Posts published in “Blogg”

Våre første kokkekjendiser

Published 18. august 2020

Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Restaurant Casino i Stortingsgaten hadde priser for en student.

I studenttiden tok jeg meg råd til et restaurantbesøk nå og da. Det var ikke all verden med kreativ matlaging på de stedene vi hadde råd til. Det var vel så mye atmosfæren, de hvite dukene og kelnere med tversoversløyfe - kort sagt, opplevelsen. Et sted vi hadde råd til var Casino, som etter en omflakkende tilværelse til slutt havnet i kjelleren til Stortingsgaten 18. Det var en rimeligere utgave av kunstnerstedene Theatercafeen og Blom. Her kunne man få persillestekt kylling med kokte poteter og erter til en overkommelig pris.

Man hadde jo hørt om Frascati og Annen Etage, men det var altfor dyrt for en student. Fremdeles kjente jeg ingen kokkenavn knyttet til norske restauranter, men det skulle endre seg i løpet av 70-tallet.

Den første «norske» kokken som dukket opp i media, var Niels Manuel Jaquesson, bedre kjent som Ben Joseph. Den smilende fransk-algirske kokken var vår første kokkekjendis. Han åpnet sin restaurant La P'tite Cuisine mellom KNA hotellet og Solli plass i 1963. Men rødrutede duker og levende lys ble det en av de første internasjonale restaurantene i Norge.

Foto: Joanna Butler, Arbeiderbevegelsens arkiv. Ben Joseph

Tante Else var en del av Oslos motemiljø og kjente selvsagt Ben Joseph. (Mer om henne siden) En gang tok hun meg med til restauranten hans. Dette var noe helt annet enn hvite duker og stramme kelnere på Casino. Her var det masse lyd og musikk, og sjefen selv svinset rundt og kysset damene på kinnet. Jeg husker han imponerte stort ved å konstatere at han på tross av min avslepne østlandsdialekt, kunne høre at jeg opprinnelige kom fra Arendal på grunn av r-ene min. Det var jo ganske imponerende. Senere har jeg tenkt at han kanskje bare la to og to sammen. Siden jeg var med min tante, som han sikkert visste var fra Arendal, kunne jeg også være født der.

Ben Yoseph utfordret den norske gane som var vant til kylling, wienersnitzel, rødspettefilet og avkokt torsk. Her fikk man oppleve snegler, froskelår og flamberte pannekaker.

Omtrent samtidig med at Ben Yoseph startet opp La P'tite Cuisine, kom det en italiener til Norge. Han hadde fått jobb på Hotel Nobel i Carl Johans gate. 8 år senere startet han sin Valentes Osteria i Kirkeveien. Med ham ble pizza og osso buco for alvor introdusert for Ola Nordmann.

Fra forsiden til boken
Middelhavskost med Gino : lev godt, sunt og lenge fra Norges Diabetesforbund

Gino ble en betydelig restaurantentreprenør og manager i hovedstaden. Han startet Mølla Restaurant i Sagveien ved Akerselva og spise- og teaterstedet Oslo Cabaret 1985. Han hadde et langt samarbeid med TV Norge. Han lever fremdeles og dukker visst fra tid til annen opp i sin datters restaurant i Vika.

Men det var en kokk fra Fredrikstad som skulle stå for den store forandringen. Tidligere hadde det vært hovmesteren som var stjernen i restauranten men Hroar Dege sørget for at kjøkkensjefene tok hovedrollen i restaurantlokalet. Han startet restaurant i en kjeller ved Solli Plass i 1969, og kalte den Det Blå Kjøkken, men skiftet raskt navnet til Tre Kokker. Han innførte servering på varme tallerkener, ikke fat, og åpnet kjøkkenet mot gjestene.

Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Museum CC Hroar Dege på Tre Kokker

Bodil og jrg fikk oppleve ham tidlig på 70 tallet, nettopp i Tre Kokker. Vi hadde funnet den rimeligste retten på menyen, maiskylling. Jeg husker den var god, men det som gjorde mest inntrykk, var at man fikk spandert en egen liten apetizer, en liten munnfull som starten på måltidet. Det var så enkelt, men likevel en overraskende smaksbombe. Dette er slik jeg husker den.

