Mens jeg jobbet med voksenopplæringen i NRK fra slutten av 70 tallet, hadde vi et utstrakt nordisk samarbeid. Her var Sverige storebroren og Norge minstemann. Jeg husker en gang hele voksenopplæringsavdelingen i NRK var med på juleavslutningen på UR (Utbildingsradioen) i Stockholm. Det ble en morsom skjevfordeling. I UR jobbet det rundt 300 personer, vi var 2. Mens undervisningsavdelingene i de andre landene for lengst er lagt ned, er UR fremdeles aktiv.
Et tema vi var opptatt av i det nordiske samarbeidet, var det økende fjernsynskonsum, ikke minst hva det hadde å si for barn og unge.
Noen var opptatt av de fysiske utfordringene. Den lille fjernsynsskjermen ville skade øynene, ved at øyets naturlige bevegelser over tid ble begrenset ved bare å scanne et lite område. Noen var opptatt av at stråling ville skade både øyne og andre deler av kroppen. Vi leste med bestyrtelse om amerikanske barn som brukte mer en 4 timer daglig foran fjernsynsskjermen.
På en av våre nordiske samlinger hadde vi besøk av forfatteren av boken «Den elektroniske hesten». Han snakket om fremmedgjøringen fjernsynet skapte ved at man ikke lenger opplever det virkelige livet, bare en elektronisk kopi av den. Selv om det sto en virkelig hest utenfor huset, valgte barnet likevel å se hesten på fjernsyn. Hva ville denne fremmedgjøring føre til over tid?
Og hva var vårt ansvar som ansatte i undervisningsavdelingene? Vi likte å tenke at vi representerte en motkraft til de andre programavdelingene. Mens de andre avdelingen, slik vi så det, hadde som mål å lage så gode program at man ville se flere program, hadde vi som mål å stimulere seerne til andre aktiviteter: hobbyer, hagedyrking, ta et brevkurs, delta i studiegrupper. Kort sagt noe annet enn bare å konsumere mer og mer fjernsyn.
Med videokassetten fikk vi nye utfordringer. På begynnelsen av 80 tallet ble omsatt mange videoer med mye vold. Den mest kjente var Motorsagmassakeren som kom som film i 1974. Den ble forbudt på kinoer i Norge, men ble sammen med andre «blod og gørr» filmer tilgjengelig på videokassetter i begynnelsen av 80 tallet. Det hersket stor bekymring for at dette vill inspirere til mer vold blant de unge.
På den tiden jobbet jeg noen år i Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand. De fikk i oppdrag av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, å lage en rapport om skadevirkningene de voldelige videoene kunne ha på barn og unge. Jeg fikk ansvaret, og arbeidet gikk ut på å samle all tilgjengelig forskning på området. Det jeg fant, var at det ikke var noen klar sammenheng mellom konsum av voldsvideoer og økt voldelig adferd. Det vi derimot fant, var at voldsvideoene påvirket barn og unge som var disponert for vold, til hvordan volden ble utført. Kanskje også utløsende faktor for de som var disponert for dette. Mange var misfornøyd med at jeg ikke entydig slo fast at voldsvideoene skapte mer vold.
Det mange av kritikerne glemte, var hva jeg faktisk fant. Det avgjørende var barns oppvekst, det å oppleve sin verdi, bli sett, føle seg trygg og bli stimulert.
Vi har nettopp hatt gleden av å ha besøk av vårt minste barnebarn, Johanne. Der hun ligger på stellebordet søker øynene aktivt etter andres blikk. Får hun et blikk, fester hun øynene på det. Du ser at det kommer antydning til smilerynker. Dette er det første grunnleggende trinn i barnets sosialisering.
Jeg ser deg, jeg ser at du ser meg. Derfor betyr jeg noe.
Vi er vel ikke så veldig bekymret for fjernsynskonsum lenger. Nå handler det om smarttelefoner. Det er mye å si om det. Men en ting er sikkert. Hvis det lille barnet hele tiden må konkurrere med en telefon om foreldres blikk, kan dette gå galt.
