Posts published in “Blogg”

Claus Møller

Published 5. september 2022

Få mennesker har som Claus Møller, hatt større innflytelse på hvordan jeg jobbet. Ikke syklisten Claus Møller men gründeren Claus Møller.

Nå har jeg holdt på med denne bloggen i to år. Da jeg startet sommeren 2020 følte jeg at livet var i ferd med å lande på et roligere sted. Huset i Italia, der vi hadde drevet vertshus, var solgt for noen år siden. Planen hadde vært at vi skulle drive det noen uker noen år til, men pandemien satte en stopper for det. Hjemmerestauranten i Larvik var etablert, men det handlet jo bare om et par måneder i året. Det var allerede gått over 5 år siden jeg hadde produsert mitt siste fjernsynsprogram. Med andre ord, jeg ville få nok av tid. Jeg var 71 år. Jeg var i ferd med å lande. Kanskje jeg skulle starte med en blogg?

Så var det altså at jeg i fjor høst fikk denne telefonen om en ny videoproduksjon i Afrika. Uten å tenke meg særlig om, svarte jeg ja. Det virket da veldig overkommelig. Men det har så absolutt blitt mer omfattende enn jeg så for meg. Etter å ha skrevet manus og hatt regi under opptak, regnet jeg med at mitt bidrag under redigeringen, som produksjonsselskapet skulle ta seg av, ville være svært begrenset. Der tok jeg feil. Det skulle vise seg å kreve mer oppfølging. Flere ganger i uken er jeg online med arbeidet der nede.

*Som om ikke arbeidet med fiskefestivalen var nok*.

Også det ville vært greit, om jeg ikke i tillegg er med å organisere årets fiskefestival i Agliano, må planlegge høstens middager her på Villa Karen i november, og organisere høstens sending av vin for en vinklubb jeg startet. Legger man så på bekymringer for krig i Europa og høye strømpriser, er et gammelt hode fylt opp. Hvordan planlegge dagene, hva prioritere i dag, hva er godt nok? Plutselig er jeg tilbake slik det var i den mest hektiske perioden av arbeidslivet på 70 og 80 tallet. Det var vel på den tiden man begynte å bruke begrepet stress når man ikke fikk gjort det man følte man måtte.

Arbeidsdagene for de fleste hadde på mange måter vært greiere i årene rett etter krigen. Man visste gjerne hva som ble forventet av en, at man møtte opp til riktig tidspunkt, at man skulle tjene inn så og så mye, at man skulle støpe en mur, stå ved et samlebånd. Man visste hvor man skulle og stort sett hva som trengtes for å komme dit. Men så kom en lang rekke stillinger som hadde mer diffuse mål: konsulenter, saksbehandlere. Man var usikker på hvordan man skulle organisere arbeidsdagen for å rekke alt man kanskje burde. Resultatet var stress.

Hjelpen kom fra Danmark. En Claus Møller hadde utviklet noe han kalte: Time Manager International. Plutselig gikk alvorlige menn i den vestlige verden rundt med dette svarte skinninnbundne planleggingsverktøy, en slags utvidet kalender som var utrykk for Møllers filosofi om effektivitet og hvordan man skulle strømlinje alle deler av livet.

En lang rekke begreper ble lansert som: Nøkkelområder, hvordan dele inn livet i 5 – maks. 9 fokusområder. Elefantoppgaver, hvordan ta fatt på oppgaver som virker uoverkommelige, hvordan organisere dagen på den beste måten, hvordan prioritere det som skaper ønskede resultater og unngå aktiviteter som hindrer det. Hvert år kjøpte vi årssett, og satte kalendere, nye oppgave- og aktivitetsark inn i TMI-permen.

Man gikk på TMI-kurs, og Claus Møller og hans medhjelpere ble de store guruene alle så opp til. Selv SAS’s Jan Carlzon brukte Claus Møllers ideer da han skulle fornye SAS på 80 tallet.