Salte agurker med rømme

En apetizer skal være en liten munnfull som skal trigge smaksløkene. Den serveres gjerne før rettene som står på menyen. På en topprestaurant som Piazza Duomo i Alba, kan bordet bli fylt av slike små lekkerbiskener før den første forretten. Eller bare som en liten ouverture til en enkel hovedrett, slik vi fikk den hos Hroar Dege på Tre Kokker.

Dette trenger du

Slangeagurk Rømme Frisk dill Rødløk Kaviar (Lodde, ørret..)

Dette gjør du

Skjær agurken i ikke for tynne skiver. Kok opp godt saltet vann. (2 spiseskjeer salt til ½ l vann) La agurkskivene trekke ett minutt. Skyll raskt under kaldt vann. Agurkskivene skal fremdeles være sprø.

Hakk rødløk

Monter

Fortellerglede

Published 16. august 2020

Fortellerglede

Utsikten fra skrivestua, nå også med byggekran.

Nå har jeg blogget litt over en måned. Og jeg synes det er moro å skrive ned minner og tanker, for så å legge det ut på nettet. Når jeg tenker tilbake på den første tiden som fjernsynsproducer, kunne det gå måneder fra man hadde en ide til programmet var på lufta. Nå kan man komme på noe, formulere det, trykke «publiser» og vipps.

Det gir meg noe, og dette noe er fortellerglede. Tilfredsstillelsen ved å gi en historie videre til andre.

Det er det som driver forfattere, dramatikere og filmskapere verden over. Som også drev de gamle der de fortalte skrønehistorier, eventyr og sang skillingsviser. Det kunne godt være en moral eller noe nyttig ved historien, men drivkraften var som oftest gleden ved å fortelle.

Jeg liker den korte fortellingen om den store historien. Historien er et isfjell. Det lille som synes over havet er fortellingen, det korte som blir fortalt, og som representerer så mye mer. Derfor skriver jeg i en skissestil, slik at det er mulig å legge til egne bilder, minner og tanker.

Fra min skrivestue har jeg en flott utsikt over Larviksfjorden. Her har det skjedd mye gjennom årene, Colin Archer som skapte en flåte av redningsbåter, hvalfangstkokeriene som ga jobb til så mange men nær utryddet hvalen. Herfra gikk Petter Wessel. Ferjen som for mange var den første porten til det store utlandet.

Etter mange år i Italia, var vi veldig fornøyd med å finne et hus som Jegersborggata 20 i Larvik. Gangavstand til sentrum og kollektivtransport og med en fantastisk utsikt. Her burde vi kunne bo … herfra og ut.

Nå har vi fått en store byggekran foran huset. Her skal det reises et helt nytt kvartal med forretninger, kontorer og høye leilighetsbygg. Det blir spennende å se hvordan det går med utsikten. Og hva vil det gjøre med Larvik som by? Også det blir en fortelling.

*Her mener de den nye hurtigbanen fra Skien til Oslo skal gå.*

På den andre siden av huset kan du se dette merket på fortauet. Her er den nye jernbanetrassen planlagt. Blir det gjennomført, må det graves en grøft som vil kreve at også vårt hus må rives. Nå venter vi i spenning på høstens stortingsbehandling av Norsk Transportplan. NTP for 2022- 2033. Har Norge råd til en så stor satsing på jernbane i denne perioden eller vil de utsette det til senere. Det hadde vært greit å vite. Kan vi bo her framover eller må vi belage oss på å flytte nok en gang?

Og sikkert er det at det blir det en fortelling av dette også.

På fire hjul – Etterkrigsgenerasjonen 5

Published 14. august 2020

På fire hjul – Etterkrigsgenerasjonen 5

Foto: Jarle Vines

Nå var ikke Sirnes verdens navle, så det var begrenset hva en 4 åring fikk oppleve. En bil var et sjeldent syn, særlig privatbiler, så det var ikke mye biltrafikk å se. Det gikk mest i busser og lastebiler. Men noe trafikalt hadde vi å være stolt av, nemlig Bakke bro. Jeg husker den vagt. Senere har jeg fått vite at det er Nordens første kjedehengebro, åpnet allerede i 1844.

