Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Blogg”

Retur til Norge – Etterkrigsgenerasjonen -del 15

1

Sammen med Astrid, Nils Helge og mamma sitter jeg ombord i flyet klar til å lette fra New York. Pappa, som kom etter med Oslofjord filmet det hele.

Ett år etter at jeg hadde sagt farvel til Flekkefjord, fikk jeg vite at vi skulle tilbake til Norge. Trolig hadde jeg akkurat fått taket på det engelske språket sånn noenlunde. Jeg mener å huske at skuffelse og undringen over å måtte forlate det nye livet ble undertrykt av beskjeden om at vi skulle fly tilbake. Jeg husker jeg gledet meg vilt.

Men hvorfor skulle vi allerede returnere fra West Orange før det var gått et år? Det kan da umulig ha vært den opprinnelige planen.

Å skrive sin egen historie er en interessant øvelse. Plutselig dukker det opp hull man ikke har stilt spørsmål ved. Hvorfor måtte pappa på nytt rykke opp familien når vi så vidt hadde funnet vår plass. Flytte fra min lekekamerat Bobby, som bodde i gaten nedenfor. Hvordan har det gått med ham tro?

Det er flere muligheter:

Kanskje pappa ikke fikk forlenget arbeidstillatelsen i USA? Pappa måtte på sykehus for en punktert lunge. Kanskje var han redd for flere innleggelser uten å ha sykeforsikring?  Kanskje hadde det med jobben som pastor å gjøre?

Men det største spørsmålet gjenstår: Hvorfor lurer jeg på dette først nå? Flere år etter at pappa er død?

Vi hadde som de fleste brukt båt for å komme oss til USA. Men akkurat på denne tiden rundt 1956 – 1957 var det flere som brukte fly for å komme seg over Atlanteren. Fremdeles var det dyrt, selv med det billigste alternativer, det Islandske selskapet Loftleidir.   Enkeltbillett New York  - Oslo kostet over 1 300 kr. I nåverdi over 18 000 kr.  Sikkert av økonomiske grunner, ble det bestemt at mamma og vi barna skulle fly, mens pappa skulle komme etter med Oslofjord.

Vi lettet fra New York sent ettermiddag. Første mellomlanding var på Newfoundland for å fylle drivstoff og for å få en matbit. Om bord var det ingen servering, bare drops som vi skulle su på når vi lettet og landet, for å utligne trykket. Man hadde ikke trykkabin i flyene på den tiden. Så gikk natten om bord, før vi landet i Reykjavik. Her ble det servert frokost. Via Bergen landet vi tidlig ettermiddag på Fornebu.

Fra et liv med nye spennende opplevelser nesten hver dag, må det ha vært en overgang å bo på et gjesteværelse i Arendal.

Det må ha vært som å skru klokken tilbake. Med ett var hverdagen helt annerledes. Ikke fjernsyn, ikke motorvei, ingen skyskrapere – ingen venner. 

Hvor skulle vi bo? I påvente av at pappa skulle komme etter, bodde vi hos farfar i Arendal.  Noen kom visst på at jeg burde starte opp på norsk skole, så jeg rakk noen uker på barneskolen i Arendal før de tok sommerferie. Etter å ha hoppet ut av norsk første klasse året før, kom jeg tilbake i slutten av andre klasse. Tror nok ikke jeg fikk med meg noe særlig.

Det eneste jeg husker var Redningsselskapets dag, 7 juni.  Da fikk alle i klassen et lite pappskip som hang i en stropp rundt halsen, fylt med jakkemerker vi skulle selge. Det var stas.  

Antonio – 15 år i Piemonte. Del 13

1

Foto: La nouvo provinca. Antonio Pisacane ble 67 år.

