Posts published in “Blogg”

Å skape en festival – 15 år i Piemonte – del 29

Published 8. juli 2021

Board for festivalen i Asti. Da jeg så denne var jeg rimelig fornøyd over hva vi hadde fått til.

Barbera Fish Festival er landsbyens største arrangement som gjennomføres annet hvert år. Det skulle foregå i nå i oktober, men så var det dette med Corona. Med den usikkerheten man fremdeles har, bestemte man seg for å lage en light-versjon i år, og heller trå til med fullskala festival neste år. Så i år slår man sammen musikkfestivalen, som ble avlyst i juni, med fiskefestivalen.

I flere måneder har jeg jobbet med årets festival. Selv om Casa Karen er solgt, vil landsbyen fremdeles ha meg med som koordinator. Det er moro fortsatt å være med på noe som har blitt en slik suksess. Men hvordan startet det hele?

Det var på høsten i 2012. Lionello Rosso, en av de unge vinbøndene i landsbyen, kom en dag innom på Casa Karen. Han fortalte at de unge vinbøndene hadde startet en assosiasjon, da de var lei av den gamle generasjonen som ikke ville samarbeide. Mange av landsbyene rundt oss hadde populære festivaler som trakk mye folk. Nå var de på jakt etter en ide til en festival som ville sette Agliano på kartet. Om jeg kunne tenke ut noe?

Jeg brukte ikke mange minuttene på å parere:

Tenke deg om Lionello. Hva har dere blitt både overasket og begeistret for, når vi kommer ned hver mars?

Torsk?

Ja, og i kombinasjon med Barbera. Dere var ikke vant til å drikke rødvin til torsk, men likte det umiddelbart.

Ahaa. Du mener en torsk og barberafestival?

Nettopp.

God ide. Jeg skal ta det opp i assosiasjonen.

Noen dager var han tilbake.

Vi har drøftet det. Det ble et ja for ideen. Det er bare å sette i gang.

Bare å sette i gang? Vi trenger en partner, og det vil ta tid.

Vi overlater det til deg.

Kort tid etter dro jeg hjem for vinteren. Jeg var litt urolig for hva jeg hadde tatt på meg. Hvor skulle jeg begynne. Rett over nyttår ble Bodil og jeg invitert på torskjemølje hos venner i Asker. Mange av gjestene kom fra Nord-Norge og hadde tilknytning til fiske. Flere var eller hadde vært aktive fiskere. En som het Geir sa han hadde noe med organisering av fiske å gjøre, uten at jeg fikk med meg med hva. Det ble en hyggelig kveld. Vel hjemme ergret det meg at jeg ikke hadde tatt opp ideen om festivalen. Det kunne jo være at noen kjente noen som kjente noen. Dagen etter ringte jeg vertinnen og fortalte om prosjektet. Kunne det være noen av de som var der…..

Snakk med Geir Andreassen , min svoger, han er administrerende direktør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening.

Blink, tenkte jeg og tok kontakt. Han tente på ideen, dette måtte da norsk fiskenæring være positiv til.

Men vi har egne folk som tar seg av markedsføring i de ulike land. I Italia har vi et kontor i Milano, jeg sender deg deres kontaktinfo.

Jeg hadde kommet et godt stykke videre. Nå måtte jeg få formulert en mail med en beskrivelse slik at de ville være villige til å vurdere støtte. Jeg laget flere utkast uten at jeg var fornøyd. Plutselig ringte Geir.

Jeg har snakket med Merete på kontoret i Milano. Hun vil treffe deg når du kommer ned.

*Fra festivalen i 2017 med Merete som nummer to fra høyre* *med en ikke helt ukjent Ørjan Johansen til venstre for seg.*

Kontoret til Sjømatrådet ligger midt i Milano. Norges utsending for Italia, Merete Kristiansen tok meg imot. Jeg hadde nok en følelse av at Geir hadde presset henne til dette møtet, uten at hun egentlig trodde noe særlig på det.

