Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Blogg”

Greit det var forrige uke.

1

Det pøser ned utenfor soveromsvinduet mitt.

Det var i grunnen greit at det var forrige uke og ikke denne siste, jeg var i Nairobi. Flom! Det meldes nå om flere enn 70 omkomne - dessuten mange savnede. Det er regntid i Afrika, men det betyr ikke at det regner hele tiden. Det meste av regnet kommer om natten, og så klarner det gjerne opp på morgenen. Dagens første regnskur starter sånn utpå ettermiddagen.

En god del av opptakene vil skje i Nderi Film Village, et område i Nairobie som brukes for mange innspillinger. Det gjør det enkelt siden man her er vant til å ha filmforlk rundt seg. I denne bygningen vil vi filme en politistasjon.

Når jeg besøkte Nairobi denne gang, handlet det om forberedelser før opptak av det siste programmet i serien om Miriam og Sam. Noen opptakssteder skulle inspiseres på nytt, og planer for bygging av dekor drøftes. Blant annet skulle byggingen av en terror treningsleir planlegges. Uken var godt forberedt. På grunn av regntiden ble befaringene gjort på formiddagen, før regnet kom.  På ettermiddagen jobbet vi enten med casting eller gjennomgikk opptaksplanene. De fleste rollene var besatt under arbeidet med de første episodene, men noen roller har kommet til, og de skulle fylles. Det er ikke bare lett å velge bort gode søkere som har forberedt seg godt og sett rollen som en viktig del av karrieren. Men valg måtte tas.

Opptaksplanene drøftes med nøkkelpersonene i produksjonen.

Å sette opp en opptaksplan for en så stor produksjon er krevende. Miriam, for eksempel, går siste år på videregående, og dette er rett før eksamen. Skolen og foreldrene har derfor gitt oss mulighet til bare å bruke henne lørdager. Så er det flere av de andre skuespillerne som har andre oppdrag i andre produksjoner, og det må det også tas hensyn til.

Sist søndag, dagen jeg returnerte, merket jeg at regnet ble mer intens. Og i løpet av uken har det kommet ekstremt mye regn. Flere slumstrøk er rammet, men heldigvis ikke der vi skal gjøre opptak.

Flere områder i Nairobi står helt under vann. (Foto AP)

Den uvanlig kraftige flommen er ennå et tegn på at det globale miljøet er i uorden. Hver på vår kant forsøker vi mer eller mindre helhjertede tiltak for å bremse utviklingen. Denne uken fikk vi vite at plast bæreposer skal koste en krone mer her i Norge. Der er Kenya hardere i klypa. Ikke minst med fare for regnbyger og gjørmede grusveier hadde jeg fått låne et par støvler. I bagasjen hadde jeg med en Kiwi-pose som jeg tenkte var grei å frakte støvlene i. Heldigvis ble jeg stoppet på vei ut. Hadde jeg blitt sett med plastpose ute, ville det kunne blitt en bot på 3000 NOK. Kom bare ikke å si at Norge er best i miljø.

Denne kunne jeg ikke bruke.

Turer til andre verdensdeler er ofte en øyeåpner.  Vi har veldig lett å se verdensituasjonen fra vårt utkikkspunkt. Og da er krigen mellom et av våre naboland og en stor nasjon som Ukraina, nesten altoppslukende for den globale situasjon. Så kommer man ut og ser at krig er noe mange må forholde seg til. Det var  tydelig på veien ned. Under flyturen kunne vi følge flyruten, der vi krysset Middelhavet i god avstand fra Israel og Gaza. Fløy nedover Egypt, men krysset så over til Saudi Arabia i god tid før den Sudanske grense. Så langs den Arabiske halvøy til grensen mot Jemen. Da krysset vi Rødehavet på nytt og fløy inn i Etiopia, i god avstand fra Somalia. Sånn har verden blitt.

I slutten av juni er er vi klar for opptak.

Last call – Fra dampradio til sosiale medier

0

Siste sending med Anne Lindmo gikk lørdag 6.april. Skjermdump.

Lørdag var det siste sending med Lindmo, et talkshow som NRK har sendt i 13 år. Som alltid, et engasjerende og godt program. For mange var det nok en vemodig kveld da man skulle si  farvel til en programvert man har fulgt siden 2012.

I monteringshallen bli dekoren montert og lagret om det er snakk om serier som går. Skjermdump.

