Posts published in “Blogg”

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

Published 5. oktober 2020

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

Foto: Dawe collection. Pir 97 på Manhattan.

Vi skriver våren 1956 og Stavangerfjord har nettopp lagt til kai ved pir 97 på Manhattan. I den store ankomsthallen lette alle etter sin bagasje. Ved avreise hadde alle klistret på merkelapper med første bokstav i etternavnet. Så vi gikk til den delen av hallen hvor alle M’ene sto. Det er ikke så mange år siden den siste av familiens amerikakofferter med M- merket forsvant.

*Det var en slik merkelapp vi hadde på bagasjen. Bare at vi hadde en M. Dette var sikkert merke til en som het Christensen eller noe sånt.*

For en 7 åring fra Flekkefjord må det ha fortont seg temmelig overveldende. Alle menneskene, skyskraperne og ikke minst alle bilene. Det var mammas kusine og mann som kom og hentet oss. De bodde i Brooklyn. Her skulle vi bo de første dagene i det nye landet. Her skulle jeg også for første gang møte fenomenet som skulle prege store deler av livet, nemlig fjernsynsapparatet.

Dette var fire år før de første prøvesendingene for fjernsyn skulle starte i Norge. Riktig nok hadde man startet med noen testsendinger fra et provisorisk studio på Tryvann i 1954. Da var det registrert fire private apparater i Norge. Siden gikk det tregt. Vi skulle komme til å ligge etter Sverige og Danmark i mange år. Årsaken var behov for streng prioritering under gjenreisingen etter krigen. Fjernsynet ble sett på som luksus og kunne derfor vente. Det måtte være viktigere å sørge for god radiodekning over hele landet. Først i 1960 så man seg råd til å starte opp med fjernsyn for alvor, foreløpig med 4 sendinger i uka. I den første tiden var det Østlandsområdet som var dekket. Utbyggingen gikk sakte, og først i 1967 hadde hele fastlands Norge mulighet til å ta imot vår ene fjernsynskanal.

I USA hadde 3 millioner fjernsyn i 1950, så de var godt i gang da jeg møtte fenomenet i 1956. Allerede fra starten av var det finansiert gjennom reklame. Fjernsynet skulle bli en innretning som forandret mye av hvordan vi levde. Av de mer morsomme utslagene var at et vannverk i Ohio i 1954 som klaget over problematiske topper i vannforbruket hver gang det var reklamepauser på fjernsyn. Dette fordi alle seerne benyttet pausene til toalettbesøk!

Noe av det som fengslet meg mest, var cowboyserier. Særlig med Roy Rogers og hans hest Trigger i «The Roy Rogers Show». Han var både tøff cowboyhelt og countrysanger. Og så var det selvsagt Skippern. 1956 var nemlig året da man begynte å sende Popeye the Sailor (Skippern) som del av et ukentlig barneprogram. Det ble et fast innslag i livet.

*Den store helten Roy Rogers med hesten Trigger.*

Å se levende bilder i en boks, var sikkert spesielt for 7 åringen, men allikevel ikke helt ukjent, for han hadde jo sett levende bilder på filmduken. Ikke bare i Metodistkirken i Flekkefjord, men også sammen med bestefar på Festiviteten i Skien. Der så vi Per Høst vise en av sine dokumentarfilmer fra Sør Amerika. Så film var et kjent fenomen.

Nå er det omvendt. Forrige uke hadde vi med yngste barnebarn på kino for første gang. Da han kom inn i salen og så opp på det store lerretet utbrøt han. «Det der var en stor TV»

Etter et par dager bar det videre til West Orange i New Jersey, rundt en times kjøretur fra Brooklyn. Et av minnene fra kjøreturene mellom New York og West Orange, særlig når det skjedde på kvelden, var de store brannene vi passerte. De lyste opp nattehimmelen. Det var store områder med søppel fra storbyen som ble brent. Tykk og svart røyk spredte seg ofte til motorveien vi kjørte. Kanskje mitt første møte med miljøutfordringene som bare skulle bli større og større.

Piemonte har det meste – 15 år i Piemonte – del 8

Published 2. oktober 2020

Piemonte har det meste – 15 år i Piemonte – del 8

Foto: Adobe stock. Torino, en av de vakreste storbyer i Europa.