Vi er tilbake i 2004 hvor vi stadig var på jakt etter et hus i Sør Europa. Etter en et kort besøk hos Eli Anne og Frode noen måneder tidligere, var vi tilbake. De hadde kjøpt en vingård Piemonte, og Eli Anne hadde dessuten startet som eiendomsmegler. Under det første besøket hvor vi bare stoppet noen timer, ble vi enig om at Eli Anne skulle se etter passende husprosjekt i nærheten. Vi hadde fått en melding om at hun hadde tre, fire aktuelle eiendommer hun ville vise oss, Så vi tok en rask tur ned. Siden vi skulle møte henne tirsdag morgen, fant vi et rimelig hotell i nabobyen Montegrosso.  Etter å ha installert oss, skulle vi ut å finne oss litt å spise en mandagskveld. Problemet var at de fleste restauranter i Piemonte er stengt på mandager. Men, det var en pizzeria mandagsåpen et stykke unna, fikk vi høre.  Vi hadde jo sett for oss noe annet enn pizza, men ok.

Etter litt leting fant vi restauranten beskjedent  tilbaketrukket i en sidegate. Inne ble vi ønsket velkommen av en smilende Antonio. Det ble ikke pizza, men et fantastisk fiskemåltid. Rart å tenke på hvor tilfeldig vi snublet over restauranten vi senere, uten tvil, har besøkt flest ganger i livet.

Foto: Google street view.

Det handlet om god mat, men først og fremst om personlighetene til Antonio og Maria og deres barn og barnebarn. Restauranten deres har blitt et sted vi føler oss hjemme i, slik noen spisesteder kan bli.

Og italienerne har så mange måter å uttrykke at de setter pris på en. I de fleste restauranter har italienerne et familebord hvor deres nærmeste får sitte. Det tok ikke lang tid før vi ble satt nettopp der. Vi hadde også Antonio og Maria på besøk på Casa Karen. De siste årene hadde helsen begynt å skrante, og Antonio hadde bestemt seg for å overlate driften til sønnen Marco. Han hadde kjøpt og pusset opp en leilighet på Amalfikysten, nær Napoli,  der han kom fra. Flere år hadde han invitert oss til å være sammen med dem der nede. Da vi besøkte restauranten i februar, fikk vi enda til en flott kalender fra stedet, for virkelig å friste oss. Vi lovet å bli med dem til Amalfikysten denne høsten. Det ble umulig på grunn av pandemien.

Så fikk vi i går melding om at Antonio er død, og begraves i morgen mandag 16.november. Han har lenge slitt med nyresvikt, og ventet på ny nyretransplantasjon etter en tidligere mislykket transplantasjon. Han måtte til dialyse to ganger i uken, men var til det siste på plass i restauranten. Sist vi så han, så han ikke godt ut. «Er dette siste gangen vi ser Antonio» sa vi til hverandre da vi forlot restauranten.

Etter noen år ved restauranter i Manchester, startet Antonio en restaurant i Asti by, senere i Montegrosso. Og det var ikke uvanlig at man med bakgrunn fra Napoli hadde kombinasjonen av Pizza og sjømat. Det ble en stor suksess.

Jeg glemmer ikke en gang jeg hadde en frankofil venn med ned for å jobbe i vinmarken noen dager. Da jeg foreslo at vi kunne dra på en pizzeria på kvelden, rynket han litt på nesen, men gikk med på det. Da vi satt oss, sa jeg «Glem pizza og hva som står i menyen. Hva kunne du virkelig ønske deg i kveld.» «6 østers og moules-frites» kom det raskt. Jeg vinket på Antonio « Min venn kunne tenke seg …..» Ikke et ord, han bare forsvant å vartet opp med førsteklasses østers fra Bretagne,  blåskjell dampet i hvitvin, aioli og pommes frites.  Min venn var målløs.

I 2012 ble Antonio slått til ridder av Silvestriordenen og vi var gjester. Han omtalte i alle år Bodil som sin søster.

Antonio var ikke noen brautende fyr, men en som gjorde mye godt for de som trengte det.  Noe som førte til at han ble slått til ridder både av den pavelige Silvesteriordenen og Republikken Italia.

Det er rart å tenke på at en restaurant kan bli et andre hjem. Det var nemlig det Antonios restaurant var for oss.

