Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Blogg”

Kommer jeg av gårde?

0

Nå føler jeg spillereglene for pandemien er snudd opp ned. Som trippelvaksinert er man ikke lenger redd for å blir syk, men for å teste positivt. At man på et eller annet tidspunkt blir smittet av omikron og forhåpentligvis får seg milde influensasymtomer er til å leve med. Verre er det med alle problemer man får ved å teste positivt.  Du må fremdeles isolere deg i minimum 6 dager og dra med deg nærkontakter i karantene.

Mandag reise jeg forhåpentligvis  til Kenya for å planlegge opptakene til prosjektet Miriam og Sam.  Pandemien har sørget for at dette er blitt ganske komplisert. Visa og vaksinebevis må sendes over på forhånd. PCR test må gjennomføres tidligst 72 timer før avreise. Det er ikke så enkelt når avreisen er mandag morgen. Med den sterke økningen av smitten de siste dagene, kan ikke de vanlige laboratoriene garantere svar innen 72 timer siden det er helg. Konsekvensen er at jeg må ta en dyr ekspresstest på et privat laboratorium i Oslo lørdag ettermiddag.

Så lett som omikron smitter, har jeg funnet det best den siste uken å holde karanteneavstand til folk flest, og dermed meldt forfall til flere invitasjoner vi hadde.

Men likevel; problemene klarer ikke å overskygge gleden ved å være tilbake i registolen.  Siden jeg fikk beskjed om at det tidligere prosjektet igjen var aktuelt, noe jeg skrev om i bloggen i oktober, har finansieringen kommet på plass, og de nødvendige endringer av programskissen blitt gjennomført. Opprinnelig handlet programmet om HIV/AIDS problematikken. Det er ikke lenger like aktuelt. Nå står afrikansk ungdom overfor nye sterke utfordringer: migrasjon, fake news og radikalisering for å nevne noen.

Det ble derfor nødvendig med betydelige endringer av historien. Det har jeg nå brukt den siste tiden til i samarbeid med lokale medarbeidere i Afrika.

Som jeg vel allerede har nevnt, skal disse to programmene brukes i tilknytting til et omfattende informasjonsprosjekt rettet mot ungdom i Midt Afrika bestående av samlinger, skriftlig materiale, lederopplæring og mye mer. Programmene skal på den ene siden skape interesse for de ulike temaene, men kanskje viktigst: de skal gi ungdommer som sliter mulighet til å snakke om sine utfordringer uten å måtte snakke om seg selv, men om noen i programmene som de kan identifisere seg med.

Turen denne gang handler om å plukke ut nøkkelpersonene i produksjonen, først og fremst DOP (Director of Photography).  Sammen skal vi skape det riktige billeduttrykket.  Så skal vi velge 1.st AD (first assistant director) som vil være min høyre hånd under de videre forberedelser og opptak.  I tillegg skal vi ta en første kikk på mulige opptakssteder.

Så er det bare å håpe at jeg kommer meg ned. Neste blogg blir nok fra Nairobi.  

Vår første TV kjendis Etterkrigsgenerasjonen Del 41

0

Gunnar Haarberg (NRK)

Året er 1964. Jeg er 15 år og bor i Fredrikstad. Pappa hadde nettopp kjøpt et brukt fjernsyn i Sverige ,og ved hjelp av en enkel bordantenne fikk jeg for første gang tilgang til norsk fjernsyn i eget hjem. Jeg visste jo godt hva fjernsyn var. 8 år tidligere hadde vi bodd et år i Amerika, hvor alle familier for lengst hadde minst ett fjernsyn. Som de fleste på min alder var jeg fasinert av det nye mediet. Å jobbe med fjernsyn synes nesten eventyrlig ,men veldig fjernt.  Hvordan fungerte det? Tenk om man kunne få et glimt av hvordan en produksjon forgikk.

