Posts published in “Blogg”

Telefonen er fredet – Etterkrigsgenerasjonen – Del 33

Published 25. juli 2021

Den gamle hytta i Seljord fungerte lenge uten strøm og telefon

Det var frokost. Bodil og jeg hadde tatt veien om hytta i Seljord i forrige uke, etter besøket på Bekkjarvik. Jeg husker ikke tema for diskusjonen. Det var ikke særlig alvorlig, men vi var dypt uenig. Greit, tenkte jeg, det løser vi raskt med Google. Da var det at jeg kom på at vi ikke hadde verken mobildekning eller internett.

Mobildekning hadde vi aldri hatt på hytta, og nå var i tillegg nettet nede, antagelig på grunn av tordenvær. Alt dette er for så vidt greit og forhold seg til, det lar seg ordne. Det var den automatiske refleksen i å ha all verdens informasjon i umiddelbar nærhet, 24/7, som fikk meg til å tenke.

For hvilken reise det har vært! Med unntak av året i Amerika, hadde familien ikke egen telefon før jeg som 10 åring flyttet til Skien. Skulle det ringes til noen, var vi avhengig av en nabo med telefon, eller gå til televerkhuset i byen. Det hadde begynt å komme telefonkiosker, men det var ikke før på 60 tallet at utbredelsen av dem tok fart. Var det noen som raskt måtte ha tak i oss, fikk vi telegram med bud på døra.

Når vi tidligere bodde på landet, hadde vi gjerne noen i nærheten som hadde telefon. Den var tilknyttet manuell sentral. Det var ofte at flere hus eller gårder delte samme telefonlinje. Hver abonnent hadde sitt ringesignal. Det kunne være ett, to eller flere ring. Når du hørte gårdens ringesignal, var det bare å løfte røret. Da hørte man gjerne telefonoperatøren: «Et øyeblikk.» før hun koblet linjene sammen. For det var alltid en «hun».

I byene hadde man så lenge jeg husker, automatsentraler. Det betød at du hadde en tallskive på telefonen og kunne ringe til en annen abonnent ved å slå et nummer. Men det gjaldt bare innen byen. Telefonnettet lokalt var opprinnelig bygget ut av kommuner, lokale telefonforeninger eller selskap. Og de var bygget på ulike systemer. Noe som senere gjorde det vanskelig å koble dem sammen nasjonalt. Et pussig uttrykk for disse ulike systemene var at nummerskivene i noen byer gikk fra 0,1,2,3,….mens det i andre byer var nullen plassert bakerst …7,8,9,0. Ulike system hindret de fleste byer i å kunne koble seg opp automatisk. Skulle man ringe til annen by, måtte man bestille det på Rikstelefonen som lange var manuell. Først i slutten av 80 årene var alle telefonsentraler knyttet sammen, slik at man kunne ringe over hele Norge direkte fra eget apparat.

*Langs veien mellom hytta i Seljord og Notodden finner man deler av den gamle rikstelefonforbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Disse stolpene er nå fredet. Foto: Telemuseet.*

Erfaringer med manuelle sentraler gjorde oss bevisst på at det alltid var noen som kunne lytte til det som ble sagt. Mange opplevde det som trygt. Man trengte dessuten ikke huske telefonnummer, det gjorde telefondamen for oss. Trengte vi lege i full fart, visste nesten alltid sentralen hvor legen var. Det har kanskje ført til at vår generasjon ikke er like opprørt over at telefonsamtaler og annen sambandsaktivitet er overvåket. Dette har vi vært vant til.

Men hvor var jeg? Jo, på hytta. Her fikk vi telefon for rundt 20 år siden. Det gikk ganske raskt. Ikke som da vi vi fikk telefon først gang på 70 tallet. Da var det fremdeles lange ventekøer for å få telefon. På hytta, 30 år senere, gikk det på noen uker. Med telefonlinje kunne vi etter hvert få internett.

