Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Blogg”

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

0

Fiskerlandsbyen Camogli i Liguria

For mange av gjestene våre på Casa Karen var det greit nok å henge rundt huset og bassenget når været var pent. Så kunne man ta seg en spasertur inn til landsbyen for en enkel lunsj. Men skulle man være mange dager, var det vanlig at man tok seg en dagstur. Vi har allerede nevnt storbytur til Torino og shoppingtur til Serravalle Outlet.  Men når temperaturen krøp opp mot 40 grader, gikk turen vanligvis til kysten.

Liguria er et smalt område mellom Middelhavet og fjellkjeden som utgjør grensen mellom denne regionen og Piemonte. Det strekker seg fra den franske grensen i vest til Toscana i sydøst. Det tok en time ned til Genova, hovedstaden i Liguria. Så måtte man velge om man ville kjøre til høyre, til den Italienske riviera, eller til venstre til mere kupert terreng, små fiskelandsbyer, og flotte vandreruter.

Valgte man rivieraen var, det igjen mange små og store byer å velge mellom. Den nærmeste er den lille badebyen Arenzano. Eller du kan dra helt til San Remo like ved Monaco, kjent for sin musikkfestival hver vår. (Tilsvarende vår Melodi Grand Prix, bare at de holder på en hel uke).

Albissola Marine

På alle strendene på den italienske rivieraen finner du tilbud om å leie senger på de private delene. Du vil også finne områder som ikke er gjerdet inn. Det er de kommunale områdene som er tilgjengelig for alle.  For oss som besøkte kysten bare en eller to dager av gangen, var det veldig praktisk å leie seng for et par dager. Skulle vi opp og ned samme dag, ble det gjerne at vi dro til Albissola Marina. Det var omtrent en halvannen times tur fra Casa Karen. Der leide vi gjerne senger hos Bagni Santantonio, en av de private strendene. Da var parasoll og omkledningsbod inkludert. De hadde også bar og restaurant, men vi valgte alltid å ta et bedre måltid noen hundre meter unna, gjerne på Restauranten Au Caruggiu. Den er kjempegod på fersk fisk.

Drar vi til Liguria, er det ikke med forventning om de store gastronomiske opplevelsene. Her nyter vi i stedet deilig fersk sjømat tilberedt på enkel og god måte. Men i blant skjer det, at vi mer eller mindre snubler over en topprestaurant som Sarri i Imperia. Den hadde akkurat fått en stjerne i Michelin da vi oppdaget i en liten sidevei. Som for de fleste store gode restaurantene. et beskjedent ytre.
Her fra vårt første besøk. Tunfisk tartar med tunfisk/ansjos/kapers -majones.

Hvis man ved Genova i stedet for å dra til høyre drar ti venstre, er det også mye å velge mellom. Mange av våre gjester måtte absolutt til Cinque terre med den kjente vandreruten mellom de fem landsbyene. Vi har aldri vært der. Det er utvilsomt vakkert, men man risikerer å gå i kø med andre turister store deler av året. Mange skal også på død å liv besøke Portofino. Opprinnelig en fiskerlandsby, som nå er blitt en lekegrind for de rike. Vi har vært der bare en gang og betalte mer for å parkere bilen enn det vi betaler for en god middag andre steder.

Camogli

Nei da velger vi heller å besøke Camogli, som italienerne selv foretrekker. Det er en levende fiskerlandsby med gode restauranter, og dessuten et godt utgangspunkt for vandreturer. Og vil man ta seg et bad, er strendene her fri for alle.

Er det her jeg skal av – Fra Dampradio til sosiale medier

0

Foto: Adobe stock

Å kjøre tog i India kan være både spennende og utfordrende ikke minst på 80 tallet. Jeg satt på tredje klasse med sprinkler foran vinduene og harde trebenker. Du må ikke finne på annet enn å ta første klasse, var beskjeden. Men dette toget hadde bare tredje klasse. Jeg var på vei nordover fra Calcutta. Reisen ville ta rundt 6 timer. Jeg var på oppdrag for å evaluere en radiostasjon som fikk norske bistandspenger. Det var i monsuntiden med høy temperatur og fuktighet. Som om ikke det var ille nok; jeg visste ikke hvor jeg skulle. Mappen med navn og adresse var gjenglemt i Calcutta og billetten med navnet på stasjonen jeg skulle til, hadde konduktøren tatt før jeg gikk om bord.  

