Posts published in “Blogg”

Så var det ikke slutt likevel – Fra dampradio til sosiale medier

Published 26. oktober 2021

Så var det ikke slutt likevel – Fra dampradio til sosiale medier

Tittelbilde fra den siste serien jeg laget for NRK Super i 2012

En av hensiktene med bloggen, har vært å oppsummere og avrunde deler av livet. Kapitlet: Fra dampradio til sosiale medier var absolutt ment slik. Det skulle fortelle om mitt medieengasjement fra start til slutt. Og slutt, mente jeg at jeg kunne tidfestes til 2012, da jeg produserte Mads og sauemysteriet, den siste serien for NRK Super. Rundt denne tiden ble det jobbet med flere prosjekter, men det ble ikke noe av. Ja, ja, tenkte jeg. Det var det.

Det er en god del igjen å fortelle før man kommer til denne slutten i 2012. Spennende prosjekter, mennesker og opptakssteder. Det kommer jeg tilbake til, - for det skjedde noe like før jeg reiste til Italia i midten av september. Mobilen ringte. Jeg så det var Konstanse Raen som ringte. Hva i verden skulle hun? Det var over 6 år siden vi hadde hatt kontakt.

Hei, er det Lars Jørgen?
Ja, Hei Konstanse.
Er du oppegående?
?
Er du klar for en ny oppgave?
Jo, vel? Hva tenker du på?
Miriam og Sam. Filmprosjektet. Skrive om manus og kjøre regi. Det kan se ut som man nå er interessert i å starte opp.
Og dette er ingen spøk?
Nei. Er du interessert?
Selvfølgelig.
Da er det møte i Oslo neste uke. Hvilken dag passer for deg?
Når som helst.
Jeg snakker med Oslo og gir beskjed. Jeg sender over revidert budsjett fra produksjonsselskapet i Nairobi, så kan du se på det før møtet. Det blir moro å komme i gang igjen. Pengene er ikke endelig bevilget, men alle positive. Snakkes.

Bodil så på meg mens jeg la ned mobilen.

Hva var det?
Den så jeg ikke komme.

Så var dette et av øyeblikkene i livet der du vet at herfra blir det en ny vending. Selv om finansieringen ikke var i mål, tydet alt denne gangen på at det ville det ordne seg. Så var det å lete tilbake i gamle arkivmapper på PC’en. Hvor lå de gamle Afrikasakene mine?

Dette er historien om mitt Afrikaengasjement.

The United Bibel Society Of Africa er av de viktigste felleskirkelige organisasjoner i Afrika. De har hatt en egen hjelpeorganisasjon «Good Samaritan» som siden tusenårsskifte har jobbet med tema HIV/AIDS med fokus barn og unge. De brukte ulike måter å nå ut med sitt budskap. En av metodene var en teatergruppe som reiste rundt og aktualiserte ulike tema. For å nå flere, ønsket man å lage en video av teaterforestillingen. Mer eller mindre tilfeldig ble jeg bedt om å skrive om teaterstykket til filmmanus. Dette ble så vellykket, at de senere droppet teatergruppen og satset rett på nye videoprosjekt. I de første prosjektene var mitt bidrag å skrive manus og overlate til afrikanske mediefolk å produsere det hele.

Men så ønsket de stadig å involvere meg mer og under den siste store serien på fire program «Sex, love and marriage» var jeg co-producer og kunne omarbeide manus mens vi gjorde opptak rundt 2012. Serien som handlet om generasjonsmotsetninger i Afrika, motsetninger by/land og hvilke utfordringer dette gir i arbeide med HIV/AIDS, brukes stadig fra Kenya i øst til Mali i vest.

Man hadde fått midler å starte arbeidet med prosjektet «Miriam og Sam», og jeg skrev et første utkast som ble drøftet med lokale medarbeidere. Men så ble det bråstopp. Det var ingen midler til å gjennomføre prosjektet. Dette prosjektet som for min del skulle være kronen på verket, det største av alle prosjektene, hvor jeg selv skulle stå for manus og regi. Men jeg hadde for lengst innsett at det ikke lenger var realistisk og tro at man skulle få så betydelige midler til et slikt prosjekt, og enda til med en så gammel regissør.

…. Så ringer det en telefon som endrer det hele.

Forrige uke kom bekreftelse på at pengene var bevilget. Første planleggingstur går til Nairobi i midten av januar.