En lørdag i februar i 1964 skulle jeg få sjansen til å oppleve en fjernsynsproduksjon på nært hold. Et av de store Nordvisjonprosjektene på den tiden, var Trekampen. Det var en konkurranse mellom  tre byer i Danmark, Norge og Sverige. Delvis  handlet det om at  en gruppe resurspersoner i byene skulle løse en krevende oppgave. Presenterte gruppen en mulig løsning, koblet man inn den finske dommeren som gjerne kunngjorde at «Domaren seger at svaret er fel». Så var det bare å fortsette.

https://www.youtube.com/watch?v=odGxBE0BCHw
Fant ikke den norske Norvisjonsvignetten, men den var ganske lik.

Delvis handlet det om en praktisk oppgave, der man skulle samle inn et eller annet.  Denne kvelden var jeg og gjengen samlet hos noen med stort TV (21’ tommer!) for å følge konkurransen mellom Fredrikstad, Södertälje og Helsingør. Det var jo mulig vi kunne bidra med et eller annet. Den praktiske oppgaven denne kvelden var å kunne samle så mange mennesker som mulig med masker. Hun vi var hos fant et par masker. Så var det bare å sette i gang å lage masker i papp og hyssing for oss andre.  Vi hadde kort tid, så det gikk litt fort i svingene. Noe som resulterte  at hullene til øynene fikk for liten avstand, som igjen betydde at jeg bare så vidt fikk med meg hva som skjedde på utsiden.

Hovedsendingen gikk fra Fredrikstad bibliotek, ledet av Gunnar Haaberg, mens vi med masker skulle samles i Turnhallen like ved. På grunn av den mislykkede masken måtte jeg ha hjelp av de andre for ikke å gå meg bort. Med klar beskjed om ikke å ta av masken, fordi det ville bety disking, sto jeg der med minimal utsikt, men var ganske sikker på at jeg hadde sett et ekte fjernsynkamera.

Mange regner Gunnar Haaberg som vår første TVkjendis. Hans første programlederjobb var konkurransen På ære og samvittighet i 1958, og han holdt det gående til hans siste serie Øyenvitne i 1966. Mest kjent i TV var han for arbeidet med Kvitt eller dobbelt som han jobbet med fram til Knut Bjørnsen overtok programlederjobben i 1966. 

For mange var imidlertid Haaberg først og fremst radiostemmen. Hver søndag morgen fra 1949 drev han engelskundervisning på radio.  Morsomt å tenke på at han hadde ansvar for starten av NRK’s engelskundervisning og at jeg skulle avslutte det med engelskprosjektet Start på 70 tallet.

Jeg husker ikke hvilken by som vant, lørdagskvelden i 1964, og på grunn av masken var det ikke mye jeg skulle oppfatte av hvordan en fjernsynsproduksjon ble gjennomført. Men det skulle rette seg med årene.

Grunn til bekymring

0

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men nå synes jeg tiden går så raskt at man likegodt kan tenke desennier, 10 år av gangen, når man ser seg tilbake.   

Så hva var vi opptatt ved årsskiftet for 10 år siden, årsskiftet 2011/2012?  Av de nære ting handlet det om smør. Det var så lite smør på slutten av året at et dansk TV-program samlet inn 400 pakker smør som ble sendt som nødhjelp til Norge.

Men det var nok av mer alvorlige ting som hadde skjedd. I mars 2011 var det store jordskjelvet i Japan som forårsaket tsunami, stenging av atomkraftverk og over 15 000 døde.  I juli slo Anders Behring Breivik til med først sprengning i regjeringskvartalet (bare noen timer etter vi hadde gått forbi det på vei ut av Oslo) og deretter massekyting på Utøya.

Både Bin Laden og Gadafi ble tatt livet av. Joda, hadde vært et begivenhetsrikt år. Nok å bekymre seg over.

På hjemmefronten var det også store omveltninger. Bodil gikk av som pensjonist. Jeg drev med forberedelser til det jeg trodde skulle bli min siste TV-produksjon, huset i Oddekleiva i Lillesand ble solgt, og vi kunne ønske velkommen de første gjestene på vårt vertshus, Casa Karen i Italia.

Hva så 10 år før det, ved årsskiftet 2001/2002? En del var det å glede seg over.  Håkon og Mette Marit giftet seg i 2001, men igjen det er de mørke minnene som tar mest plass, som terrorangrepet i New York 11.september. Gode grunner til bekymring.