Vel, det ville vel ordne seg, tenkte jeg. Det skulle ta rundt 6 timer og endte ikke navnet på stasjonen på …pur? Og det var jo noen som skulle hente meg. Jeg var sikkert en av få hvite på toget, så jeg ville sikkert oppdage at noen speidet etter meg på perrongen. Det var bare det at annen hver stasjon hadde et navn som endte på …pur. Og alle perrongene var stappfulle med hundrevis av folk. Det ville være umulig å få øye på noe som helst. Etter hvert som timene gikk, snek bekymringen seg på. Jeg var rett og slett bortkommen i India.

Etter nesten fem timer med humøret på bunn, sto plutselig en eldre mann foran meg: Is this mr Morland. Du gode, tenkte jeg, er det slik engler ser ut? Den gamle skulle samme sted som meg, skulle bli plukket opp av de samme, og hadde fått telegram om at jeg var om bord. Nå hadde han gått gjennom hele toget og hilst på alle hvite for å finne meg. Han slo seg ned og spanderte fersken. Panikken slapp taket.

IMMI

I 1982 var det ikke mange som sa fra seg en fast stilling i NRK. Da jeg gjorde det, kunne mine sjefer knapt tro meg. Det var summen av en rekke forhold som førte til avgjørelsen. En av de viktigste var at vår eldste sønn skulle begynne i første klasse. Med mine vonde erfaringer fra stadige flyttinger som barn, var jeg fast bestemt på at der vi bodde når første mann begynte på skolen, der skulle vi bo til eldste mann var ferdig med videregående. Var vi sikre på at barna skulle vokse opp med Slemmestad som nærmeste sentrum?  Ikke akkurat.

Så dukket det opp et jobbtilbud fra Internasjonalt Massemedia Institutt IMMI i Kristiansand. Grunnleggeren var Sigurd Aske, tidligere Kinamisjonær med doktorgrad i gammekinesisk. I 1974 ble han sjef for Kirkens Nødhjelp før han startet opp IMMI som skulle drive med forskning og undervisning innen media. Han var leder av regjeringens Kabel-TV-utvalg som var det første steg i oppløsningen av NRK monopolet og deretter medlem av TV2-utvalget som forberedte opprettelsen av den nye fjernsynskanalen.

Sigurd Aske

Det var et fristende tilbud og jeg slo til. Det hadde lenge vært en drøm om å bo i en pittoresk sørlandsby. IMMI lå i Kristiansand, men vi valgte å slå oss ned i Lillesand, en halvtime unna.

De første årene jobbet jeg med å utvikle kurs og konsulentvirksomhet innen media både i Norge og i utviklingsland. Med Sigurd Aske tungt inne i arbeidet med den nye TV-kanalen følte jeg virkelig å være på innsiden av en spennende utvikling. Mye av arbeidet i tredje verden skjedde i samarbeid med Worldview International Foundation som Arne Fjørtoft ledet. Det var på en av disse oppdragene, jeg etter å ha hold kurs i Indonesia skulle evaluere radiostasjonen i India.

Radiostasjonen holdt til på den gamle misjonssenteret til Lars Skrefsrud. Det hele var for lengst overtatt av en nasjonal organisasjon. Radiostasjonen drev med undervisning for barn og unge.  

Du skal bo i bungalowen, ble det sagt. Jeg må tilstå at det hadde gitt meg helt andre assosiasjoner enn det som møtte meg. Så viser det seg at ordet bungalow kommer fra det bengalske ordet bangula som bare betyr et hus i bengalsk stil.  At det også gikk under navnet «det hvite hus» passet bedre. Jeg sov i et enormt rom med sikkert 10 meter under taket.

"Det hvite hus" i Dumka. De bodde godt, de gamle misjonærene.

For orden skyld. Navnet på stedet endte slett ikke på .. pur. Det var Dumka. …..  Hva om den gamle mannen ikke hadde fått dette telegrammet?

