Posts published in “Blogg”

Lago di Orta – 15 år i Piemonte

Published 1. juni 2023

Etter to ukers tur til Agliano er vi tilbake i Norge. Det har vært to hektiske uker, der jeg blant annet arrangerte bryllupsmiddag for en tidligere ansatt som hadde valgt å feire bryllupet i Italia. Sammen med min gode kokkevenn Gino laget vi et typisk Italiensk bryllup, med aperitivo med masse fingermat og 5 retters middag. Og som tradisjonen er her nede, ingen taler under middagen. I Italia er måltidet hellig. Det skal ikke avbrytes av taler med uforutsigbar lengde, eller sanger, for den del. Nei talene skal skje under aperitivoen, gjerne stående, noe som setter naturlig begrensinger på talenes lengde 😊

Her er jeg i ferd med å lage Burre Blanc til en av forrettene.

Da vi i 2004 fant ut at vi skulle kjøpe hus i Agliano Terme i Piemonte, var vi opptatt av at Agliano ville være et godt utgangspunkt utflukter til spennende steder i Italia og Europa, som Milano, Venezia, Firenze, Paris, Lyon, Nice, Genova og Wien.

Det tok imidlertid ikke lang tid før vi fant ut at vi ikke trengte å dra langt for å oppleve et helt annerledes miljø. Innenfor 2 timers reisetid fra Agliano er det stadig nye steder å oppleve.

Denne gangen besøkte vi, sammen med våre venner, Monia og Lionello, et sted vi ikke hadde vært før, Lago di Orta, Ortasjøen. Mange kjenner de tre store: Gardasjøen, Comosjøen og Maggioresjøen. Men det er flere mindre, hver med sitt særpreg som man bør få med seg. Ortasjøen er den vestligste av dem, ikke langt fra Maggioresjøen.

Den mest kjente landsbyen er Orta San Giulio som ligger som en halvøy på østsiden av sjøen. Landsbyen er kjent for vakre hus og gode spisesteder.

Ikke vanskelig å finne gode fotomotiv.

I landsbyen ligger den andre av Piemontes to trestjerners restaurant, Villa Crespi, med Christoforo Crespi som eier og kjøkkensjef. Det får bli en annen gang. Denne gang valgte vi Restaurant Venus ved torget i byen. Her var det både ferskvannsfisk og sjømat fra havet på menyen.

På restaurant Venus med Monia og Lionello.

Menyen hadde en rett som het salmerino som viser seg å være røye, kjempegodt.

I skråningen bak Orta San Giulio ligger fjelltoppen og parkanlegget Sacro Monte di Orta. (Ortas hellige fjell) Her finner du 21 kapeller dedikert til Francis of Assisi.

De fleste kapellene inneholder tablåer av skulpturer, som viser hendelser i livet til Francis. Anlegget ble påbegynt i 1583, og sluttført to hundre år senere, i 1788.

Med en kort båttur kommer man til sjøens eneste øy, Isola di San Giulio. Oppkalt etter st. Julius av Novara. Han skal visstnokk startet arbeidet med å reise en kirke på øya rundt år 390. Rester av den gamle kirken er funnet under Basilica di San Giulio. Den ble reist etter krigshandlinger som ødela den gamle. Nåværende kirke ble påbegynt på 12 hundretallet. I krypten under alteret finner man det som er igjen av St. Julius.

Her ligger restene av St. Julius,

Alt dette opplevde vi på en dag en kort biltur fra Agliano.

Elsebu

Published 13. mai 2023

Elsebu

Denne uken var vi en kort tur oppe på hytta i Seljord. Hytta, som egentlig består av hovedhytte og tre små stabbur, ligger i dalføret Manndalen i den gamle Flatdal kommune, langs veien opp til Langlim. Hytta ligger omgitt av skog og utsikt til et lite vann, Osetjønn, ca 500 moh. Denne gangen ble det en kort tur, for å skifte oppvaskmaskinen som trolig hadde fått frostskade, og en nettruter som ikke lenger fungerte. Været var så som så, så det ble med de ting som skulle gjøres før vi dro ned igjen.

