Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Etterkrigsgenerasjonen”

Etterkrigsgenerasjonen Oppmerksomhet

4

Jeg sitter på toget fra Oslo etter nok et møte med NRK. Det er nå to år siden mitt første møte med NRK og Døves Media om en ny serie for NRK Super. Det har vært mange skjær i sjøen, men steg for steg har vi nærmet oss en skisse NRK kan gå for. Målgruppe har variert, men i dag falt den endelig på plass. Vi skal gå for 7-8 år som hovedmålgruppe og ikke 5-6 som de først ønsket. Jeg er veldig fornøyd. Det gir meg et større utvalg av fortellerverktøy enn for den yngste gruppen. Så nå kan skrivejobben starte på alvor.

Det har blitt en underlig start på året, tenker jeg, mens vinterlandskapet flagrer forbi utenfor togvinduet. Eller …  det er vel egentlig jeg som flagrer forbi. Landskapet ligger der det alltid har ligget. Jeg er den reisende.

Jeg husker som liten, at de gamle ofte omtalte seg som gjester på gjennomreise på jorden, … for en kort stund.

Så endret det seg. Vi følte vi hadde taket på det. Alt gikk den rette veien. Teknologien løste det ene problem etter det andre. Nasjonalt og overnasjonalt samarbeid sørget for fred og framskrittstro. Alle passet på oss, ikke minst USA.  Det virket som de fleste fikk bedre råd.  Det så ut som det hele gikk rett vei. Vi var ikke lenger bare gjester på gjennomreise, vi var blitt selve vertskapet.

Og vi trodde det gjaldt hele verden. …

Så oppdaget vi til vår sorg at store deler av jorden fremdeles led under fattigdom og krig. Det var bare vi som hadde fått det bedre, ofte på bekostning av tredje verden og av miljøet. Kunne det fortsette slik?

Vi klynget oss til våre oljepenger, demokratiske tradisjoner, NATO og USA.

Så kommer januar 2025. Jeg tenkte på det, der jeg 2.januar lå i ambulansen på vei til Tønsberg sykehus med blødende magesår. Nå kan man ikke stole på noe lenger, hverken egen helse eller USA.

Noe er i ferd med å endres når jeg nå går inn i mitt fjerde kvartal av mitt hundreår som startet i 1949.

Ta f.eks. fjernsynsmediet hvor jeg store deler av livet har hatt mitt virke. Våre viktigste kanaler preges stadig mer av ulike former for realityserier. En ting er NRK’s Mesternes Mester og TV2’s Hver gang vi møtes. Der vi møter personer med virkelig ballast og erfaringer. Men seriene fylles mer og mer av såkalte influensere.  

Wikipedia skriver at begrepet influenser kommer fra engelsk og betyr "påvirker". Det blir brukt om personer som tjener penger på å profilere ulike produkter i sosiale medier.

Deres kompetanse og verdi ligger i deres evne eller utstråling som fører til salg. Når fjernsynsselskapene leter etter mulige deltagere, ser de på hvor mange følgere influenserne har. Har de 10 000 følgere, kan de regne med minst 10 000 seere ved bare på å ta med en influenser. En deltager som så får markedsført seg gjennom programmet og dermed får enda flere følgere. En rundans som både influenserne selv, deres management, TV-selskaper og produsentene av varer og tjenester  tjener på.

Med denne rundansen har vi fått et nytt begrep: oppmerksomhetsøkonomi. Det er vår oppmerksom het, vår tid, som er til salgs. Og noen av verdens rikeste har nettopp skaffet seg sin rikdom gjennom å kjøpe og selge vår oppmerksomhet.

I bestestua står farfars gamle gulvur. Det var hans omdreiningspunkt. Hver kveld var det et rituale der han sjekket klokken mot lommeuret sitt. Bortsett fra det var det ikke så mye som la beslag på eller som tjente penger på hans oppmerksomhet: Agderposten, nyhetene på radioen, sine forretninger og sin familie.

Det tar litt over 1,5 time med tog fra Oslo til Larvik. Så lenge toget går, er det den beste måten å reise på. Man får tid til å tenke, om man da ikke blir fristet til å ta opp smarttelefonen som ligger i lommen og ivrer etter å tjene på min oppmerksomhet.

Etterkrigsgenerasjonen – En av våre helter

0

Dette minnesmerket ble reist på Tollerodden i Larvik i forbindelse med Heyerdahls 75 år jubileum

Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne ble først satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia. I sommer returnerte urnen til Larvik.