Silvio Berlusconi, en ålreit fyr. – 15 år i Piemonte -del 26

0

 

Det italienske parlamentet i Roma. Nesten som en vanlig bygård. Foto Adobe Stock

Noe av det vi forundret oss over, da vi etablerte oss i Piemonte i 2004, var at italienerne kunne ha en fyr som Berlusconi som statsminister. Vi traff stadig vettuge mennesker som foretrakk Berlusconi framfor resten av toppolitikerne. Etter hvert fikk vi sammenhengen forklart. Italienere har, på lik linje med innbyggerne i de fleste søreuropeiske land, en inngrodd skepsis til myndighetene. Det er flere grunner til det.

Det ene er de historiske linjene. Mange av områdene har vært styrt av stadig skiftende makthavere som har utnyttet de som bodde der. Denne følelsen av utnytting har holdt seg. Skillet mellom de som styrer og de som bli styrt er fremdeles stort i Italia. 

Wikipedia

"Du skjønner det", sa våre italienske venner. "Mens de andre politikerne har sittet med  sugerør og skaffet seg og sine familier og venner rikdommer fra statskassen, har Berlusconi tjent sine egne penger."

Og de kunne ramse opp mange eksempler på alt fra at politikerne hadde bevilget seg skyhøye pensjoner, til ren korrupsjon. Det var ikke det at Berlusconi var en mer moralsk person, men han lot ikke den vanlige italiener betale for sine eskapader. Nå skal det sies, at under hans siste år ble mange av de tidligere tilhengere mer skeptiske. Hans omgang med småjenter ble for drøyt.

Denne grunnleggende og tilsynelatende velbegrunnede mistillit til myndighetene og de som bekler topposisjonene, er nok noe av årsaken til mange italieneres avslappede forhold til svart økonomi. Hvis de kan … skal sannelig også jeg….

Denne avstanden mellom myndigheter og folket var også en av forutsetningene for Donald Trumps popularitet.  

I etterkrigstiden var vi i Norge velsignet med stor tillit mellom oss og de folkevalgte. Stortinget var en gjeng som ikke bare representerte oss, men også var som oss. Det var bønder, lærere, advokater, prester og husmødre. Da de møtte på stortinget for første gang, var de godt voksne med et bred erfaring fra arbeidslivet. Bent Røysland var 43år og Berit Ås 45år. 

Det norske parlamentet, Stortinget. Foto Adobe Stock

Dette skapte tillit. En tillit vi i Norge har nytt godt av. Vi har sett denne tilliten utfolde seg under pandemien.  Vi har hatt tillit til myndighetene, at de tar de beste avgjørelsene, og har i stor grad fulgt lojalt de rådene vi har fått.

Men så er det bare det at denne tilliten mellom folk og myndigheter ikke er en konstant. Den kan forvitre.

Det å bli politiker har blitt en karriereveg, der man ikke trenger erfaringer fra det vanlige arbeidsliv. Før kalte man slike politiske broilere, men det har blitt så vanlig at begrepet ikke lenger er nyttig. Denne utviklingen styrker ikke tillitsforholdet.

Bråket rundt stortingets gullpensjon i 2011 er et eksempel på noe som utfordrer denne tilliten. At stortingsrepresentantene bevilget seg selv urimelige fordeler, utfordret nordmenns rettferdighetsfølelse.

Forrige uke fikk denne tilliten et nytt skudd for baugen.  Myndighetene hadde nærmest gjennom en bisetning latt landets elite snike i vaksinekøen, sånn like før ferien. Nå kan det anføres mange gode grunner til denne skjevfordelingen, men det rotet som oppsto med noen som ville og noen som ikke ville ha vaksinen, skapte et inntrykk av at også de på innsiden opplevde det hele både unødvendig og urimelig. Man blir jo litt skeptisk når en av de første som går ut for å forsvare vedtaket er Ernas spinndoktor fra First House. Hadde dette vært gjennomført i begynnelsen av vaksineringen, da utviklingen av  pandemien fremdeles var uoversiktlig og truende,  med rimelig tid mellom offentliggjøring og gjennomføring, tror jeg de færreste hadde reagert.