Problemet for TMI startet da Microsoft Office gjorde datamaskinen til det naturlige verktøyet for planlegging. TMI forsøkte seg med en dataløsning, men det fungert dårlig. Interessen sank og i 2004 solgte Møller sitt livsverk. Deretter ble det stille rundt ham, og i 2018 døde han.

Dessverre har jeg verken den sorte skinnpermen eller kursbøkene lenger. Men en del husker jeg, og det har faktisk hjulpet litt på å strukturere arbeiderdagen. Og, kanskje tenke igjennom, hva er viktigst i årene fremover, hva er mål og delmål mål og hvordan skal de prioriteres.

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 2

Published 1. september 2022

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 2

På 90 tallet var de første kaffebarene på plass i Oslo, men fremdeles var den nye kaffebevegelsen bare i oppstarten. Forrige gang fortalte jeg hvordan vi kom på ideen til Morland Coffee. Her er noe av teksten i brosjyren vi laget den gang. Det viser hvordan vi tenkte og du verden så panegyrisk man var – og litt gammelmodig.

Kaffe er blitt noe mer

Rundt bord på restauranter og kaffebarer har stadig flere opplevd at en kopp kaffe ikke bare kommuniserer med mage og hode, men også hjerte.

Flertallet er fortsatt opptatt av kaffens oppkvikkende og sosiale funksjon, for slike egenskaper har den sorte drikk i rikt mon. For en ny generasjon kaffedrikkere er imidlertid kaffe blitt et nytelsesmiddel på linje med edel vin. Smak og aroma skaper opplevelser og minner man tar med seg videre.

Da blir ikke kaffe bare kaffe

Vi har dessuten fått en lang rekke kaffedrikker og velge mellom: espresso, cappuccino og cafe laite osv... Men viktigere enn utvidelsen av utvalget, er den økende bevissthet for kaffens kvalitet. Norge har lange tradisjoner som storforbruker av kaffe. Vår konsumkaffe har gjerne vært svakere brent enn lenger sør i Europa. For de edlere kaffe-slagene gir svakere brenning rikere smaksopplevelse da en rekke smaksstoffer forsvinner under for hard brenning. Det betyr at nordmenn egentlig burde ha utviklet en god evne til å skille mellom ulike kaffekvaliteter. Man har bare manglet begrepsapparatet, ord som kunne beskrive hvordan kaffen smaker. Da ble det bare: "Den var besk", "Den var god". Men evnen til å glede seg over god kaffe har nok vært der. Synd da at den generelle kaffekvaliteten ikke er som den var. Kravet fra store butikkjeder til stadig lavere priser kan vanskelig kombineres med verdensmarkedets generelt svingende kaffepriser. Billig og dårlig kaffe vil det imidlertid alltid være mulig å få.

De fleste industrikaffemerkene i Norge er stort sett identiske. Tar man som utgangspunkt i det store flertallets smak, kommer man fram til omtrent samme blanding. De fleste kan like den, men den savner personlighet. Tilbake blir det bare reklame og innpakning som skiller.

For den kresne kaffenyter er kvalitet en absolutt forutsetning for opplevelsen. Det er kaffens egen personlighet og det er grunnlaget for Morland Coffee.

Fra kaffebar til egen hule

Mange trender ligger under den nye kafekulturen i Norge. Det er ikke vanskelig å se linjer til andre sider ved en moderne livsstil. Man ønsker et åpnere sosialt liv, der man møtes over en kopp kaffe i det offentlige rom slik en kaffebar er.

Vi har imidlertid en sterk tradisjon knyttet til hjemmets betydning. Både som sosialt møtested og utgangspunkt for egen individuell rekreasjon og meditasjon. Slik vil det også være i overskuelig framtid. Da kommer ønske om den samme gode kaffeopplevelsen hjemme hos seg selv. Og kaffe er da svært velegnet for egeninnsats. Det er enkelt å lage en god kaffe, bare du husker en del viktige ting.