Engelskserien Start – Fra dampradio til sosiale medier. Del 11

0

De første årene som producer fikk jeg prøve meg på en lang rekke tema og formater, både på film, i studio og med OB (Outdoor broadcasting). Og det kunne jeg godt ha fortsatt med. Men så var det bare det at jeg på den tiden var en av få som var utdannet i undervisningsfjernsyns-produksjon.  Opplysningsavdelingen hadde i flere år jobbet med et prosjekt for engelskundervisning. Det var et nordisk samarbeid, og Marianne Wieser hadde vært ansvarlig for den norske delen. Da hun sluttet i Opplysningsavdelingen for å flytte til Stavanger, ble jeg spurt om å overta.

På 70-tallet var det fremdeles mange voksne nordmenn som ikke hadde hatt engelsk på skolen. AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund) var spesielt opptatt av at denne generasjonen også skulle få del i internasjonaliseringen av samfunnet.

NRK hadde gjort et forsøk på engelskundervisning i begynnelsen av 60-tallet. Da sendte man serien Walter and Connie, produsert av BBC. I mangel av andre kanaler og programalternativer hadde de høye seertall. Det var bare det at man ikke lærte seg noe. Det var et for passivt opplegg. Reaksjonen på dette og lignende prosjekt, var at man en lang periode i store deler av Europa mente at TV ikke kunne brukes til opplæring.

Den første engelskserien ble sendt på NRK i 1963

Men så bestemte man seg for å gjøre et nytt forsøk med basis i Nordvisjonen, samarbeidet mellom de nordiske fjernsynsselskapene. Etter lærdommen fra Walter and Connie, var man denne gangen opptatt av lokal aktivitet. Og nettopp denne kombinasjonen av nasjonalt media og lokal aktivitet, skulle vise seg å bli en stor suksess.   På den ene siden NRK fjernsyn og radio, og lokalt markedsføring og arrangering av studiegrupper ved hjelp av AOF og Friundervisningen. I tillegg til brevundervisning fra Folkets brevskole og NKS.

Engelskserien Start ble tidenes største flermedia undervisnings prosjekt i Norge. Første halvår hadde vi mer enn 85 000 deltagere i studiesirkler eller brevkurs. I den siste sesongen Start 6, hadde vi fremdeles over 40 00 deltagere.  Og flere ble det siden programmene gikk i reprise i flere år.

Samarbeidet vi hadde fått til med ulike studieorganisasjoner og brevskoler, var starten på en periode med flere store studieprosjekter for voksne, hvor NRK hadde en sentral rolle. Planlegging og gjennomføring var basert på innsatsen fra de ulike partene, koordinert gjennom Samnemda for Studiearbeid. Etter hvert fant myndighetene ut at de skulle regulere dette mer og opprettet Norsk Fjernundervisning. Dette ble fylt av byråkrater som etter manges mening betydde slutten på denne fjernundervisningens gullalder.

Nå drives det meste av fjernundervisning gjennom en rekke aktører og ulike internettløsninger. Tilbudet er omfattende, og det meste kan du lære gjennom en PC. Siden den gang har vi aldri hatt undervings prosjekt hvor så mange har deltatt i samme prosjekt

Det var altså engelskserien Start som var starten for min karrierer innenfor undervisning i NRK.  Og det skulle bli mange spennende prosjekt før gullalderen var over.

Mortensgås

0

Foto: Adobe stock

I gamle dager var denne dagen, 11. november, markert på primstaven med en gås eller en bispestav. Dagen ble kalt Mortensdag til minne om Martin av Tours.  Han skulle utnevnes til biskop. Men Martin var så beskjeden at han gjemte seg  blant gjessene på et jorde. Gjessene flakset opp og røpet hvor Martin var. Som passelig straff skulle man hvert år avlive og spise en gås til minne om denne hendelsen.

Mortensgås har dessverre ikke blitt noen stor tradisjon i Norge.