Som nevnt hadde vår huseier på Sirnes giftet seg med pappas søster. Tante Ruth og onkel Aslak hadde naturlig nok behov for mer plass, så vi flyttet inn til Flekkefjord. Pastorboligen var ennå ikke bygget, så det skulle bli to mellomstasjoner før vi kunne flytte inn i pastorboligen som skulle ligge rett ved kirken.

Selv om det nå går mot skolealder, er det fremdeles begrenset hva jeg har av minner fra tiden i Flekkefjord. De brokkene jeg kommer på er følgende:

*Foto Google Street Wiev (58.297114, 6.660458) Flekkefjord torg i dag, hvor min første store ulykke skjedde.*

Jeg skulle hente melk på meieriet. Det gjorde man den gang med et melkespann som ble fylt opp av betjeningen. På vei hjem over torget snublet jeg og all melken rant ut. Jeg kan ennå kjenne følelsen av den første store ulykke i livet.

Det andre sterke minnet er brann, riktignok bare en pipebrann, men likevel. Vi hadde hørt brannbilen som kimte med klokken, og så stigebilen passere med brannmenn som sto på sidene av bilen. Nesten som i en gammel stumfilm. Vi løp etter og fikk bivåne røyk, brannlukt og fortvilte mennesker. Ingen ordentlig husbrann men skremmende nok.

Foto: Flekkefjord brannbilklubb. Jeg var lenge usikker på om jeg husket riktig. Hadde de en så gammeldags brannbil så sent som i 1955 -56? Jeg kontaktet Flekkefjord Brannbilklubb som fremdeles holder liv i den gamle brannbilen fra 1934! Og joda, den var i tjeneste helt til begynnelsen av 60 tallet.

Nå kommer også de første minnene om bildelmedia som senere skulle bli min karrière. Det var flanellograf på søndagskolen, og lysbilder av halvnakne mennesker på Madagaskar på basar i Frelsesarmeen. Men det som virkelig satt spor etter seg, ble vist i Metodistkirken. Det var naturfilmer i farger fra Moody Instituttet i USA som skulle vise skaperverket. Den teologiske siden fikk jeg ikke med meg. For meg var fasinasjonen knyttet til spektakulære levende bilder i farger fra over og under havoverflaten på et stort lerret, nesten som trolldom.

Men tilbake til dette med bilen. Det var fremdeles rasjonering, og du skulle ha en god grunn for å kunne kjøpe bil, særlig privatbil. En pastor-far hadde verken råd eller noen gyldig grunn til det.

*Foto: Karl Ragnar Gjertsen. CC Gamle Sørlandske ved Søndeled*

Min første biltur var med blomsterhandleren i Flekkefjord som skulle til blomsterutstillingen i Skien. Jeg skulle få sitte på til besteforeldrene mine som bodde der. Blomsterhandleren hadde en stor varebil som luktet bensin. Turen var lang og jeg kastet opp det meste av tiden.

Farfar i Arendal , som drev grossistfirma og forblanderi, hadde selvsagt lov til å kjøpe lastebil. Siden det var den eneste bilen de hadde, ble den også brukt for persontransport, som f.eks. turer med slekt og venner. Det fortelles at farfar aldri helt ble komfortabel med automobilen. Han tygget skrå, og da måtte han spytte fra tid til annen. Da var det viktig at bilvinduet ble sveivet opp og ned i takt med behovet. Det ble fortalt at det ikke var sjelden noen måte tørke av en spytteklyse som hadde havnet i et bilvindu i utakt.

Mens rasjonering av lastebiler ble opphevet 1952, var det først i 1960 at rasjoneringen av personbiler opphørte i Norge. I denne rasjoneringsperioden var det visstnok bare 3 % av alle som søkte som fikk kjøpe personbil. Ikke underlig at bilsalget eksploderte utover 60 årene. Kanskje burde de ventet med frislippet noen år til, slik at jernbanenettet kunne fått et litt bedre forsprang etter krigen?

Selv foretrakk jeg jernbane framfor bil, og gjør det ofte fremdeles.

Studielånet har kommet

Published 11. august 2020

Studielånet har kommet

Foto: Mittet & Co A.S., Oslo Museum. Vi så på Lambertseter senter som boformen for framtiden.