Kaffebønnen

At ikke alle jordbær smaker det samme, vet alle nord-menn. Ikke bare er smaken avhengig av sort. Også vokse-sted, klima, stell og oppbevaring er avgjørende for smaks-opplevelsen. På samme måte er det med kaffe. Det finnes flere kaffesorter hvorav Arabica er den edleste. Men også vokssted, spesielt høyden over havet er viktig for kvaliteten. Ja selv ulike deler av samme kaffeplante kan gi ulik kvalitet. Klimavariasjonene fra år til år avgjør ikke bare mengden av avling men også kvaliteten. Dessuten betyr det mye hvordan råkaffen blir behandlet og lagret.

Det er store variasjoner i kvalitet og pris på råkaffe. Store kaffemengder og mange salgsledd gir usikker kvalitets-sikring. Morland Coffee har valgt å samarbeide med Solberg & Hansen as som siden 1879 har drevet med import og brenning av kvalitetskaffe. De har opparbeidet avgjørende kunnskap til produsenter over hele verden. Det gir vår kunder den beste garanti.

Gourmetkaffe stiller høye krav til kaffebonden, men så gir det også bonden god pris. Som oftest en pris som ligger langt over markedets gjennomsnitts priser. Som kunde må du betale mer for et kvalitetsprodukt. På den andre siden kan du nyte din kopp i visshet om at din kaffeopplevelse også gir langt bedre inntekter til bonden som dyrker den.

... og slik sluttet jeg ....

Morland Coffee

Fram til 60tallet hadde de fleste norske byer egne kaffebrennerier. Det garanterte kort vei fra produsent til bruker. Nils Mørland drev grossistfirma i Arendal fra forrige århundreskifte. Kaffe var en av hans spesialiteter og han laget sine egne blandinger. Grossistfirmaet er for lengst solgt. Nå er det hans sønnesønn Lars Jørgen Mørland som har tatt opp arven med kaffe.

Morland Coffee legger vekt på at kaffeopplevelsen bygger på flere forutsetninger som må være til stede for å oppnå det gode resultat. • Fersk, nybrent og nymalt kaffe av beste kvalitet. • Riktig tilberedningsutstyr og korrekt bruk av dette. • Kunnskap om kaffen • Utvikling av evnen til å kjenne og nyte god kaffe Vi er opptatt av å hjelpe deg med det hele.

Som abonnent får du fersk, nybrent kaffe to ganger i måneden rett hjem i postkassen. Du kan endre eller si opp din faste bestilling med en måneds varsel. Gjennom våre agenter kan du også kjøpe kaffetraktere og annet utstyr.

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 1

Published 23. august 2022

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 1

Et liv er satt sammen av mange små og store historier, … eller kapitler. Så langt har jeg tatt for meg barneår, arbeidet med media, matinteresse og årene i Italia. Men det finnes også andre historier, et av disse handler om kaffe.

Vi skal tilbake til 90 tallet. Interessen for kvalitetskaffe og kaffebarer hadde akkurat startet i Norge. Bodil, som jobbet i en arbeidsmarkedsbedrift i Lillesand, hadde jobbet med å finne aktiviteter for kvinnelige deltagere. Da kom ideen om en gavebutikk som opptreningssted opp. Allehånde ble et kjent landemerke i den lille kystbyen. På den tiden var det vanlig å inkludere kvalitetskaffe som en del av tilbudet i en gavebutikk. Hun fikk avtale med Solberg og Hansen i Oslo, en av de største kvalitetskaffegrossistene i Europa. De hadde kurs for sine kunder, og Bodil kom entusiastisk tilbake etter et slikt kurs. Det var ledet av Alf Kramer, en nestor i kaffe her til lands. Og med dette var interessen for kaffe født hos oss begge.

