Posts published in “Blogg”

4K – Fra dampradio til sosiale medier

Published 19. desember 2021

For en uke siden kom vi forbi den nye elektrobutikken som hadde åpnet i kvartalet ved siden av. Veldig positivt at ikke alle de store spesialbutikkene legger seg utenfor sentrum. Så var det at Bodil kom på at vi vel burde få oss et nytt TV. Det vi hadde, hadde vi kjøpt brukt da vi flyttet hjem fra Italia. Selvfølgelig hadde de ha et knall åpningstilbud på et 65 tommer Panasonic med 4K, og siden Bodil hadde spart noen midler som kunne brukes….

Hjemme tenkte vi det bare var å koble til programboksen til Telenor (Te-We), men så enkelt var det ikke. Kabelen (HDMI) fra boksen til TV-apparatet viste seg ikke å være god nok for 4K, så nå må vi vente på ny kabel før vi får bilde i 4K kvalitet.

Billedkvaliteten har endret seg drastisk fra jeg begynte i NRK. Som nybakt producer var det kameraet over som var arbeidshesten i NRK. Det ga svart/hvitt bilde med en oppløsinger basert på 625 linjer. Da hadde utviklingen allerede gått langt fra den første fjernsynssenderen i London i 1926, med en oppløsning på 30 linjer.

Etter hvert fikk vi farger og kameraene ble mindre og lettere, men selv på 90 tallet kunne et bærbart kamera med opptager veie over 9 kg. Fremdeles har jeg problem i høyre albue etter bæring av den type kameraer. Etter tusenårsskiftet kom overgangen til digital TV, og med det muligheten til bedre billedkvalitet og lettere kameraer.. Nå beskrev man ikke lenger oppløsningen i antall linjer, men billedpunkter eller pixler. Det som tilsvarte den gamle billedkvaliteten ble beskrevet som standard (SD) med 480p, (punkter i høyden). Overgangen til digital TV ga mulighet til større oppløsning og snart kom (HD) High definisjon, 720p. Med det endret man også formatet fra 4:3 til 16:9, det vi kalte wide screen. TV Norge var de første som sendte i det nye formatet.

Innen 2010 var det gamle analoge sendernettet lagt ned, og alt var fra nå digitalt. De første HD sendingene hadde som sagt en oppløsning på 720p. Neste hopp ble en oppløsning på 1080p som går under navnet Full HD (FHD), og så det siste: Ultra HD (UHD) som også går under navnet 4K. Oppløsningen er på 2160 billedpunkter i høyden. Eller for å si det på en annen måte. Vi har hatt en reise fra da jeg startet i NRK med et bilde med totalt 300 000 billedpunkter til dagens over 8 millioner billedpunkter. Og det var altså disse 8 millioner billedpunkter min gamle kabel ikke maktet. Så nå venter jeg på ny kabel.

Mitt gamle Betacam kamera med sin 480p oppløsning veide over 9 kg og kostet mange hundre tusen kroner.

Under årets fiskefestival i Agliano Terme, ble Biz, presidenten i Barbera Agliano, intervjuet på direkten av italiensk fjernsyn, på direkten, med mobiltelefon i 4K, til noen tusen kroner. Litt av en utvikling!

Måtte til pers – Etterkrigsgenerasjonen Del 40

Published 16. desember 2021

Måtte til pers – Etterkrigsgenerasjonen Del 40

Foto Adobe Stock

For mange er julen sterkt knyttet til mattradisjoner. Slik var det også i mitt barndomshjem. Men det handlet stort sett om julekaker. Alle de syv slagene og gjerne flere. Jeg elsket berlinerkranser som smeltet i munnen. Pappa måtte ha goro. Når det gjaldt julemiddagen hadde mine foreldre tydeligvis ikke med seg sterke tradisjoner for hva man spiste, det endret seg etter stedene vi bodde. Og det var ikke få. Som tidligere fortalt flyttet vi mye, og julemenyen fulgte gjerne det som var vanlig på stedet, alt fra skinkestek, avkokt torsk på Sørlandet, kalkun da vi var i USA og ribbe på Østlandet. Men en ting var en gjenganger, fløte fiskepudding med hvit saus med reker, på første juledag.