På fronten av hytta kan du skimte navnet Elsebu, og dette er historien om hytta og tante Else. Jeg har tidligere fortalt om farfar, grosserer Nils Mørland i Arendal. Han og Josefine fikk 8 barn, 4 sønner og 4 døtre. De tre eldste sønnen fikk jobb i bedriften: Sigurd, Nils og Gunnar.

Grossereren med sine sønner. Eldstemann Sigurd nede til høyre var lagersjef, Gunnar, oppe til høyre var selger, Nils junior oppe til venstre var kontorsjef og pappa nede til venstre som ikke riktig visste hva han ville bli.

De tre eldste døtrene Ruth, Guri og Ingebjørg fikk hushjelpposter fram til de giftet seg og slo seg ned i Arendal. De to yngste, Else og den fem år yngre Ansgar (min far) hadde vanskeligere for å slå seg til ro. Pappa drømte som liten om å bli maler, men endte opp som blomstergartner. De kreative evnene til må formidle fikk han etter hvert utløp for som reisende sanger og evangelist under de stille periodene i gartneriet. En natt frøs alle blomstene i drivhuset, noe han tok som tegn på at han skulle bli pastor på heltid. Den første jobben fikk han i Sannidal. Da var jeg med på lasset.

Tante Else.

Else var opptatt av sport og idrett. Det handlet om stup, svømming og lengdeløp på skøyter. I den siste øvelsen var hun best i byen. Farfar hadde etablert Arendal Valsemølle i 1919, og det ble også kallenavnet til tante Else som slo alle guttene i lengdeløp. Det var en liten pussighet når det gjaldt hennes måte å gå på skøyter, hun klarte ikke å svinge til høyre, bare til venstre. Hun fikk imidlertid lov til å gå rundene motsatt vei, alene.

Som for pappa ønsket tante å drive med noe kreativt, og klær var den store interessen. I første omgang forsøkte hun seg som syerske i Oslo, men skjønte snart at hun måtte skaffe seg en utdannelse. Hun dro til Sverige for utdanning i konfeksjonsfaget.

Hjemme igjen jobbet hun ved flere konfeksjonsbedrifter med salg og som designer. De første jeg husker av tante, var at hun bodde ved Sinsenkrysset sammen med sin mann Harry. Hun må da ha vært rundt 35 år. Rundt 1956 skilte de seg. Det var ikke greit i forhold til en konservativ familie i Arendal. Ifølge tante selv, var det bare lillebror Ansgar av søsknene som støttet henne i den tiden. Det skulle knytte dem tett sammen. Tante visste at det å være pastor på den tiden ikke var særlig fett. Derfor ble det flere ganger turer til Oslo der tante kledde oss opp.

På midten av 60 tallet var tante ansvarlig får å utvikle Norges første moteserie for kvinner, SAGA kjolen. Det ble en dundrende suksess, ikke minst fordi «Jentutt'en» under OL i Grenoble i 1968 hadde SAGA kjolene som festantrekk.

https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1998/arendals-olympiske-designer/

Noe av fortjenesten fra denne suksessen brukte hun til å kjøpe seg ny leilighet på Frogner, og å pusse opp tømmerhytta i Seljord. Denne hadde hun kjøpt av noen venner på begynnelsen av 60 tallet. Nå ble hytta flyttet for å gi rom for et tun med tre stabbur i tillegg til hytta.

Tante utenfor et av de nye stabburene.

Som to av sine søstre fikk heller ikke tante Else barn. Sånn sett ble jeg en slags erstatning. Fra jeg var 11 – 12 år var jeg med tante på hytta. Enten bare oss to, eller sammen med en eller annen kjæreste hun hadde med. Siden har jeg tenkt på hva disse beilerne må ha tenkt når de sikker hadde tenkt seg et amorøst hytteopphold, men som ble belemret med denne nevøen som lå der oppe på hemsen.

