Så skulle Europa nok en gang bli kastet ut i krig. Minnene fra den kalde krigen med angrepet på Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia 1968 er ennå levende. Et fritt land er angrepet bare fordi «det er fritt».
Det føles litt galt å mimre om gode, gamle dager her på bloggen, mens mennesker dør og lider i vårt nabolag. Jeg tar derfor en pause i skrivingen til denne krigen er over.
Jeg kan likevel ikke unngå å reflektere over at krig, terror, sult og lidelse foregår uavbrutt, et eller annet sted på jorden. Noe vi har lett for å lukke øynene for. Nå har det kommet nærmere.
Før forbandt jeg nettmøte med noe ekstraordinært, at man drøftet noe med noen langt borte. Det handlet gjerne om travle mennesker som ikke hadde tid til å møtes fysisk. Så kom Corona og endret så mye. Med hjemmekontor var det det naturligste i verden å møte hverandre på Teems eller Zoom. Det føltes ikke lenger merkelig. Jeg opplever det selv i arbeidet med det nye Afrikaprosjektet, der nesten hele crewet holder til i Nairobi. Under de ukentlige produksjonsmøtene tenker man ikke på avstanden mellom oss.
Prosjektet Miriam og Sam skrider fremover. Mens jeg jobber med dialogene, er medarbeiderne i Nairobi i gang med å finne opptakssteder og folk til å fylle rollene. Som tidligere nevnt, skal de to programmene handle om en gutt og jente på rundt 14 år, Miriam i en middelklassefamilie og Sam, en foreldreløs gutt i slummen. De møtes, blir venner og som mange afrikanske unge, møter de en lang rekke utfordringer. Hensikten med programmene er å gi de unge et verktøy til å betrakte egne utfordringer og nødvendigheten av egne valg for livet sitt.
Nå pågår arbeidet med å finne en gutt og en jente som kan spille hovedrollene. Det er kanskje det mest kritiske i arbeidet fram til opptak. Lykkes vi her, er halve jobben gjort.
Programmene vil tas opp med engelske dialoger, men siden dubbes til fransk og swahili.
Da jeg startet med bloggen sommeren 2020, var det ut fra en ide om at man som 71 åring kanskje burde oppsummere noe av det man hadde opplevd, før man glemte det. Jeg hadde jo så god tid, to eller tre innlegg i uken burde være mulig. Man hadde jo ikke så mye annet å ta seg til etter at vi hadde avsluttet vertshusprosjektet i Italia. 15 middager i året her i Villa Karen i Larvik kunne da ikke ta så mye tid. Og fiskefestivalen i Agliano, her var det vel riktig at andre overtok, siden vi hadde flyttet hjem?
Men livet slutter ikke å overaske. I Italia insisterer de på at jeg fortsatt skal være med å organisere festivalen, og så fikk jeg overaskende forespørsel om å ta ansvar for en ny videoproduksjon. I tillegg til de 15 middagene begynte plutselig kalenderen å fylle seg opp som i gamle dager.
Og nå har vi akkurat gjort ferdig årets første middagshelg med en ny meny som har blitt utviklet og prøvd ut på gjester. Tilbakemeldingen var veldig positiv. En av forrettene jeg var særlig fornøyd med, var ørret, flyndre og spinatrullade toppet med lakserogn og på en hvitvin/smørsaus med persilleolje.
Så det har rett og slett blitt liten tid til bloggen. En stund fremover blir målet et innlegg i uken, så får vi se….
«Takk for at du tok deg tid. Og vi skal selvfølgelig betale…» Erik Bye smilte. «Det var bare hyggelig… Men hvis du kunne tenke deg…» Han grep med hånda ned i jakkelomma og trakk opp en liten bunke med ubetalte giroer. «…så kan du jo betale disse som har blitt liggende en stund.»
Vi skriver 1994. Erik Bye har nettopp gitt ut Fløyterens hjerte, en diktsamling som blant annet inneholdt Guds klinkekuler, kanskje den vakreste «salme» som er skrevet de siste årene. Jeg laget en serie om det norske språk, inkludert vår nasjonale litteratur. Sammen med fagfolkene jeg hadde med, fant vi at vi skulle bruke Erik Bye som eksempel på en norsk lyriker. Jeg visste han på det tidspunktet var lite villig til å bli brukt i media, men da jeg sa vi ønsket å intervjue ham som lyriker, lyste han opp. Han var vant til at man bare var interessert i ham som visesanger og tidligere programleder. Ingen hadde tidligere villet fokusere på ham som lyrikeren Erik Bye.