Tradisjonen med å lage julepålegg, sto heller ikke sterkt hjemme. Jeg hadde vel en forestilling om at det var vanligere på bondegårdene. Men en ting skulle mor alltid lage, nemlig persesylte, en tradisjon jeg selv har fulgt så lenge jeg kan huske.

Sylte er en nordisk mattradisjon. Navnet sylte kommer fra gammeltysk, der sulten betyr i saltvann. I Norge og Danmark er det vanlig å bruke grisehode, mens man i Sverige brukte griselabber. Felles for Sverige og Danmark er at kjøttet gjerne blir kuttet i mindre biter, mens man i Norge lager skiver av kjøttet som legges lagvis.

I Sverige bruker man begrepet pressesylta som tilsvarer vår persesylte. Perse kommer av å presse og brukes også om andre retter som den bergenske persetorsk. Så vi snakker altså om noe som er salt og som har ligget i press.

Kanskje dette er opphavet til utrykket. .. måtte til pers.

Persesylte

Et halvt grisehode inneholder ikke alltid nok til å lage en god sylte. Derfor sper vi gjerne på med noe annet. Det vanligste er nok kalvekjøtt, men hønsekjøtt er også greit. Jeg hadde tilfeldigvis noe sideflesk liggende i fryseren, så jeg har brukt det.

Slik lager du persesylte

Dette trenger du:

½ grisehode
400 gr sideflesk, kalv eller hønsekjøtt
4 liter vann
4 ss salt
1 ss grovmalt pepper
1 bukett (persille, timian og laurbærblad)

Krydderblanding: 
1 ts malt ingefær
1 ts malt allehånde
2 ss salt
2 ts gelatinpulver

Saltlake
2,5 l vann
0,5 dl sukker
1,5 dl grovt salt

Dette gjør du:

Vask det halve svinehode og legg det i gryte med kaldt vann over natten. Hell av vannet og fyll i 4 liter vann slik at det akkurat dekker svinehode. Kok opp og skum av. Ha så i salt, pepper og bukett. Ha også i det ekstra kjøttet du har valgt, enten det er hønsekjøttet, kalv eller sideflesk. La hode trekke til det slipper benene. Det ekstra kjøttet hav gjerne mye kortere koketid. Hode tenger mellom 2,5 til 3 timer før det er helt ferdig.

*Grisehode med sideflesk og krydderbukett*

Ta hode opp men hold kraften varm i gryten. Skjær forsiktig av svoren og legg det for deg selv. Resten av kjøttet du fjerner kjøttet skjæres i skiver.

Du kan nå velge å skjære noen bånd av svoren som du bruker til dekor. Resten maler du i en hurtigkutter. Denne massen binde sylta sammen. Før la man gjerne et ekstra stykke svor som kokte sammen med hode og som ble brukt til dette. Da jeg ikke fikk tak i ekstra svor, tilsetter jeg litt gelantinpulver i krydderblandingen.

I en bolle legger jeg et håndklede og her legger jeg så kjøttet gradvis med krydderblanding mellom lagene.

*Deler av grisehode kan du skjære i skiver, resten kutter du i biter.*

Legg også litt av den malte svoren mellom. Så pakker du sammen og håndkledet og bind det sammen. Ha pakken i den kokende kraften og la den trekke ca 20 minutter. Ta pakken opp og legg den i press over natten.

