Posts published in “Blogg”

Ekte realityserie – Fra dampradio til sosiale medier del 6

Published 22. september 2020

Ekte realityserie – Fra dampradio til sosiale medier del 6

Dette er hva jeg vil kalle en ekte realityserie. NRK Tromsø

Betegnelser på ulike fjernsynformater har vekslet gjennom tidene. Da jeg startet i NRK, hadde vi ikke mange formater: Teater, reportasjer, show og noen få til. Så begynte man å snakke om dokumentar i stedet for reportasjer, og drama i stedet for teater. Nye kom til som dokudrama, som var teater bygget på virkelige hendelser. Et merkelig fenomen var «tape», som politi-tape som sykehus-tape. Det var forløper til sakte-fjernsyn der et kamera sto og tok opp alt som skjedde, i f.eks ved et akuttmottak ved et sykehus.

Siste skudd på stammen har vært «reality-TV». Når man prøver å finne ut hva reality/virkelig har med dette å gjøre, leser man at dette er program som viser virkelige/ekte mennesker. Som om vi ikke gjorde det før? Nå skal det sies at betegnelsen brukes om så mangt. Noen bruker reality-TV om serier som Mesternes Mester og Idol. For meg er det konkurranser der man vinner eller taper som følge av objektive kriterier eller dommer/seer avstemning. Det som etter hvert har blitt essensen av reality-TV, synes å være et programformat der en gruppe mennesker skal stemme andre i gruppen ut, for tilslutt å stå igjen som vinner. Jo mer konflikter og sex, desto bedre.

Det er derfor gledelig at NRK har valgt å holde seg unna denne mest utrerte sjanger. Ikke fordi de ikke ønsker å formidle virkelige mennesker, følelser og dramatikk, men fordi de er gode nok til gjøre det med utgangspunkt i det virkelige livet. Ikke en liksomvirkelighet på en øy i Karibia.

113 er en slik serie. Serien om ambulansepersonell i Nord Norge. Ypperlig håndverk. Det er kjempebra at NRK fremdeles har ressurser innomhus på et distriktskontor til å produsere slike kvalitetsprogram. Det vi i gamle dager ville kalt en god reportasje.

Sommeren 1971 var jeg, som jeg tidligere har fortalt, på en flere ukers turne i Europa sammen med Marius Heyerdahl og Jan Horne. Vi bodde i en campingvogn som var bygget om så den så ut som en død alke og demonstrerte for miljøet samtidig som vi filmet det som skjedde. Resultatet var programmet Den siste alke. Kanskje en av de første reality-programmene i Norge 😊

Major Von Knarren

Høsten 1971 og våren 1972 hadde jeg en rekke engasjement som innspillingsleder for dramatiseringer produsert i UHA (Underholdningsavdelingen). Det er særlig to jeg husker. Den ene var Major Von Knarren. Det meste av filmingen skjedde rundt Lillesand og Kristiansand. Det var en tid da det fremdeles var en del alkohol både foran og bak kamera. Det hendte jeg bokstavelig måtte smøre en skuespiller med en dråpe whisky for å få replikkene til å gli.

*Alle måtte bidra. Her er det seriens producer John Andreassen alias engelsk offiser, som har gått i vannet.*

Pensjonistene

En annen serie var Pensjonistene, av og med Odd Børresen og Hans Julius Haugen. Roald Øyen hadde regi. Serien fikk en god del pepper fordi det ble hevdet at vi drev gjøn med de eldre. Underlig med tanke på at Børresen/Haugen hadde holdt på med radiogram om det samme i flere år. Det var tydeligvis mer alvorlig når det ble vist på Fjernsynet.

Odd Børresen og Hans Julius Haugen hadde karikert eldre i mange år. Men da det skjedde på fjernsynet, ble det bråk.

Vi hadde ikke casting byrå som fant biroller og statister. Nei det måtte innspillingslederen gjøre, i tillegg til å finne opptakssteder og alt det andre. Derfor ble det mye famille og venner, men også folk fra settet, som rekvisitører og sjåfører.

