Posts published in “Blogg”

Håper maten smaker

Published 24. august 2023

Cellebasert landbruk. Faksimile/Morgenbladet(Nr31)

I Finland, som mange andre steder forsker man på hvordan man kan brødfø verdens voksende befolkning, på en bærekraftig måte. Vi som trodde dette med drivhuseffekten handlet om å slutte med spraybokser har måttet innse at en av de store miljøsynderne er kjøttproduksjonen i verden. Derfor forskes det på erstatninger, som maskinen over som produserer proteinpulveret Solein. Utfordringen for mye av denne forskningen er at den er så energikrevende at den også har problemer med bærekraften. Dessuten, lab-kjøtt og proteinpulver, - det lover ikke godt for de store matopplevelsene. Bare navnet: Cellebasert landbruk gir nærmest science fiksjon assosiasjoner. Men må vi, så må vi.

I mellomtiden kan vi bli flinkere til å utnytte rester og redusere matsvinn.

Jeg elsker sild som pålegg, gjerne i karrisaus, sennepssaus eller rømmesaus. Som oftest går glasset tomt for sild mens det fremdeles er mye saus igjen. Ingen grunn til å kaste det. I dag fant jeg et sildetomt glass med rømmesaus i kjøleskapet. Det er utmerket over e skive med hardkokt egg. Grønt fant jeg i hagen. Der er det masse med blomkarse om dagen; vakre og smakfulle.

Smørbrød med kokt egg og rømmesaus, pyntet med blomkarse.

Italiensk mattradisjon er mer bærekraftig.

Vi kan også lære mye av italiensk mattradisjon. Et typisk italiensk måltid består av flere retter, og ofte bare med en som inneholder kjøtt eller fisk, og da gjerne bare et lite stykke. Tradisjonen er at man starter med antipasti, som betyr «før måltidet». Her skal appetitten vekkes, gjerne med syltede eller bakte grønnsaker. Kanskje litt ost. Så kommer primo «Første rett» som tradisjonelt er den som skal mette. Dette er pasta, risotto eller polenta. Når man så kommer til secondo, er den verste sulten stillet, så her handlet det først og fremst om en smaksopplevelse.

Så et første bidrag, kan være å bruke rester, spise mer italiensk, og dermed minske bruk av kjøtt.

Kanskje noe for Miriam og Sam

I andre deler av verden er utfordringen større og mer påtrengende. I Afrika er man også på jakt etter bærekraftig landbruk. Da jeg var i Kenya i juni for å planlegge innholdet til neste program i serien Miriam og Sam, tenkte vi det hadde vært fint om vi kunne ha med noe om dette. Her er man også på jakt etter nye proteinkilder, men helst uten bruk av kostbar energi. Vi besøkte i den forbindelse International Centre of Insect Physiology and Ecology, og Dr. Julius Ecuru som forsker på bruk av insekter i matproduksjonen. Dette er prinsippet.

De fanger noen insekter. Her forsker de på alt fra husfluer til gresshopper.

Insektene lever av matavfall og legger egg…

… som utvikler seg til larver som enten kan spises direkte eller brukes som hønsefor.

I sin levetid gir larvene avføring som kan brukes som gjødsel til planter. Det viser seg at dette er en veldig enkel, effektiv og lite ressurskrevende form for landbruk. Dr Julius tror dette er framtiden, og jeg må innrømme at jeg nok heier mer på insekts landbruk fremfor cellebasert jordbruk.

Jeg tror jeg skal la Sam og vennen starte en liten bedrift med 4 – 5 høner og en slik insektsfarm, i neste film.

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Published 6. august 2023

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Langs Kyststien ved Rakke.

Denne sommeren har vi hatt av besøk av våre 6 barnebarn. Ikke alle på en gang – hele tiden, men i en periode 5 stykker fra 2 til 16 år. Det er ingen selvfølgelige å få lov å følge med på hvordan de gror til, blir personligheter og oppdager stadig nye sider ved tilværelsen. Men det betyr også at det blir liten tid til egne aktiviteter. Så når vi får noen dagers opphold mellom besøkene, forsøker vi å utnytte tiden med for eksempel tur på Kyststien som går fra Larvik til Helgeroa.