1.mai – Etterkrigsgenerasjonen

Published 1. mai 2023

1.mai – Etterkrigsgenerasjonen

Det er første mai og jeg ser ut av vinduet. Det er grått og trist. Fra husene oppover i gata pleier det å vaie flere norske flagg denne dagen, i dag ser jeg bare ett. Ned mot havna flagges det riktignok på de kommunale flaggstenger. Men hvor er korpsmusikken vi pleide å høre denne morgenen? På de nordiske fjernsynskanaler er det bare Danmark som markerer dagen med 2 timers direktesending – uten det helt store engasjement. En av de få kampsakene jeg kunne se på fanene var: Ikke fjern Store bededag som fridag. Hva har skjedd?

Jeg har tidligere skrevet om den klare todelingen av samfunnet, da jeg vokste opp. Det var sosialistene, de som stemte Arbeiderpartiet og kommunistene på den ene siden, og oss andre, de borgerlige, på den andre siden. Mens de andre pyntet seg og gikk til sentrum for å se toget og feire dagen, drev vi nærmest demonstrativt med hagearbeid eller malte et gjerde. Man vokste gjerne opp i en slekt som hørte til den ene siden, og så stemte man på det partiet foreldre og besteforeldre hadde stemt på.

Det var et klart bilde av dem og oss, men også av et stort VI. Vi var ett folk som sto sammen om å bygge landet, tross politisk uenighet. Fremdeles var nok erfaringen av å stå sammen på den riktige siden under krigen en grunnleggende faktor for det store samarbeidet i etterkrigsårene. De viktige spørsmålene om industribygging og utvikling av velferdsstaten var det ikke mye uenighet om.

På slutten av 70 tallet var jeg i Hellas for opptak til en serie som het Funksjonshemmet? Bakgrunnen var følgende: En gruppe tyske turister på Lillehammer Turisthotell hadde klaget på at de måtte bo på et hotell hvor det også bodde en gruppe psykisk utviklingshemmede. De mente en tysk dom hadde gitt dem rett til å kreve å slippe å se slike mennesker under en ferie. Vi dro til Tyskland for å undersøke saken. Det viste seg at en tysk kvinne som hadde opplevd å bo på et gresk hotell mente at hun hadde fått ferien ødelagt som følge av å måtte bo sammen med funksjonshemmede. Hun krevde erstatning og hadde ved hjelp av en tysk domstol fått tilbake pengene fra det tyske reiseselskapet. Vi fant at dommen var bygd på en rekke misforståelser, og var derfor ifølge tyske jurister ikke prejudiserende, det vil si være førende for kommende saker.

Margareta Papandreu: Norge er et sosialistisk land. Foto: Pressebilde

Men vi ønsket å grave videre og dro til hotellet der den tyske damen hadde bodd. Hva mente de om dommen? De visste ingenting om rettsaken, men eieren husker godt konflikten med den tyske damen. Han ville gjerne stille til intervju. Men, sa han, jeg husker godt at mine venner Andreas og Margareta Papandreu også var på hotellet da det skjedde. Om du vil, kan jeg spørre om du kan intervjue dem også. På den tiden var dette et riktig hot par. Etter noen år i landflyktighet under juntatiden var de nå tilbake, og alle regnet med at Andreas ville bli statsminister. Dessverre kunne ikke Andreas komme, men Margareta kunne. Hun ble på den tiden behandlet som landets førstedame, selv før Andreas var statsminister. Opptakene gikk fint, og under middagen ble jeg sittende å snakke med henne om utviklingen i Hellas.

«Håpet er at Hellas blir et sosialistisk land som Norge».

«Men Norge er da ikke sosialistisk. De siste årene har vi vekslet mellom borgerlig og arbeiderparti regjeringer. Sovjet, det er sosialistisk.»

Så forklarte hun om hvordan Norge sees utenfra. Et land med små politiske forskjeller mellom partiene. Sovjetsamveldet, det var krypto-sosialistisk.