Men var det innspillingsleder jeg ville være? Som mange andre drømte jeg om å ha regi selv. Veien videre var imidlertid ikke enkel. Det var fremdeles ingen producerutdanning i Norge. Den vanligste veien opp var stipendiatordningen i NRK, men der måtte du i praksis ha en embetseksamen. Det nærmeste var Filmskolan i Stockholm, noe jeg søkte på men ikke kom inn. Så dukket det opp en mulighet i London.

Liten gutt gjør seg klar for Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 8

Published 20. september 2020

Liten gutt gjør seg klar for Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 8

Jeg var bare en av mange i Flekkefjord som dro over "Dammen"

Midt i første klasse var jeg og familien klar for nok en flytting. Denne gang til Amerika. Klar og klar?! Hvorfor kunne vi ikke for en gangs skyld slå oss til ro? Få noe som kunne være et hjem. Ha venner som man ble ordentlig kjent med. Men det alternativet kjente jeg jo ikke, så jeg reflekterte neppe mye over det.

Hva slags småby og samfunn var det jeg skulle forlate sånn midt på 50 tallet? Jeg mener å huske jeg opplevde livet og framtiden som trygg. Man hadde familie og slekt, og en eller annen gruppe man hørte til. Som sønn av en frikirkepastor, eller forstander som det het på den tiden, hadde jeg menigheten som min gruppe. Her ble jeg sett og tatt vare på. Og det var aktiviteter uken igjennom. At Flekkefjord er en del av det mørke bibelbelte merket jeg ikke. Jeg har bare gode minner om sang, musikk og turer.

Var man ikke med i en menighet, kunne man være med i en politisk organisasjon eller avholdslosje eller noe annet. Flere av dem hadde egne barneavdelinger.

På tross av at mange av disse miljøene var rimelig lukket, var det likevel en følelse av nasjonal enhet og samhold. Noe krigen hadde skapt. Krigen og motstandskampen var fremdeles den store felles fortellingen, enten du var rik eller fattig, politisk til høyre eller venstre.

Og andre fortellinger var det jo ikke så mange av. Vi hadde én radiokanal som bare sendte deler av dagen. Lokale aviser formidlet stort sett det som skjedde som referater på en diskre og servil måte. Gravende journalistikk hadde ingen hørt om.

Det var likevel noe som ga norske barn nye felles opplevelser. Det var barnetimen for de minste og vi fikk bøker som kom ut knyttet til det vi hadde hørt på radioen. Bøker som Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner (1955) og Kjerringa som ble så lita som ei teskje av Alf Prøysens (1956).

Jeg mener også det var en følelse av økonomisk enhet. Selv om noen hadde mer enn andre, var vi alle på vei mot en bedre framtid. Framtidstro, het det visst.

Sånn sett var det ingen grunn til å emigrere til «Junaiten». Selv om de store bølgene av nordmenn som reiste til Amerika var over, var det fremdeles mange som ville prøve lykken «over there». Det ble sagt at det var like mange nordmenn i USA som i gamlelandet. Og det var disse miljøene som dannet kirker og trengte norske prester som kunne komme over.

«Man fikk et kall» het det. Det var det som styrte vår familie. Når pappa sa at han hadde fått et kall, kunne det bety at han hadde fått en gudegitt følelse av at han skulle foreta seg et eller annet. Men det kunne også bety at han hadde fått et brev med forespørsel å bli pastor et eller annet sted. Det var det som hadde skjedd, da vi nå gjorde oss klare for avreise. En liten menighet i West Orange, New Jersey trengte pastor. Det eneste jeg husker fra forberedelsene, var at vi alle måtte inn på USA’s ambassade i Oslo for å få visum, og at vi måtte ta koppevaksine.

*Farfar med sine fire sønner. Pappa nede til venstre. De andre hadde god jobb og økonomi i Nils Mørland AS.*

«Kall» Et ord med mange vonde minner knyttet til. Hvorfor kunne ikke pappa ha valgt det samme som brødrene sine, som fikk jobb i grossistfirmaet til farfar? De hadde god lønn og eget hus. Hva var denne drivkraften som trumfet alle andre hensyn?