Vi banet oss vei gjennom kratt og høyt gress. «Vi er like ved» sier kjentmannen. Vi runder noen tette busker, og der ligger den. Som en liten kopi av de trappepyramidene vi kjenner fra Syd- og Mellom-Amerika.  Jeg følte meg nesten som en Indiana Jones der jeg sto foran denne, kanskje 10 meter høye, delvis ødelagte og gjengrodde pyramiden. Tydelig et sted ikke mange hadde besøkt i det siste. «Ja, det stemmer. Thor Heyerdahl har vært her. Han syntes det var meget interessant og lovet å komme tilbake for å gjøre arkeologiske utgravinger.»

Fra programmet jeg laget på Samoa.

Vi skriver 1993 og jeg har fått i oppdrag å produsere en undervisningsserie om hva språk er og hvordan vi lærer språk. Hvor skulle vi finne interessante steder for å illustrere stoffet?  Universitet i Oslo hadde akkurat avsluttet arbeidet med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sydhavet og mente det burde være en god case å bruke. Det var under en avstikker til den nordlige del av øya Savaii at kjentmannen insisterte på å vise oss noe. Han stoppet bilen og ledet oss innover i den tette skogen.

Det var selvsagt spennende å se, men jeg hadde aldri hørt om at Heyerdahl hadde vært på Samoa. Kanskje han hadde vært en tur innom på en av sine reiser? Sikkert sagt noe generelt om at det var interessant, og at han skulle tenke på det. Det lå sikkert ikke noe mer i det.  

Jeg husket episoden knapt da jeg leste om Heyerdahl i forbindelse med at urnen hans nå er flyttet hjem fra Italia til fødebyen Larvik. Der ser jeg at han kort tid før sin død starter utgravinger på Samoa. Så hadde våre veier krysset nok en gang.

Her hadde Thor utsikt til Liguria og Middelhavet.

Da Thor Heyerdahl døde i 2002 og urnen plassert i hans kjære landsby i Italia, Colla Micheri, skulle vi året etter kjøpe Casa Karen i Agliano, ca 2 timers kjøretur unna. Vi besøkte urnestedet flere ganger. Det var ikke enkelt å finne det. Det var ingen skilt som viste hvor det var. 

Gravplassen var egentlig litt stusselig.

Vi måtte lete en del på måfå før vi fant det. Det var et sted i utkanten av landsbyen hvor han ofte hadde sittet og sett ut over Liguriakysten og Middelhavet. I det fjerne kunne han på en god dag skimte Genova, byen som oppdageren Christoffer Columbus kom fra.

Nå har han fått et bedre hvilested utenfor Larvik Kirke.

Når vi så flyttet hjem fra Italia bor vi 120 meter fra Thor Heyerdahls barndomshjem i Steingata 7, og når hans urne nå er brakt hjem fra Italia til utenfor Larvik kirke, er ringen virkelig sluttet.

Thor Heyerdahls barndomshjem.

I dette programmet i i NRK arkiv finner du innslag fra vår tur til Samoa.  https://www.nrk.no/skole-deling/11747

Du kan lese mer om pyramiden på Samoa her: https://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/pulemelei.htm

Etterkrigsgenerasjonen Tyttebærtur

0

Tyttebærtur

For en uke siden hadde vi noen rolige dager på hytta i Flatdal. Planen var å gjøre minst mulig, men vi skjønte straks vi parkerte på tunet, at i hvert fall en oppgave lå foran oss. For stabburtakene var fulle av modne tyttebær. Det kunne bare ikke overses. Stigen fram og i løpet av en time var bærene plukket.

Vi kunne sikkert ha funnet mer, men det var vi bare ikke motivert for, og vi hadde funnet det vi trengte for vårt forbruk dette året.

Det slo meg at det var lenge siden vi hadde vært på skikkelig tyttebærtur. Vi hadde år om annet fylt et spann eller to rundt hytta, men de virkelige tyttebærturene, de med familie, slekt eller venner er uendelig lenge siden.

For vi vokste jo opp med dette. Først med slekt og familie på dagstur til et tyttebærområde. Ikke med små spann, men ordentlige bøtter.  Som barn hadde vi fedre eller onkler som fylte den ene bøtten etter den andre. Bestemødre og gamle tanter ble gjerne parkert på en tyttebærtue hvor de hadde nok med bær en armlengde unna. Matpausen var høydepunktet. Ikke sjelden var det noen som hadde gått seg bort og som måtte oppspores før smørbrød, kaffe og saft kunne fortæres.

