Posts published in “Blogg”

Fra dampradio til sosiale medier – Respekt

Published 5. august 2024

Det er allerede noen uker siden jeg kom tilbake etter opptakene i Nairobi. Jeg har skrevet en del om det som kunne gått galt. Denne gangen handler det om at det faktisk gikk ganske bra, produksjonsmessig. Om resultatet blir bra, må vi vente til ut på høsten for å vite. Nå skal programmet redigeres hos Filmprodusentane på Ål.

Dette var ikke første gang jeg gjorde opptak i Afrika med lokal stab. Tidligere har imidlertid budsjettene vært begrensede og mannskapets kompetanse og erfaring ikke all verdens. Ofte har jeg måttet veilede folk i staben om selv elementære ting innen faget. Slik er det ikke lenger. Kenya er blitt et av kontinentets betydeligste filmmiljøer. Produsenten kunne derfor hente topp fagpersoner til alle kreative og tekniske oppgaver - og skuespillere – alle med lang erfaring, ofte fra tidligere Netflix-produksjoner.

Rollene var plutselig snudd. Nå var det jeg som ble møtt av forventninger fra topp fagfolk.

In this scene, do you want us to use 50 or 85mm?
What kind of format do you want for the log?
What did you mean by this?
What did you mean by that?

Mye har skjedd i faget siden jeg sist regisserte dramaproduksjoner av noe omfang. Det ble en bratt læringskurve. Uken før vi startet med opptak ble mye sen googling. At man blir oppfattet som en kompetent regissør er avgjørende for den respekt du trenger for å gjøre en god jobb.

Respekt.

Tanum kirke i Bærum.

Tankene gikk tilbake til min første regijobb. Vi er skriver 1973, én fjernsynskanal og det meste i sort/hvitt. Etter et halvt års utdanning i London var jeg tilbake og skulle får prøve meg som producer. Mange NRK-teknikere var skeptisk til denne 24 åringen som ikke hadde gått den vanlige veien. Enten via en embetseksamen og års stipendiat i NRK, eller via NRK’s egen programteknikkutdanning. Noen teknikere forsøkte til og med å sabotere opptak.

Det var derfor ikke uten nerver jeg satt der i regibussen klar for direkte overføring av gudstjeneste i Drammen. Siden dette var min regidebut hadde jeg en fadder som sto bak meg, Sverre Tinnå. Det hadde nemlig hendt at regissører under sin første sending, rett og slett besvimte. På toppen av skjermene foran meg sto en liten bærbar fjernsyns-mottager som viste sendingen. Det var ingen kontakt med sendeleder. Vi hadde bare hallodamen på skjermen der oppe og forholde oss til. «Så setter vi over til Drammen.» Så gikk sendingen i svart. Da visste jeg at det var min svarte skjerm som lå der oppe på fjernsynsmottageren. Om jeg ikke sa noe, ville den forbli svart. Det var bare å trekke pusten: «Fade opp». Kirken i Drammen viste seg på fjernsynsmottageren. Vi var i gang, jeg hadde ikke besvimt. Trolig den yngste fjernsyns produceren i NRK på den tiden.

Å sette seg i respekt har alltid vært avgjørende. Det tok sin tid før jeg var helt akseptert. En episode som hjalp var overføring fra nyttårsgudstjeneste fra Tanum kirke i Bærum. En vanlig utfordring på 70 tallet var at et av kameraene ikke sjelden streiket under sending. Gjerne med bare tre kameraer var det en skikkelig utfordring. Da var det lett å få panikk. Jeg pleide derfor å kladde en ekstra kameragang(plan) bakerst i kjøreplanen der jeg skisserte løsninger ved bruk av bare to fungerende kameraer. Og det var akkurat det som skjedde under nyttårgudstjenesten. Men med skissen bak i kjøreplanen klarte jeg å gjennomføre sendingen uten at seerne merket noe. Jeg hadde fått respekt.

En av mine viktigste støttespillere var Carol. Med erfaring som PA fra mange store produksjoner, Hun forsto instinktivt hva jeg ønsker å kunne omsette det i riktige termer.