Men nå hadde lynet slått ut modemet, og siden fasttelefonen for lengst var sagt opp, hadde vi ingen kontakt med omverdenen. Det føltes litt rart. Lett å glemme at vi tidligere oppholdt oss på hytta uker av gangen, uten telefon, uten internett, uten fjernsyn og uten Google.

Det er litt pussig at deler av vår egen barndom nå er fredet. Som de gamle telefonkioskene. De ble tegnet allerede i 1933. Riksantikvaren har fredet hundre av dem. Denne i Nevlunghavn, er den eneste mellom Skien og Tønsberg. Foto: Google Street View.

Fasttelefonnettet skal legges ned. Vi har fått vite at hvis telefonledningen til hytta, som vi bruker til internett, blir ødelagt, vil den ikke bli erstattet. Da må vi håpe på en fiberkabel.

Litt hageprat

Published 21. juli 2021

Litt hageprat

Det har blitt lite hageprat i år. Det skyldes i stor grad usikkerheten om hva som nå skjer med utbyggingen av jernbanen her i Larvik. Går vårt hus og tomt med eller ikke? Det ser ut til at vi fremdeles må leve med usikkerheten et par år til. Og da ble det som i fjor; å finne planeter som gror fort og kan dekke hagen slik det er. Og selv om det er utilfredsstillende og ikke kunne utnytte potensialet denne lille hagen utgjør, gir det mye glede i å se det gror under fingrene, så det blir sommer blomster, krydderplanter og naturligvis squash.

Jeg får stadig spørsmål hvordan jeg klarer å få så kraftige squash planer. Hjemligheten er godt med næring. Er det noe jeg lærte under arbeidet med hageprogrammene i NRK var å gi plantene i hagen rikelig med næring. Da får man kraftige planter, som dessuten er det beste middelet mot sykdom på plantene.

Mye å velge mellom

Nå finnes det en masse typer gjødsel. Noen tenker vel på den gamle Fullgjødselen NPK (nitrogen, fosfor og kalium). Det var bare det at den ikke var helt fullgod. Den mangler mange mikrostoffer som er viktig i småhaver med stor utnyttelse av små jordflekker. Det finnes en del ferdigblandet flytende gjødsel av ulike slag. Utblandet ligger de gjerne på en pris som gir en kostnad gjerne 15 kr for en 10 literkanne med oppløsning.

Noen har noen hørt om Superba. Det er lettoppløselig gjødning som inneholder alt for plantene når det gjelder mikronæringsstoffer og kommer i 1 kg bøtter. Den blir egentlig feil og si: alt planten trenger. For kalksalpeter må plantene også ha og det kommer også i 1 kg spann.

Jeg sverget lenge til Superba, men nå er prisen blitt veldig høy og siden det finnes et fullgodt rimeligere alternativ er det ikke noe å lure på.

25 kg Yara Kristalon indigo på Felleskjøpet koster 715 kr og 1 kg Superba 240kr!. 1 kg Kalksalpeter spann koster 230 kr og 25 kg Yara Calcinit 240kr. Men krever jo at du har plass til et par sekker.

Slik bruker du vannløselig gjødning.

Først lager du en stamoppløsning av Kristalon og Calsinit ved å blande 150 gr i hver sin krukke med 1,5 l vann. Bland godt. Grunnen til at du må ha to oppløsninger er at stoffene ikke går så godt sammen i så sterk konsentrasjon. Hadde du blandet alt i en stamoppløsning vil du oppleve stoffene skilles ut og faller til bunnen. Nå du så skal bruke disse stamoppløsningene i den endelig oppløsningen er konsentrasjonen så svak at de ikke skilles ut.

Bruk 0,5 dl av hvar av stamoppløsningene til en 10 liter vanningskanne for daglig vanning i vekstperioden. Halv styrke mens plantene er små og sterkere oppløsning om det vil gjødselvanne bare av og til.

Så til prissammenligningen. For mange flytende gjødningtyper som er til salgs i hagesentra og gartnerier kan kostnaden for en 10 liters blomsterkanne lett bli 10 til 15 kroner. Med Superba/Kalkasalpeter 6 kroner og med Yara Kristalon/Calsinit 0,5 kroner.