Da jeg var student, bodde jeg og en kamerat i en liten ettroms leilighet i Skiferveien på Lambertseter. OBOS leiligheten hadde jeg skaffet meg på framleie fra en tante som hadde flyttet til sentrum. Lambertseter var en ny og moderne bydel med alt man trengte av tilbud i Lambertseter senteret: Jens Evensen supermarked, bibliotek, kino, kafe, spesialbutikker, T-bane og restaurant.

For å komme til Blindern tok man den nyåpna T-Banen fra Lambertseter til endestasjonen Jernbanetorget. Der gikk jeg over på Ullevål-Hageby-trikken som hadde en vendesløyfe utenfor Ullevål Kino med kort avstand ned til Universitet.

Med studielån, borteboerstipend og litt sommerjobb hadde studentene det greit, følte vi. Vi hadde god tid. Noen hadde så god tid at de stort sett gikk rundt i tog og demonstrerte.

Jeg husker en gang jeg hadde hentet studielånet. Da gikk jeg og kjøpte en Tandberg Sølvsuper med høyttalere. Men ikke nok med det. Den nyankomne velstand måtte også feires med en middag. Det skjedde ikke ofte, men av og til syntes vi det var helt greit å unne oss en middag på en av Oslos restauranter. Det var ikke flere enn at vi kunne navnet på de fleste.

Denne gangen valgte jeg og min studiekamerat restauranten ved Lambertseter kino, Symra. Den het vel sikkert Restaurant Lambertseter eller noe sånt. Jeg husker ikke hovedretten, men desserten husker jeg. Den bestilte jeg alltid om den var på menyen. Så det ble to Flensburger og to glass portvin Fin Gammel. Å bruke penger på god mat og drikke har jeg aldri angret på.

Det er rart å tenke på. Ser vi tilbake på tiden som barn og unge, forbinder vel de fleste den med enkel mat og enkle drikkevaner. Sunne og næringsrike måltider var det viktigste. Fråtsing var jo regnet som en av de syv dødssynder.

Likevel brukte norske husholdninger den gang mye mer av det de tjente på mat. I 1980 brukte norske husholdninger 1/5 del (20%) av alt de tjente på matvarer, i år 2000 brukte vi 15% på mat og i 2017 bare 11%. At vi har fått større disponibel inntekt forklarer ikke alt.

Mens vi fra år 2000 til 2017 brukte 17% mer på å kjøpe mat, brukte vi 160% mer på sko og klær. Da lurer jeg på hvorfor mediene fokuserer så ensidig på å sammenligne priser framfor kvalitet på mat.

Godt hjulpet av VG’s prisbørs piskes de store kjedene til å levere stadig lavere priser. I april skilte det bare 0,6% mellom de to billigste kjedene. Dette blir presentert med krigstyper på forsiden.

Blant våre gjester på Casa Karen var en som satt i ledelsen for Norgesgruppen. Han fortalte at pressens prisbarometre, selv om skillene mellom de ulike butikkjedene ofte er minimal, gir umiddelbar effekt på omsetningen. Derfor må de ta disse børsene på alvor.

Resultatet er at kjedene igjen må presse produsentene på pris, til leverandørene til slutt må gi opp. Eller slår seg sammen, eller blir oppkjøpt av utenlandske selskap som i neste omgang flytter det hele utenlands. Dette for stadig å kunne tilfredsstille norske matbørser og konsumenter, slik at de kan bruke enda mindre av sin inntekt på matvarer. Slik at de kan bruke enda mer på sko og klær, som stort sett produseres i utlandet. Slik har over tid mye av arbeidsplassene i produksjonen av mat, og for så vidt også sko og klær, forsvunnet ut av Norge.

Denne våren har aviser og andre medier vist et forbilledlig ansvar for å bevisstgjøre oss og våre handlinger i forbindelse med pandemien. Hvorfor er de ikke like opptatt av støtte norske arbeidsplasser? Kan det være fordi det ikke selger like bra?

Pandemien har også andre svakhetene ved globaliseringen. Det er ikke nødvendigvis slik at vi alltid kan klare oss om vi bare har penger. Vi kan ikke stadig produsere mindre mat, eller annet vi trenger, i den tro at noen helt sikkert vil selge til oss, når vi trenger det.