Jeg må bare si, startet hun, at vi føler at vi nå har så mange bacalao festivaler vi støtter at det er begrenset av nye ting vi kan går inn i. Men hva er det dere hadde tenkt?

Så hun var lei av baccalao festivaler. Hmm. Her fikk man tenke kjapt.

Vi hadde mer fersk torsk i tankene.

Hun ble plutselig mere interessert.

Men hvor skulle denne festivalen finne sted. Vi har festivaler Sandrigo i Veneto, i Milano, Roma og ….

Agliano Terme.

Stor by? Hvor ligger den.

1700 innbyggere, nær Asti.

Jeg så hvordan Merete forsøkte å finne en måte å komme ut av dette tvilsomme prosjektet i en mikrolandsby.

Hvorfor støtter dere festivaler. På grunn av de som bor der, eller medieomtale.

Det siste.

Hva tror du norske og italienske journalister helst vil besøke, et strøkent arrangement i annen etasje på en interkontinentalt hotel i en storby, eller en landsby hvor noen gale nordmenn og italienere har gått sammen om å lage en fiskefestival?

Jeg ser den, sa Merete. Vi går for dette.

Litt over et år senere var festivalen et faktum.

Merete sluttet for flere år siden som norsk sjømatutsending i Italia. Nå er det Gunvar Wie som har jobben, og han er stadig entusiastisk for Barbera Fish Festival.

Og Merete …. hun har kjøpt feriebolig i Agliano Terme. Det er et eller annet med denne lille italienske landsbyen.

Nye venner – Etterkrigsgenerasjonen – Del 31

Published 29. juni 2021

Nye venner – Etterkrigsgenerasjonen – Del 31

Gamlebyen Fredrikstad Foto Adobe Stock

Jeg vedder på at du ikke klarer å stave navnet mitt riktig,

pleide han å si til vikarlærere som skulle ha klassen mens klasseforstander Skarpaas måtte i retten som lekdommer i en eller annen rettsak. Litt forvirret pleide de å forsøke seg overfor denne fyren som satt på en av de fremste pultene.

Hmm. J-A-K-O-P ?

Feil, det er Iacob. Neste!

Hmm S-T-E-E-N.

Riktig, det var enkelt. Neste!

Det må være J-U-U-L?

Feil, Iuell. Men nå kommer det vanskeligste.

Vikaren ønsket helt sikkert å stoppe lenge før, men ble likevel med.

N-O-R-B-Y-E ?

Feil! Nordby. Ha, ha….

I 1962 hadde jeg flyttet for siste gang sammen med familien, fra Skien til Fredrikstad. Jeg har fortalt hvordan møtet med en ny lærer snudde opp ned på livet, og fikk meg til å tro på at jeg kunne bli til noe.

Fra en rimelig lukket tilværelse i en liten menighet, med stort sett en kamerat og for resten omgitt av mobbere, var overgangen til Fredrikstad stor. Det var ikke lenger mangel på venner, og kanskje viktigst, nå fikk jeg svært ulike venner som på kort tid spente ut en vifte av erfaringsbakgrunn jeg fikk ta del i.

En Svein som introduserte meg for dette med jenter. Vi var ute å plystret på jentene og var på selskaper der lyset ble slukket, uten at jeg en lang stund skjønte hva som forgikk. Rimelig uskyldig, men likefult overveldende.

En Terje med spennende tanker om utenomjordiske vesener og eventyrlige vitenskapelige teorier, og som etter hvert introduserte meg for mytiske forfattere og vitenskapsmenn som Erich von Däniken og lignende typer.

Så var det Iacob Steen Iuell Nordby, som ble en klassekamerat fra jeg flyttet til Fredrikstad til jeg gikk ut av gymnaset. Han var et pust med interesse for elektronikk og jazz. Fra min musikalske interesse som stort sett var klassikere som Wagner og Brahms, ble jeg på Iacobs gutterom introdusert for Mahalia Jackson og Oscar Peterson. Dessuten var Iacobs far frimurer. Her var det mye å ta inn over seg.

Dette var noen av mine influencere den gang. Personer med interesser som smittet over på en mottagelig 13 åring.