Rimelig tilsjasket – Fra dampradio til sosiale medier

Published 18. juli 2021

Rimelig tilsjasket – Fra dampradio til sosiale medier

Dvergsnestangen. Foto: Kristiansand Folkehøyskole

Det må ha vært en av de første dagene på folkeskolen. Hele klassen skulle svare på hva de skulle bli. Blant guttene var det enten politi, bussjåfør eller brannmann. Siden jeg ikke hadde tenkt så mye over det tidligere, valgt jeg det de fleste valgte, nemlig brannmann. Hverken jeg eller resten av klassen hadde noen mulighet til å se for seg en jobb som fjernsynsprodusent.

12 år senere, mot slutten av videregående, kjente jeg stadig ingen som jobbet i media, bortsett fra en norsklærer som var gift med en avisredaktør.

5 år etter det var jeg engasjert som fjernsynsprodusent i NRK, og hadde min første produksjon på lufta. På den tiden var miljøet lite. Jeg tror bestemt jeg kjente navnet på alle som drev med fjernsynsregi på den tiden. I hvert fall de som holdt til i Oslo.

10 år senere, i 1983 var situasjonen en helt annen. Fram til da hadde NRK stått for det meste av opplæringen av fjernsynsmedarbeidere. Nå foregikk stadig mer av utdannelsen på utsiden av NRK, med Volda og Gjøviks som foregangssteder. Etter hvert kom også Gimlekollen i Kristiansand på banen.

I 1983 hadde jeg begynt som undervisningsleder i IMMI i Kristiansand. I tillegg til medieopplæring i utviklingsland, skulle jeg også utvikle undervisningstilbud i Norge. Mens de nevnte undervisningsstedene rettet seg mot ungdom under utdanning, så vi behovet for opplæring av folk som hadde jobb, men trengte påfyll om de nye mediene.

Vi laget et løp med en rekke ukeskurs på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Det var kurs i Foto for fjernsyn, Redigering, Lyd, Manusarbeid, Flerkameraproduksjon, for å nevne noen av temaene. Lærerne hentet jeg i NRK. På den tiden var det ikke ofte de fikk tilbud om betalte jobber på utsiden av NRK, så det var ikke vanskelig å holde en høy standard. Deltagerne på kursene var en salig blanding av avisjournalister, pressefotografer, misjonærer, reklamefolk og lærere.

Jeg fungerte også denne perioden som gjestelærer/foreleser ved distriktshøyskolen i Volda, Gimlekollen Mediehøyskole, og etter hvert Danvik Mediehøyskole.

Jeg opplever nå og da å treffe på deltakere jeg har hatt på kurs fra denne tiden. Ja enda til elever av de jeg underviste for nesten 40 år siden.

Som undervisningsleder i IMMI fikk jeg flere spennende år i en av de viktigste brytningsårene i norsk mediebransje. Men jeg savnet å være i produksjon og gradvis begynte jeg å produsere igjen. Jeg startet med to produksjoner som skulle føre meg til svært ulike steder og med svært ulike tema.

Det første var en reklamefilm for Hydralift i Kristiansand. De laget boreutstyr, og sammen med en fotograf dro jeg med helikopter til letteplattformen Ross Isle i Nordsjøen. Det var en liten innretning sammenlignet med de stor produksjonsplattformene som Ekofisk. Her var det helikoptertransport i høyden et par ganger i uka. Planen var å gjøre opptakene ferdig på et par dager, noe som skulle passe med returflygning til land umiddelbart etter. Så skjedde det at en av borekronene satt seg fast, og opptaket av nettopp borekrona som kom opp av røret måtte vent en halv dag. Det ble et flott bilde: boret som steg opp …. med helikopteret lettende i bakgrunnen. Helikopteret vi skulle være med. Så var det bare å vente på neste transport, 6 dager senere. Godt de hadde et lager av gamle filmer på VHS.