A cup of kindness

Published 21. oktober 2021

A cup of kindness

Alle kjenner sangen der refrenget ender på

«We'll take a cup o' kindness yet.

For days of auld lang syne”

“a cup o' kindness” handler om å skåle for vennskap og ønske om god helse.

«auld lang syne» er gammelengelsk og betyr ordrett gammel lenge siden.

Koppen over er noe av det kjæreste jeg har. Tidligere brukte jeg den på jobb hver dag, men nå står den øverst i skapet. Den må bare ikke ødelegges. Som du ser står det Bodil -80 på den. Alle drev med porselensmaling på 70 og 80 tallet, så også Bodil. Koppen laget hun til meg.

Da Bodil og jeg 9. oktober ble utnevnt til æresborgere av Agliano Terme, var det en stor dag på flere måter. Samme dag var det nemlig 50 år siden vi giftet oss. Vi syntes begge det var meningsfullt å bli feiret for noe vi hadde fått til sammen på en slik dag.

Å feire gullbryllup handlet tidligere om bare å leve lenge nok. Nå er det slett ingen selvfølge å kunne feire dette sammen, selv om man når nødvendig alder. Noen mister sin ledsager i død, andre fordi man har gått fra hverandre. Det siste er dessverre ikke lenger uvanlig. Mange venner har havnet akkurat der. For noen var det brått slutt, for andre ble det kjempet i mange år for å få det til. Det er derfor med en viss ydmykhet vi feirer oss selv noen uker. Det kan jo tolkes som om man har tatt gull i et eller annet mesterskap. At vi har vært bedre og flinkere enn andre. Det kjennes bare ikke sånn. Ikke fordi vi ikke har gjort noe for å få det til. Men noe av det viktigste har nok vært at vi i utgangspunktet har passet godt til hverandre: samme verdier, samme drømmer og samme humor.

I flere afrikanske kulturer snakker man om den lille og store tid. Den lille tid handler om fortid og framtid. Den store tid handler om nåtid. Tiden som går, den delen av livet de mener betyr mest. Så bør man bruke begrenset med krefter på å mimre om fortiden og bekymre eller glede seg over framtiden. Når man har rundet 70 er det lett å skue etter tunnelåpningen der fremme.

*Tenk at det hele 50 år mellom disse to bildene.*

Når jeg tenker på de 50 år, er takknemlighet den sterkeste følelsen jeg sitter med. Å hatt en som har vært der når det butter, holdt godt tak når utfordringene har vært som størst. Takk kjære Bodil! Fin kopp du laget!

Årets festival – 15 år i Piemonte

Published 19. oktober 2021

Årets festival – 15 år i Piemonte

Foto. Barbera Agliano

Det har gått nesten en måned siden jeg sist oppdaterte bloggen. Nå er jeg tilbake etter en tur til Italia. Det har vært en måned der det har skjedd en hel del. Noe vil ha store konsekvenser for hva jeg vil fylle livet med de neste årene. Mer om det senere. I første omgang vil jeg fortelle om årets festival i Agliano Terme. Jeg har tidligere fortalt om historien til Barbera Fish Festival, hvordan ideen ble unnfanget på plenen foran Casa Karen i 2013, hvordan vi fikk med Sjømatrådet og TV2, og har blitt en suksess som er kjent langt utenfor vårt område. Jeg har også fortalt at pandemien gjorde at årets festival ble svært redusert. Man hadde derfor bestemt seg for å slå fiskefestivalen sammen med landsbyens musikk-og-vin-festival som skulle vært i juni. I stedet blir det full skala fiskefestival neste år. Jeg har også fortalt om at jeg hadde følt det var naturlig å trekke seg ut av arbeidet siden vi ikke lenger hadde hus i landsbyen. Det syntes de var en dum ide, og overrasket Bodil og meg ved å utnevne oss som æresborgere i Agliano Terme. For øvrig de første æresborgere i byens tusenårige historie.

*Borgermester Marco og de nye æresborgere.*

I borgemesterens tale under innsettelsen pekte han både på arbeidet med fiskefestivalen, men også at vi hadde vært gode til å integrere oss som del av landsbyen. Det siste er vi kanskje mest glad for. Hvor ofte har det ikke i utlandet dannet seg norske kolonier, nesten helt uten kontakt med lokalbefolkningen. Men det er to sider ved den saken. God integrering er ikke bare et ansvar hos dem som kommer tilflyttende, men også hos dem som allerede bor der. Her er de opprinnelige Aglianoinnbyggere usedvanlige åpne og inkluderende. Selv italienere i nærheten innrømmer at folkene i Agliano har lang tradisjon for å ta godt vare på de som kommer tilflyttende.

