Posts published in “Blogg”

Underholdning på vei – Fra dampradio til sosiale medier

Published 13. september 2021

Skjermdump

Denne uken har mange av oss med Telenortilknytning vært plaget av de nymotens nedetid og IT-systemfeil. Problemer må vi regne med, men at det skulle ta mange døgn før de fikk systemet opp å gå igjen, gir grunn til ettertanke. Kanskje er vår stadig mer omfattende digitale verden mer sårbar enn vi skulle ønske oss.

Men så i løpet av torsdagen var det plutselig liv i T-We boksen igjen. Beskjeden var: Et øyeblikk, underholdning på vei… Ser man det. Mens vi i gamle dager lot underholdning holde til i èn avdeling, UHA/TV, er alt nå blitt underholdning. Ikke det at det skorter på utmerkede journalister og dokumentarskapere, men de som sitter på toppen, hvor det er seertall, reklamekroner og klikk som gjelder, der snakkes det først og fremt om underholdningsverdi.

Jeg medgir at det sikkert er nostalgi, men jeg er stolt av å ha vært en del av kringkastingens undervisningshistorie. Der målet ikke først og fremst var å skaffe flest mulig seere, men at de som så programmet lærte noe av det.

Jeg har tidligere fortalt om at jeg tok en pause fra NRK i 1982 for å jobbe som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand. Etter hvert kom lysten til å produsere fjernsyn tilbake. Det startet med program for Kirkens Nødhjelp og Strømmestiftelsen som ble vist på NRK.

Men så på begynnelsen av 90 tallet kom det en telefon fra NKS, Norsk Korrespondanseskole. De hadde fått i oppdrag å produsere materiell for voksne som ønsket å ta videregående som fjernundervisning. Det skulle produseres minst 46 program i løpet av 4 år. Mer om prosjektet har jeg skrevet her.

https://www.4kapittel.no/apen-videregaende-fra-dampradio-til-sosiale-medier

Jeg leverte et tilbud og fikk prosjektet i konkurranse med NRK’s egen undervisningsavdeling. Dette var stort, og fra livet som ensom freelancer måtte jeg nå bygge opp en fjernsyns produksjonsbedrift. Mørland Undervisning AS. Ny fløy ble bygget på huset i Lillesand, med plass til kontor, redigering og lydstudio. Opptaks- og redigeringsutstyr måtte skaffes. På det meste var vi fem personer i arbeid inklusiv 2 utplasserte studenter. Det ble et godt samarbeid med NRK, der studioinnslagene ble tatt opp på Marienlyst.

Hensikten med prosjektet var å gi voksne, som ikke hadde fått tilbud om videregående skole, muligheten til å skaffe seg studiekompetanse. Det var nemlig på denne tiden at flere og flere høyere studier, som sykepleierutdanningen, krevde studiekompetanse. Dette utgjorde et minimum av poeng fra nøkkelfag i den videregående skole.

**Fotograf Lars Ivar og jeg utenfor kontoret etter at alle programmene i Åpen Videregående var sendt. Foto: Agderposten.**

Så ble jeg en av de som fikk bidra til at foreldregenerasjonen fikk lukket undervisningsgapet. Engelskserien Start hjalp de som ikke hadde engelsk på skolen. Åpen Videregående ga de uten gymnas mulighet til etter- og videreutdanning. Så oppdaget man at det satt igjen noen som ikke hadde ungdomsskole eller realskole, og derfor hadde problemer med å starte på Åpen Videregåendes startsnivå. Det ble til at vi laget en norsk og en matematikkserie for de som bare hadde 7 års folkeskole. Den siste var noe av det siste Gudmund Hernes tok initiativ til, før han sluttet som Kunnskapsminister i 1995. Han kalte prosjektet «Matematikk for skrekkslagne».