For gamle NRK folk var det imidlertid slutten vi satte særlig pris på. Sammen med musikere og sangere fulgte vi Susanne Sundfør ut av Lindmo-studio ut i monteringshallen, hjertet i fjernsynsbygget. Rundt monteringshallen ligger de fleste fjernsynsstudioene. Her er ingenting forandret siden jeg begynte i NRK i 1971.

I hjørnet av hallen kunne man se to store dører som fører over i den gamle delen, fjernsynsbrakka, med studio A,B og C. Her ble de fleste programmene produsert da jeg startet i 1971 som innspillingsleder, eller inspisient som man kalte det den gang. Det betød at jeg fikk være med på noen av de siste Åpen Post programmene med  Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit i Studio A. Det var et debattprogram som hadde gått fra 1966 til 1971. Noe talkshow var det ikke, mer et debattprogram.

I 1971 ble mer og mer produsert i det nye fjernsynshuset. Det var Studio 1 som først ble utstyrt med kameraer – i svart- hvitt.  Her var jeg innspillingsleder på flere «Lørdagskveld med Erik Bye», som startet samme år. Johnny Bergh var regissør. Dette var nok det første talkshow på norsk fjernsyn. Lørdagskveld med Erik Bye ble produsert i Studio 1, i samme studio som Lindmo avsluttet sin serie.  Siste program med Bye gikk i 1975.

Bak Sundfør ser du døra inn til Studio 1. Skjermdump.

Min første produksjon der jeg var regissør i Studio 1, var et program med Salmer og sanger med solister, kor og deler av kringkastingsorkesteret. Tror det var i 1974.

Studio 1 hadde et tvilling-studio, Studio 2 litt lenger inne i monteringshallen.  Disse to studioene har huset de ulike talkshow konseptene opp gjennom tiden. LørDan fra 1987 til 1991og Skavland fra 1999 til 2007.

Blant andre talkshow i og utenfor NRK kan nevnes serien som har gått lengst: Senkveld med Thomas Numme og Harald Rønneberg som gikk på TV 2 fra 2003 til 2018. (15 år). Wesenstund fra 1994 til 2000. (6år).  Og det siste talkshow NRK også bestemte seg for å legge ned: Kåss til kvelds. 2020 til 2023

Legger du godviljen til, kan du skimte tre tallet på studiodøra i bakgrunnen. Skjermdump.

Vinkelrett på veggen med dørene som går inn til Studio 1 og Studio 2 ligger de 2 mindre studioene 3 og 4. I Studio 3 produserte jeg i NRK studio for siste gang i begynnelsen av 90 årene, da deler av programmene til Undervisningsprosjektet «Åpen Videregående» ble produsert nettopp her.

Som man sikkert forstår ga denne rundturen i monteringshallen med Sundfør som sang «This is my final call»  en dobbel betydning for gamle NRK folk . «Final call» for Lindmo og «Last call» for monteringshallen når Fjernsynshuset snart forlates til fordel for NRK på Ensjø. Vemodig.

På tide å sette strek

1

Jeg har skrevet om det før, om den hvite streken som er malt på fortauet utenfor huset i Jegersborggata. Nå er den neste visket ut, og det samme gjelder drømmen den var en del av.

Det hele startet i 1992. Da la den gang NSB fram en InterCity-plan for dobbeltspor til Halden, Lillehammer og Skien. Med tunnel til Ski og spor til Moss klare i 1999, til Larvik og Hamar i 2001. Til Lillehammer, Halden og Kristiansand (!) kan spor stå klare i 2010. En god plan, men det fantes ikke penger til prosjektet, og det hele ble lagt i en skuff.

Så i 2008 vekkes planen til live. Statsminister Jens Stoltenberg og samferdselsminister Liv Signe Navarsete står på Lysaker stasjon og erklærer at: «Vi skal bygge jernbane og ruste opp veier i et omfang nasjonen aldri har sett maken til.» Arbeidet med et forprosjekt for Vestfoldbanen og Østfoldbanen startet opp.

2010 starter med en katastrofal vinter med utallige problemer for gamle toglinjer.  Nå vekkes viljen for alvor til å bruke penger på norske spor og året etter får Jernbaneverket (NSB er nå historie) i oppdrag å utrede InterCity.

I 2012 kommer jernbaneverket med sin rapport «InterCity gjør Østlandet til ett arbeidsmarked».

I februar samme år sier fungerende jernbanedirektør Gunnar Løvås til Aftenposten at et komplett InterCity-nett til Halden, Skien og Lillehammer kan stå klart i løpet av 10 år, ev. 13 år, om man ville bygge ut mer økonomisk.