Tradisjonelt var det famille og slekt de viktigste premissleverandører for livet. Man arvet gjerne yrke, interesser og politisk farge etter foreldre og andre i den nære krets.

Utover dette måtte man utvide sin horisont ved hjelp av en norsk radiokanal, aviser og en og annen bok man lånte på biblioteket. Og i noen tilfeller gode venner.

Hvor annerledes må det i dag være for en 13 åring.

Og starten på dagens barns viktigste påvirkningskanal startet faktisk i 1962, året jeg flyttet til Fredrikstad.

*Joseph Licklider, influenceren over alle influencere - Skjermdump*

En psykolog og ingeniør ved navn Joseph Licklider fra St. Louise i Missouri, skrev august dette året flere artikler om et "intergalactic network". Trekker du sammen de første bokstavene i de to ordene får du navnet på hva han egentlig beskrev, Internet. Ideen var et verdensomspennende nettverk av datamaskiner hvor alle raskt kunne aksessere data og programmer fra et hvilket som helst sted. Han beskrev utrolig presis hvordan dette kunne fungere. Det var selvsagt mange som deltok med nødvendige brikker i den videre utviklingen, med Licklider regnes som han som først beskrev hva Internett skulle bli. Ikke bare det. Han hadde et rørende forestilling på hvor positivt dette ville bli for menneskeheten.

Han døde i 1990, 75 år gammel, like før utviklingen tok fart.

Danmark og stekt flyndre

Published 26. juni 2021

Danmark og stekt flyndre

Fremdeles mange tomme bord på de danske spisesteder. Men nå er turister fra resten av Europa på vei, Her fra Lønstrup.

Det var en nesten uvirkelig opplevelse; å kjøre i land i Danmark etter et år kun med opphold i eget land. Vi kjente på hvor privilegerte vi har vært som et langt liv har kunnet reise på kryss og tvers. Noe som bare var forbeholdt de ganske få i generasjonene før oss.

Nå ble det en ukes festreise sammen med norske venner for å hente vin i Hjørring, deretter bryllup i København, og til slutt avslappende dager hos danske venner i Lønstrup.

Med stort sett samme virkemidler som Norge, har Danmark klart seg bra gjennom pandemien, og har startet gjenåpningen. Så har da også landet bestemt seg for å være best på testing. Overalt hvor vi dro fant vi køer foran teststasjoner der ungdom sto for å få sin hurtigtest. Noe de gjerne gjorde hver tredje dag. Testen er gratis, og sikrer dem aktivt koronasertifikat inn til de får sine vaksiner.

Er man glad i mat, er Danmark som å komme hjem. Vi har mange dyktige norske kokker, men det er et faktum at flere av vår beste norske restauranter drives av danske kokker. For meg er det en fast tradisjon å starte et danmarksopphold med stekt rødspette. Så også denne gangen. Og rødspette er rødspette både på dansk og norsk. Det er langt fra tilfelle med alle navn på retter og råvarer. F.eks heter indrefilet på dansk mørbrad, og det vi kaller mørbrad heter tykstegfilet på dansk. Og ytrefilet heter oksefilet.

Det samme opplever du med fisk. Vi fikk en forrett på hotel Corewell i Roskilde, en rett jeg bare senere bare måtte kopiere. Råvaren var ising. Hva i all verden er det på norsk? Det viser seg at det norske navnet er sandflyndre. Sandflyndre er lysere og fastere i kjøttet enn rødspette.

Sandflyndre med beurre blanc og salte, ristede mandler, samt syltet rødløk.

Dette trenger du

  Dette trengs for forrett til 4 personer.

 240 gr filet av sandflyndre eller en annen litt fast flyndre.

 En liten sjalottløk
¾  dl tørr hvitvin
½ dl kremfløte
175 gr smør

 8 båter av rødløk
 ½ dl rødvinsedikk
1 dl brunt sukker
1,5 dl vann

 2 ss ristet og salte mandler, grovhakket

 Håndfull persille, 1 dl nøytral olje

Dette gjør du

Syltet rødløk

Start med å lage syltede rødløksbåter. Del løken i passe biter. Kok opp rødvinsedikk, sukker og vann. Hell den varme laken over løken og la stå noen timer.