*Geta øyesykehus i Nepal Foto: Kirkens Nødhjelp*

Logistikkutfordringer ble det også for den neste filmen. Den var for Kirkens Nødhjelp og handlet om et øyesykehus i Nepal. I 80 årene fikk prosjekter for frivillige bistandsorganisasjoner automatisk oppgradering til Business på KLM. Med et ønske om ikke å skille oss ut blant de andre passasjerene, bestemte vi tre i reisefølge oss for å stille i passende antrekk; mørk dress og frakk. I Katmandu viste det seg at ingen av de 12 kolliene med bagasje hadde kommet fram. Vi bestemte at fotografen skulle bli igjen i påvente på bagasjen, mens Thor fra Kirkens Nødhjelp og jeg skulle reise videre med småfly til sykehuset for å starte planleggingen – i dress og frakk. Det skulle gå flere dager før bagasjen kom, og ennå noen dager før fotografen fikk plass på nytt lokalfly. I mellomtiden bodde vi i en hytte med to sengebrisker uten sengetøy – i dress og frakk. Etter et par dager tittet Thor bort på meg der jeg lå med en nå svert krøllede frakken rundt meg for å holde den kjølige natteluften ute og utbrøt … Mørland, nå ser du rimelig tilsjasket ut.

Jo flere kokker…. Barbera Fish Festival tar form – 15 år i Piemonte – del 30

Published 17. juli 2021

Jo flere kokker…. Barbera Fish Festival tar form – 15 år i Piemonte – del 30

Arnt og Ørjan driver Bekkjarvik gjestgiveri.

Denne uken besøkte vi tvillingene på Bekkjarvik. Sammen med venner hadde vi tatt turen til Bekkjarvik Gjestgiveri, der tvillingene Ørjan og Arnt Johannessen står for kokkelering. Arnt er kjøkkensjef og var årets kjøkkensjef i 2014,og Ørjan verdensmester i Bocuse d’or i 2015. Vi hadde lenge lovet å komme på besøk. Arnt og Ørjan besøkte nemlig festivalen og Casa Karen i 2015,og de er slett ikke de eneste toppkokker som var innom siden vi startet opp festivalen i 2014.

Vinbøndene i Agliano hadde tent på ideen om en fiskefestival,og jeg hadde fått i oppdrag å fortsette planleggingen. Sjømatrådet hadde også sagt ja til å støtte prosjektet. Nå var det viktig at den første festivalen ble en pangstart. Men hva skulle vi fylle festivalen med?

Jeg hadde tidligere hatt et visst samarbeid med kokken Odd Ivar Solvold. Han var for mange kokkenes kokk på 2010 tallet. Han ville være med, og sammen begynte vi å snekre et opplegg. Tanken var å la en norsk og en italiensk toppkokk lage hver sine varianter av samme råstoff. Under den første festivalen skulle det være tørrfisk. Dessverre måtte Odd Ivar kaste inn håndkledet, og sendte Gunnar Hvarnes i stedet. Gunnar er en av verdens mest meriterte konkurransekokker, så det var ingen dårlig erstatning. På italiensk side falt valget på Walter Feretto, som driver den nærmeste stjernerestaurant, bare noen km fra Agliano. Han tok likegodt med 3 andre stjernekokker, for å toppe laget.

*Gunnar har vært en gjenganger i Agliano. Her i kjøkkenet på Casa Karen.*

Året etter, i 2015 håpet jeg på nytt at Solvold kunne komme. Men på nytt måtte Odd Ivar melde avbud, og sendte i stedet Ørjan Johannessen. På det tidspunktet avtalen ble inngått, hadde han ennå ikke vunnet verdensmestertittelen i Bocuse d’or. Heldig for oss, for vi hadde neppe kapret ham etter det.

Med Ørjan på laget, dristet jeg meg til å spørre Enrico Crippa, som driver en av verdens beste restauranter i Alba, Piazza Duomo. (3 stjerner) Ingen av mine italienske venner trodde jeg ville lykkes, men han sa ja. Det var nok en blanding av respekt for verdensmesteren i Bocuse d’or, og det at jeg hadde besøkt restauranten jevnlig fra før han fikk sin første stjerne.