Da vi bestemte oss for å kjøpe hus i Agliano, var vi opptatt av hvor sentralt det lå i Italia. Dette ville være et utmerket utgangspunkt for turer til ulike deler av Europa. Og de første årene gjorde vi nettopp det. Med bil tok det 4 timer til Lyon, 8 timer til Paris, 4 timer til Genève, 6 timer til Roma og 4 timer til Venezia. Men gradvis fant vi ut at vi ikke trengte å dra så langt for å oppleve store variasjoner. Piemonte viste seg å være full av fantastiske opplevelser.

Det første vi gjorde oss kjent med var Torino, hovedstaden i Piemonte. Under en time å kjøre fra Agliano Terme. Her ligger også det kongelige slott som er vel verdt et besøk. I domkirken oppbevares Kristi linklede som stilles ut en gang hvert tiende år. Av andre ting man ikke må gå glipp av er: filmmuseet og det egyptiske museet. For øvrig finner du alt en storby har å by på.

Men det som gjør sterkest inntrykk når jeg besøker Torino er hvor vakker den er. En av de vakreste byene i Europa, rent arkitektonisk. Du opplever at den byplanen man startet med, holder man på ennå. Det er ingen gamleby og en ny bydel. Alt har vokst integrert innenfor de akser og linjer byen hadde fra starten.

*Foto Adobe Stock Lago Maggiore , Isola Pescatori*

Piemonte har også en av de vakreste innsjøene, Lago Maggiore. Vi har flere ganger besøkt byen Stresa på vestsiden, og de vakre øyene utenfor. Besøker du Stresa, må du endelig legge inn en øyhopping. Det går rutebåt mellom Stresa og øyene dagen lang. Jeg foreslår at du først besøker øya Isola Bella og barokkhagen. En av de mest berømte og spesielle hagene i Europa Så kan du hoppe videre til Isola Pescatori, og gjerne ta en lunsj ved vannkanten på restauranten Albergo Ristorante Verbano.

*Resarchnet. De viktigste områdene for rødvin i Piemonte.*

Piemonte har det meste. I syd, vest og nord er regionen omkranset av fjell, både mot Sveits i nord, mot Frankrike i vest og regionen Liguria i syd. Midt mellom disse fjellene ligger Po platået. Under Kritt- perioden for 100 millioner år siden, da det Afrikanske og Europeiske kontinent braste sammen ble deler av platået hevet. Det er det gule feltet i kartet over. Dette var sedimenter fra havbunden som ble hevet så de dannet det karakteristiske bakkelandskapet. Langhe, Roero og Monferrato. Fremdeles finner man skjell og andre rester i bakken, som viser at området en gang har vært under vann.

Her ligger noen av verdens beste vinområder. Sammensetningen av jordsmonnet varierer sterkt, og skaper ulike forutsetninger for ulike druetyper. Lengst i vest, finner man området som passer beste for Nebbiolodruen. Som kan bli Barolo, når den dyrkes rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco om den dyrkes rundt landsbyen Barbaresco.

Så viste det seg altså at vindruen Barbera trivdes best i området Asti. Men som man ser er det stort. For stort mente mange. Noen deler av dette området egnet seg egentlig ganske dårlig, noe som tidvis ga Barbera d’Asti tidvis et dårlig rykte.

Etter en tid ble man så enig om at, en mindre del av Barbera d’Asti område er nok det som egner seg aller best. Så i 2014 definerte man det beste området for Barbera. Herfra kunne man kalle sin beste vin Nizza DOCG. Og vår landsby er blitt en del av dette. Agliano Terme og Byen Nizza Monferrato er de to kommunene i verden med størst areal for Nizza DOCG, den beste Barbera’en som finnes.

Jeg spurte for noen år siden vin-nestor Michel Chiarlo, hva han tenkte om Barbera i forhold til annen vin han laget. Han produsere også Barolo, Barbaresco og Gavi. «Disse andre vinene» sa han, «er viner vi har dyrket og utviklet gjennom mange hundre år. Barbera og nå Nizza er ennå ung som kvalitetsvin. Når vi ser hva vi har fått til i løpet av de siste tiårene, er Barbera en av de mest spennende vinene å følge.»