Mitt hovedpoeng er at dette rotet, uansett hvem som hadde rett, er en ny flekk som er med å forvitre tillitsforholdet mellom oss og de der oppe.

Heldigvis har vi fremdeles en del å gå på. Fremdeles har vi stor tillit til de som styrer her i Norge i motsetning til  Italia. Betegnende var det at en av våre beste venner i Italia kontaktet meg da forvirringen rundt pandemien var på sitt sterkeste. Han spurte meg om hva norske myndigheter sa om situasjonen i Europa. De stolte mer på Erna enn sine egne ledere. Det er da noe.

En siste flytting – Etterkrigsgenerasjonen – Del 30

1

Trara skole i Fredrikstad. Her gikk jeg de siste halvannet år av folkeskolen. Foto: Google Street View

1962 er året da John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd, Bob Dylan gir ut sitt første album, Setesdalsbanen blir nedlagt, Nelson Mandela fengslet,  Tryvannstårnet innviet og jeg flytter fra Skien til Fredrikstad.

Å få stilling som pastor i Fredrikstad Frikirke var et stort hopp oppover. Dette var en betydelig større menighet som var i stand til å betale for en full stilling. Pappas behov for ekstrainntekt falt bort og tankene på å skifte jobb ble aldri et tema igjen.

Dette skulle bli den siste gangen jeg flyttet med familien før jeg forlot hjemmet for å studere. Da vi ankom Sembsgate 32 i Fredrikstad var det den tiende adresse jeg hadde så langt i livet. De fire årene i Skien hadde vært et av de lengste oppholdene i så måte.

Selv om Skiensoppholdet også hadde gode sider, som nærheten til besteforeldre, å være med i speideren, regningsbud hos O.P.Sondresen og et trygt miljøet i pappas menighet, var det likevel de svarte skyene fra Bratsbergkleiva skole som overskygget det hele. Så jeg flyttet fra Skien i den tro at jeg var en skoletaper. På den tiden måtte du ha middels eller bedre karakterer for å komme inn på Realskolen etter 7. klasse. Alternativet var et år Framhaldsskole som var en mindre teoretisk avrunding av skolegangen. Et alternativ jeg anså som mest aktuelt for meg.

Så skjer det noe. Da jeg kommer til Trara folkeskole i Fredrikstad får jeg, fra våren i 6.klasse, en lærer som skal snu opp ned på det hele, Ingebjørg Skarpaas. For øvrig mor til SV’s Berit Ås

I 1993, 30 år etter at jeg avsluttet 7.klasse på Trara, får jeg vite at hun fremdeles er aktiv og nettopp har fylt 90 år. Jeg bare måtte sende henne en hilsen.

Her er noen utdrag fra brevet jeg sendte henne for snart 20 år siden:

«…Du husker sikkert ikke meg etter alle disse årene og blant alle de elevene du har hatt. Det var heller ikke så lang tid jeg var i din klasse. ….. All flyttingen hadde vært svært negativt. Uten å gå i detalj var jeg definitivt en skoletaper. Da jeg flyttet til Fredrikstad hadde jeg ingen illusjon om å komme inn på Realskolen. Det måtte nok bli Framhaldsskolen for meg. …. Du oppdaget raskt både taperinnstillingen min, og potensialet du mente jeg hadde. Du sa klart fra at du ikke godtok at jeg gikk Framhaldskolen. Jeg skulle klare eksamen så godt at jeg kom innpå Realskolen og senere gymnaset, og dermed basta. Og som du sikkert gjorde med mange andre klarte du å snu utviklingen…… I takknemlighet, Lars Jørgen Mørland.»

En måned senere kom et langt håndskrevet brev i retur. Her noen utdrag fra brevet.

«…Du må tro jeg husker deg, stor, lys og på første benk i skolestua. Jeg pleide å ha et tillitsfullt forhold til «mine» barn. Derfor gikk det en stund før jeg jeg var riktig klar over hvor jeg hadde deg. Du var litt redd for å utlever deg. Alle de andre barna hadde jeg hatt fra første klasse – så de var alle «mine» barn…. Det gleder meg at det har gått bra for deg. Om jeg husker deg? Ja, så men…. Ha det fremdeles godt! Lykke og glede må følge deg og dine. Hjertelig hilsen, Ingebjørg Skarpaas, Gamlelærerinna.»