Her kan vi gå små eller store etapper i en godt tilrettelagt løype, ha med litt kaffemat og sitte å se utover havet. Da dukker ofte savnet av båtlivet opp. Om det ligger i slekta med skipsbyggere og kapteiner vet jeg ikke, men sjø og båtliv har alltid hatt en dragning.

Typisk Pram Foto: Wikepedia

Det var nettopp i farvannet her utenfor Larvik, ikke langt fra hvor min families hytte lå, hvor jeg har de første minnene fra båtlivet. Vår første farkost fikk vi da jeg var rundt ti år. Pappa hadde kjøpt en pram fra en båtbygger oppe i Telemark. En pram er en nesten flatbunnet robåt med tvert akterspeil. Som ferskvannbåt hadde den lavt fribord, og egnet seg derfor egentlig ikke så godt for sjøen. Det tålte ikke høye bølger. Var vi på hytta vår i Brunlanes var vi ute og fisket, så sant været tillot det. Det ble mest småtorsk. På 70tallet solgte pappa hytta, og med den den gamle prammen. Nå var jeg gift og drømte om egen båt. På 80 tallet flyttet vi til Lillesand, og med ett var egen båt like naturlig som å ha egen bil.

Så fram mot 2010 tallet hadde vi med en kort pause egen båt vi kunne benytte i en av Norges vakreste skjærgårder, Blindleia. For en stor del av sommerhalvåret var det å kunne dra ut på sjøen ikke noe man bare gjorde i feriene, men også ofte etter endt arbeidsdag. Middagen kunne vi nyte enten på et skjær eller rundt bordet om bord. Når jeg tenker på det, var båtlivet en viktig del av livet i mange, mange år. Toppen var da jeg produserte serien Trivsel på sjøen, Båtførerprøven for NRK rundt tusenårsskiftet. Da ble det mye sjøliv noen år. Nå er det hele bare et godt minne, her jeg sitter uten egen båt på Kyststien og ser utover mot horisonten.

Med egen båt i Blindleia.

Så ble vi sittende å lure på akkurat når vi kjøpte vår siste båt og hvor hadde vi båtplass. Det var flere steder, noen husket vi. Det hele var blitt litt uklart. Sånn er det blitt med minnene.

I 50 år var båtlivet en større og mindre del av livet, riktignok med noen små avbrudd. De siste 15 år har vi ikke vært båteier, og vil vel heller ikke bli det igjen. Nå får det bli med minnene for de neste 12 år som er vår statistiske gjenværende levetid. Da vil sjølivet avsluttes med den siste ferjeturen.

Og i mellomtiden vandrer vi videre på livets Kyststi.

For barnebarna som fylte huset i Larvik denne sommeren håper jeg sommeren har gitt gode minner. Nå har også noen av barn og barnebarn skaffet seg egen båt, så det blir nok litt sjøsprut på meg ennå noen ganger.

Noe å regne med – Etterkrigsgenerasjonen

Published 14. juli 2023

Noe å regne med – Etterkrigsgenerasjonen

Kongegata i Skien, Street view

I Kongens gate, bakken opp fra Landmannstorget i Skien lå på 50 – 60 tallet et grossistfirma som var eid av en som het Thorsen eller Torstensen. Jeg har forsøkt å finne spor etter det, uten å lykkes. Torstensen eller hva han nå het, var ugift. Ugift var også flere av damene på kontoret. Jeg hadde et inntrykk av at flere av disse så det som et mål å endre på dette i sin favør, med derpå følgene muligheter for sjalusi og intriger. En av disse damene var tante Hjørdis,l Hjørdis Nomme. Det var egentlig ikke min, men min mors tante, søster av mormor. Jeg husker besøkene godt. Torstensen eller hva han het, var glad i barn. Derfor hadde han fruktkarameller i kontorskuffen. Jeg måtte alltid inn å hilse på ham når vi besøkte tante. Men det var også noe annet som tiltrakk seg min oppmerksomhet på regnskapskontoret hvor hun jobbet, - en mekanisk regnemaskin. Den brukte hun til å legge sammen og multiplisere.