Persilleolje

Lag persilleolje ved å kjøre persille og olje med stavmikser til saus. La stå minst en time. Om du ønsker kan du sile det hele for å få en klarere olje.

Beurre blanc eller fransk smørsaus

Del smør i små terninger og sett på kjøleskapet.

Hakk sjalottløk veldig fint. Myk dem i varm panne sammen med litt olje. Ha i hvitvin og kok inn til det bare er en spiseskje væske igjen. Tilsett fløten og la det koke noen minutter. Sett til side.

Del flyndra i passe porsjonsbiter, salt og pepre, og brun dem raskt i brunet smør. Når det nærmer det seg, lar du fisken bli gjennomvarm i stekeovnen som er satt på 150 gr. Ca 10 minutter.

Mens dette skjer, varmer du på nytt opp løk/vin/fløteblandingen til kokepunktet. Ta nå smørterningen ut av kjøleskapet og pisk dem inn, noen få av gangen. Nå må sausen ikke koke. Avslutt gjerne med stavmikser for å skumme opp for en fyldigere konsistens. Smak til med salt og pepper.

Anrett nå med sausen i bunnen, deretter fisk, persilleolje, mandler og rødløk. Pynt gjerne med kløversyre eller engsyre.

Plūs quam perfectum

Published 16. juni 2021

Plūs quam perfectum

Danmark, nå kommer vi. Foto Adobe Stock

Som min egen arbeidsgiver, og uten fast arbeidstid, har jeg aldri helt følt på dette; å gå ut av arbeidslivet. Det har alltid være et eller annen prosjekt der framme, som gjør at man aldri helt har følt seg som pensjonist. Det eneste som skjedde da jeg passerte 67 år, var at jeg kunne reise på honnørbillett. Samme dag som jeg fylte 67, skulle jeg ta toget til Ål. Jeg kjøpte billett. Etter reglene hadde Bodil også kjøpt honnørbillett, som ledsager! Jeg satt klar med sertifikat som aldersbevis, men tror du konduktøren spurte etter det? Ingenting hadde gledet meg mere enn «Dette er honnørbillett? Du er da ikke så gammel?» Men han så knapt på meg.

Det er nesten for ille, men vi dobbeltvaksinerte er blitt en overklasse som nå kan gjøre noe de fleste i Norge ennå ikke kan unne seg. Som f.eks å dra utenlands uten å risikere karantene ved returen. Fremdeles frarådes utenlandsturer, men etter snart halvannet år, er lysten til å trosse myndighetene overhengende. Så i morgen dra vi på en ukes tur til Danmark, for blant annet å delta i et bryllup. En god nok grunn for utenlandstur, synes nå jeg.

Dette året har jeg virkelig følt på det å være pensjonist, utover det med rabatterte billetter. Planlagte middager her på Villa Karen har vi måttet avlyse, en etter en.

Derfor føler vi, når det nå går mot gjenåpning av samfunnet, som overlege i FHI, Preben Aavitsland: Det var den pandemien. Ikke fordi faren helt er over, men fordi vi nå endelig kan begynne å planlegge fremover.

Det er nå snart et år siden jeg startet bloggen. Denne pludringen rundt et levd liv, hvor jeg kan dele minner og interesser som kanskje interesserer flere enn meg. Ville det være nok å skrive om?

Preteritum perfektum

Vi kalte tidligere denne bøyningen av verbet pluskvamperfektum. Det stemmer mer med opphavet som er det latinske: Plūs quam perfectum som betyr «mer enn fullført».

For mange er det dette man forbinder med pensjonisttilværelsen. Dette at det meste er noe man hadde opplevd, og det er i seg selv en spennende reise. Både i livet og i bloggen. Å prøve å huske hva som skjedde og så få skrevet det ned. Minner som gjerne fører til at andre minner dukker opp. Minner som kan ha vært fraværende i mange tiår.