Så jeg har egentlig ikke noen dårlig samvittighet for å ha brukt noe av studielånet på restaurantbesøk på Lambertseter.

Flensburger og eggelikør

Flensburger var en gjenganger på norske restauranter på 60, 70 tallet. Nå er det ikke mange som kjenner til denne desserten. Jeg aner ikke hva navnet kommer av. og om den har noen sammenheng med den tyske byen Flensburg. Jeg har spurte både dansker og tyskere, men det er helt ukjent for dem. Uansett er den usannsynlig god og blir alltid likt når jeg servere den. Du kan selvsagt kjøpe eggelikør og hermetiske kirsebær, men best blir det om du lager det selv.

Dette trenger du

Kirsebær på rom 1 kg kirsebær 500 gr sukker 1 flaske Rom

Til eggelikør 3 dl matfløte 150 gr sukker Frø fra en halv vaniljestang 2 dl Cointreau eller noe annet sterkt

Serveres med Vaniljeis Kremfløte Mandelflak

Dette gjør du

Kirsebær på rom

Rom er et godt konserveringsmiddel for frukt å bær. I en stor krukke med rom legger du bær og frukt lagvis etter hvert som de modnes. Så noen spiseskjeer sukker mellom hvert lag. Når vinteren kommer, er det bare å ta fra toppen. Med litt is eller krem smaker det fantastisk. Tyskerne kaller det Romtopf.

Men man kan også bare velge en sort, som f.eks kirsebær. Etter at det har stått en måned eller to kan man smake på bærene og sjekke om det trengs mer sukker.

Eggelikør

Pisk eggeplommer og sukker til eggedosis. Egentlig skal du så varme fløten før du blander den i eggedosisen, men jeg heller den rett i sammen med vanilje frøene og varmer det hele over en kjele med varmt vann. Rør hele tiden.

Når blandingen passerer 80 grader, vil den begynne å tykne. Hold på til den blir tykk som vaniljesaus. Den må ikke koke. Sett kjelen i vaskekummen du har fylt med kaldt vann for å avslutte oppvarmingen.

Når blandingen er avkjølt rører du inn Cointreau eller en annen brennevin og setter kaldt.

Slik monterer du det hele

I et dessertglass legger du to kuler vaniljeis.

Fra kirsebærkrukken bruker du litt av saften som du luner litt før du heller over isen. Så en skje med pisket krem. Over det en skvett eggelikør før det hele toppes med mandelflak.

Åpen post – Fra dampradio til sosiale medier del 3

Published 7. august 2020

Åpen post – Fra dampradio til sosiale medier del 3

Franz Saksvik og Kjell Arnljot Wig i Åpen post.

Vi skriver sommeren 1970, og jeg har fått jobb som inspisient i NRK Fjernsynet. Oppgaven som bartender på NRKs sommerfest og en ukes opplæring er unnagjort. Som inspisient (nå heter det innspillingsleder) hadde du ansvar for gjennomføring av prøver og opptak i studio på vegne av producer som satt oppe i kontrollrommet.

Et av de første programmene jeg hadde, var Åpen post. Programlederne som huskes best er Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit. Men Franz Saksvik var Wiigs medprogramleder sommeren 1970. Jeg husker godt den første sendingen. Knut Midtun var producer og det hele foregikk i studio A i den gamle fjernsynsfløyen. Temaet husker jeg ikke, men AKP ml’erne Øgrim/Allern var deltagere, og jeg skulle vise dem ned i sminken som var flyttet over i det nye fjernsynshuset.

Men det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Sminken lå i etasjen under studiegulvet. Det var bare å ta heisen fra studiogulvet ned en etasje. Heisen var opptatt, så jeg tenkte: Da tar vi trappen. Det var bare det at trappen gikk forbi en etasje og Allern/Øgrim/Mørland befant seg i stedet i en dunkel opplyst kjeller.

Jeg så et øyeblikk en viss usikkerhet i øynene på mine medvandrere. Herrene som så for seg en væpnet revolusjon i Norge, kan muligens ha lurt på om det var en kontrarevolusjonær bortføring på gang. Litt forvirret selv, men vi kom oss opp trappen igjen og ned med heisen til sminken. At jeg fikk dem ferdig sminket tilbake i studio, kan bevises. Du kan se programmet her.