Etter 2015 festivalen bestemte vi oss for å holde fiskefestivalen annet hvert år. Det ville rett og slett være for krevende å fornye oss tilstrekkelig med en så liten organisasjon i ryggen.

I 2017 var det Sven Erik Renå som var den norske gjestekokken, også med tidligere pallplass i Bocuse d’or, og den første med Michelin stjerne i Norge utenfor Oslo. Og som italiensk stjernekokk fikk vi Paolo Barrale fra Napoli.

*Sven Erik og Paolo med kokker fra Stavanger*

I 2018 var det et nytt hvileår for fiskefestivalen. I stedet fikk jeg en overaskende telefon fra Gunnar Hvarnes, som var coach for den norske deltageren i Europamesterskapet i Torino det året. Han lurte på om teamet kunne komme til Casa Karen og trene uken før mesterskapet. Det ble en minnerik uke med mange norske kokker på besøk, og som endte med seier for Christian Andre Pettersen i Torino.

*Christian Andre og resten av teamet på frokost på Casa Karen før konkurransen i Torino. I høst er han på nytt i finalen i Lyon i et nytt forsøk på å ta verdensmestertittelen*

I 2019 var det tid for ny festival. Dessverre kunne ikke Sjømatrådet bidra dette året på grunn av mindre budsjett. Da slo Gunnar på nytt til. Han fikk med Harald Dahl og VAAG Seafood som partner og sponsor. Dette året gikk også den italienske Bocuse organisasjonen inn som partner, og sendte en av sine kokken Marco Acquaroli som har restaurant i Franciacorta.

Etter planen skulle det vært en ny Barbera Fish Festival i år, men på grunn av pandemien har vi besluttet å la det bli med en light utgave i år, for så og slå til for fult neste år.

Salat med taskekrabbe og kalv ytrefilet.

Og fått mulighet til å omgås så mange kokker i verdensklassen må være en som en våt drøm for enhver matentusiast. Så mens vi venter på normale tider, er det hyggelig å kunne mimre om festivalene som var. Fantastisk mat lager de også på Bekkjarvik gjestgiveri.

Berlinmuren – Etterkrigsgenerasjonen – Del 32

Published 12. juli 2021

Berlinmuren – Etterkrigsgenerasjonen – Del 32

Foto: Wikimedia commons / Klaus Lehnhart

Tirsdag 15. august 1961 hadde fotografen Klaus Lehnhart tatt en tur ned til skillet mellom Vest- og Øst-Berlin der man nå hadde satt opp provisorisk piggtrådgjerde noen dager tidligere for å hindre Øst-Berlinere å ta seg over grensen. Kanskje han fikk et bilde av en eller annen som kom seg over. En av de som så sitt snitt til å bytte side, var den 19 år gamle grensevakten Hans Conrad Schumann som uten planlegging fant ut at hvis han noensinne skulle ha en sjanse så var det nå, mens hans medsoldater fremdeles ikke hadde ordre om å skyte.

I løpet av noen måneder var byggingen av Berlinmuren godt i gang og jeg hadde flyttet fra Skien til Fredrikstad. Jeg har fortalt hvordan den gamle by ved Glomma ved ankomst hadde vært skjellsettende både som følge av en lærer som så meg på en helt ny måte, og venner som utvidet horisonten. Men det var også andre ting som preget meg og resten av min generasjon der jeg gikk det siste året på folkeskolen.

Til da hadde krigen (andre verdenskrig) på mange måter vært rammen for tilværelsen. Vi hadde stadig funnet rester etter tysk krigsmateriell i skogen, det var regelmessige prøver på luftvernsirener som minnet foreldregenerasjon på krigen som «nettopp» var slutt, synlige militærøvelser i byene og bygging av tilfluktsrom. Det hele handlet om at krigen kanskje bare midlertidig var slutt. Men så var det det med atombomben, rustningskappløpet og den kalde krigen. Vi ble forklart at på grunn av atombombens mulighet for total ødeleggelse, var det ingen som ville bruke den. Terrorbalanse het det visst. Etter hvert fant vi en slags trøst i det. Vi trodde det virket. Det skjedde jo ingen ting.