Tidligere oppbevarte de sylten ved å legge den i en svak saltlake. Nå er det vanlig å fryse. Likevel velger jeg å la den ligge i saltlake opp til en uke for å få den riktige saltsmaken. Deretter deler jeg den og fryser ned i passe porsjoner. Saltlaken lager du lett ved å koke opp ingrediensene og deretter avkjøle den før du legger sylten oppi. Vel bekommen.

Verdens største sylte ble visstnok laget i Ålbæk i Nordjylland i 2014. Den var 103 meter lang og veide 535 kg.

Money-shot Fra Dampradio til sosiale medier

Published 11. desember 2021

Money-shot Fra Dampradio til sosiale medier

Moneyshot er et begrep som brukes om en scene i en film som er uforholdsmessig kostbar. Jeg har nok ikke hatt mange slike. En gang har det skjedd. Etter jeg hadde laget flere serier og teaterforestilling om Bamse B, ønsket NRK Super og Døves Video at jeg kom opp med en ny programide. Som jeg har fortalt før, har vi hytte i Seljord. Det var derfor ikke unaturlig at jeg kom på ideen om å lage en fortelling rundt dette med Seljordsormen. Jeg kontaktet Terje Solli, som sa seg villig til å skrive manus. Han hadde bakgrunn fra en rekke barne- og humorprogrammer i NRK.

Mye av 2008 og 2009 gikk med til prosjektet. Filmingen skjedde stort sett i og rundt Seljordsvannet.

Hovedpersonen var Henrik, som var døv. Hans far hadde vært overbevist om at Seljordsormen eksisterte, og ble derfor ansett som litt av en skrulling. Faren er nå død. Henriks mor tror at Henrik er på bondegårdsleir for døve. I stedet har han og kameraten Amar dratt til Seljord for å finne ormen, og bevise at Henriks far ikke hadde en skrue løs. Under letearbeidet holder han på å drukne, men da dukker ormen opp og redder han.

*Amar og Henrik sammen med noen av de som møtte dem i Seljord.*

Men hvordan skulle vi lage denne ormen? Vi fikk vite at NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio som nå er en del av Westerdals høyskole) hadde en meget dyktig mann på spesialeffekter, Jim Udenberg. Han hadde erfaring fra Science Fiction filmer i USA. Joda, han kunne lage ormen, men vi hadde ikke budsjett til mer en øverste del av hodet. Men det fungerte bra. I dag ville vi kunne laget det digitalt og mye billigere, men den gang måtte vi faktisk ha en modell i vannet, med en masse med stag og vaiere for å styre den.

NRK setter meget strenge krav når vi jobber med barn. De skal f.eks ha en egen barneansvarlig som har ansvar for barnas ve og vel. Når vi skal gjøre opptak som innebærer en viss risiko, som da Henrik skulle bli dratt ned under vann og så dukke opp på ryggen av ormen, var kravet to dykkere i vannet og en ambulanse standby. Det var en scene som koster godt over 300 000 kr.

Serien ble populær og gikk i reprise flere år.

Etter ormen ble det flere serier på oppdrag fra NRKSuper og Døves Media. Blant annet flere serier i samarbeid med Fabelaktiv på Hamar. Det var en studioproduksjon, der lag bestående av hørende og døve barn måtte kommunisere for å løse oppgaver.

*Fra innspillingen av Lek uten ord på Fabelaktiv i Hamar.*

Siste produksjon jeg laget for NRK Super var Mads og Sauemysteriet, den eneste av seriene som fremdeles er tilgjengelig i NRK-arkivet. Så lenge det varer.

https://nrksuper.no/serie/mads-og-sauemysteriet/KMTE20004112/sesong-1/episode-1

Å ta seg god tid.

Published 8. desember 2021

Å ta seg god tid.

Foto Adobe Stock

En greie jeg gjennomførte når jeg produserte program for fjernsyn, var å vise en kladd, eller forredigering av programmet for noen. Etter at de hadde sett det, var det første jeg spurte om: Hvor langt var det? De syntes spørsmålet var underlig. Var det så viktig? For meg var det uhyre viktig. Trodde de programmet var 20 minutter, mens det egentlig var 25, var jeg meget fornøyd. Syntes de det var 30, var det en indikasjon på at programmet ikke var fengslende nok. Da var det bare å jobbe videre med redigeringen.