Etter hvert som vi lærte om alle de prosessene en kaffebønne må gjennom fra plante til kopp, slo det oss at tiden fra den den rå bønnen er brent, til blir malt og traktet, utgjør det største kvalitetstapet for kaffe. Fram til midten av forrige århundrene hadde da også de fleste norske byer kaffebrennerier som alltid sørget for nybrent kaffe. Så kom den store rasjonaliseringbølgen som slo sammen matgrossister som tidligere hadde blandet og brent sin egen kaffe. Hermetikken fikk sitt inntog, også på kaffe. Kaffen ble brent sentralt, og hermetisert i plastposer. De fleste synes det var greit nok. Men mens resten av hermetikkeventyret forsvant, hvor mye hermetikkmat har du kjøpt den siste måneden?, - har kaffeprodusentene klart å holde på hermetisering av sine produkter. Men det blir aldri det samme som fersk nybrent kaffe. Det var denne bevisstheten som vokste fram på 90tallet. Kaffen skulle være så nybrent og nymalt som mulig.

Det var da ideen til Morland Coffee ble født. Det å lage en ordning som gjorde at tiden fra brenning til trakting ble redusert til et minimum. Vi mente det beste ville vær en abonnementsordning, der kundene fikk sin nybrente kaffe i portkassen hver 14. dag. På internett skulle de så hele tiden finne ut hvilken kaffe de ønsket. Solberg og Hansen syntes ideen var god og ble med som leverandør.

Nå var det min tur å lære det jeg trengte å vite om kaffe. Med Alf som veileder fikk jeg flere kurs og opphold ved brenneriet. Her fikk jeg følge prosessen fra mottak av råkaffe, kontroll av kvaliteten og brenning.

Deretter skulle markedsføring planlegges og brosjyrer produseres.

Fortsettelse følger.

Geiterams – Fra dampradio til sosiale medier

Published 17. august 2022

Geiterams – Fra dampradio til sosiale medier

Da har vi forlatt hytta i Seljord for denne gang. Beliggende nesten 600 meter over havet har de første høstfargene dukket opp. Rundt hytta står geiteramsen i full blomst. På nye hogstflater er de blant de første plantene som etablerer seg. Den vakre sensommerblomsten får meg alltid til å minnes min faste fotograf i NRK, Erik Karlsen.

Naturredaksjonen: Erik flankert av Hans Chr. Alsvik til høre og Lydmann Nils Haugen til venstre. Foto: NRK Historie

Erik var en av veteranene blant filmfotografene. I mange år var han fast fotograf i naturredaksjonen sammen med Hans Chr. Alsvik på 80 og 90tallet. Jeg var heldig som fikk ham som fast fotograf de siste årene jeg var ansatt i NRK. Ja, selv etterpå, når jeg som freelancer trengte kameramann, som da jeg skulle lage reportasje fra Peru, fikk jeg Erik med.

Å være filmfotograf, var noe helt annet enn det er for dagens videofotografer. Nå kan opptaket sjekkes umiddelbart. Ja, ved hjelp av et nettbrett kan du som regissør følge med fotografens opptak. En filmfotograf måtte du bar stole på. Man kunne ikke sjekke resultatet før filmen var fremkalt, noe som kunne ta uker. Filmet du i Amasonas i Peru, var du helt prisgitt at fotografen gjorde alt riktig. Erik skuffet aldri.

*Erik var fotografen i den store serien om økologi, Det store samspillet. Her under opptak i Israel med professor Eilif Dahl.*

At han var opptatt av natur, visste vi som jobbet med ham. Stort sett filmet han for andre, men en gang fikk han laget sitt eget program. Jeg husker en gang vi kjørte sammen fra Katrineåsen i Røyken, hvor han og mange andre NRK-folk bodde på 70 tallet. Vi var på vei ned fra Spikkestad mot Drammensfjorden. Der var det alltid tepper av geiterams på sensommeren. Erik hadde forelsket seg i denne planten og hadde begynt å gjøre egne opptak fra tid til annen. Håpet var en gang å sette det sammen til noe som kunne vises i Naturredaksjonen.