Da NRK ble etablert, var det i stor grad som et hjelpemiddel i folkeopplysningen. Skoleradio, Skolefjernsyn og Voksenopplysning var en viktig del av dette. Mot slutten av 90tallet ble konkurransen med de andre kanalene stadig viktigere. Og den kunne ikke vinnes med undervisning, så i 2001 kunne vi lese: «NRKs styre vedtok i desember 2001 å avvikle Undervisnings- og Kunnskapsredaksjonene. Det blir ikke produsert eller sendt flere språk og kulturprogram.» …. Et øyeblikk, underholdning på vei…

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Published 9. september 2021

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Gården Store Mørland har for lengst gått ut av slekten. Du finner den langs Fylkesvei 124

For litt over en uke siden hadde vi slektstreff på Sørlandet. Da var det gått 40 år siden det første slektstreffet jeg var med å arrangere. Som den gang var det etterkommere etter oldefar Stian Halvorsen Mørland, pluss noen fra en av sidegrenene. For 40 år siden var vår foreldregenerasjon i stor grad fremdeles levende. Nå var ingen av dem igjen. Det er vi, tremenninger, som er toppen av pyramiden.

Jeg har lurt litt på dette med slekt og slektstilhørighet. Da jeg var liten, på 50 og 60 tallet, var slekten viktig for å definere hvem man var. Ble man presentert, var det ofte med: … sønn av…, … han er barnbarn av…, … du kjenner sikkert onkelen hans…. osv. Hvem bryr seg vel om det nå?

Og selskapelighetene. Var det jubileum, bryllup eller barnedåp var besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner med. De gamle, som hadde råd til det, leide gjerne selskapslokaler for å samle flest mulig av sine. Og med «sine» mente de søsken, fettere, barnebarn, oldebarn. Andre bekjentskaper var i klart mindretall.

Det skjedde noe rundt 70 og 80 tallet. Da var disse store selskapene ikke lenger forbeholdt medlemmer av slekten. Da var det venner som utgjorde flertallet.

I Italia, slik vi kjenner det, er slekten fremdeles en viktig størrelse. I hvert fall når det gjelder fettere og kusiner. Da er det ikke snakk om et slektstreff en gang vært 10. år. Søndagslunsj brukes gjerne til å treffe ulike deler av slekten. Det sier sitt at de ikke skiller mellom barnebarn, nieser og nevøer. De har et begrep for alle: nipote. Slektens barn.

Etter hvert som vår foreldregenerasjon ble for gamle til å holde de store selskapene, besluttet noen venner og jeg å arrangere det første Mørlandstevne i 1981. Det ble også avholdt et i 1991, men så ble det en lang pause. Men nå var det på tide. Ikke bare har hele foreldregenerasjonen dødd, men også vår egen generasjon er i ferd med å forsvinne. Blir dette det siste stevne? Er det noen igjen om 10 år? Vil de neste generasjonene være interessert i holde slektstradisjonene ved like? Vil det bare være venner og kollegaer som er interessante å holde kontakt med?

Det er i dag 400 personer i Norge som har Mørland som eneste, eller som del av etternavnet. Etterkommere etter Stian Halvorsen Mørland utgjør 40% av dette. Det finnes flere grener, også en Mørlandslekt som kommer fra Kragerø.

Vi utgjør det 15. ledd i vår Mørlandslekt, som kan spores tilbake til Anders Mørland som på begynnelsen av 1500 tallet bodde på gården Store Mørland mellom Arendal og Tvedestrand. I løpet av noen slektsledd utgjorde eiendommen betydelige områder som lå mellom den gamle sørlandsk hovedvei og Eydehavn.

Oldefar Stian var mer opptatt av forretninger i Arendal, så han lot gården gå ut av arverekkefølgen, og solgte det til en 4 eller 5 menning.

Det er over denne opprinnelig eiendommen til Store Mørland den nye E18 mellom Tvedestrand og Arendal går.

Bommen med navnet E18Mørland Foto Google Street view.

Neste gang du har kjørt strekningen og mottar oversikten fra Vegfinans om dine bompasseringer, kan du jo sjekke. Du har vært der. Den første bommen etter Tvedestrand, nordfra, heter nemlig E18Mørland.