Og dette er bare et av en rekke tidsaspekt en filmskaper/produsent må forholde seg til. Ja, for alle andre også, egentlig. Det jeg beskrev over, kan vi kalle følt programlengde i forhold til den reelle programlengde. Innen vårt 25 minutter lange program kan vi så manipulere med tid, det vi kaller filmtid. Noen ganger utspiller programmet seg i samme tempo som i virkeligheten den beskriver, det vi kaller realtid. Programmet er på 25 minutter og viser hva som skjedde i løpet av 25 minutter. Men ofte driver vi med tidsforkorting. Det betyr at vi i løpet de 25 minuttene beskriver noe som har skjedd i løpet av dager eller år. Vi kan også drive med tidsforlenging, der vi gjennom redigering eller slow motion strekker ut en hendelse over tid.

Jeg husker jeg som barn tenkte på tiden som en langt målebånd der tiden beveget seg sakte bortover. Kikket man ned på målbåndet så ser man hvor langt man hadde kommet, hva klokken var blitt. Det ble litt kluss når man oppdaget at man hadde ulike klokkeslett verden rundt. Det løste jeg ved at tiden var et tog som beveget seg bortover målebåndet. Satt man i ulike vogner i tidstoget, fikk man selvsagt ulike avlesinger. Men alt hang sammen. Målbåndet var det samme, og gjaldt for hele universet. Det man senere lærte å kalle universell tid.

Tid og klokkeslett var viktig å holde styr på, hvis ikke kunne man gå glipp av lørdagsbarnetimen. Å være ute og så glemme klokken en lørdag ettermiddag var katastrofalt. Man kunne miste noe så viktig som siste episode av Stompa eller Tulutta og Makronelle.

https://radio.nrk.no/serie/tulutta-og-makronelle/MKTT58001358

Husker du ikke Tulutta og Makronelle? Her får du gjenhør fra NRK arkivet.

Man hadde respekt og ærbødighet for tid og klokker. I gamlestue har vi stående den store klokka etter farfar. Jeg husker godt når jeg besøkte ham i Bendiks kleiv i Arendal. Hver ettermiddag sammenlignet han den gamle klokken med sitt eget lommeur. En klokke var en alvorlig og livsviktig innretning. Det visste han godt fra sin tid som styrmann i begynnelsen av 1900 tallet. Klokken var avgjørende for å finne ut hvor man var på havet. Uten GPS var de helt prisgitt samspill mellom sekstant, en nøyaktig klokke og sine tabeller.

Klokkene stilte farfar etter tidssignalet i NRK. Det styrte alle klokkene i Norge. De igjen fikk rett tid fra et atomur i Tyskland. Men rundt 2010 var det slutt. Ved overgang til DAB og internett ble det så mye forsinkelse under sendingen at hele vitsen falt bort.

Senere møtte man fysikken som rotet det hele til. Alt kom an på alt og tid var relativ. Avhengig av plassering og fart i universet, kunne tiden oppføre seg forskjellig fra det ene stedet til det andre. Kort sagt, jo eldre man blir, desto mindre fatter man av dette med tid.

Mange Afrikanske kulturer snakker om den store og den lille tid. Den lille tid er det som har vært og det som skal komme. Den store tid er det som skjer nå. I det ligger at fortid og fremtid er mindre viktig enn dagen i dag.

Kanskje det er den beste måten å forholde seg til dette med tid. Kanskje er det det som ligger i uttrykket, eller burde ligge i uttrykke : Å ta seg god tid.