En ung vinbonde – 15 år i Piemonte del 7

Published 18. september 2020

En ung vinbonde – 15 år i Piemonte del 7

Den første tiden i Italia hadde gått med til renovering av huset, noen ganger på dugnad sammen med venner fra Norge. Da ble det ikke mye tid til å bli kjent med folk i landsbyen, bortsett fra naboene hvor vi hadde forspist oss på polenta og Franco nede i bakken. Når vi var tomme for vin, hang vi en tom plastdunk på porten til Franco, så fylte han den opp med god Dolcetto, en lett rødvintype, og kom opp for å levere den. Han beklaget at han måtte ha en euro for literen. En godslig, ugift vinbonde som gikk bort for mange år siden.

Franco Caracciolo som syntes det var hyggelig at noen ville restaurere det gamle huset.

En kveld Bodil og noen venninner skulle ut å spise på en restaurant i nærheten, ble hun betatt av vinen de fikk servert. Hun spurte restauranteieren Fiore om han kjente produsenten. Joda, kunne han fortelle: «Det er en venn av meg og han bor i Agliano Terme». «Jamen, det gjør jo jeg også. Vet du om vi kan komme på gården og kjøpe vin der? Har du telefonnummeret hans?» Litt etter kom han inn med telefonen sin og ga den til Bodil. «Her har du ham». Typisk italiensk.

Det var Lionello Rosso. De måtte gjerne komme, men han var akkurat nå i Genova med faren som var på sykehus. Kunne de komme i morgen? Slik startet kontakten med vår Lionello. Han var da 24 år, var akkurat ferdig med vinutdanningen og hjalp faren med vinproduksjonen. De tappet en del på egne flasker, men en vesentlig del ble solgt billig på vinankre, store glassbeholdere, til gamle kunder i Torino.

Lionello var opptatt av å utvikle bedriften. Da trengte han flere kunder. Han hadde forstått at engelsk var viktig for å kunne markedsføre vinen, både for besøkende turister og utenlandske importører. Nå brukte han mye tid til å forbedre sin engelsk. Han var derfor takknemlig for utlendinger han kunne seg øve på.

Kort tid etter døde faren. Moren døde da han var 4 år. Han hadde ingen søsken, kun en tante, onkel og en fetter. Han var alene, men hadde planene klare for bedriften. Etter hvert, skulle det vise seg, også nye ideer for hele landsbyen.

Barbera d’Asti DOCG

Jeg har tidligere fortalt om hvordan Barbera var en enkel bordvin, og hvordan Michel Chiaro og noen av de andre vinprodusentene i området hadde funnet nye måter å produsere den på. Resultatet ble en vin av høy kvalitet. Samtidig forsto man at den nye vinen satte krav til klima og jordsmonn. Man satt derfor som krav at vinen måtte være dyrket i Piemonte for å kunne ha betegnelsen Barbera. I 1970 snevret man området for den beste Barbera ytterligere inn ved å si at kun Barbera d’Alba (Fra området rundt byen Alba) og Barbera d’Asti (Fra et område innenfor provinsen Asti) fikk betegnelsen DOC. En kvalitetsbetegnelse for Denominazione di Origine Controllata.

Men utviklingen gikk videre. Hvordan kunne man gjøre Barbera enda bedre. Man innså at stadig mindre områder hadde forutsetninger for å bli med videre i utviklingen av vinen. I 2008 fikk Barbera d’Asti betegnelsen DOCG, mens Barbera d’Alba har blitt stående på DOC. (DOCG betyr Denominazione di Origine Controllata e Garantita, som garanterer den høyeste kvaliteten i det italienske klassifikasjonssystemet.)

Dette skjedde parallelt med Barberavinens økte popularitet. Det var flere grunner til dette. Særlig utviklingen av det internasjonale kjøkken med færre tunge sauser og fremheving av råvarene passet Barbera godt. En annen grunn var at vinen både kunne drikkes ny og holdt seg godt under lagring. Dette til forskjell Barolo og Barbaresco, som gjerne måtte lagres flere år før de kunne drikkes.

Dette gjorde at mange vinbønder kastet seg på den nye trenden med Barbera. Problemet var at området for Barbera d’Asti var definert temmelig vidt, og inkluderte deler som egentlig ikke egnet seg. Men de kunne skrive Barbera d’Asti på flasken, og smykke seg med DOCG. Dette satt betegnelsen i vanry for mange. Kvaliteten innenfor Barbera d’Asti var altså veldig variabel. Dette plaget bøndene i og omkring Agliano, som visste at deres Barbera var blant de beste.