Vel hjemme viste fedre og onkler sine siste oppfinnelser for bærrensing. Det var skråstilte dørblad eller store brett kledd med filt som skulle fange blad og kvister på vei ned skråningen.

Vi plukket også blåbær, men det var ikke like stas. Tror det handlet om at plukkingen og ikke minst rensingen ble mer klissete.

Det var i det hele mye som skulle i hus før vinteren kom. Ikke bare tyttebær og blåbær. Vi som bodde i byen, hadde tatt med oss tradisjoner fra bondelivet. Bær og frukt kunne syltes og hermetiseres. Grønnsaker, som snittebønner, kunne saltes. Mange hadde kalde kjellere hvor man kunne lagre poteter. Jeg husker vi rundt 1960 tallet kjøpte sekker med poteter på høsten. De skulle holde til nypotetene kom neste sommer. Tidlig på våren måtte vi gå over potetene og fjerne groer så de ikke ble uttørret og ødelagt.

Den store revolusjonen kom med hjemmefryseren rundt 1960. Igjen handlet det om å sanke eller kjøpe stort for så å lagre det fram mot våren. Hobbyslakter ble mann og’. Jeg husker vi kjøpte en halv gris på høsten, delte den opp etter alle kunstens regler, satt på navnlapper og frøs den ned.

Fremdeles var det årstidene som styrte sanking, innkjøp og lagring. Når høstmørket senket seg, hadde man trengte fram til neste sommer. Det var noe som holdt humøret oppe.

Sånn kan tankene vandre blant tyttebær på et stabburtak.  

Ferdig syltetøy

Etterkrigsgenerasjonen – Mai, måneden for de store anledninger.

0

Helt fra barndommen kan jeg huske mai som den store festmåneden. Selv om 17. mai var toppen, var det nok av andre høydepunkter. Det hele startet med 1.mai, arbeidernes dag. Men de som stemte på andre partier tok ikke del i feiringen.

Som pastorbarn ble det derimot mye kirkegang, ikke minst når både Kristi himmelfart og Pinse falt innenfor mai måneden. Kristi himmelfart var tradisjonelt dagen for sangerstevner. Det gjeldt både kirkekor og andre. Med sangerluer marsjerte man rundt med musikkorps, før man gjerne samlet seg på et torg for et stort felleskor. Jeg sang i kor, men fikk aldri sangerlue. Med alle disse marsjerende kormedlemmer ble Kristi himmelfart en god oppvarming for alle musikkorps før 17.mai.

Sangerlue.

En annen markering var 8.mai. Det ble flagget, man lyttet til taler om frigjøringen på radio, og de voksne mimret om tiden under okkupasjonen. Deres minner vekslet mellom det vonde og det pussige, ja til og med de gode minnene. For oss etterkrigsbarn opplevdes krigen både fjern. Det var jo ingen tyske soldater å se - og nær, siden vi stadig fant rester av krigsutstyr med hakekors rundt omkring. For våre foreldre var krigen et viktig omdreiningspunkt i deres liv. For dem var dette deres «Hvor var du da Brå brak staven?» - opplevelsen; Hvor var du 8.mai og 17.mai 1945.

Foreldregenerasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut, snart også vår egen etterkrigsgenerasjon. Hvilken betydning vil 8.mai ha i fremtiden? Siden 2011 er dagen koblet til feiring av norske krigsveteraner. Soldater som har vært på oppdrag for Norge i utlandet. Det blir nok mer og mer søkelys på det siste for de neste generasjoner.

Som barn var 8.mai en slag forberedelse og begrunnelse for vår feiring av 17.mai. Wergeland og grunnloven var litt mer i bakgrunnen.

Melodi Grand Prix

Så har mai også blitt måneden for det store Melodi Grand Prix sirkuset. Mens det meste av lineærTV, dette at man ser noe mens det skjer, er i fritt fall hva angår seertall, holder denne tradisjonen seg. Her skal man delta mens det skjer. Produksjonen er noe av det mest påkostede både ved de nasjonale uttak og den Europeiske finalen. Det er en selvsagt ting at Norge stiller med deltager i den internasjonale finalen, men slik har det ikke alltid vært. I 1970 trakk både Norge og en rekke andre land seg fra konkurransen som følge av rot under gjennomføringen av finalen i 1969. EBU innså at reglene måtte endres, og i 1971 var vi med igjen. Denne gang i fjernsynsstudio 1 i det nye fjernsynshuset og med ny dirigent, Egil Mon Iversen.  Tidligere hadde de nasjonale finalene vært i Store studio med Øivind Berg som dirigent.