Foto Adobe Stock

En annen trist begivenhet var Linate-ulykken 8. oktober. Her mistet 110 passasjerer livet i SAS maskinen som kolliderte med et privatfly. 8 år senere skulle vi bli kjent med Evy som var stasjonssjef for SAS på Linate da ulykken inntraff.  Hun var ansvarlig for oppfølgingen etter ulykken. Hun hadde sluttet i SAS og startet et vertshus i Nizza, Cascina Blon. Ulykken preget henne fremdeles sterkt. Bak Cascina Blon hadde hun plantet 110 oliventrær, ett for hver av de som omkom i ulykken.

Under vår 60 årsfeiring i 2009 bodde noen av gjestene på Cascina Blon hvor Evy hadde dekoreret med norsk flagg.

Årene rundt 2001 hadde vi gjennom flere turer vært på utkikk etter feriehus i Sør-Europa. Ennå skulle det gå  noen år før vi fant fram til landsbyen Agliano Terme.  I Lillesand var siste barn ferdig med videregående og begynt på folkehøyskole. NRK hadde bestemt seg for å legge ned Undervisningsavdelingen, og med det var Mørland Produksjon sin viktigste oppdragsgiver borte. Selskapet måtte reduseres og vårt store hus i Hesteheia ble unødvendig stort. Vi bestemte oss for å finne et mindre hus nede i sentrum av Lillesand.  

Går vi ennå 10 år tilbake, til årsskiftet 1991/1992, kunne vi igjen se tilbake på et begivenhetsrikt år. Året 1991 var bare så vidt i gang før Gulfkrigen startet. Ny grunn til bekymring.

Rester av Berlinmuren. At den falt, trodde vi skulle bety en ny og fredfylt framtid. Foto Adobe Stock.

Etter at Berlinmuren falt i 1989 hadde verden begynt å se annerledes ut.  Ved årsskiftet opphørte Sovjetunionen å eksistere. Hva ville alt dette bety?

Denne tiden representerte høydepunktet for Mørland Produksjon med flere ansatte, utvidelse av kontorlokaler og store produksjoner for NRK og flere nødhjelpsorganisasjoner.

Hva så om vi går ennå 10 …. Vi stopper der. Det får bli en annen gang.

Her sitter jeg på nyåret 2022, 72 år gammel, og lurer på om man burde bekymre seg mer for framtiden. Eller om man bare må konstatere at joda, det har alltid vært gode grunner til bekymring. Da er det kanskje like godt å fokusere mer på den lille tiden, det som skjer i dag, og det som skal skje i morgen.

Alfa og Omega

1

Så lenge det er negativt får vi være positive.

Så blir heller ikke denne julen slik vi hadde håpet. Pandemien sørger for at oppmerksomheten blir rettet mot alt annet enn julens budskap. På nettet sørger mediene for kontinuerlig oppdatering. Den ene dagen er det gode nyheter fra et eller annet forskningssenter, den neste er det pessimistiske utsikter fra en eller annen professor. Og vi trykker villig på artiklene og sørger for gode inntekter for nettaviser og andre nettaktører. Det hadde kanskje vært nok å bli oppdatert en gang i blant og ikke flere ganger om dagen.

I katakombene under Roma finner vi dette bildet fra ca år 300.  Her holdt de forfulgte kristne til. For at de ikke skulle bli oppdaget, ga de derfor Jesus ulike navn og symboler, som en fisk, eller med de greske bokstavene Alfa og Omega, som er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet. Tanken var at Jesus representerte begynnelsen og slutten.  

Greske bokstaver kan altså brukes til litt av hvert, og nå er det den nye varianten av Covid 19 som har fått navn etter den greske bokstaven Omikron, nummer 15 i alfabetet.

Dagsrevyen hadde for noen dager siden et innslag om uttalen av virusvarianten Omikron. I innslaget møtte vi noen grekere som smilte av den norske uttalen. Bokstaven skal utales åmikrån og ikke med norsk o. Dette med o’en som vi her utaler feil, gjelder for øvrig de fleste Søreuropeisk land. Por Favor (navnet på den spanske språk serien jeg produserte på 70 tallet) skal utaler pår favår . I Frankrike uttales bynavnet Lyon Lyå.