*Morsomt å bli omtalt som pappaen til Fiskefestivalen.*

Selv om fiskedelen av årets festival var beskjeden, tok vi opp et spennende tema. I Piemonte brukes betegnelsen Baccala både om salt torsk og klippfisk. De fleste har ikke oppfattet at det er snakk om to forskjellige råstoff. Vi inviterte tre kokkeskoler til å utforske forskjellene for så å lage en rett med hvert av råstoffene. Finalen gikk av stabelen fredag 8.oktober, og til stor glede var det kokkeskolen i Agliano som vant.

Dommerne under kokkekonkurransen fra venstre President i Barbera d’Asti Consortium Filippo Morbrici, Leder for Sjømatrådet i Italia Gunvar Wie, Sous-sjef i Restaurant Piazza Duomo Umberto Del Nobile

Det hersket stor usikkerhet om hvordan festivalen kunne gjennomføres på grunn av Covid-19, og med alle de restriksjoner som på det tidspunktet fremdeles gjaldt. Det var det ene møtet etter det andre om hva man kunne gjøre og hvor mange som kunne være på hvilke områder. Time etter time hadde festivalledelsen sittet i møte med politi og helsemyndigheter og diskutert områder for munnbind, vakthold og registreringsrutiner. På et visst tidspunkt var de usikre på om det i det hele tatt ville være mulig å gjennomføre selv en redusert festival. Men så, typisk italiensk, da det hele startet, skled det ut. Bare ved noen innganger var det kontroll, alle droppet munnbind, og selv politiet lot munnbindet henge i det ene øret.

På vei sørover

Published 22. september 2021

På vei sørover

Endelig kunne vi dra på bilferie til Italia. Vi har brukt muligheten til gjensyn med mange av de vakre tyske gamlebyer som Hildesheim.

Så er vi på vei mot Italia. For første gang siden pandemien startet. Vi forlot Malpensa flyplass 26. februar 2020, like før det braket løs. Nå skal vi kjøre ned, og det har vi ikke gjort siden 2019. Alt er på plass: Norsk pass, kredittkort og mobiltelefon, man trenger ikke noe mer lenger.

Å dra på bilferie i Europa på 70 - tallet var noe helt annet. Forberedelsene måtte starte i god tid. Gjerne med flere besøk til NAF’s reisebyrå i Storgata i Oslo. Her hjalp de med å utstede internasjonalt førerkort. Det holdt ikke med det gamle grønne norske sertifikatet.

NAF hadde også bøker om forholdene i de ulike land, og kart. Skulle man litt rundt, ble det gjerne en anselig bunke med veikart. Først senere kom kartbøkene som inneholdt kart i mer hendig format. Noe som redusert antall plasskrevende feil sammenbrettede kartlefser.

Bilen måtte gjerne gjennomgås før turen. Det var ikke uvanlig å la et verksted ta en ekstra sjekk før en slik langtur. Ofte tok man et olje/smøreskift om det likevel skulle gjøres snart, så man slapp å gjøre det under turen.

Man gikk over boksen med reservepærer. Noe av det mest spesielle var om man skulle innom Tsjekkoslovakia. Der var det krav om trykkmåler for dekkene.

Så skulle man ha kjøpe inn og klistre på N’en for å fortelle at man kom fra Norge.

Kredittkort var fremdeles fram i tid, så man måtte sørge for cash i de ulike valutaene man skulle innom. Man var jo litt utsatt med kontanter for 14 dager i Europa, så for å redusere risikoen, kjøpte vi reisesjekker som så kunne innløses i kontanter hvor vi kom.

Det tok sin tid å forberede tur til Europa.

Da har vi startet på reisen, og nå tar jeg en liten pause i bloggingen til jeg er tilbake midt i oktober. På gjensyn!