Så det har vært litt av en reise, fra vi kjøpte hus i Agliano Terme. at av mange landsbyer i Piemonte som produserte Barbera til i dag, da landsbyen anses å være hjerteområde for Barbera vin i verden.

Hvordan bli en producer? – Fra dampradio til sosiale medier del 7

Published 30. september 2020

Hvordan bli en producer? – Fra dampradio til sosiale medier del 7

For oss som drev med fjernsyn på 70 tallet var BBC alle kringkasters mor. Her deres fjernsyns senter White City.

Ønsker du å utdanne deg for jobb i fjernsyn, finnes det i dag et utall av muligheter. Hvert år pøses det ut nye kull med fotografer, journalister, regissører og en rekke andre profesjoner fra landets mange medieutdannings tilbud. Mon tro hvor mange av dem som kan livnære seg av dette etter hvert. Kampen om jobbene er hard.

Det var ingen medielinje eller filmskole i Norge da jeg var ferdig med videregående. Nå kryr det, og ved flere av dem har jeg vært engasjert som lærer.

*Foto. Danvik. Danvik Mediehøyskole hvor jeg var timelærer i flerkameraproduksjon på 90 tallet.*

Både ved Gimlekollen og Danvik som nå er høyskoler, har jeg undervist i flerkameraproduksjon (studioproduksjon). Det er mange år siden nå. Du føler virkelig at du har vært med en stund, når du møter folk som er opplært av noen jeg selv har hatt som studenter.

Hvordan kunne jeg komme meg videre?

Tilbake i 1972. Det var på mange måter en sorgløs tilværelse å være innspillingsleder, men det var producer jeg ønsket å bli. Producer var betegnelsen man den gang brukte for de som hadde regi. Eller egentlig en som både var produsent og regissør. Det var først senere man skilte mellom de to ansvarsområdene. Som producer hadde du ansvaret for alt fra ide til programmet var sendt.

En produsent er prosjektleder som følger produksjonen administrativt og er ansvarlig for framdrift, avtaler og økonomi. En regissør konsentrerer seg om innhold og form. Han eller hun blir ofte engasjert etter at produsenten har jobbet en stund med prosjektet.

Noen filmskole eller medielinje fantes som sagt foreløpig ikke i Norge. Den vanligste veien var å bli stipendiat i NRK. Men da måtte du gjerne ha en embetseksamen. Noen programingeniører (kameoperatører og annet teknisk personell) avanserte til producere, men det var ikke mange. Noen få hadde skaffet seg en utdannelse i utlandet.

Tilfeldig fikk jeg høre om en utdannelse i London, arrangert av CEDO Centre for Educational Development Overseas. Det var en institusjon opprettet av British Council for å fremme utdanning i British Commonwealth. En avdeling drev med utdanning av TV-producere for Education TV. Noe de gjorde i samarbeid med BBC. Selv om Norge ikke var en del av British Commonwealth, klarte Sigurd Aske, en bekjent, å skaffe meg plass.

*C EDO sine studioer lå ved Tavistock sq. Som man ser var det en meget fargerik gjeng.*

I august 1972 reiset jeg med ferja fra Kristiansand til Harwich i England. Derfra med tog til London. For første gang var jeg alene i det store utlandet. Og med ikke så altfor god engelsk. Temmelig utfordrende.

Det var en hard skole med undervisning 6 dager i uka fra 8 morgen til 8 om kvelden. Mye av tiden gikk med i CEDO’s egne studioer ved Tavistock Square. Her fikk vi opplæring i de ulike rollene i en fjernsynsproduksjon. Men vi var også flere ganger på besøk hos alle kringkasteres mor, BBC sitt fjernsynshus White City. Dette var verdens senter for utvikling av fjernsynet på 60 og 70 tallet.

Å utdanne seg inne fjernsyn var såpass suspekt at Lånekassen verken ga lån eller støtte. Selv om undervisningen var subsidiert, var det likevel skolepenger og oppholdsutgifter som måtte dekkes. Bodil og jeg hadde giftet oss oktober 1971. Fra sommeren 1972 leide vi ut leiligheten vår i Oslo mens Bodil bodde hos foreldrene sine på Brunlanes, og hadde vikariat som lærer ved en skole i nærheten. Alt for å finansiere min utdanning. Heldige meg!