Begrepet Tv-personlighet beskrives titt og ofte om kjendiser som er bygget opp av norske medier. Det kan være ungdom som har deltatt i en eller annen realityserie og blitt lagt merke til. Da trår norske medier til og bestemmer seg for å bygge dem opp, nyttig for mediene, nyttig for de unge som får tilgang til en godt betalt status. Alle kanaler har et sett slike kjendiser på lager. Så har de en uskreven overenskomst om at de skal bruke hverandres kjendiser som gjester for å bygge dem ytterligere opp. Bare legg merke til, det er ingen nye kjendiser over 35 år som kommer til. Når så du sist en programleder i et underholdningsprogram over 50 år?
«TV-personligheter» kalles de, for uten koblingen til mediene og drahjelpen fra disse, er så godt som ingen av dem ekte personligheter. Mon tro mediene vil være interessert i dem når de nærmer seg pensjonsalderen.
Foto: Redningsselskapet, Ingar Bie
Erik Bye var en ekte og autentisk personlighet med en historie som både rommet mørke utfordringer, kunstneriske evner og samtidige en akademisk utdanning, en mix dagens kjendiser er blottet for. Han var en viktig del av norsk fjernsynshistorie fra fjernsynets barndom til han gikk av som pensjonist.
I de første årene i NRK som inspisient (nå heter det innspillingsleder) jobbet jeg flere ganger med programmet «Lørdagskveld med Erik Bye». Her hadde Erik Bye gjester, helt vanlige mennesker, som han hadde en egen evne til å få til å stråle. Det jeg husker beste, var den vekt han la på det å forberede disse menneskene før sending. Han var gjerne selv nede på Øst- eller Vestbanen når de kom med tog og var sammen med dem helt til programmet var over. Da han rundt 1990 ble pensjonist hadde han vært innom et utall av temaer, som distriktsutbygging med Idebanken på slutten av 1960 årene, norsk utvandringshistorie, synliggjøring av utviklingshemmede og mye mer.
Så altså, sånn på tampen, skulle jeg få lov å intervjue han om sin lyrikk. Noen av diktene er blitt tonesatt, men mye står der bare som tekst. Jeg hadde valgt Frognerseteren som sted for opptaket.
Lurer du på hvorfor han har dedikert boken både til Bodil og meg? Her er bakgrunnen. Av en eller annen grunn hadde Bodil blitt med og var selvsagt interessert å høre hva Erik Bye hadde å si. Da vi hadde rigget opp og startet intervjuet så jeg at Eriks blikk gikk til høyre for kamera, ikke til venstre der jeg satt. Jeg snudde meg og måtte smile. Så ba jeg Bodil flytte seg til venstre og straks var Eriks blikk den rette veien. Etter opptaket skulle vi fortsette med ekstraopptak. Bodil ble derimot invitert på lunsj med Erik Bye inne på restauranten, hvor de satt og pratet i over en time, mens vi gjorde oss ferdig. Bodil angret ikke på at hun ble med.
Av og til får du øye på dette i fiskedisken. Da har jeg problemer med å avstå fra et godt skatevinge måltid. Til tross for at dette er en virkelig delikatesse, fiskes det ikke spesielt etter skate i Norge. Det som kommer i fiskedisken er bifangst fra annet fiske. I fiskedisken finner du den alltid ferdig flådd.
Da jeg bodde i Italia, var dette en populær rett. Her lærte jeg et triks som er greit å kjenne til. Mange som har forsøkt seg på skatevinge har opplevd en geleaktig overflate som er litt uappetittlig. Å forsøke å skrubbe det bort, er tungvint.
Trikset er å koke opp en kjele med godt saltet vann. (1/2 dl salt pr liter vann). La skatevingen trekke i det kokende vannet et minutt. Ta den så opp. Ved hjelp av en gaffel er det nå lett å skrape vekk det geleaktige belegget.
Skate vinge stekt i brunt smør med sjalottløk og kapers
Dette trenger du
Dette trenger du pr person
Skate-vinge. Ca 400 gr per person.