19. februar 1972, var det ny programleder, Vidar Lønn Iversen, producer var Bob Williams og innspillingsleder undertegnede. Så har også jeg vært en del av dette sirkuset. Det er ikke mye jeg husker, men en ting husker jeg godt. En av deltakerne, Jan Erik Berntsen var forsinket til prøvene med Kringkastingsorkesteret. Greit nok at det ikke trengtes og synges under prøven, men Berntsen skulle også spille bongotromme, og det måtte prøves, både for regi og orkester.  Så Egil Mon Iversen insisterte på at jeg seg skulle påta meg oppgaven. Låten starter med en trommeintro, som jeg fikk problemer med. Jeg havnet i en trommevirvel jeg rett og slett ikke fikk avsluttet. Etterpå var de fleste enig om at dette hadde medført at Egil Mon Iversen hadde dratt på smilebåndet. Visstnok en sjelden foretredelse. 1972 utgaven er dessverre strøket av NRK, men noen smakebiter ligger ute på You Tube. Her har du innslaget jeg fikk prøve meg på.

 www.youtube.com/watch?v=QN0Xa2wuOa4

Mai, en måned for de store nasjonale anledninger - men hvor lenge?

Etterkrigsgenerasjonen – Madeira – check

0

Porto Moniz, helt nord på Madeira. Adobe Photo Stock

Denne februar feiret jeg 75år, 3 kvart hundre, med en tur til Madeira. Et sted jeg lenge hadde ønsket å besøke. Og siden det var noe jeg hadde ønsket meg lenge, kunne jeg etter turen sjekke det av på min Porto. Og Bucket list handler om en liste av hva du ønsker å gjøre før du dør. Begrepet ble lansert rundt tusenårsskifte da det ble laget en film som het «The bucket list». Man hadde  tatt utgangspunkt i begrepet «kick the bucket» som ord for ord betyr spark i bøtta, men i engelsk tradisjon betyr å dø. Hvordan kick the bucket har fått en slik mening er det mange teorier om, den ene mer makaber enn den andre.

Madeira hadde altså stått på min bucket liste.  Noen gamle venner har feriert på øya i mange år. Vi hadde vært invitert med i mange år, og i år passet det.

Mange hadde snakket om denne frodige portugisiske øya langt ute i Atlanterhavet - vest for Marokko. Øya er ikke stor, det tar bare litt over en time å kjøre fra flyplassen i sør til den nordligste byen, Porto Moniz.

Etter at Portugal tok kontroll over øya på 1500 tallet, ble sukkerproduksjon grunnlaget for veksten, ikke minst for hovedstaden Funchal.  Sukkerproduksjon ble 100 år senere i stor grad byttet ut med vinproduksjon. Men rester fra denne første tiden lever fremdeles i deres tradisjon, med egen Madeira Rum som lages på sukkerroer.

Reids hotel, hvor Churchill og Thatcher bodde.

På 1800tallet stod Portugal sammen med England i kampene mot Frankrike. Dette samarbeidet har siden preget velhavende engelsmenns interesse for Madeira som turistland. For både Sir Winston Churchill og Margaret Thatcher var Madeira et naturlig reisemål.

Siden tusenårsskiftet har det vært stor vekst i turistnæringen. Mange timeshare kompleks er blitt bygget opp gjennom årene. Så det er aldersmessig  en sammensatt turistgruppe, men med stort innslag av eldre som kjøpte seg inn for 25 – 30 år siden.

Og det bygges nytt. Madeira har tydeligvis stor tro på framtiden. Bak vårt hotell lå et av de nyeste, Savoy Palace. På topp lå en restaurant med en fantastisk utsikt. Og det er nettopp da, når et nytt hotell eller en restaurant etablerer seg og kjemper for å få Michelin stjerne, at men får best value for money. Og det ble en stor opplevelse på Galáxia Skyfood & Skybar.

Galáxia Skyfood & Skybar.

Nok av god sjømat som disse tapasene

Som nevnt. Madeira er nå sjekket ut av min bucket list. Og jeg vet faktisk ikke om det er så mye mer igjen på listen. Mye er huket av, og en del er strøket over. Min bucket liste handlet først og fremst om steder å dra til.  Jeg hadde lenge ønske om å besøke Samoa i Stillehavet nok en gang, Japan, St. Petersburg, Brasil og Svalbard, for å nevne noen. … Strøket over. Ikke det at jeg utelukker å dra til disse stedene , men det er ikke like viktig lenger. Kanskje bør det nå handle om noe annet. Det må jeg tenke over.