For mange år siden dannet jeg, sammen med noen venner, Lillesand Herreklubb. Formålet var i stor grad god mat, eller egentlig å finansiere min hobby for matlaging. De fleste av årets høydepunkt kunne etter vår oppfatning feires med et måltid. Så også med Mortensgås. Men hvor kunne man få tak i en fersk gås. Det var ikke lett på 90 tallet. Så var det en av medlemmene som hadde hørt om en gård i Drangedal, der man hadde startet oppdrett av gjess. Vedkommende sendte sin frue for å hente gås til Herreklubben, siden hun likevel skulle besøke en slektning i nærheten. Vi var kanskje noen av de første kundene til Holte gård som i dag regnes som en av landets beste leverandører av gourmet kylling, and og gås.

Det ble en så stor suksess, at vi bestemte oss for å gjenta det hele året etter. Men nå skulle ikke fruen besøke slektninger, så vi måtte finne en annen løsning. Vi kontaktet Holte gård. Dessverre hadde NSB (Som det het den gang) sluttet å ta med gods fra Drangedal. I stedet satset man på bussen til Kragerø, som korresponderte med Sørlandsbussen i Sannidal.  Eller, det var meningen. Kragerøbussen ventet en god stund, men Sørlandsbussen kom ikke. Da det ikke kom noen gjess med Sørlandsbussen som avtalt, ringte jeg sjåføren på Kragerøbussen.

«Nei, du skjønner, jeg kunne ikke bare sette fra meg to nyslakta gjess i veikanten, så jeg har de her.» De kom fram til slutt.

Google street view. Sannidal rutebilstasjon. "...jeg kunne ikke bare sette fra meg to nyslakta gjess i veikanten..."

Neste år var Holte gård utsolgt for gjess, så jeg bestilte frosne gjess hos slakteren i Lillesand. For å sikre meg, ringte jeg dem dagen før. En ung ekspeditør tok telefonen.

«Jeg har bestilt et par gjess og ville bare sjekke at de har kommet.»

«Et øyeblikk» Pause «Beklager, ingen gjess.»

«Det er ikke mulig. Det ble lovet. Kan du ikke ta en titt til?»

Pause «Nei, ingen gjess. Bare to gåser»

Det hadde vært hyggelig å kunne invitert til Mortensgås også i år. Planen var å ha en vennegjeng her i Larvik neste helg, men det ble det ikke noe av. Med de nye retningslinjene ble det umulig. Så lenge vi er et privat hjem, får vi holde oss til 5 gjester og ikke flere.

Men når vi er Villa Karen, gjelder andre regler. Da handler det om en-meteren mellom gjestene, om de ikke er del av samme husstand/kohort. I oktober klarte vi å gjennomføre de fleste middagene i henhold til denne regelen.

Så ble vi utfordret til å lage et julebord for et kontor som regner seg som en kohort. Det gleder vi oss til. Det blir ikke tradisjonelt julebord, men fantasi rundt julens smaker og råvarer.

 Og så kom det en ny forespørsel her om dagen. Kunne vi tenke oss å lage et virtuelt julebord for en IKT-avdeling med 30 ansatte? Ideen er at de ansatte skal få hver sin kasse med råvarer/halvfabrikata, så skal jeg via nett instruere siste del av matlagingen.  Det kan bli moro.

Reiseregning til besvær – Fra dampradio til sosiale medier del 10

0

På TV-museet i Selbu står mye av det utstyret vi brukte på 70 tallet, som denne OB bussen. De første var grå og grønne. Dette er andre gerenasjon hvite vogner med blå dekor.

Etter en del innkjøringsproblemer følte jeg meg etter hvert godt til rette som producer I Opplysningsavdelingen. Jeg slet en stund med at jeg var så ung, bare 24 år. Trolig den yngste producer den gang. I tillegg så jeg visst enda yngre ut.