Hva skjedde på veien? Fra denne trygge og respektfulle todelingen? Denne ukas Morgenbladet har innført begrepet De lilla velgerne. Og det gjelder ikke SV’er med fotformsko og lilla skjerf. Det er velgere som ikke er bundet av det gamle skille mellom rødt og blått, som like godt kan stemme Høyre som Arbeiderparti. Alt avhengig av hvilke saker som står på dagsorden. Synes man sentraliseringen har gått for langt, får man stemme Arbeiderpartiet, liker man ikke håndtering av strømkrisen får man velge det motsatte. Man velger ikke lenger en politisk retning, kanskje fordi partiene i liten grad gir oss klare bilder av hvor de vil, man er mest opptatt av hvordan tingene styres. Neppe helt bra.

Forresten. Nå har det dukket opp flere norske flagg fra balkongene i gata. Korpsmusikk ble det også etter hvert.

Miriam og Sam 3

Published 21. april 2023

Miriam og Sam 3

Så er billetten for ny tur til Nairobi bestilt, og arbeidet med 3 program i serien om Miriam og Sam i gang. Det var egentlig meningen at det bare skulle bli to program, men så var de så fornøyd med de første programmene, samtidig som de så behovet for å behandle ytterligere temaer på denne måten. Denne gangen skal det handle om blant annet radikalisering, et uhyre viktig og vanskelig tema å lage program om for denne målgruppen. I tillegg miljø og inkludering av funksjonshemmede.

Programmene inngår i et opplysningsarbeid som flere organisasjoner jobber med overfor afrikansk ungdom, særlig i alderen 12 til 18 år. Om barn og unge i Vesten står i store utfordringer, er de ikke mindre for barn og unge i Afrika. The United Bible Societies Africa sitt bistandsprosjekt, The Good Samaritan, har I mange år produsert filmer, hefter og samtaleopplegg som skal hjelpe unge afrikanere til å se sin egenverd og hjelpe dem til å sette egne grenser og riktige veivalg. På begynnelsen av 2000 tallet laget jeg en rekke filmer i den sammenheng. Overraskende brukes mange av disse programmene ennå. Og det er både skoler, ulike kirkesamfunn, hjelpeorganisasjoner, ja til og med muslimske organisasjoner, som har brukt dem.

Da jeg høsten 2021 ble spurt om jeg kunne tenke meg å lage et par nye filmer, var det over 10 år siden sist. På nytt måtte jeg dukke ned i unge afrikaneres utfordring. Og det var nok å ta tak i.

For eksempel er det skremmende å vite at den vanligste reaksjonen blant fattige afrikanske jenter som blir voldtatt, er «uflaks». Ikke at noen har krenket og forbrutt seg på dem. Det er blant tema vi tok opp i de første 2 programmene.

Mange unge som har blitt utsatt for vold og annen mishandling har vanskeligheter med å snakke om det. Filmene er ment som speil for disse ungdommene, der de kan snakke om hva karakterene i filmen har opplevd, så de slipper å snakke om seg selv.

Dette er jo filmer som er ment for å vises i klasserom og studiegrupper. Men i Kenya syntes de tydeligvis at de også fungerte som kinofilmer. Her plakaten for en av de største i Nairobi.

Program 1 og 2 er nå med versjoner både på fransk og swahili, i tillegg til engelsk. Det foregår nå et grundig utprøvingsarbeid for å undersøke hvordan programmene fungerer. Ideelt burde man kanskje ha ventet til dette evalueringsarbeidet er ferdig, men det har man ikke tid til. Og den viktigste grunnen er at ungdommene som spiller i filmen vokser, og må ikke bli for store før vi spiller inn 3. og trolig siste episode.

I juni skal jeg ned å møte ungdom og eksperter for å få mest mulig bakgrunn til å kunne skrive et så realistisk manus som mulig.

Men det er også en annen stor utforing knyttet til temaet radikalisering. Jeg har fått vite at skoler i Afrika kvier seg for å ta opp dette som tema i undervisningen. De sier de er redd temaet nører opp under skillet mellom kristne og muslimer. Målet er altså å lage en fortelling som lærere i skolen trygt kan bruke, uten å være redd for å skape ytterligere konflikt mellom religionene. Ganske utfordrende.

Opptakene regner vi med vil skje rundt årsskiftet.