Her satt jeg nede på rommet mitt i Nairobi og googlet mange av de begrepene som var nye. Var det for lenge siden jeg hadde gjort så omfattende dramaproduksjoner? Vi hadde 12 dager opptak i et krevende miljø. Nesten 3,5 minutter ferdig program pr dag. Det er krevende, selv i norsk sammenheng.

Og hvordan skulle jeg klart meg uten Martin som Script supervisor og Brian som DOP, Director of photography

Etter hektiske dager med rearch håpet jeg at jeg var klar. Litt nervøs. Så var det en ting til jeg ikke hadde tenkt på. I Norge vil en 75 år gammel regissør gjerne blitt sett på som utgått på dagen. I Afrika er det omvendt. Der er alderen en kvalitet som legges til de andre egenskapene du måtte ha.

Den store og lille tid.

Published 18. juli 2024

Den store og lille tid.

Jeg ba KI lage en illustrasjon til dette innlegget, gjerne inspirert av Salvador Dali. Dett er hva jeg fikk.

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle komme tilbake med en mer fyldig rapport om opptakene i Nairobi. Det får vente. Denne gangen må det handle om refleksjoner som følge av å forflytte seg fra en måte å se verden på til en annen.

Det slo meg at jeg kom tilbake fra en tilstand der jeg var stort sett tenkte på de nære ting, det som skjer nå, enten det var på filmsettet, medlemmer av crewet, deres familier, i høyden til demonstrasjoner i byen Nairobi, ja og så min familie hjemme. Jeg tenkte i utgangspunktet det handlet om at man under produksjonen var i en boble som holdt tanker om omverdenen ute. Men jeg er slett ikke sikker.

Flere Afrikanske kulturer skiller mellom den store og lille tid. Den lille tid er fortid og fremtid. Det er deler av tilværelsen man har begrenset mulighet til å påvirke. Fortiden er det lite man kan gjøre noe med, annet enn å glede seg over gode minner og eventuelt rydde opp i gammel urett. Det samme med framtiden. Å ha planer er viktig, å forberede seg på hva som kan skje er også viktig, men det uforutsette vil ofte overstyre de grundigste forberedelser.

En afrikaner vil derfor konsentrere seg om det som skjer i den store tid; det som skjer i dag. Bruke det meste av sin energi her og nå.

Det er også gjerne slik jeg husker de første barneår på 50tallet. Vi kunne nok ha planer om en reise til et familieselskap sånn litt fram i tid, kanskje også noe løse tanker om en ferietur et eller annet sted. Men energien ble stort sett brukt på hva som skjer i dag eller i høyden en uke fram.

Jeg har møtt noe av det samme hos misjonærer og nødhjelpsarbeidere i Afrika og Asia. Når jeg spør dem hva som er den største forskjellen mellom å bo i Norge og på bygde i et utviklingsland. Jo, sier de, her kommer utfordringene i kø, ikke som hjemme, på rad med mange utfordringer samtidig. I dag er prosjektet å skaffe fløte til en bursdagskake i morgen, etter det går vi løs på neste prosjekt. Hjemme må vi hanskes med uendelig mange utfordringer samtidig, det er i hvert fall slik vi opplever det.

Og som om ikke oppgaver og prosjekter er mange nok, søker vi opp nyheter og annet innhold som fyller vår oppmerksomhets horisont.

På 50 tallet hadde vi bare en radiokanal. I løpet av noen år økte nyhetssendinger fra tre til fire hver dag. På kvelden også med noen aktualitetsinnslag. «Nyheter og aktuelt». Det var ikke mange minutter det var snakk om, så det var begrenset av hva man fikk med seg av hva som rørte seg i verden. Men det viktigste fikk man nok tak i. Riksaviser var også for de få. I Flekkefjord var det lokalavisen Agder. Den var tilbakeholden både med verdensnyheter og fete typer. Fokuset var hva som skjedde i byen… i dag og høyst, denne uken.

Det var nok å tenke på. Men det handlet om her og nå.

Tilbake i Norge var man tilbake i mønsteret. Hadde man noen minutter ledig, var det opp med mobilen og sjekke om det hadde skjedd noe: Trump, Ukraina, Gaza.