Odhner regnemaskin ble utviklet av Willgodt Theophi Odhner som bodde i St. Petersburg og patenterte maskinen i 1891. I 1917, under den russiske revolusjonen, tok han med seg familien og regnemaskinen til Gøteborg og fortsatte produksjonen der. Maskinene var så driftssikre at mange var i drift fram til 1960 årene. En av dem på tantes kontor.

Fra slutten av 50tallet tallet skjedde det en rivende utvikling av regnemaskiner fra de første mekaniske med sveiv, til de elektriske analoge, - til elektroniske bordregnemaskiner og lommekalkulatorer.

Regnestav

På samme tid var det et annet regne-hjelpemiddel som var veldig populært, særlig blant ingeniører. Regnestaven var egentlig en gammel oppfinnelse, men på 60 tallet hadde det en siste storhetstid. Jeg som mange andre hadde en Fabere Castell regnestav på ønskelisten.

Regnestaven så ut som en linjal, men med en eller flere staver som kunne skyves fram og tilbake. Her kunne man multiplisere, dividere, potensere og drive med rotuttrekking. Helt nøyaktig var det ikke, men nøyaktig nok for de fleste formål. Men i løpet av 70 tallet forsvant de, - lommekalkulatoren tok over.

NUSSE

Regnemaskinen NUSSE trengte et helt rom. Nå er den utstilt på Teknisk Museum. Foto: Mahlum

Parallelt med at dette skjedde internasjonalt, starte man også utviklingen datamaskiner i Norge. Den første norskbygde regnemaskin ble bestilt av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Den sto ferdig rundt 1954, og fikk navnet NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk). Nusse trengte et eget rom.

Den hadde et minne på 2Kb i motsetning til den PC’en jeg sitter og skriver dette på, som har 237 Gb. (2 000 mot 237 000 000 000 byte)!

Selv med denne beskjedne kapasiteten klarte NUSSE og sette viktige spor etter seg. På denne maskinen utviklet man dataprogrammet AUTOCOM i slutten av 50tallet. Et program som ble brukt i konstruksjon av skip over hele verden på den tiden.

PC og BBC-Micro

Mot slutten av 70tallet startet kampen om PC markedet, Personal Computer/Home Computer. Før dette baserte man seg på nettverk med en sentral datamaskin og terminaler for den enkelte bruker. Det var først og fremst IBM og Apple som ledet i dette kappløpet.

**BBC-Micro s**om brukte fjernsynet som skjerm, men som vi ikke fikk introdusert i Norge.

På det tidspunktet, i slutten av 70 årene, jobbet jeg som leder for Voksenopplæring NRK Fjernsynet. Vi så at dette med data og datamaskiner ikke lenge ville bli forbeholdt noen få spesialister i en bedrift, men være et redskap for alle. Ja kanskje i et hvert hjem også?

Vi hadde fått nyss om at tilsvarende avdeling i BBC planla en opplæringsserie om data i samarbeid med et dataselskap. Tror det var i 1980 at vi dro over for å se om dette var noe vi kunne henge oss på. Vi kom hjem, svært entusiastiske. Nå skulle NRK få en lederrolle i folkeopplysningen om den nye PC alderen. Vi ble dessverre møtt med en kald skulder. Ledelsen i NRK var usikker på om dette var noe vi skulle satse på. Man burde i hvert fall tenke seg godt om. Og er det noe man ikke har tid til i denne dataalderen, er å tenke seg for lenge om. Tiden gikk, og raskt hadde utviklingen gått fra oss. BBC prosjektet ble raskt gammelmodig fordi utviklingen hadde gått raskt videre.