Jeg fikk en dag en telefon fra en journalist fra Tromsø. Han ønsket å komme for å intervjue meg om en festival jeg var involvert i. Jeg spurte om han var interessert i å gjøre noe på Barbera, som var en del av festivalen. I så tilfelle kunne jeg ordne en smaking.

Han tok en pause. «Ikke ta det fornærmelig opp, men Barbera er som kjent ingen stor vin. Ikke for det. Den er grei sammen med mye mat. Men den bedømmes som kjent ikke særlig høyt. Etter intervjuet med deg skal jeg nemlig til Barbaresco for smaking - hos min yndlingsprodusent.» Journalisten kom og etter intervjuet ville han ta noen bilder.

«Men burde vi ikke ha med en av de lokale bøndene som er med å arrangere festivalen.» «God ide!» Jeg ringer Lionello og ber ham komme. «Mens vi venter, kan du jo smake på vinen han lager. Selv om det bare er en Barbera» «Selvsagt, bare hyggelig» Sa journalisten velvillig. Jeg skjenket opp et glass Carlinet. Journalisten tok en slurk og sperret opp øynene.

«Dette kan umulig være Barbera». Jeg måtte smile. Han var himmelfallen. Lionello kom, vi tok bildene og journalisten dro videre til Barbaresco.

Neste morgen var han på telefonen. «Du, jeg droppet å kjøpe noe Barbaresco. Vet om jeg kan dra innom han Lionello og kjøpe noe av vinen hans?»

Høstsesongen starter

Published 16. september 2020

Høstsesongen starter

Foto: Odd Magne Myre

Da er vi klar for høstens middager på Villa Karen. Da vi avsluttet kapitlet med vertshuset Casa Karen i Italia, følte vi at det var for tidlig å legge inn årene. Interessen for mennesker og matlaging var jo ikke over. Kunne vi finne en måte å videreføre det – i en litt mindre skala. Svaret ga seg selv.

Da vi hadde kjøpt Jergersborggata 20 i Larvik, fortalte egentlig huset oss at: «Se her! Her kan dere vel få til et eller annet? Hva med en liten restaurant?» Tanken var fristende. Vi hadde fått med oss begrepet «home-dining», dette at man serverte fremmede i sitt eget hjem. Søkte vi på nettet fant vi flere tilbud i Norge, så det måtte være mulig. Da vi kjøpte huset i 2015 var planen å drive Casa Karen ennå noen år, og i første omgang leie ut huset i Larvik. Året etter flyttet vi inn og planene om å starte et eller annet tok form.

Vi tok kontakt med kommunen for å undersøke hvordan de stilte seg til home-dining. Dette var de skeptisk til. De så ikke at regelverket ga rom for noen slags restaurant-light. Ville vi starte opp, måtte det bli på samme betingelser som en hvilken som helst restaurant. Det var tydelig at myndighetene var skeptisk til den nye trenden, og «home dining Norway» gir ikke lenger treff når man søker på nettet. Men vi tok det hele som en utfordring. Tok prøver for skjenkebevilling og serveringssteder. Kontaktet Mattilsynet som veiledet oss i hvordan vi burde utforme kjøkken og kundetoalett. Bygget om og kjøpte inn nødvendig utstyr.

*Forsiden av Østlandsposten desember 2017.*

Så er det sånn i Norge at når alt dette er på plass, skal politikerne mene noe om det. Selvfølgelig var det noen som ikke likte dette, så det ble en politisk drakamp og medfølgende pressedekning. Det siste ga oss mange lokale kunder når vi endelig fikk startet opp.

For å unngå at vi måtte søke om bruksendring, satte kommunen et tak på 15 middager i året. Vi synes det er greit. Halvparten tar vi i mars, resten september/oktober. På grunn av Covid 19, ble middagene i vår avblåst, så nær som den første. Nå satser vi på at vi får gjennomført høstens middager. De første allerede neste uke, så forberedelsene er i gang.

