Jeg sitter på toget fra Oslo etter nok et møte med NRK. Det er nå to år siden mitt første møte med NRK og Døves Media om en ny serie for NRK Super. Det har vært mange skjær i sjøen, men steg for steg har vi nærmet oss en skisse NRK kan gå for. Målgruppe har variert, men i dag falt den endelig på plass. Vi skal gå for 7-8 år som hovedmålgruppe og ikke 5-6 som de først ønsket. Jeg er veldig fornøyd. Det gir meg et større utvalg av fortellerverktøy enn for den yngste gruppen. Så nå kan skrivejobben starte på alvor.
Det har blitt en underlig start på året, tenker jeg, mens vinterlandskapet flagrer forbi utenfor togvinduet. Eller … det er vel egentlig jeg som flagrer forbi. Landskapet ligger der det alltid har ligget. Jeg er den reisende.
Jeg husker som liten, at de gamle ofte omtalte seg som gjester på gjennomreise på jorden, … for en kort stund.
Så endret det seg. Vi følte vi hadde taket på det. Alt gikk den rette veien. Teknologien løste det ene problem etter det andre. Nasjonalt og overnasjonalt samarbeid sørget for fred og framskrittstro. Alle passet på oss, ikke minst USA. Det virket som de fleste fikk bedre råd. Det så ut som det hele gikk rett vei. Vi var ikke lenger bare gjester på gjennomreise, vi var blitt selve vertskapet.
Og vi trodde det gjaldt hele verden. …
Så oppdaget vi til vår sorg at store deler av jorden fremdeles led under fattigdom og krig. Det var bare vi som hadde fått det bedre, ofte på bekostning av tredje verden og av miljøet. Kunne det fortsette slik?
Vi klynget oss til våre oljepenger, demokratiske tradisjoner, NATO og USA.
Så kommer januar 2025. Jeg tenkte på det, der jeg 2.januar lå i ambulansen på vei til Tønsberg sykehus med blødende magesår. Nå kan man ikke stole på noe lenger, hverken egen helse eller USA.
Noe er i ferd med å endres når jeg nå går inn i mitt fjerde kvartal av mitt hundreår som startet i 1949.
Ta f.eks. fjernsynsmediet hvor jeg store deler av livet har hatt mitt virke. Våre viktigste kanaler preges stadig mer av ulike former for realityserier. En ting er NRK’s Mesternes Mester og TV2’s Hver gang vi møtes. Der vi møter personer med virkelig ballast og erfaringer. Men seriene fylles mer og mer av såkalte influensere.
Wikipedia skriver at begrepet influenser kommer fra engelsk og betyr "påvirker". Det blir brukt om personer som tjener penger på å profilere ulike produkter i sosiale medier.
Deres kompetanse og verdi ligger i deres evne eller utstråling som fører til salg. Når fjernsynsselskapene leter etter mulige deltagere, ser de på hvor mange følgere influenserne har. Har de 10 000 følgere, kan de regne med minst 10 000 seere ved bare på å ta med en influenser. En deltager som så får markedsført seg gjennom programmet og dermed får enda flere følgere. En rundans som både influenserne selv, deres management, TV-selskaper og produsentene av varer og tjenester tjener på.
Med denne rundansen har vi fått et nytt begrep: oppmerksomhetsøkonomi. Det er vår oppmerksom het, vår tid, som er til salgs. Og noen av verdens rikeste har nettopp skaffet seg sin rikdom gjennom å kjøpe og selge vår oppmerksomhet.
I bestestua står farfars gamle gulvur. Det var hans omdreiningspunkt. Hver kveld var det et rituale der han sjekket klokken mot lommeuret sitt. Bortsett fra det var det ikke så mye som la beslag på eller som tjente penger på hans oppmerksomhet: Agderposten, nyhetene på radioen, sine forretninger og sin familie.
Det tar litt over 1,5 time med tog fra Oslo til Larvik. Så lenge toget går, er det den beste måten å reise på. Man får tid til å tenke, om man da ikke blir fristet til å ta opp smarttelefonen som ligger i lommen og ivrer etter å tjene på min oppmerksomhet.