AI

Men datamaskiner var fremdeles et redskap og ingen trussel. Diskusjonen som nå har dukket opp rundt AI (kunstig intelligens) og muligheten for at maskinene kan bli en trussel for mennesket er imidlertid ikke ny. Kanskje den første varsellampen ble tent i 1968 med filmen 2001: En romodyssé. I filmen får romskipets sentrale computer HAL 6000 et sammenbrudd som fører til at han vil ta livet av menneskene om bord. Det interessante er at det ikke lengere er en filmskapere, men noen av våre fremste vitenskapsmenn som er bekymret.

HAL 6000

Har du forresten tenkt på hvor navnet HAL kommer fra? Erstatt bokstavene med neste bokstav i alfabetet. Tilfeldig? Neppe.

Men ingen ting av dette bekymret tant Hjørdis, der hun sveivet av gårde på sin Odhner regnemaskin.

Neimen kjære deg….

Published 7. juli 2023

Neimen kjære deg….

YMCA i Nairobi.

Koranbrenning i Sverige, radikalisert ungdom i Afrika og opprør i Frankrike. Alt med mulig overtoner av en religiøs konflikt. Religion har i uminnelige tider vært brukt til å legitimere krig og terror, enten det er IRA som brukte kristendommen under konflikten i Irland, eller Boko Haram som bruker islam i Afrika.

Men som regel er religion noe man legger oppå en konflikt som egentlig handler om noe annet. Slik var det for IRA i Nord-Irland. I utgangspunktet var det en konflikt mellom republikanere og lojalister, der arbeidsløsheten var vesentlig større hos republikanerne enn hos de som ville holde på forbindelsen med Storbritannia. Så viste det seg at republikanerne i stor grad var katolikker, mens lojalistene var protestanter. Da tok det ikke lang tid før partene fant det strategisk å legge det religiøse skillet på toppen av konflikten. Vi husker alle den protestantiske presten Ian Paisly som motarbeidet et hvert forsøk for samarbeid med katolikker.

Jeg skrev sist om møtet med organisasjonen Akili Bomba i Nairobi under arbeidet med manusarbeidet for det tredje programmet i serien om Miriam og Sam. Her drev man med psykososialt arbeid blant radikalisert ungdom som hadde rømt fra terrororganisasjonen de hadde tilhørt. Her fikk de hjelp til å bearbeide de vonde minnene de hadde.

Men jeg besøkte også en annen gruppe som arbeidet med de repatrierte. De holdt til på YMCA (i Norge KFUM og KFUK) sitt senter i Kamukunji i Nairobi. Gruppen het Kamukunji Peace Network og var en muslimsk organisasjon ledet av Juma Salim. Her var poenget å gi ungdom som hadde vært med i en islamsk terrororganisasjon en alternativ ideologi.

Her besøker vi Kamukunji Peace Network. Legg merke til at jeg som regissør for en hel sofa for meg selv. Noen av personene har vi sladdet ansiktet til.

Juma var opptatt av at ideologi ikke kan bekjempes med kuler. Det bare styrker ideologien. Idelogi kan best bekjempes med ideologi. Han var derfor opptatt av å avsløre terroristenes falske tolkning av koranen, og erstatte den med profetens lære om fred og sameksistens.

Siste dagen under besøket traff vi en internasjonal kjent ekspert på radikalisering, Clifford Okwany. Han er en anerkjent vitenskapsmann som jevnlig besøker universiteter i Europa og foreleser om emnet. Han kunne sette alt vi hadde opplevd under besøket i en større sammenheng.

Det viste seg at han i sin ungdom, i Nairobis slum, hadde holdt til på YMCA i Kamuknji, stedet vi hadde møtt Kamukunji Peace Network.

Men det var nå ikke det underligste. På YMCA hadde han møtt et par fra KFUM i Norge som hadde støttet ham så han fikk en god utdannelse. Han snakket om dem som sine «foreldre». Da han nevnte navnene, var det et eller annet som minnet meg om noe. Men meg og navn…! Så jeg ringte Bodil. «Neimen kjære deg, det var jo mine studievenner fra lærerskolen. Husker du ikke de var med å serverte under våre 70 årsdager for fire år siden!»