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Published 19. september 2021

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Det het Frydenberg gymnas den gang. Nå har skolen fått navnet Fredrik II videregående skole. Foto: Google street view

Hva er årsaken til de store endringene i livet. Vi legger planer, både langsiktige og kortsiktige, men så skjer der plutselig noe som kaster om på det hele. Pandemien vi så smått er på vei ut av, er et godt eksempel på det. Det er ofte ikke de store hendelsene som forårsaker de viktigste vendingene i livet. Ofte er det de små hendelsene, de overaskende møtene og situasjonene som åpner for overaskende valg. Valg som blir bestemmende for resten av livet.

Jeg har tidligere fortalt om flyttingen til Fredrikstad i 6.klasse på Trara Folkeskole, der jeg fikk en lærer som ikke godtok taperinnstillingen min. Hun motivert meg for nødvendig innsats så jeg høsten 1963 kunne starte opp som realskoleelev på Frydenberg Gymnas.

Frydenberg Gymnas var på den tiden ganske ny og moderne. Den hadde åpnet få år tidligere. Det var litt av en overgang. Mens du var vant til friminutt med skrikende 7 åringer som løp omkring, var skolegården nå fylt av små grupper som sto og pratet, gjerne med røyken av ikke for godt skjulte sigaretter stigende opp i midten. Mange av de eldste elevene hadde enda til sertifikat. Fra å være eldst var du nå nederst på stigen.

De fem årene på Frydenberg ble en festreise. Jeg var ikke lenger den anonyme skoletaperen fra Skien. I løpet av kort tid ble jeg med i styret i skolelaget, elevrådsformann, representant på Norges Gymnasiastsambandets landsmøte, startet skoleavis og møtte som elevens representant i lærerrådet.

Hvordan i all verden startet det hele? For det var virkelig ikke noe jeg hadde sett for meg.

Som ny elev, pastorsønn og tilknytning til kirken, var det naturlig å bli med i Det kristelige skolelaget. 60 årene var storhetstiden for denne organisasjonen. Det hadde en bred og inkluderende stil, og var på den tiden et alternativ for langt flere enn de som beskrev seg om personlige kristne, som det het den gangen.

Nordmarkskapellet

Et av høydepunktene hvert år var en weekendtur til Nordmarkskapellet utenfor Oslo. Her overnattet vi og drev kapellet med servering og hjelp med søndagsgudstjenesten. Alle skulle ha sine oppgaver og jeg, en relativt nykommer i laget, fikk i oppgave å ringe i kirkeklokkene. Siden det verken var fjernkontroll eller tau fra klokken og ned, måtte jeg sitte oppe i tårnet å ringe. Gjennom gulvet kunne jeg så vidt høre hva som foregikk. Jeg fikk nøye instruksjoner, og satt halvfrossen og startet ringingen halv elleve i fem minutter og deretter de siste fem minuttene før klokken elleve. Deretter tre slag. Jeg konstaterte suksess så langt. Men så var det at panikken tok meg. For på slutten av gudstjenesten skulle jeg slå 3 slag - pause - 3 slag - pause - 3 slag. Jeg var overbevist om at jeg ville gå surr i tellinga, og med det aldri bli spurt om noe som helst senere. Løsningen fant jeg på gulvet i det lille tårnrommet. Der lå mange små biter fra takskiferen. Jeg tok opp 9 små biter og la dem gruppevis 3 og 3 og 3, på vinduskarmen. Så var det bare å vente på stikkordet fra presten. Jeg slo på klokken, knipset en sten ut av vinduet, slo et slag, knipset på nytt, nytt slag, ny sten, så avstand til neste sten, altså en liten pause, deretter …. Genialt tenkte jeg, og regnet med tilsvarende ansvar ved en senere anledning.

En gang i året arrangerte man lagets dag i Fredrikstad. Da samlet nåværende og tidligere lagsmedlemmer med foreldre seg på byens bedehus og kristelige storstue. Av en eller annen grunn hadde noen bedt meg gi et lite referat fra turen til Nordmarkskapellet. Jeg tenkte ikke så veldig mye på formen, men trakk fram en del av de morsomme episodene jeg husket, ikke minst erfaringen fra klokketårnet.

Så skjedde noe merkelig. Folk lo. Noe sånn veldig. Er jeg så morsom? Det er godt mulig hukommelsen lurer meg, men jeg opplevde at salen nærmest kokte. Jeg følte kroppen til det tidligere mobbeofferet ble fylt med bobler som måtte ut. Hva var det som skjedde her, tenkte jeg. Plutselig var jeg den morsomme fyren alle skulle ha med i styre og stell. …. Takket være 9 stener i vinduet i et klokketårn