Nå har jeg bestemt med for å prøve å være litt afrikansk. Jeg leser nyheter eller ser nyhetssendinger høyden et par ganger i uka.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Jeg ønsker bare å bruke litt mindre tid på å bekymre meg for framtiden og ting jeg allikevel ikke kan gjøre noe med.

Fra dampradio til sosiale medier … It’s a wrap

Published 7. juli 2024

Fra dampradio til sosiale medier … It’s a wrap

Hjemme hos familien til Miriam.

I går var siste opptaksdag for Miriam og Sam program 3 her i Nairobi. Litt over klokken 4 kunne jeg si de rituelle ordene «It’s a wrap» som egentlig betyr å pakke ned, men som i denne sammenheng betyr at siste scene er tatt og godkjent. Effekten av ordene var applaus, omfavnelse og tårer. Her har 20 – 30 jobbet beinhardt i tre uker i 12 timers dager. …. Og vi kom i mål! Men det var ingen selvfølge. Jeg skal komme tilbake til alt vi fikk til senere. Nå vil jeg dvele litt ved alt som kunne ha hindret oss i å bli ferdig.

På den ene siden har du det som gjelder for alle lignende produksjoner. F.eks er du avhengig av at sentrale karakterer ikke blir syke. Hadde Miriam eller Sam blitt forhindret er det vanskelig å se hvordan vi kunne kommet i mål. De fleste andre karakterene kunne vi nok klart å skrive ut av historien.

Fra demonstrasjonene 25.juni. Foto AFP

På vår tredje opptaksdag kom nyheten om at demonstranter i Nairobi hadde satt parlamentet i brann. Hva ville nå skje? Det var tydelig at demonstrasjonene ville holde fram. Planen var å gjøre opptak på en rekke steder i Nairobi. Ville det være trygt? Produksjonsleder Shilla måtte hele tiden skaffe seg en oversikt over hvor det var trygt/utrygt å være. Det gjaldt både opptakssteder og reisestrekninger for crew og medvirkende fra og til jobb. Torsdag 27. juni var situasjonen så usikker at Shilla bestemte seg for å ta fri og forskyve opptakene en dag og i stedet jobbe søndag.

Bortsett fra dette fikk ikke urolighetene store konsekvenser. Men man hadde usikkerheten om hva som kunne komme til å skje. Jo, en ting til gjorde at vi måtte endre planene. Torsdag 4. juli skulle vi filme en bil som kom med rekrutten Chumbo til en terrorleir. Selve åpningsscenen i programmet. I siste scene i program 2 hadde vi sett denne bilen dra av gårde med Chumbo i baksetet. Vi måtte selvsagt ha den samme bilen på grunn av kontinuiteten og man hadde for lengst gjort avtale om det med bileier. Men så viser det seg at bileieren ikke tørr komme av frykt for at demonstranter ville tenne på. Det dekket ikke forsikringen. Det er jo bare å finne en lignende bil, tenkte jeg. Folkene i Art department sto i timer for å prøve å overtale noen til komme. Til slutt måtte vi innse at vi måtte omskrive starten …. uten bil.

Greit å vite. Om demonstranter tenner på bilen din, dekker ikke en vanlig bilforsikring det. Foto: Standard

En viktig grunn til at vi la opptakene til juni/juli, er at dette anses som sikre vintermåneder med minimalt med nedbør. Det var helt avgjørende for produksjonen siden 90% av opptakene skulle gjøres utendørs. Så er det bare det at klimaendringene ikke bare utspiller seg i Europa, minst like mye i Afrika. Da vi startet virket værprognosene rimelig sikre med kjølig og tørt vær.

Siste opptaksdag så jeg på yr.no at det var fare for noe nedbør på ettermiddagen, så jeg foreslo å gjøre noen endringer på opptaksrekkefølgen. I løpet av dagen skulle vi ha et opptak inne i et drivhus der man drev fram insektlarver. Jeg foreslo derfor å slutte med det. Og sannelig, ikke før vi hadde satt opp utstyret inne i drivhuset, kom de første dråpene. Og i dag er det skikkelig tordenvær og det ser ut til at det fortsetter dagene framover.