Jeg husker en gang jeg skulle ha med Wenche Foss i et program om litteratur. Hun skulle lese et avsnitt fra en bok. Ikke uvanlig på den tiden skulle producer introduseres. Så en av mine sjefer, Hans Julius Birkrem, som kjente fruen, ble med meg til et studio hvor hun hadde prøver på et teaterstykke. Da Birkrem sa at dette er produceren, snudde hun seg, og mønstret meg opp og ned før hun utbrøt: «Du gode! Det er jo bare barnet!» Ikke akkurat en bemerkning som hevet selvtilliten. Jeg fikk gitt henne teksten og avtalte å møte henne noen dager senere. Vi møttes på pauserommet utenfor studio. Da la hun teksten foran meg. Den var full av merknader, understrekninger og fargekoder. «De Mørland,» sa hun «…jeg lurer på noen steder i teksten. Som her… Hvor vil De at jeg skal legge trykket? Og her. Hva synes De om jeg tar en litt ekstra pause her…. Har De noe forslag til….» Slik er en profesjonell skuespiller.  Man har respekt for en regissør, selv om det er en guttunge. 

Av og til føltes det litt uvirkelig. Ikke minst når jeg ledet OB produksjoner. Da hadde guttungen ofte mer enn 20 personer under seg.

70-tallet var en herlig tid hva gjaldt økonomien til produksjonene. Ingen økonomistyring var foreløpig på plass. Man bestilte det man følte man trengte: skinner for kameravogn gjennom deler av  Frognerparken, deler av Kringkastingsorkesteret for å lage en liten vignett, befaring en ukes tid i Hellas, eller Jølstad begravelsesbyrå med bil og kiste i Botanisk hage for å illustrere nedbrytingen i naturen. Det fikk koste hva det måtte. Det nærmeste man kom var noe man kalte etterkalkyle, der man samlet de utgiftene man hadde styr på med en ide om å lære litt til neste gang.

Men et sted var det nøyaktig kontroll. Det var reisekontrollen, der reiseregningene ble gjennomgått. Her var det viktig at man kunne alle reglene for å unngå at utgifter ble strøket. Ofte ble man  avkrevd ekstra forklaring for en eller annen utgift.

Hos flymekleren i Åkrafjorden.

Jeg husker en gang jeg skulle lage en reportasje om studiearbeid på Vestlandet. I den forbindelse besøkte jeg sauebonde og flymekler Jon Furdal i Åkrafjorden.  Den formiddagen hadde han et oppdrag med et helikopter som ville passere Åkrafjorden. Hadde det ikke vært en ide å få noen bilder fra lufta? Han skulle ordne det til halv pris. Det kunne jeg ikke stå for. Helikoperføreren ble fristet med rømmegrøt, og kort tid etter landet han i frukthagen til Furdal. Jeg fikk flotte bilder men ble litt betenkt når regningen kom. 8 000 kroner var halv pris, men fremdeles mye penger.  

Derfor ble jeg ikke overasket over oppringing fra reisekontrollen. Det gjaldt vestlandsturen. Jeg holdt pusten. Jeg hadde satt opp kjøp av to aviser den ene dagen. Var jeg ikke klar over at man bare hadde rett til en avis pr dag, hvis ikke måtte man vedlegge begrunnelse. Ikke et ord om helikopteret.  Jeg ba dem bare stryke en av avisene. De 8 000 kr hadde de ikke noe regulativ for.


Foto: Asgeir Valldal/Norsk Folkemuseum Sjøflyhavna ved Fornebu.

Det var ikke så vanlig å bruke helikopter for filming på den tiden. Det ble regnet som for dyrt.  Man brukte vanligvis småfly, og gjerne sjøfly. De  holdt til på sjøflyhavna på Fornebu. Her hadde man opparbeidet seg god erfaring med filming fra lufta, og NRK var stor kunde. Senere falt helikopterprisene, og nå er det dronefilming i annet hvert program.

En strammere økonomistyring måtte komme, og i løpet av 80 årene fikk man ikke starte en produksjon uten et budsjett man måtte følge.  Ikke like moro.