Noen mennesker man møter i livet gjør den store forskjellen.

Stadig på flyttefot – Fra dampradio til sosiale medier

0

Så har NRK bestemt seg for å flytte fra Marienlyst til Ensjø i Oslo. Det jo litt vemodig og rart. Denne hvite bygningen har vært symbolet på en nasjonal og uforanderlig medievirkelighet. Men en slik uforanderlighet finnes selvsagt ikke, og bak den hvite fasaden ved Bjørnstjerne Bjørnsons plass nr 1, har det meste vært i endring siden Kringkastingshuset sto ferdig ett år etter jeg ble født.

Arkitekten Nils Holter hadde tegnet Kringkastingshuset, og det var også han som hadde tegnet Fjernsynshuset som akkurat var ferdig da jeg fikk min første jobb i NRK. Siden har det hvite hus stått der som en tidløs kulisse foran den konstante ombygging og nybygging som skjedde i bakgården.

Vaktmesteren i Lørdan. NRK arkiv

Mange trodde Trond Viggo’s vaktmester i Lørdan på slutten av 80 tallet var en helt urealistisk fantasifigur. Vi som hadde vært på innsiden av NRK i 70 og  80 årene, var godt kjent med vaktmestertjenesten i sine lysebrune frakker og lange traller. De var en liten hær arbeidsmaur,  alltid på farten med å flytte et kontor, eller en hel avdeling fra en del av huset til en annen.

Mens organisasjonsmessige endringer i dag skjer ved noen tastetrykk, betød  omorganisering den gang at bokhyller, arkivskap og kontorpulter måtte flyttes fysisk.

Skolefjernsyn og Hans Julius Birkrem

Som ansvarlig for voksenopplæringen i fjernsynet, var jeg først en del av Opplysningsavdelingen. Så fant de ut at det var bedre å legge voksenopplæringen som en del av Skolefjernsyn, for på sikt å bli en del av en Multimedia Undervisningsavdeling, som det het den gang. Da kom vaktmesterne og trillet alt mitt ned til en kontorbrakka i Gydas vei, rett ved Skolefjernsynet.

Hans Julius Birkrem var sjef for Skolefjernsynet. Han var den blide sørlandstemmen jeg husket fra folkeskolen. Da hendte det at læreren hadde med en båndopptager og et lysbildeapparat til timen. På Tanbergbåndopptageren lå et program skolen hadde tatt opp fra skoleradioen, mens lysbildeapparater var ladet med en lysbildestripetrull som var sendt i posten fra Skoleradioen. Lyset ble dempet, lydbåndet startet, og hver gang Hans Julius tok en pause og slo på gong gongen, vridde læreren stripsrullen fram til neste bilde. Det var den tids skolefjernsyn.

Lysbildeapparat for stripsrull. Foto Norsk digitalmuseum

Lederne i NRK på den tiden var gjerne språkmektige akademikere, så også Hans Julius. Etter tiden i Skoleradio hadde han lederoppgaver ved Unesco i Paris, før han fikk ansvar for oppbyggingen av Skolefjernsyn.

Hans interesse for språk førte også til at han lærte seg å stenografere. Han er den eneste jeg har kjent som kunne og brukte det. På alle viktige møter satt han å skriblet disse merkelige tegnene. Så var det heller aldri noen som sa mot ham, når han refererte til hva som var sagt i møtet.

Hans Julius Birkrem var som mange av de sjefene jeg hadde i NRK: myndig, rettferdig og uten skjulte agendaer.

Igjen på flyttefot

På nytt ble det jobbet med omorganisering. Nå skulle alt, både skolekringkasting og voksenopplæring i radio og fjernsyn slås sammen under en ny leder. Det ble ikke like vellykket, så jeg sa farvel til NRK for noen år, og flyttet til Sørlandet. Der jeg ble undervisningsleder ved IMMI, Internasjonalt Massemedia Institutt, med ansvar for prosjekter både i Norge og tredje verden. Mer om det senere.