Men det gjorde jo det!

Vi hadde bare ikke fått det med oss. Det hadde vært et utall av kriger siden 1945, som Koreakrigen og oppstarten av Vietnamkrigen. Det var først rundt 1961 -1962 vi ble klar over at atombomben og terrorbalansen ikke hadde vært noen garanti for fred. Den kalde krigen handlet plutselig om mennesker. Derfor ble bildet av Hans Conrad som hopper over til vesten et ikon på den nye bevissthet.

*Vietnamkrigen ble trappet kraftig opp etter 1962. Det nye fjernsynsmediet sørget for at dagsferske kamphandlinger ble spredt verden rundt. Foto Adobe Stock*

Siden har den ene krigen blitt etterfulgt av den andre. Vi ble kalt etterkrigsgenerasjonen og hadde lenge en slags bevissthet om det. Men etter 1961-62 gikk det opp for oss at vi fremdeles var en krigsgenerasjon. Forsvaret var ikke lenger, slik vi som barn opplevde det, HV-soldater som skulle passe på hjemmene våre. Det norske forsvar ble etterhvert sendt verden rundt for å drive andres krig.

En generasjon med mange navn

Så brukes da heller ikke begrepet «etterkrigsgenerasjonen» så mye om oss lenger. Nå brukes helst «babyboomers» eller «dessertgenerasjonen» om oss. Det første fordi vi var del av store barnekull etter krigen.

Det andre som et uttrykk for at vi er en generasjon som ikke har ytt, bare tatt for oss av godene. I følge akademisk ordbok: «… en generasjon som uten egen innsats får nyte de goder som er fremskaffet ved tidligere generasjoners arbeid.» Noen tror kanskje denne kritikken er av ny dato. At der er de etter oss som skylder på oss for all elendighet. Men det var forfatteren Ebba Haslund som i 1980 skrev om «..men var de glade og takknemlige, den nye dessertgenerasjonen, for alle de goder vi hadde skaffet dem, og oss?» Så nå er vi under ild fra både de eldre og de yngre.

Det er mye man kan laste også vår generasjon for, men bildet er nå ikke så svart, tenker jeg. I løpet av vår vakt, mens vår generasjon var i inntektsskapende alder, har det norske BNP pr innbygger 17 doblet seg, og oljeinntekten ble sikret for framtiden i stedet for å bli brukt opp. I noen innlegg i aviser virker det som dagens pensjonister har grabbet til seg penger de ikke fortjener.

Ta Bodil som eksempel. Hun hadde i alle år betalt inn sin andel til Statens pensjonskasse og Kommunenes pensjonskasse. Før hun gikk av for pensjon fikk hun beregnet opptjent pensjon, men da utbetalingen skulle begynne fikk hun beskjed om at pensjonene var samordnet og avkortet med 4 000 kr i måneden, noe som blir rundt en halv million på 10 år. Så helt uten bidrag til framtidens generasjoner har vi da ikke unndratt oss.

Så får vi håpe denne kryssilden fra generasjoner før og etter oss etterhvert stilner, slik at vi på nytt kan føle oss som etterkrigsgenerasjon.

Her på hjørnet mellom Ruppinerstrasse og Bernauerstrasse var det Hans Conrad hoppet over gjerdet til friheten. Sånn ser krysset ut i dag. Foto: Google Street View

Hans Conrad trodde nok han hoppet inn i en perfekte verden. Som det ikon han var, ble han utsatt for press fra alle kanter. På den ene siden STASI (Det hemmelige politi i Øst Tyskland), som gjennom hans familie ønsket at han skulle komme tilbake, og på den andre siden vestlig etterretnings og propagandaapparat som ønsket å utnytte han.

Selv etter murens fall og et forent Tyskland opplevde han at mange i hans gamle nabolag så på ham som en forræder. Til slutt ble det for mye for fabrikkarbeideren, og 56 år gammel tok han sitt eget liv.