Med en bjørn til scenen – Fra dampradio til sosiale medier

Published 2. desember 2021

Med en bjørn til scenen – Fra dampradio til sosiale medier

Bamse B i forestillingen Bamse B og den forvunnede nøkkel i 2004.

I desember 2001 bestemte NRK’s styre å legge ned Undervisningsavdelingen. Dermed var over 40 år med skolekringkasting og voksenopplæring over. Og med det var den viktigste oppdragsgiveren for Mørland Undervisningsproduksjon borte. Hva skulle jeg nå drive med. Jeg har allerede fortalt om Kanal24 eventyret som jeg tok del i fra 2003 til 2007. Men viktigere på sikt ble samarbeidet med Døves Media. Det var et samarbeid som allerede hadde vart en stund. Da jeg startet produksjonsselskapet i Lillesand på slutten av 80 årene, var det ikke uvanlig for et produksjonsselskap å sluttredigerte programmene hos andre. Redigeringsutstyr med kringkastingsstandard kunne fort komme opp i flere millioner kroner. Det var derfor vanlig for de fleste små produksjonsselskaper å samarbeidet med et annet større selskap for denne delene av arbeidet.

Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med Døves Media på Ål i Hallingdal., (Døves Video som det het den gangen.) Det ble et hyggelig samarbeid i mange år, til NRK bestemte seg for å legge ned Undervisningsavdelingen. Da dukket det opp behov hos Døves Media for noen som kunne skrive drama for barn. For tegnspråkprogram på NRK. Jeg hadde lenge brukt drama i egne produksjoner, så jeg tenkte det ville være moro å forsøke meg på å skrive for andre.

Figurene Bamse B og Cathrine ble skapt. Cathrine var en døv jente med mange utfordringer i livet. Så treffer hun en bjørn, som selvsagt ikke kan snakke, men lærer seg tegnspråk. Sammen forsøker de å løse problemer.

I de første sesongene var det andre som hadde regien, men etter en tid fikk jeg spørsmål om jeg ville ta ansvar for hele produksjonen hos Døves Video.

Det var et spennende prosjekt, der vi stadig førte inn nye roller. Vi trengte en skikkelig antagonist, og reven ble skapt.

Undertegnede flankert av reven og Bamse B

Jeg må nevne dyktige skuespillere som i høy grad var med å forme rollene: Ronny Patrick Jacobsen som var Bamse B, Kevin Eide Edvardsen som spilte reven og Agata Wisny som spilte Cathrine. I mange år var disse figurene viktige i døve barns forestillingsverden.

En dag tok Mira Zuckermann, sjefen for Teater Manu, kontakt og spurte om det ikke var en god ide å lage en teaterforestilling av Bamse B. Det hadde jeg selvsagt lyst til, men var litt usikker. Jeg tenkte at dette å skrive for teater var noe helt annet enn å skrive for film og TV. Men jeg sa meg villig til å prøve.

Til å hjelpe meg fikk jeg deres dramaturg Tine Thomassen, som også var sjefsdramaturg ved Riksteateret. Samarbeidet med Tine ble noe av det fineste jeg har opplevd. I løpet av det halv året vi utviklet teatermanuset, lærte hun meg det meste jeg kan om det å skrive for teater.

Etter premieren spurte Tine meg om jeg hadde tenkt å melde meg inn i Dramatikerforbundet. Intet hadde vært fjernere. At jeg skulle være medlem av samme forening som Henrik Ibsen og Jon Fosse hørtes absurd ut. Men Tine overtalte meg til å søke. Kriteriet den gang var at man måtte ha fått spilt minst ett stykke på et en de nasjonale scenen. Det kravet var innfridd i og med at Bamse B var spilt på en av scenene på Det Norske Teateret. I tillegg måtte verket gjennomgås og godkjennes av en kunstnerisk komite.

Et av de store øyeblikkene i livet var da jeg åpnet konvolutten og konstaterte at jeg var fullverdig medlem av Det Norske Dramatikerforbund.