Vi skriver 2014. Vi feirer at det er 10 år side vi kjøpte Casa Karen i Italia og driver det som vertshus på tredje året. Samtidig vet vi at på et eller annet tidspunkt skal vi hjem til Norge.  Huset vårt i Lillesand var solgt for å finansiere ombyggingen av Casa Karen til vertshus, så det var kanskje på tide å se oss om etter passende hus å flytte hjem til. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å satse på Larvik. I første omgang var tanken bare å orientere oss. Ingen hast med å kjøpe.

Samme år blir planene for InterCity prosjektet revidert, men det rokkes ikke ved tidsplanen. I oktober sier statsråd Ketil Solvik-Olsen til Aftenposten at han gjerne vil forsere InterCity-utbyggingen.

Året etter forelsker vi oss i et hus i Jegersborggata og slår til. Fremdeles var det ikke planer om å flytte hjem. Tanken var å leie ut huset noen år.

I 2018 ble det varslet at strekningen skulle utsettes fra 2028 til 2030. Fremdeles var man optimistisk.

I 2018 kommer de først signaler om at fremdriften for InterCity prosjektet har bremset opp. Likevel utredes det videre og Bane Nord og Larvik kommune blir enig om ny plassering av Larvik Jernbanestasjon og eiendommene langs den planlagt korridoren båndlegges, inklusiv Jegersborggata 20.

Slik tenkte man seg den nye jernbanestasjonen, ikke langt fra Larvik torv. Asplan.

Casa Karen selges. Vi har meldt flytting til Norge, selv om vi skal drive Casa Karen /vertshus noen måneder i årene fremover.

Våren 2021. Corona epidemien raser for fult. Det ble en naturlig slutt for vertshusdriften på Casa Karen. Nasjonal Transportplan for perioden 2022 – 2033 legges fram. Utviklingen av InterCity bremser ytterligere opp, men lokale politikere har fremdeles tro på prosjektet.  Båndleggingen av huset videreføres.

25.mars 2024 legger regjeringen fram Nasjonal Transportplan for årene 2025 -2036. Strekningen Tønsberg – Skien er nå helt ute. Riktignok skal Stortinget si sitt før sommerferien, men få om noen, tror den kommer inn igjen.  Mest sannsynlighet vil båndleggingen av huset vårt opphører i løpet av sommeren og godt er det.

Så nytt dobbeltspor gjennom Larvik blir nok ikke aktuelt på en stund. Skulle den komme inn på planen fra 2037 og med en sannsynlig byggetid på 10 år vil vi være 98 år vi huset skal innløses, og da har vi nok forlatt Jegersborggata av andre grunner.

Barbera Oslo Event 2024 – Barbera Fish Festival feirer 10 års jubileum.

0

Dag Tjersland og undertegnede. Foto GL

Det var Dags ide, Dag Tjersland. Han var gjestekokk ved den forrige Barbera Fish Festival i oktober 2022. Vi hadde en kopp kaffe før han skulle dra hjemover. Det hadde vært en strålende festival, og Dag hadde, sammen med sine assistenter, laget en lunsj man ennå snakker om. For ikke å snakke om desserten, gelato (italiensk iskrem) laget på fløte og geitost.

- Ja, om to år er det 10 års jubileum for festivalen, kom jeg til å si.

- Hva sier du? Det må vi da feire.

- Det kommer vi helt sikker til å gjøre her.

- Jeg mener, vi bør gjøre noe i Oslo også. Hadde ikke det vært kult?

- Jeg vet ikke. Jo kanskje.

- Med tasting, winemakers dinner …

- Jo, det hadde vært gøy.

Jeg burde ha sagt. Nei, det er uaktuelt. Eller i hvert fall. Gjerne, men ikke med meg.

Vi kom i land.

Lørdag 16. mars 2024. Det er en halv time til midnatt og Stefano Nicoletti, den italienske ambassadør i Norge og hans kone, Bodil og jeg går i land fra Nesoddbåten. Ambassadøren takker for en hyggelig aften og et vellykket arrangement, og vi går hver til vårt.