Meningen var opprinnelig bare to program

Published 23. juni 2023

Meningen var opprinnelig bare to program

I dette lille blå skuret holder organisasjonen Akili bomba til, finansiert av lokale myndigheter. Her i Nairobis slum forsøker de å hjelpe ungdom som sliter med rus og psykiske problemer, gjerne etter å ha rømt fra en radikal gruppe.

Tirsdag denne uken var det retur etter en drøy uke med research i Nairobi. Det ble altså til at de ville ha nok et program om Miriam og Sam. Som for de to andre programmene jeg produserte i fjor, handler det om å motivere afrikansk ungdom til å gjøre egne gode valg. Valg som kan være avgjørende for resten av livet. Denne gangen handler det om noe av det mørkeste man kan tenke seg, nemlig faren for å bli radikalisert.

Å ta del i og å endre samfunnet er i utgangspunktet positivt og bærebjelken i et demokrati. Og vi kan sågar godta at noen av utålmodighet blir aktivister og beveger seg på grensen av loven, som å lenke seg for å bevare en elv. Med radikalisering menes derimot at man er villig til vold og drap for å oppnå et eller annet. Som forberedelse til å skive manus for program 3, traff jeg ungdommer som har vært medlem av en ekstremistgruppe eller kriminell bande, men klarte å rømme.

Noe av det første man oppdager, er at det ikke er en eller få veier til radikalisering. Alle de fem jeg traff, hadde hver sin historie, hva som motiverte dem, og hva slags trening de fikk.

Ingen av dem hadde gått inn i dette på grunn av religiøs overbevisning. Typiske motiver var ønske om rikdom, eventyrlyst eller aggresjon mot samfunnet som hadde påført dem eller deres familie urettferdighet.

Treningen foregikk på ulike måter og på ulike steder. En fortalte at han hadde vært i en leir i nærheten som varte i 3 måneder. Deretter skulle han dratt til en ny leir i Somalia for kamptrening. En annen var i en treningsleir nær kysten. Her hadde han hatt kamptrening helt fra starten. Dagene var lange, opp klokka 3 for løpstrening. Deretter kunne det være våpentrening, kamuflasjetrening og trening i etterretning. Det var god tilgang på mat og narkotika. De hadde ingen kontakt med familien eller omverden den første tiden. Imidlertid fikk mødrene gjerne tilsendt penger av organisasjonen. Penger som gjorde at de ikke hadde behov for å lure for mye på hvor sønnen deres var.

Etter endt trening var de med på raid som gjerne var godt planlagt. Noen ganger handlet det om å stjele våpen og ammunisjon. Noen ganger handlet det om ren terror, der man drepte for å skape frykt. Noe av det de hadde gjort hadde brent seg inn i minnet og var vanskelig å hanskes med. Som en av guttene som hadde vært med å brenne en kirke der mange, blant annet barn, brant inne.

Det var ikke lett å slutte i organisasjonen. Ble planer om slikt oppdaget, var det gjerne en kule i hodet. En avstraffelse som ofte ble utført av nykommere for å gjøre dem følelsesløse.

Det krevdes god planlegging og flaks for å lykkes med å rømme.

Her er vi som jobber med produksjonen på besøk hos Akili Bomba og to av av de returnerte. Vi lovet å ikke vise ansiktene.

En fortalte om hvordan han under et raid hadde blitt gjenkjent av en fetter som ropte navnet hans. Da skjønte han at dette kanskje var den eneste sjansen han fikk til å komme fri. Så han visket til fetteren om å møtes et visst sted. Han hadde nå fått sin egen mobiltelefon, men han visste at den var hacket, så den knuste han. Han hadde også mistanke om at skoene hadde chiper som kunne spores, så de kastet han. Han bodde hos fetteren bare en natt, fikk låne nytt tøy. Kastet det gamle i havet. Flyttet seg fra sted til sted i fire måneder før han torde å komme hjem til familien.

Hver av historiene til disse ungdommene var som en actionfilm. De er fremdeles ikke utenfor fare for hevn. Derfor var det en modig handling å møte oss. Jeg kommer nok tilbake til disse møtene senere.