Åpen post var det første virkelige debattprogram i Norge. Det hadde mange seere, men også mange kritikere. Man mente den fungerte som en domstol med en arrogant overdommer i kraft av Kjell Arnljot Wig. De kunne innkalle hvem de ville, direktører, ministre, … de hadde bare å stille. Temperaturen var høy. Jo mer støy, desto mer likte Wig seg.

Men til slutt gikk han for langt. Året etter, i 1971, gikk han til angrep på selve Stortinget. Da tok Hans Jacob Ustvedt, overlegen som var blitt kringskastingssjef, affære. Dagen etter ble Åpen post tatt av plakaten. Kjell Arnljot Wig forsøkte seg senere med et par programkonsept, men uten suksess. Da jeg noen år senere kom til Opplysningsavdelingen, var han fremdeles ansatt, men jobbet nå med arkivoppgaver.

En litt trist skjebne. Fra å være Norges «Overrettsdommer» var han blitt redusert til en anonym kontorassistent. Det slo oss at media er en utakknemlig herre. Det var ikke tvil om at hans arbeid hadde gitt NRK suksess og enorme seertall, men for å oppnå det hadde media gjort ham til den han ble. Slik forsvant han ut i skyggen. Til det siste arrogant, og med et blikk litt ovenfra og ned på oss nykommere.

Slik sett gikk det helt annerledes med Per Øyvind Heradstveit. Han ble også kritisert for å være hard og til dels usaklig i sine personangrep, men han tok seg inn. Mange av oss som senere jobbet med ham, opplevde at han endret karakter og ble en mykere person. Jeg produserte flere av programmene han hadde om psykiatri med Nils Retterstøl. Da var han blitt helt en helt annen og veldig likandes.

Fremdeles var det bare en radiokanal og en fjernsynskanal. Hva Heradstveit og Wiig hatt tatt opp i sendingen ble samtaleemne på så godt som alle norske arbeidsplasser og rundt middagsbordet dagen etter. Men det var flere som satte sitt preg på fjernsynsnorge, ikke minst Ingrid Espelid.

Ingrid Espelid steker biff.

Perioden som inspisient ga meg også mulighet til bli kjent med vår alles Ingrid Espelid. Med min interesse for mat, hadde de intet problem med å la meg få inspisientjobben på Fjernsynskjøkkenet, der Are Fiva var producer. Ingrid var en som tok jobben veldig alvorlig. Før hun gikk i studio, hadde hun hjemme kjørt igjennom det hun skulle utallige ganger. Og råvarer, det var det alltid en mengde av .. for sikkerhets skyld. Et av programmene jeg husker godt, var programmet om steking av biff. Her var den danske kjøkkensjefen Hans Jebsen igjen på besøk. Han kom med en hel bakk med okse indrefileter.. for sikkerhets skyld. (De brukte bare et par i programmet).

Jebsen brukte stekegaffel, det gjord de proffe. Så jeg kjøpte en. Senere byttet kokkene ut gaffelen med stekepinsetten, da byttet jeg også gaffelen med pinsetten.

Det var i dette programmet Jebsen introduserte hvordan man skulle kjenne på biffen for å undersøke om den er riktig stekt.

Legger man tommelen løst, slik, kjennes det som når biffen er rå inni.

Legger du tommelen mot ringfinger, kjennes det som når biffen er medium.

Legger du tommelen helt over, er biffen gjennomstekt.

Dett eprogrammet kan du se i NRK arkiv: https://tv.nrk.no/serie/fjernsynskjoekkenet/1972/FOLA01000872/avspiller

Lys-Olsen var fast lysmester under Fjernsynskjøkkenet. Når opptaket var godkjent, pleide han slå av alt lys i studio, og så stormet han ned og bort til Ingrid for å sikre seg restene. Denne gangen var der mer enn nok med indrefilet. Selv fikk jeg nesten to hele indrefileter med meg hjem.

Senere, da jeg ble producer i Opplysningsavdelingen, fikk jeg oppleve andre sider ved Ingrid. Det var ikke bare matlaging som lå henne på hjertet. Hun var levende interessert i hele spekteret av programmer avdelingen produserte, og hadde til dels sterke meninger om både det ene og det andre.