, prim og nøkkelost. Var vi på besøk hos noen med bedre råd, vanket det gjerne kjøttpålegg og sardiner i olje.

Så det var litt av en overgang da vi kom til Amerika hvor pappa som pastor fikk bedre råd. Her fikk vi melk på flasker av melkemannen hver morgen. Cornflakes, hvitt brød og sjokoladepålegg til frokost. Ofte også egg og bacon. Andre nye bekjentskaper ble grillet kylling, stekt kalkun, marshmallow og softis.

Det er naturlig bare brokker av hva jeg opplevde som ennå sitter, men en ting gjorde særlig inntrykk. Man kunne kjøpe sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk. Det var et filtlignende bånd, trukket med sjokolade som var festet inne i røret. Når melken ble sugd opp gjennom sugerøret fikk det sjokolade fra sjokoladebåndet. Da jeg fortalte om dette til jevnaldrende etter jeg kom tilbake til Norge, trodde de det var en skrøne. Et sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk! Men nå har jeg funnet beviset. Noen hadde lagt en pakke av de gamle sugerørene ut for salg.

I løpet av 50 årene ble fjernsyn allemannseie i USA. Ja, man hadde gjerne flere apparater slik at man kunne bevege seg fra rom til rom uten å gå glip av noe i programmet. Dette preget også maten og måltidet. Vi fikk TV-bord som lignet på små campingbord og TV-servise. Det siste handlet gjerne om kaffeservise med kopp og tallerken uten skål, der det var formet en ring på tallerkenen hvor koppen skulle stå, slik at man kunne sitte med tallerken og kaffekoppen uten å trenge et bord.

*Den amerikanske forløperen til Fjordland.*

Og så var det «TV-dinner». Den dukket opp på begynnelsen av 50 tallet. Det var visst en flymatprodusent som kom på ideen å utnytte folks økte TV titting. De laget ferdigmat, slik de gjorde det til flypassasjerene. De ulike ingrediensene ble fordelt i ulike rom i en aluminiumsform og fryst ned. Så var det bare å sette formen i oven og i løpet av 25 minutter hadde man ferdig middag som man satte på TV-bordet foran seg. Slik sett kunne man sitte uavbrutt i hver sin godstol å se fjernsyn til man skulle gå å legge seg.

Forgjengeren til Fjordland 😊