1 liten sjalottløk
1 ts kapers
½ sitron
Smør
Dette gjør du
Brun rikelig med smør i en panne. Pepre og salte vingene hvor gelebelegget er fjernet. (I og med at den er trukket i sterkt saltvann trenger den ikke mye mer salt.)
La vingene få en god farge på begge sider. Skal du servere flere vinger, kan det være lurt å ettersteke i stekeovn. Sett ovnen på 180 grader. Legg de brunede vingene på et stekebrett. Etterstek i ca 15 minutter, avhengig av tykkelsen. Bruk gjerne et steketermometer. Det bør vise 62 grader. (Dersom du ikke skal steke mer enn alt får plass i stekepanna, kan du godt ettersteke vingen der ved å skru ned varmen.)
Mens vingene etterstekes har du evt. mer smør i panna, og steker den hakkede sjalottløken og kapers. Til slutt har du i saften fra 1/2 sitron.
Helle kapers smøret over vingen og server med erter og kokte eller råstekte poteter.
Allerede! I dag er det klart for retur. I en snau uke har jeg drevet med forberedelser til prosjektet Miriam og Sam her i Nairobi. Jeg hadde to mål med turen.
Det ene var å sjekke ut innholdet i manus. Var det troverdig? Flere hadde vært skeptisk til deler av historien, særlig beskrivelsen av en del av de sentrale karakterene. Vi dro derfor rundt til en del slumområder, viste en kort film om noe av det samme som vi skal behandle. Så ba vi ungdommene fortelle hva vi de likte/ikke likte ved filmen før vi gikk over til å presenterer historien Miriam og Sam. Var det en sannsynlig historie? Jeg hadde f.eks fortalte om en mobb som ville drepe Sam fordi han hadde stjålet en mobillader. Mange mente det var lite trolig. Det måtte være noe mer kostbart. Da vi tok opp temaet med de unge i slummen, lo de av problemstillingen. Selvfølgelig vil mobben kunne drepe for en mobillader, og de ville ikke gi seg før de hadde funnet han.
Fra KIbera
Slik gikk vi gjennom historien punkt for punkt. Det aller meste ga ungdommene sin fulle tilslutning. I tillegg var det mange nye detaljer vi kunne legge til personlighetene til karakterene våre. På en måte føler jeg at jeg har blitt bedre kjent med mine egne karakterer.
Det andre målet med turen var å velge de viktigste rollene i produksjonen, først og fremt DOP, (director of photography) . Produksjonsselskap vi skulle jobbe med kjente jeg fra før. De hadde vært effektive og ryddige å jobbe med, men jeg hadde aldri vært helt fornøyd med de ressursene de hadde innomhus, særlig på kamera. Så jeg hadde bedt om å få møte flere kandidater og se deres arbeid før jeg bestemte meg. Jeg ble slått av hvor høy kvaliteten hadde blitt. De sto ikke tilbake for de beste vi har på kamera i Norge. Og valget ble Brian som faktisk jobbet i produksjonsselskapet sist, men da som kameraassisten. Sammen med ham satt vi sammen resten av teamet.
Her er hele gjengen samlet før min avreise. Fra venstre undertegnede, Konstanse som er executive producer med særlig ansvar for koblingen mellom filmen og resten av programmet The Good Samaritan, Iren som er PA (production assistant) , Isaac som er produsent, Memory som representerte oppdragsgiver på dette møte, Mercy som er 1st AD (assistant director) og Brian som er vår DOP.
Vi så også på mulig locations for opptak, uten at vi fant noe vi var fornøyd med. Så letingen etter opptakssteder skal de fortsette med.
Nå gleder jeg meg til å komme hjem for å fortsette arbeidet med manus. Dialogene skal gjøres ferdig slik at medarbeiderne her ned kan starte produksjonsplanleggingen.
Casting director blir nå engasjert for å lete etter de som skal bekle rollene. Vi er alle klar over at valget av hvem som skal spille Miriam og Sam blir noe av det mest avgjørende i produksjonen. Er vi heldige her, vil en viktig del av jobben være gjort. Nå skal de jobbe med et grovutvalg av kandidater. Når jeg kommer ned rett etter påske er målet at de står igjen med 3 – 4 kandidater til rollene og så skal vi gjøre den endelig utvelgelsen.