Men det var ingen jobb som sto å ventet på meg.

Velkommen til Villa Karen

Published 28. september 2020

Velkommen til Villa Karen

Foto: Odd Magne Myre.

Her kommer siste nytt fra vår hjemmerestaurant i Larvik. Sist fredag og lørdag ble de første av høstens middager på Villa Karen unnagjort. Stemningen var god, og tilbakemeldingene upåklagelige. Prosjektet gir intet stort økonomisk overskudd. Og tar vi i betraktning de timer vi bruker, er det nok som et rent underskuddforetak å regne. Likevel holder vi på, og kommer til å holde på så lenge vi har helsa.

For det første er det gleden ved å jobbe sammen i dagene fram mot middagene, Bodil og jeg. Mandag vaskes første etasje klar for å defineres som restaurant de neste dagene. Privat mat flyttes til kjøleskap i kjelleren. Tirsdag kommer de første varene, og preppingen/forberedelsene kan starte.

Fredag og lørdag formiddag må alt være klart. Etter lunsj er det MEP (Mise en place) Fransk og betyr: alt på plass. Er man alene på kjøkkenet og skal servere en 7 retter pluss, er du avhengig av nettopp det. Alle ingredienser er målt opp og satt fram. Det som på forhånd kan hakkes, skrelles eller blancheres med mer, gjøres da. Så må all redskap settes fram: kjeler, kniver og lignende. Når det er utført, forhåpentligvis i god tid før gjesten kommer, setter vi oss ned og kjenner litt på såre rygger og trøtte bein. Men når det ringer på døra, er det full energi.

Gjestene blir først tatt inn i gamlestua, der de får bobler og en liten innføring i historien bak Villa Karen. I mens går jeg på kjøkkenet og setter ut noen apetizere, litt fingermat, som en liten ouverture før første forrett. Så er vi i gang.

En av forretten som har gjort lykke denne sesongen, er stekt sjøkreps med appelsinsaus. Helt avgjørende er at du bruker levende sjøkreps. Eller som jeg har beskrevet tidligere: at man kjøper dem levende, fjerner hode og skall og fryser dem ned. Sørg i så tilfelle for å tine dem sakte opp i kjøleskap.

Stekt sjøkreps med appelsinsaus

Dette trenger du

Til  6 porsjoner

12 kreps
150 gr sukkererter
En gulrot
1,5 dl appelsinjuice
Rasp fra en lime
¼ ts salt
1 ts sukker
½ hakket fersk chili
150 gr smør

Dette gjør du

Start med sausen. Kok in appelsinsausen til det halve. Tilsett salt, sukker, lime og chili og la det surre i noen minutter. Noen har i safran. Fint, men ikke nødvendig. Ta kjelen av platen. Mål opp smør og la det stå framme.

I en kjele med kokende saltet vann legger du i gulrot som du har snittet i tynne skiver. Trekk dem til de er akkurat møre. Ta dem opp og skyll raskt i kalt vann. Det samme gjør du med sukkererter som er snittet i grove strimler. La dem trekke et minutt før du tar dem opp og kjøler det ned noen sekunder med kalt vann, så de beholde grønnfargen.

Ha godt smør i en varm panne. Stek nå krepeshalene som har fått litt pepper og salt, raskt på begge sider. De skal helst ha en nesten rå kjerne.

Så varmer du opp sausen og pisker inn smøret uten at det koker.

Du anretter med saus i bunnen, deretter gulerøtter, erter og krepsen på toppen.

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

Published 27. september 2020

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

Foto: Adobe Stock

Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før. Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk». Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo. For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.

Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det. At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere. Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.

Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse, som betydde at vi hadde en liten trang lugar med seks køyer i bunnen av båten. Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.

*Foto: Nasjonalbiblioteket. Turistklasse lugar og spisesal.*

Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder. Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap. Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.

Orkan ved Shetland

Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan. Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som verst. Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:

Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land

Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. - Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. - Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen. Det er et krystallklart minne.

Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene. Vi fikk komme på broen og styre skipet og ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss. Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.

Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg. Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.

Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.

1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene. 7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.