Ikke rart at stemningen var god da vi kom i mål … i tide. ... I morgen drar jeg hjem.

Nok en tur til Agliano. – 15 år i Piemonte.

Published 9. juni 2024

Nok en tur til Agliano. – 15 år i Piemonte.

Når det er klarvær er det enkelt å forklare bakgrunnen for navnet Piemonte. Ved foten av fjellet.

For en knapp uke siden returnerte vi etter to ukers tur til Italia. Siden vi sluttet med vertshus og solgte Casa Karen, har vi gjerne besøkt dette vårt andre fedreland to ganger om året. Denne gangen la vi turen til landsbyens andre store festival: Barbera Unplugged. En fest med tema vin og musikk. Det høres ut som en alkoholpolitisk provokasjon, men for italienerne er det ganske naturlig. I to dager var gatene fylt med små musikkgrupper og deltagere i alle aldre.

God stemning. Foto: Barbera Agliano.

På nytt blir vi minnet om at den norske alkoholpolitikk ikke nødvendigvis er den beste. Fra tidlig kveld til midnatt var gatene fylt med alt fra barnehagebarn til besteforeldre. Tilgang på alkohol var nær sagt ubegrenset, når man hadde betalt for pose med glass som hang rundt halsen. Likevel var det ikke en full ungdom å se. Landsbyens Carabinieri spankulerte rundt, smilende uten noe som helst å gjøre.

Litt spesielt å oppleve, etter alle nyhetssakene om fyllebråket i forbindelse med 17.mai mange steder i Norge.

Unge og gamle. Alle koser seg.

Det fortelles at det selvsagt skjer det at man drikker seg full, også i Italia. Men da skjer det oftest i hjemmet. Å opptre full i det offentlige er skambelagt, ikke bare for den det gjelder, men for hele familien.

Så er det noe med at tilgangen på vin ikke kun er begrenset av aldersgrenser som i Norge. Det er noe man rett og slett må ta stilling til selv, fra man er ganske ung, selv om også der må være 18 år for å kjøpe alkohol. Og man opplever det stadig: Den jevne italiener har et svært moderat alkoholforbruk, som oftest i forbindelse med et måltid. Ser vi på WHO’s statistikk er alkoholkonsumet i Norge og Italia omtrent like stort. Mens Norge har økt litt, synker det i Italia.

Jeg har skrevet om det før. I vår hjemmerestaurant Villa Karen i Larvik har vi skjenkebevilling og må følge norsk lov. Det betyr blant annet at om gjestene, etter å ha drukket en halv flaske vin, og føler at det er egentlig nok, ikke kan ta med resten hjem. Når man vet at en flaske vin på norsk restaurant gjerne koster 750 kr eller mer, blir det til at man heller inn resten, selv om man føler man har fått nok. Tar de med seg den halvtomme flasken, ville vi risikere å miste bevillingen.

I Italia tenker de annerledes. Føler du at du har fått nok, skal du selvsagt få med deg resten. Om restauranten nekter deg det, kan de få bot. Hvilken ordning gir mest drikkepress?

Agliano Terme med en del av festivalområde. Foto: Barbera Agliano.

Ikke alt går den rette veien i Italia. I vår lille landsby Agliano Terme har vi fremdeles et levende sentrum med restauranter, barer, bank, posthus, baker, konditor og slakter. Slik er det ikke over alt. Mange små landsbyer tømmes for butikker og spisesteder.

Her var det uteservering og fult liv da vi var innom i 2003.

Det var tydelig da vi tok en tur for å se der vi ankom området for første gang i 2003. Vi hadde fått tak i adressen til noen som hadde kjøpt vingård i området. Siden de bodde på veien hjem fra Toscana hvor vi hadde feriert, tenkte vi at vi kunne stikke innom. Men det var ikke lett å finne. Så vi stakk innom en av barene som lå i sentrum. Her var en straks villig til å kjøre foran oss ned til Eli Anne og Frode. Starten på vårt Italiaeventyr. Nå er baren og det meste av aktivitet i landsbyen lagt ned. Litt trist.

Etterkrigsgenerasjonen – Mai, måneden for de store anledninger.

Published 9. mai 2024

Etterkrigsgenerasjonen – Mai, måneden for de store anledninger.