*Frokostmøte i direksjonen for Villa Karen*

Vi er heldige som har felles drømmer, Bodil og jeg. Villa Karen har blitt et nytt felles prosjekt, der vi sammen planlegger, fordeler oppgaver og sliter oss litt ut hver gang. Begge er vi glad i god og spennende mat, men etter en fullendt kveld med syvretters middag for gjestene, synker vi tilfreds ned i hver vår stol med et rundstykke med geitost og et glass melk.

Levende sjøkreps

I dag fikk jeg levende kreps fra Oslofjorden. Nok for middagene neste uke. Norsk sjøkreps er best i verden, og da helst tilberedt rå. Det kan være en utfordring for en restaurant som ønsker å ha kreps på menyen. Man er nemlig avhengig av godt vær for å kunne fiske kreps. Det holder ikke å la levende kreps dø, og så la de ligge på kjølen til man skal bruke dem. Mange har nok prøvd å tilberede selvdøde kreps. De får en «kort» konsistens, der fibrene har løst seg opp så kjøttet blir litt knudrete. Så hvordan løser man det? Arnt Johansen fra Bekkjarvik lærte meg trikset. Du bestiller levende kreps i god tid før du trenger det, så du er sikker på at de kan fanges. Så tar du livet av dem, ved å fjerne hode, tar ut kjøttet og fryser dem.

Først fjerner man hode og knekker ryggskjellet langsetter. Så bruker jeg tommelen til å skrape kjøttet ut av ryggskjellet.

Høst i hagen

Published 13. september 2020

Høst i hagen

Foto Odd Magne Myre. Årets hage i Larvik. Fargerik og med krydderurter og andre nyttevekster

Jeg har tidligere skrevet om hagen vår i Larvik. At den trenger en stor overhaling, at den er liten, at vi likevel ser mange muligheter og har lyst til å komme i gang, men at vi må vente for å se hva de bestemmer om jernbaneutbyggingen. Jeg har fortalt om fjernsynsserien Hagen Vår, og at vi de siste årene gjorde opptakene i hagen VÅR på Røyken. Der fikk vi god hjelp av hagearkitekt Morten Grindaker. Her kommer noen flere minner fra da hagen var ferdig.

*Dagfinn Tveito i hagen vår på Røyken. Hele sommeren var vi stort sett med selvforsynt med purre, salat, mais, sukkererter...*

*... tomater, agurker.....Langs veggen her hadde vi laget et undervanningsbed som sørget for jevn tilgang på vann og næring.*

*Jeg gleder meg til å gå igang med nytt hageprosjekt, men det må jeg vente med. Her i 1981 er undertegnede i tidsriktig busserull i gang med å sette opp levegger, godt assistert av Dagfinn.*

Sånn i påvente av å starte den store ombyggingen, er det greit å dekke områder med sommerblomster og nyttevekster. Jeg har allerede vist hvordan man kan lage syltet squash og frityrstekte squashblomster. De tre plantene vi satte ut i vår gir stadig nye frukter, og her kommer en siste oppskrift.

Med dette tar jeg en pause med hageprat.

Squashpasta med valnøtter

Dette er en rask og smakfull forrett. Til denne retten bør du bruke små og ikke for modne squash de de kan ha for mye frø i midten.

Dette trenger du

Squash

Pesto

Valnøtter

Parmesan

Olivenolje

Spiralskreller

Salt og pepper

Dette gjør du

Kok opp vann i en kjele. Grovhakk valnøtter. Riv litt parmesan.

Skrell squashen, men la noen striper stå igjen til pynt. Så lager du bånd av squashen ved hjelp av spiralskrelleren.

Ha båndene i er dørslag som du plasserer over det kokende vannet og sett lokk over. Etter 2 – 3 minutter bør båndene være møre. Ha så båndene i en bolle og bland inn pestoen.

Legg båndene på tallerken. Strø over valnøtter og parmesan. Til slutt en skvett god olivenolje.

Dersom du vil lage pestoen selv, trenger du: frisk basilikum, pinjekjerner, olivenolje, parmesan, hvitløksfedd, sitronsaft, salt og pepper. Skal du være nøye trenger du en steinmorter. En hurtigmixer gjør så godt som samme nytte. Har du ikke basilikum, kan du lage en variant med persille. Pinjekjerner kan erstattes av valnøtter.