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Published 6. september 2021

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Screenshot DR

Sist søndag var jeg innom en fjernsynsgudstjeneste på Danmarks Radio. Prester i Danmark bruker fremdeles de gamle pipekragene. I Norge sluttet prester å bruke den rundt 1980. Pipekragen dukket opp som moteplagg i Spania på 1550 tallet. Navnet hadde den fått fordi den besto av sirkler av lerret som var det sydd sammen med lommer som dannet rør eller piper som kunne stives opp ved hjelp av et spesielt pipejern. Mens pipekragene falt av moten for de fleste, ble den beholdt som embetsdrakt for protestantisk prester i Danmark og Norge, men siden gudstjenester jeg produserte var på midten av 70 tallet, var pipekrager noe jeg måtte forholde meg til, og det var ikke bare enkelt.

Når du gjør opptak av barnebarn med ditt mobilkamera, trenger du ikke lenger tenke på fokus, kontraster eller blender. Pipekrager er intet problem. Alt skjer automatisk og med et resultat 70 årenes fjernsynskameraer ikke kunne drømme om.

Dette var arbeidshesten av et svarthvittkamera vi brukte på 70-tallet. Stadig flere kameraer hadde zoom, men fremdeles var det kameraer med linsehjul som det over. Det betydde at du kunne få 3 ulike utsnitt fra der kameraet sto. Holdt ikke det, måtte kameraet flyttes nærmere eller fjernere motivet. I en trang kirke var ikke det så lett. Det var vel en av grunnen til at reportasjebussene (OB) var de første som fikk zoomlinser. Jeg husker at mange var negative til zoomen. For det første mente man at kjøring, det å bevege kameraet mot eller fra motivet, ga en bedre opplevelse enn den kunstige zoomen. Og så var man redd for overforbruk av zooming. Til de grader så mye at seerne ville bli kvalme.

Kameraene var ikke alltid like robuste til å klare all frakting rundt forbi. Vi hadde derfor en egen servicevogn med teknikere som kunne trå til. Og det var mer normalt enn unormalt at det oppsto feil. Som regel løste de problemene ved å slå hardt på en av sidene av kameraet. Poenget var at de var eksperter til å vite akkurat hvor de skulle slå. Årsaken var gjerne kretskort som var slått seg litt skjeft og bare måtte ristes på plass.

Tanum kirke i Bærum

Jeg husker en gudstjeneste første nyttårsdag midt på 70 tallet i Tanum kirke i Bærum. Det er en gammel og trang stenkirke med plass til 250. Jeg hadde som vanlig 3 kameraer til disposisjon. Det gjaldt å få plassert dem slik at de ikke var synlig for hverandre. Men det var ikke den eneste utfordringen. Jeg måtte også tenke på hvordan jeg kunne gjennomføre sendingen, dersom en av kameraene falt ut. Det var selvsagt noe man fryktet, men også hadde et lite hemmelig ønske om. Taklet man et sånt problem sømløst, uten at sendingsledelsen på Marienlyst merket noe, fikk man respekt.

Derfor hadde jeg ofte laget meg en alternativ kameragang på arkene bakerst i permen. Og i Tanum kirke skjedde det. Like før preken streiket et av kameraene. Da var det bare å finne fram de bakerste arkene. Et av de gjenværende kameraene ble flytte litt ut i midtgangen og jeg kunne dermed få dekket alle posisjonene jeg trengte med de to gjenværende kameraene.

Men det var ikke det eneste problemet med de gamle kameraene. De taklet ikke store kontraster. Hadde man et motiv med nyanser fra helt svart til helt hvitt, har det menneskelig øye ikke noe problem. Men med de gamle kameraene måtte man velge en del av gråskalaen, enten den lyse, eller den mørke delen. Detaljer utenfor dette forsvant.

Det er her prestekragen kommer inn. Kan man tenke seg en større kontrast enn mellom en kritthvit prestekrage og en beksvart prestekjole. Det gikk bare ikke. Resultatet var at vi hadde med oss vår egen prestekrage som hadde ligget i te og fått en beige farge, noe som sørget for at kontrasten mellom krage og kjole ikke ble for stor. Kragen hadde vi med oss i en rund metallboks til bruk for 16mm filmruller.

Dette slipper Danmarks Radio og alle de andre å tenke på nå.