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i lufta – ut på tur – del3

Published 10. april 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i lufta – ut på tur – del3

Gardermoen Foto: Adobe stock

Da Oslo Lufthavn flyttet fra Fornebu til Gardermoen, hadde familien for lengst flyttet fra Oslo. Jeg hadde sagt opp fast stilling i NRK. Etter en tid som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand, var jeg tilbake i fjernsynsproduksjon med eget produksjonsselskap, Mørland Undervisning Produksjon as, og det med NRK Undervisning som største kunde. Det var da jeg blant annet produserte, trolig NRK’s største undervisningssatsning, «Åpen Videregående», med hele 48 program. Det var en tid med mye reising, ikke minst fra og til Oslo.

Egentlig likte jeg best å ta toget. Men ofte tok det for lang tid. Fra Kristiansand konkurrerte SAS og Braathens om passasjerene. Braathens hadde veldig gode bonusordninger. Man fikk raskt gullkort som ga gratis tilgang Braathens lounge på Gardermoen, og poeng som kunne brukes på ferie med familien.

Med flyttingen til Gardermoen forsvant en del av minnene og følelsene av det å fly som noe eksotisk. Gradvis forsvant også mye av det litt ekstra som gjorde flyturen til noe annet enn ren busstur. Jeg husker da morgenflyet fra Kristiansand inkluderte frokost.

Nei, de sterkeste minnene på Gardermoen knytter seg ikke til flyturer, men ting som skjedde på flyplassen.

Som ganske nylig da man måtte gjennom timelang koronatesting etter å ha kommet fra Afrika, der jeg gjorde opptak i fjor.

Men ett minne står veldig sterkt

Jeg har tidligere fortalt om da jeg sammen med representant for UD sto for mottagelsen av José Ramos-Horta, da han som utenriksminister for det nye Øst-Timor, første gang besøkte Norge.

www.4kapittel.no/mat-og-drikke-var-lille-kaffehistorie-del-5

Året etter, i 2003, var Ramos-Horta invitert av Trondheim studentene til et seminar i Trondheim. Det de ikke hadde tenkt på var at han mellomlandet i Oslo for å fly videre neste dag. Her kom han, ingen tok i mot ham, ingen hadde bestilt overnatting. Han var potte sur og ringte UD. De visste ingen ting, men fikk skaffet et hotellrom og kontaktet Morten Harket, en gammel venn av Horta, som dro opp og fikk roet ham ned.

Men så skulle han jo samme vei tilbake med nok en overnatting i Oslo. Det var da protokollavdelingen i UD ringte undertegnede og spurte om jeg kunne ta meg av utenriksministeren. Rent formelt kunne de ikke organisere det selv, siden de denne gang ikke sto som vertskap. Men siden jeg skulle drive kaffe-virksomhet der nede, (protokollavdelingen var ikke klar over at andre deler av UD motarbeidet planene), håpet protokollavdelingen jeg kunne hjelpe dem med dette.

De skulle sørge for at VIP avdelingen på Gardermoen var til min disposisjon. Resten måtte jeg ordne. Jo, jeg var selvsagt villig til det. Jeg fikk gjort avtale med Grand Hotel hvor jeg fikk Nobel suiten til en rimelig pris. Så fikk jeg vasket Mondeo’en og til sjåfør utstyrt sønnen Stian med svart dress.

Da Ramos-Horta kom ut flydøren sto jeg og førte ham ned trappen til ventende bil som kjørte oss til VIP loungen, mens andre tok seg av bagasjen. På hotellet holdt jeg middag med Ramos-Horta, hans Europa ambassadør og min svigerdatter som Hortas borddame.

Neste dag kjørte Mondeo’en ny tur til Gardermoens VIP avdeling, og fornøyd vinket utenriksministeren farvel. Han så fram til et fruktbart samarbeid om kaffe. Det hele hadde kostet en god del, men det måtte man kanskje regne med. Men så var det altså at denne surmagede byråkraten som hadde bestemt seg for å torpedere hele prosjektet.

Kanskje like greit, ikke mange år senere var det nye uroligheter på Øst-Timor. Ramos-Horta ble skutt og nesten drept. I dag er han president i Øst-Timor.

Men selve flyturene... de er ikke så spennende lenger.