Litt trist om det bare hadde vært dette, at bloggen bare hadde handlet om kapittel 1 til 3. Derfor er kanskje det viktigste Kapittel 4 herfra og ut. PRESENS vil alltid være den viktigste tiden av verbet.

Derfor er det så gledelig å kunne starte å reise og planlegg fremover igjen. Fremdeles med et visst forbehold, men stadig med større og større trygghet for å kunne gjennomføre prosjektene. Enten det nå er middager på Villa Karen, som allerede er så godt som fullbooket for høsten, og fiskefestivalen i Agliano i oktober, som jeg fremdeles er med å koordinerer.

Som sagt: Nå drar vi en uke til Danmark og tar derfor en liten pause i bloggen.

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

Published 14. juni 2021

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

Fritto Misto Piemontese. Foto Adobe Stock

Fritto Misto kan enkelt oversettes med mikset fritert (av et eller annet). De fleste tenker da på fritert sjømat eller kanskje grønnsaker. Men bestiller du dette på en tradisjonell piemontesisk restaurant, kan du vente deg en overraskelse. For her er hva retten skal inneholde: I tillegg til biter av grønnsaker og frukt trenger man små pølser, biter av kylling bryst, kalvelever, kalvehjerne, kalvebrissel og ryggmarg av kalv.

Kraftig bondekost, og veldig godt. Det tradisjonelle piemontesiske kjøkken var kjent for å utnytte det meste på dyret. Om du vil gå enda et steg, kan du prøve deg på Finanziera. En gryterett som består av mye av de samme ingrediensene, men i tillegg champignon, kyllinglever og hanekam.

Besøker du Liguria, kan du være trygg. Da vil Fritto Misto alltid være fisk, gjerne med reker og akkarringer og små blekksprut.

Fritto misto di mare

(Frityrrøre etter Ørjan Johansens oppskrift)

Å fritere mat er ganske enkelt. Du trenger ikke egen frityrkoker. En tykkbunnet kjele med høye kanter fungerer utmerket. Bruke en olje som tåler høy temperatur. Da jeg som ung jobbet på Gryten kafeteria på Stabburet, brukte man betegnelsen Sølvolje om soyaolje og Gullolje om peanøttolje. Det siste skulle gi det beste resultat. Noen hevder at man ved å tilsette animalsk fett, som smult eller ister, får den beste sprø overflate. Rykter sier at man i Belgia tilsetter planteoljen hestefett for å få frittene sine sprø nok.

Er du nøye med ikke å overopphete oljen, kan du bruke den mange ganger. Bare sørg for å sile vekk bunnfall før du bruker den på nytt.

Og så det viktigste. Aldri forlat rommet med varm frityrgryte.

Dette trenger du.

 
 Fisk og skalldyr. Beregn 150 til 200 gr pr person
 Frityrrøre (til 1,5 kg råvarer)
 100 gr hvetemel
 70 gr maizena
 10 gr bakepulver
 ½ ts salt
 Farris eller annet boblevann (ca 6 dl)

Dette gjør du

La fisk og skalldyr bli romtemperert før det skal brukes. Del fisk i passe biter. Dryss litt salt over fiskefiletene ca en halvtime før bruk. Dette både for å gi smak og for en fastere konsistens.

Bland sammen mel, maizena, bakepulver og salt. Tilfør Farris til du får en konsistens som en pannekakerøre.

Varm frityroljen til 180 grader. Dypp fisk og skalldyr i røren og slipp dem i den varme oljen. Ikke for mye av gangen. Da vil temperaturen falle for mye. Når bitene er blitt lysebrune på utsiden, tar du dem opp og lar dem renne av på kjøkkenpapir.

Vent til temperaturen har kommet opp igjen før du legger i ny omgang.

Skal du lage mange porsjoner, kan du holde maten varm ved å legge dem i stekeovnen som du setter på 60 grader.

I Italia server de gjerne Fritto misto di mare kun med sitron og brød. Franskmenn bruker gjerne aioli, og engelskmenn tartarsaus.