Eget oppdrettsanlegg – Etterkrigsgenerasjonen Del 36

Published 1. september 2021

Eget oppdrettsanlegg – Etterkrigsgenerasjonen Del 36

Foto: Adobe stock

Mens vi bodde i Skien på slutten av 50 tallet, ble jeg fascinert av en venn som hadde akvarium. Det var både noe drømmende og vakkert å kunne sitte der å stirre inn i en liten sorgløs verden i grønne og blå farger. Helt lydløst beveget fiskene seg fram og tilbake. Det var som en liten teaterscene. En sånn måtte jeg bare ha. Pappa var ikke av samme formening. Han mente det var en unødvendig utgift for en slunken familieøkonomi. Men jeg ga meg ikke. Jeg fikk tak i et gammelt akvarium hvor et av glassene hadde sprukket. Det erstattet jeg med nytt glass og rikelig med vinduskitt. Sand tok jeg fra sandkassa og vasket det gjennom en sil. Planter fikk jeg som avleggere av akvarieplantene til min venn. Det samme med fiskene. Hans guppyer fikk mange unger, så han hadde stadig noe å gi bort. De var kanskje ikke så flotte å se på, men de svømte da rundt og lot som de trivdes. Over glassplaten satt jeg en bordlampe som ga både lys og varme.

Da vi flyttet til Fredrikstad forbedret familieøkonomien seg, slik at nytt og større akvarium kunne kjøpes inn. Og nå skulle også andre medlemmer av familien ha sine kjæledyr. Lillesøster fikk sin undulat. En gul/grønn fjærball vi hadde de største forhåpninger til. Men etter utallige forsøk ble det stort sett bare til at den kunne si hallo, om vi la godviljen til. Polly, som den het, fikk lov til å fly utenfor buret bare vi sørget for at alle vinduer og dører var lukket. En gang jeg var alene hjemme og hadde sluppet ut Polly, hadde jeg glemt at jeg holdt på å fylle badekaret. Selvfølgelig skulle den stakkars fuglen fly rett inn i dampen fra det varme vannet og omkomme. Da var det bare å kjøpe en som lignet mest mulig så lillesøster ikke skulle oppdage hva som hadde skjedd. Jeg klarte å lure henne lenge, men til slutt reagerte hun over den nye fuglenes begrensede ordforråd, og jeg valgte å legge kortene på bordet.

*Når du tenker etter, er det kanskje en stund siden du har sett en undulat. Foto Adobe stock*

Flere dyr kom til: kaniner og en diger St. Bernhards hund.

Da jeg senere etablerte egen familie, fortsatte interessen for dyr og nye akvarier, kaniner, katter og hund ble i perioder en del av familien.

Nå leser vi om økt interesse for hunder, men hvordan er det med andre dyr. Hva med akvariet? Når var du sist i et hjem med levende fisk? Mye har skjedd siden jeg som 12 åring skaffe meg mitt første akvarium på rundt 50 liter. Nå er også dette blitt regulert som så mye annet. Det er Mattilsynet som er ansvarlig, og de krever at man må være over 16 år for å kunne ha ansvar for et akvarium med fisk. De sier også at akvariet må være på minst 100 liter, og om du har fisk som går i stim, bør det være minst 150 l. Så det er ikke å undres at det er blitt indre med akvarier.

Ja selv pausefiskene i NRK er borte. Jeg husker akvariet sto i det minste studioet i den gamle fjernsynsbrakka. Studioet hadde ett kamera , som enten var snudd mot akvariet eller mot hallodamen. Noe mer var det ikke plass til. Det var kringkastingssjefens privatsjåfør som en periode hadde ansvar for å mate fiskene.

I russtoget hadde jeg i 1968 med Lord, vår St. Bernhards hund. Han skulle utgjøre russens førstehjelp. I stedet for wisky tønne hadde han melkkartong til hjelp for mine medruss sine tømmermenn dagen derpå.