Tanken var opprinnelig et enkelt arrangement, en enkel Wine-tasting med noen av landsbyens produsenter, og kanskje en middag på Restaurant Signalen hos Dag. Så ballet det på seg. I fjor vår var det klart at vinprodusenter fra hele området ville være med. Consortiet Barbera d’Asti, de som organiserer Barbera produsentene i Asti ble koblet inn.  Her kunne det være midler å hente. Søknad ble sendt via landbruks departementet i Torino til EU. Vi var et par Agliano venner som sammen med Dag begynte den egentlige planleggingen før sommeren i fjor. Norwegian Wine Communication ble hanket inn som arrangør av winetastingen. Etter litt fram og tilbake falt vi ned på VIPPA som sted for tastingen. Det skulle vise seg å fungere veldig godt. Sjømatrådet har jo vært en viktig støttespiller i de 10 årene vi har hatt festivalen. De ønsket også å være med under Barbera Oslo Event, men her var det utfordringer med hensyn til alkoholreklame. Sjømatrådet har ikke problemer med å støtte en vin- og fiskefestival i Italia, men her… 

Tørrfiskseminar mandag 11. mars

Tørrfiskseminar på Restaurant Salome med vin fra Agliano.

Løsningen ble et eget fagseminar for restauranter mandag 11.mars der Dag serverte tørrfiskretter kombinert med vin fra Agliano.

Winemakers dinner

Lionello med winemakers dinner på Restaurant Sjømagasinet.

Torsdag 14.mars hadde flere av vinprodusentene winemakers dinner på ulike restauranter.

Tasting på VIPPA

Fredag var det tasting på VIPPA, offisielt åpnet av den italienske ambassadøren.

Lørdag på Nesodden gård

Lørdag var det program for vinprodusentene fra Agliano rundt i Oslo. Det hele endte med båttur til Nesodden, aperitivo på Restaurant Signalen, før det hele ble avsluttet med buffe på Nesodden gård. Nå ble det en god del flere som kom en egentlig beregnet, så de tettpakkede rommene ga en hyggelig følelse av hyttetur, kombinert med Dags mat, og vin fra Agliano. Ambassadøren som hadde stått for åpningen av tastingen på VIPPA dagen før, hadde overaskende takket ja til å bli med på feiringen lørdag. Det hele ble et fantastisk hyggelig punktum på en travel uke.

God stemning siste kveld på Nesodden gård.

Sånn i etterhånd. Det var et typisk italiensk opplegg. En lang rekke aktører, uklare ansvarsområder, avgjørelser som drar ut i tid. Både Merete Kristiansen og jeg som har forsøkt å koordinere alle disse aktørene, er enige; Det ble en flott markering av fiskefestivalens 10 årsjubileum. Det så ut til at alle var fornøyd, men gjør vi det igjen? Neppe.

Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

4

Pappa under en utstilling i Lillesand. Foto: Lillesandsposten.

Det lysnet etter en lang natt, lille julaften 2017. En uke tidligere hadde jeg fått telefon fra Høvåg pleiehjem; nå var det trolige få dager før pappa ville sovne inn. Alle vi søsknene strømmet til. Dagene gikk, og vi forsto at det var snakk om mer enn noen få dager. Så vi satte opp en turnus. Ansvaret for å  våke skulle gå på omgang.  Denne siste natten var det min tur. Alt jeg og de andre hadde skjøvet på av oppgaver før jul gjorde at dette var siste mulighet for oss søsken. Jeg måtte snart dra og to nevøer var på vei for å ta neste vakt.

Ansgar Mørland var yngstemann i en søskenflokk på 8, sønn av grosserer Nils Mørland i Arendal. Tre brødre og en svoger hadde gått inn i firmaet, men det hadde Ansgar ingen interesse av. Han ville bli noe kreativt. Og det var maler han ville bli. Vi barna hadde hørt deler av denne historien. Søster Astrid som ble maler klarte å vikle opp noen av trådene da hun nylig besøkte en utstilling i høst. Dette er utdrag fra hennes Facebook post:

 «I går var siste dag for utstillingen med bymaleren Fred. Therkelsen Bomullsfabrikken i Arendal. Og jeg var 99 % sikker på at det var nettopp denne maleren pappa (Ansgar Mørland) hadde studert i barndommen. Han fortalte meg om denne maleren flere ganger, men jeg kunne ikke huske navnet hans. Men kunne det være så mange bymalere som sto ute i kulda i Arendal på den tida? I hver en ledige stund dro han på leiting etter denne maleren. Spurte seg for. Har dere sett maleren? Hvor står han i dag? Som 7.. 8.. 9 10 åring.. ble han mobbet av barn og lærere.. han var venstre hendt (og fikk slag over fingrene når han skrev med feil hånd) og stammet.. . Heldigvis hadde han tidlig en egen lidenskap, og oppsøkte denne maleren ( som jeg nå fikk bekreftet i katalogen til utstillingen). Han sto der og studerte han, og .. det var da han bestemte seg for å bli kunstner. Han gikk på malerkurs som 14 åring og malte bilder fra sitt kvistværelse i Bendikskleiva. Men faren satte foten ned. Kunstnertilværelse blant bohemen i hovedstaden var ikke noe for hans sønn.»