Her kan du se det ferdige resultatet.

https://tv.nrk.no/serie/ville-planter/1987/FREP44000284/avspiller

Jeg er medlem i en Facebookgruppe som heter NRK Historie. Her mimrer gamle NRK medarbeidere om gamledager i det hvite hus på Marienlyst. Her leser vi også om gamle kollegaer som har gått bort. Det tynnes i rekkene. Da er det godt at rettighetsproblemene rundt NRK arkiv er løst, slik at vi nå kan ta fram og mimre rundt hva gamle venner produserte.

Geiterams heter på engelsk Bombweed. (Bombeugress). Geiterams var en av de første plantene som etablerte seg i bombekratrene etter andre verdenskrig. Så får vi bare håpe krigen i Ukraina snart er over, slik at geiteramsen får fred til å etablere seg der bombene falt.

Det er trist at man blir trist av det.

Published 2. august 2022

Det er trist at man blir trist av det.

Vi hadde gledet oss til rolige dager, langt fra kjas og mas ..... men med internett.

Ikke før hadde jeg skrevet om den tekniske utviklingen når det gjaldt kommunikasjon, fra kortbølgesending fra Norge når jeg var i det fjerne utlandet, til ungdommen i slummen i Nairobi, som alle hadde sine smartelefoner som sørget for at de kunne nå hvem eller hva de ville, hvor som helst i verden, i løpet av sekunder.

Så skulle vi en tur til hytta vår i Seljord, nærmere bestemt Manndalen. Et lite dalføre opp mot Sundsbarmvannet. Jeg hadde arvet den fra tante Else på 90 tallet. Den gang var det en liten hytte uten innlagt vann, strøm eller telefon. Opp gjennom årene er den bygget på, fått innlagt vann fra egen brønnboring, og til slutt telefon. Det siste var viktig, da det ikke var mobildekning i området. Telefonen ga oss både kontakt med omverdenen og mulighet for å sette på varme før vi kom opp under vintermåneden.

Etter hvert kom ønske om internett-tilkobling. Først modemet som bråkte som en sint veps når vi koblet opp til ADSL forbindelse med superrask forbindelse, der vi både kunne se tv og holde nettmøter. Den gamle kobberlinjen fra Telenor fungerte som bare det.

Så fant Telenor ut at kobberledninger var gammeldags og skulle erstattes av fiberlinjer. I løpet av kort tid måtte derfor alle gamle telefonlinjer over til optisk fiber eller annen løsning. Men vi hadde et par år på oss å finne en annen løsning, så jeg tenkte det ikke var noen hast. Det var bare det at Telenor hadde tilføyd at om det skjer en feil ved en gammel kobberlinje, så ville den ikke bli reparert.

Denne telefonlinjen hadde gitt oss kontakt med omverdenen fra vår fjerne avkrok.

Og det var nettopp det som hadde skjedd da vi kom opp denne gangen. Det var intet signal,og da jeg kontaktet Telefiber som hadde levert internettjenesten så lang, fant de raskt ut at det var en feil på linjen som Telenor altså ikke ville reparere. De ville sende tilbud om fiberforbindelse, men det ville nok bli dyrt, siden jeg ikke var fastboende.

Så her sitter jeg på en kafe i Seljord sentrum og sender denne klagesang om manglende internettforbindelse.

Det triste er at jeg ble så trist av dette. Hvorfor ikke bare nyte noen dager internettfri tilværelse? I stedet blir man usikker og gram i hu. Selvsagt er det et problem at jeg nå skulle ha jevnlig kontakt med min redigerer i Nairobi. Men det lar seg ordne. Vi kan avtale faste møtetidspunkt et par ganger i uken og så finne en kafe nede i dalen hvor det er internett.

Nei , det triste bunner i at jeg ikke har verden noen fingertrykk unna, jeg kan ikke få de siste nyhetene når jeg kjeder meg noen minutter, kan ikke google meg fram til hva enn jeg måtte lure på, og jeg kan ikke uten videre komme i kontakt med hvem det måtte være.

Så er også jeg fanget inn av internettets grep om menneskene. Det synes jeg er trist,men jeg skal nok komme meg ut av det.