Tilbake på 50 tallet mener jeg å huske at det ikke var så vanlig med husdyr for oss som bodde i byen. Hunder og katter forbandt vi med livet på landet. I byene var husdyr, gjerne pudler, noe jeg forbandt med de med over middels inntekt. Dette endret seg i 60 årene. Da skulle alle ha et kjæledyr, og dyrebutikker poppet opp over alt. Prisen ble overkommelig for de fleste og intet Mattilsyn brydde seg. Nå må man visst regne med å investere mellom 5 og 10 000 kr for et komplett akvarium.

Keiser Augustus, alle festers far – 15 år i Piemonte

Published 25. august 2021

Keiser Augustus, alle festers far – 15 år i Piemonte

Augustus: Nå er det så varmt at vi tar oss en fest. Foto Adobe stock

Jeg har gjennom noen innlegg fortalt om hvordan Barbera Fish Festival kom i stand i Agliano Terme. Hvordan vi fikk støtte fra Sjømatrådet, om samarbeidet med norske toppkokker, og all medieoppmerksomheten.

Siden Agliano Terme er en liten landsby med bare 1700 innbyggere, har man vært avhengig av at mange stiller opp når en slik festival skal arrangeres. Et lykketreff er det at kokkeskolen for Asti Provins ligger i Agliano. Skolens lærere, studenter og kjøkken, hadde vi ikke klart oss uten.

*Kokkeskolen i Agliano, Agency Formation of Astigiane Hills Professional. Google street* view

Så er selvsagt vinprodusentene aktive, og det er ikke bare enkelt, fordi festivalen gjerne kolliderer med innhøstingen av vindruene. Etter hvert har flere utlendinger fått seg hus i landsbyen og ikke bare norske. Mange av disse yter en stor innsats under forberedelse og gjennomføring av festivalen.

Italienere elsker fester. Noen er felles for hele landet, noen er spesielle for et område og noen er spesielle for en by eller kommune. Mange lokale fester er gjerne knyttet til en matrett som er typisk for stedet. Noen er litt spesielle som f.eks Sagra della Rana (frosk) i Casteldilago ved Arrone, Sagra della Cipolla (løk) i Cannara, Sagra della Melanzana ripiena (fylt obergine) i Savona, Sagra della Polenta (maisgrøt) i Perticara di Novafeltria og Sagra del Lattarino (type småfisk) i Bracciano. Andre handler om vanligere matvarer som olivenolje, vin, pasta og hvalnøtter. Hadde vår festival hatt lengre tradisjoner, hadde den nok blitt kalt Sagre del Merluzzo. (Festival for torsken)

Så er det en rekke nasjonale fester og fridager. En av dem er Farragosta. Mens vi i Norge feirer midtsommer sankthans 24. juni, har italienerne sin Farragosta 15. august. Det er nok en av verdens eldste fridager. Den er innstiftet av keiser Augustus, som for øvrig også denne måneden er oppkalt etter. 15. august har alltid vært en av de varmeste dagene i året. Augustus mente derfor det var rimelig at alle, inklusiv slavene, fikk fri denne dagen. Siden har Den Katolske Kirken adoptert dagen og bruker den til å feire Jomfru Marias opptagelse til himmelen.

For å organisere alle disse store og små festivaler har de fleste italienske kommuner en egen «festkomite» som heter Pro Loco – gjerne med navnet til landsbyen etterpå. Dette er en halvoffentlig frivillig organisasjon som står for matlaging, pynting og program på de fleste arrangementene i kommunen. Pro Loco er latinsk, og kan gjerne oversettes med «til fordel for stedet».

*Fra noen av 18 åringenes feiring i 2020. Foto Pro Loco Agliano*

I Agliano har Pro Loco ansvar for flere arrangementer gjennom året, som farragosta og feiring av alle byens 18 åringer «la leva», som er en slags russefeiring.

Men for større arrangementer holder det ikke med Pro Loco. For Barbera Fish Festival stiller alle vinbøndene i landsbyen opp for å gjennomføre prosjektet.

*I år har man slått sammen festivalen Barbera Unplugged og en liten dash fiskefestival.*

I år har man slått sammen to festivaler, siden det er så stor usikkerhet rundt pandemien. Derfor har vi valgt en light utgave, som ytterligere kan reduseres om det kreves. Så satser vi på en stor fullskala festival i oktober neste år.