Et av pappas første bilder som tenåring med utsikt fra kvistværelset i Bendikskleiv.

Han fant imidlertid en annen vei der han kunne dyrke estetikken, nemlig som gartner. Han dro sågar til København for å utdanne seg i blomsterbinding. Da var du ekspert i blomsterdekorasjoner og kranser. Men hva skulle han bruke det til? Han forsøkte å kjøpe en gård på Rygene. Men da dette var under krigen var det en NS mann som fikk gården. Med hjelp av faren fikk han bygget noen drivhus nedenfor Hylleveien på oversiden av grossererfirmaet. Utsalg hadde han i første etasje i Bendiksklev. Den historien endte en kald vinternatt da varmen i drivhuset sviktet og alle blomsten frøs i stykker.

På den tiden var han begynt å dra rundt som sangevangelist i Frikirken. Han spilte trekkspill og hadde god sangstemme, verre var det med å tale siden han slet med stamming. Da gartnerprosjektet gikk ad dundas, var det noen som fant på å kalle ham som forstander i Sannidal Frikirke. Han lurte lenge. Selv mente han at han hadde sagt til Vårherre at han skulle ta jobben om han ble kvitt stammingen. Siden stammet han ikke, men minnet om problemet hang igjen. Han likte f.eks aldri å snakke i telefon.

Som pastor i en liten menighet hadde du ingen heldagsstilling. Deler av inntekten måtte du ordne på andre måter. Da var det greit å ha malingen som hobby. Det betydde resten av livet en kjærkommen ekstrainntekt.

At han var en dyktig maler, ble bekreftet ved at dette maleriet ble antatt på Sørlandsutstillingen.

Da han var pastor i Skien på 60 tallet fikk han mulighet til å utvikle en annen av sine kreative sider. At han var musikalsk, visste vi jo. Han spilte en rekke instrumenter: trekkspill, gitar, cello for å nevne noen. Nå ville han gjerne skaffe seg en mer formell utdanning, og da Trygve Lindemann en sesong hadde lagt deler av Musikkakademiets musikklærerutdanning til Grenland, meldte pappa seg på. Med instrumentene orgel, piano og sang klarte han eksamen med glans.

Jeg husker særlig han gledet seg til orgeltimene med det store orgelet i Skien kirke med organist Kristoffer Kleive som lærer, far til Iver Kleive.

Noen år hadde han deltidsjobb som musikklærer ved Lund folkeskole i Skien.

Litt ekstrainntekta ble det også av litt pianostemming.

Jeg var verken særlig musikalsk eller billedkunstner. Min greie ble å formidle gjennom film, fjernsyn og teater. Så skulle det vise seg at også her hadde pappa og jeg hadde noe felles. Jeg hadde jo alltid hørt ham preke, men hadde ikke tenkt så veldig mye på oppbygging og form.

Etter noen år ansatt i NRK hadde jeg vært på kurs ved Sveriges Radio i Stockholm. Vi hadde lært om fildramaturgi, kunsten å fengsle et publikum. Gleden var stor over at vi hadde fått et begrepsapparat til å kunne analysere og planlegge den beste måten å bygge opp et program.

Overaskende var derfor stor da jeg under neste preken til pappa oppdaget at oppbyggingen fulgte de samme reglene for dramaturgi jeg hadde lært.   

Pappa slet hele livet mellom kunstneren Mørland, med det åpne nysgjerrige, empatiske og liberale kunstnersinn, og den konservative og strenge presterollen. Jeg tror det plaget ham store deler av livet.

Jeg hadde pakket vesken med de få tingene jeg hadde med. Alt var klart til dra. Jeg var skuffet. Planen hadde vært at en av søknene skulle være her til det siste, det hadde han fortjent. Han lå der og pustet rolig. Det var nå over et døgn siden vi hadde kontakt. Jeg må tilstå at jeg sendt en tanke til Vårherre om at dette var urettferdig. At han som hadde tjent ham et helt liv måtte dø uten et av sine barn hos seg. Jeg hadde reist meg, så mot sengen på vei ut. Der lå han å pustet ut og inn og ut og….. Sekundene gikk. Det kom ikke noe nytt innpust. Det var som Vårherre humret i skjegget: Ja da, ja da. Jeg hørte deg nok.