Helt fra barndommen kan jeg huske mai som den store festmåneden. Selv om 17. mai var toppen, var det nok av andre høydepunkter. Det hele startet med 1.mai, arbeidernes dag. Men de som stemte på andre partier tok ikke del i feiringen.

Som pastorbarn ble det derimot mye kirkegang, ikke minst når både Kristi himmelfart og Pinse falt innenfor mai måneden. Kristi himmelfart var tradisjonelt dagen for sangerstevner. Det gjeldt både kirkekor og andre. Med sangerluer marsjerte man rundt med musikkorps, før man gjerne samlet seg på et torg for et stort felleskor. Jeg sang i kor, men fikk aldri sangerlue. Med alle disse marsjerende kormedlemmer ble Kristi himmelfart en god oppvarming for alle musikkorps før 17.mai.

Sangerlue.

En annen markering var 8.mai. Det ble flagget, man lyttet til taler om frigjøringen på radio, og de voksne mimret om tiden under okkupasjonen. Deres minner vekslet mellom det vonde og det pussige, ja til og med de gode minnene. For oss etterkrigsbarn opplevdes krigen både fjern. Det var jo ingen tyske soldater å se - og nær, siden vi stadig fant rester av krigsutstyr med hakekors rundt omkring. For våre foreldre var krigen et viktig omdreiningspunkt i deres liv. For dem var dette deres «Hvor var du da Brå brak staven?» - opplevelsen; Hvor var du 8.mai og 17.mai 1945.

Foreldregenerasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut, snart også vår egen etterkrigsgenerasjon. Hvilken betydning vil 8.mai ha i fremtiden? Siden 2011 er dagen koblet til feiring av norske krigsveteraner. Soldater som har vært på oppdrag for Norge i utlandet. Det blir nok mer og mer søkelys på det siste for de neste generasjoner.

Som barn var 8.mai en slag forberedelse og begrunnelse for vår feiring av 17.mai. Wergeland og grunnloven var litt mer i bakgrunnen.

Melodi Grand Prix

Så har mai også blitt måneden for det store Melodi Grand Prix sirkuset. Mens det meste av lineærTV, dette at man ser noe mens det skjer, er i fritt fall hva angår seertall, holder denne tradisjonen seg. Her skal man delta mens det skjer. Produksjonen er noe av det mest påkostede både ved de nasjonale uttak og den Europeiske finalen. Det er en selvsagt ting at Norge stiller med deltager i den internasjonale finalen, men slik har det ikke alltid vært. I 1970 trakk både Norge og en rekke andre land seg fra konkurransen som følge av rot under gjennomføringen av finalen i 1969. EBU innså at reglene måtte endres, og i 1971 var vi med igjen. Denne gang i fjernsynsstudio 1 i det nye fjernsynshuset og med ny dirigent, Egil Mon Iversen. Tidligere hadde de nasjonale finalene vært i Store studio med Øivind Berg som dirigent.

19. februar 1972, var det ny programleder, Vidar Lønn Iversen, producer var Bob Williams og innspillingsleder undertegnede. Så har også jeg vært en del av dette sirkuset. Det er ikke mye jeg husker, men en ting husker jeg godt. En av deltakerne, Jan Erik Berntsen var forsinket til prøvene med Kringkastingsorkesteret. Greit nok at det ikke trengtes og synges under prøven, men Berntsen skulle også spille bongotromme, og det måtte prøves, både for regi og orkester. Så Egil Mon Iversen insisterte på at jeg seg skulle påta meg oppgaven. Låten starter med en trommeintro, som jeg fikk problemer med. Jeg havnet i en trommevirvel jeg rett og slett ikke fikk avsluttet. Etterpå var de fleste enig om at dette hadde medført at Egil Mon Iversen hadde dratt på smilebåndet. Visstnok en sjelden foretredelse. 1972 utgaven er dessverre strøket av NRK, men noen smakebiter ligger ute på You Tube. Her har du innslaget jeg fikk prøve meg på.

www.youtube.com/watch?v=QN0Xa2wuOa4

Mai, en måned for de store nasjonale anledninger - men hvor lenge?