I Italia er det det samme. O utales Å, som Nonna (bestemor)  som uttales Nånna.  Så da våre italienske venner leste Bodil, uttalte de Bådil. O utales nesten unntak som å.

Noe annet man skal være klar over, er at italienere ofte skifter på å sette fornavnet først eller sist. F. eks heter vinfirmaet til Lionello:  Poderi Rosso Giovanni, der Giovanni er farens fornavn og Rosso familienavnet. Italienere flest vet umiddelbart hva som er et typiske italiensk fornavn og etternavn. Når de derimot ser et norsk navn, kan de lett ta feil. Flere syntes Bodil hørtes ut som et passende etternavn, så det gikk en stund før de forsto at jeg ikke uten videre kunne godta å bli kalt Mr. Bådil.

Skulle man få italienere til å utale navnet hennes riktig måtte hun ha skrevet Budil. U på italiensk uttales o. En murer, muratore uttales moratåre.

Har du lært deg  O og U uttalen kommer du langt.  Neste steg vil være å lære seg uttalereglene for C og G. Det er nok å bryne seg på.

Utsikt fra Casa Karen for noen år siden.

Snøen har lagt seg her i Larvik, og i Agliano håper de også på et godt snølag i løpet av vinteren. Dette ikke minst for vinmarken. Siden markene gjerne ligger i skråninger, renner regnvannet fort vekk, så det ikke får trukket ned i grunnen. Når snøen smelter, skjer det så sakte at vannet ikke renner vekk, men trekker ned til dy dypeste røttene.

Med disse refleksjonene ønsker jeg alle bloggvenner en God Jul og at han, den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, vil komme sterkere tilbake når vi bare blir ferdig med den 15.  

Leverpostei til julefrokosten.

0

Her kommer enda en juleoppskrift, for hva er vel en julefrokost uten en god hjemmelaget leverpostei? Leverpostei egner seg også godt som vertinnegave. Lag den i en brødform og del den opp i passe deler. Frys dem og ta dem opp når du skal bort til noen i romjulen.

Noe annet som hører til et frokostbord i julen er juleansjos. Helst de hele, så man må rense selv. Lenge trodde jeg det faktisk det var snakk om ansjos, men juleansjos er laget på brisling. Hvis noen sier at ansjos og brisling er det samme, kan du fortelle at Ansjos hører hjemme i Middelhavet og har det latinske navnet Engraulis encrasicolus, mens brisling fanges i Atlanterhavet og heter Sprattus sprattus.

I denne leverposteien går det imidlertid helt greit å bruke brisling (juleansjos).

Slik lager du en god leverpostei.

Dette trenger du:

Dette trenger du:
750 gr svinelever
200 gr spekk
200 gr sideflesk
1 stor løk
3 fedd hvitløk (valgfritt)
10 ansjosfileter 
1 ss hvetemel
4 egg
3 dl fløte
1 ts malt sort pepper
Noen skiver bacon

Dette gjør du:

Mange slakterbutikker, som her i Larvik, selger svinelever og spekk ferdig malt. Men først deler jeg sideflesket i store biter og kjører det en kort stund i en kjøkkenmaskin, uten at det blir for fin masse. Vi vil jo gjerne ha posteien litt grov. Ta så ut sideflesket.

Så kjører vi resten av ingrediensene i kjøkkenmaskinen og blander dette til slutt med det grovhakkede sideflesket.

Det er alltid vanskelig å beregne hvor mye salt som trengs. Start med en spiseskje. Ta så en teskje av den ferdige blandingen og bak det noen sekunder i en mikrobølgeovn eller i en stekepanne. Så er det bare å justere med mere salt om det trengs.

Jeg heller noe av blandingen i en ildfast form og dekorerer med noen biter bacon og laurbærblader. Den blir flott og sette fram til julefrokosten.

En brødform dekkes med bacon og fylles med resten av blandingen. Del opp den ferdige leverposteien og frys ned. Utmerket som vertinnegave.

Formene settes i vannbad og stekes på 200 grader til kjernetemperaturen viser 80 grader.