Press "Enter" to skip to content

Posts published in “Blogg”

Å bli voksen – Etterkrigsgenerasjonen Del 43

0

For farfargenerasjonen var det å få hyre på seilskip et godt tegne på at du var blitt voksen. (Foto Adobe Stock)

Det er en stund siden jeg har skrevet noe i kapittelet om etterkrigsgenerasjonen. Jeg har så langt fortalt om de første barneår, om utfordringer som pastorsønn stadig å være på flyttefot. Og jeg har fortalt om hvordan de siste årene i realskole og gymnas, på mange måter ble en opptur. Etter endt russetid var jeg klar for neste steg.

I gamle dager var ungdom et ukjent begrep. Man gikk direkte fra å være gutt til voksen mann. Konfirmasjonen var vendepunktet. Farfar Nils Mørland ble kort tid etter konfirmasjonen rodd ut til et seilskip som lå ved Tromøya utenfor Arendal. Med en kiste med det aller viktigste, og en halmmadrass, startet han på sin første jobb om bord.

Rester av konfirmasjonens betydning møtte jeg fremdeles på begynnelsen av 60-tallet. Man ble kledd opp med hatt og frakk, og viktige voksenmarkører som slipsnål, skjorteknapper  og sølvpenn lå på gavebordet.

Magnus Lagabøte, eller Magnus VI Lagabøte Håkonsson, konge av Norge 1263 – 1280. Ha var en klok fyr.(Foto Wikipedia)

Men som 15 åring ble vi fremdeles behandlet som barn. Den nye overgangsriten vi så frem til, var Myndighetsdagen, den dagen man fylte 21 år. Å bli myndig betød at man kunne inngå juridisk bindende avtaler uten bruk av verge. En ny overgangsrite var det imidlertid ikke. Det var faktisk Magnus Lagabøte som innførte myndighetsalder eller lagalder som det het, i 1274. Den var da 20 år. I 1619 ble den hevet til 25 år og i 1869 til 21 år. 12. februar 1969 skulle jeg hatt min myndighetsdag, men den fikk jeg ikke feiret.  1.januar i 1969 ble myndighetsalderen senket til 20 år. 695 år etter Magnus Lagabøte hadde innført 20års myndighetsalder, første gang.

Sånn sett har jeg aldri blitt myndig.

Siden har myndighetsalderen sunket til 18 år. Det skjedde i 1979.

Som det fremgår av bildet, tok nok både min far og bestefar min studenteksamen med større alvor.

Men noen av oss hadde også en annen overgangsrite å se fram til, Examen Artium. I 1968 var det 11 665 som besto Examen Artium i Norge, og jeg var en av dem. For oss var det et vel så viktig et voksenkriterium som noe annet. Man hadde gått på gymnasiet, fått studentluen og skulle til Oslo Universitet for å studere. Omgitt av alle disse latinske begrepene forsøkte vi å se på oss selv som voksne mennesker. For vår foreldre og besteforeldregenerasjon var nok  dette enda større. For mange av dem hadde tanken om studenttilværelse bare vært en fjern drøm.

I 1968 var den litt opphøyde statusen for alt dette allerede begynt å blekne. Det var da også et av de siste årene man gikk rundt med sin studentlue 17.mai, om man ikke var lærer og gikk med klassen sin i barnetoget.

På esken hvor studentluen lå, sto det Alma Mater. Jeg trodde det var navnet på luen, men det er latin og betyr Nærende Mor, som henviser til det universitet man ble immatrikulert, så mitt Alma Mater er UiO

Under immatrikuleringen på universitetsplassen høsten 1968, var det siste gang jeg gikk med studentluen. Lenge lå den på loftet, men nå er den kastet.

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie – Del 5

0

East Timor, return of a coffee legend , var logoen og slagordet vi laget for Øst-Timors deltagelse i 2002.

Jeg har tidligere fortalt hvordan vårt kaffeprosjekt fikk ansvar for å lage en kaffeplan for Øst-Timor. Sammen med Strømmestiftelsen og Norad skulle Morland Coffee hjelpe det nye landet å utvikle sin kaffeindustri. Planen var ferdig i 2001.

Året etter, i 2002 skulle Oslo huse WBC World Barista Champonship, verdensmesterskapet for baristaer, og med det en stor messe «Top of the world» som samlet alle som hadde med kvalitets- kaffe å gjøre.  Både Alf Kramer og jeg mente det ville være et fint sted for det nye kaffelandet å få presentert seg internasjonalt. Og siden Alf både var mannen bak WBC og satt i styret for SCAE Spesial Coffee Assosiation of Europe, var det ikke vanskelig å få innpass. Jeg dro til Øst-Timor og inviterte Ramas Horta til å delta, og han takket ja. Tilbake fikk jeg støtte fra UD til å leie Konserthuset og Strømmestiftelsen stilte med Sissel Kyrkjebø, kor og musikere.

Opplegget var klart, da protokollavdelingen i UD ringte få dager før Hortas skulle komme.

- Vi er først nå blitt klar over at utenriksministeren i Øst-Timor er invitert til Norge. Dette er det første offisielle besøk fra det nye landet og  vi må derfor overta som vertskap.

- Javel?

- Han skal selvsagt få være med på det som er planlagt i forbindelse med messe, og konserten dere har planlagt. Men vi må legge inn møte med regjering, departement og en offisiell middag.  

- Javel.

Kvelden før Hortas skulle komme, fikk jeg ny telefon fra UD.

- Hei. Vi har ikke Øst-Timors flagg til limousinen som skal kjøre Hortas fra Gardermoen. Du skulle ikke tilfeldigvis…

- Nei dessverre. Bare et lite plastflagg jeg fikk på flyplassen.

- Det holder.

Dagen etter var jeg en del av mottagelsen på Gardermoens VIP avdeling. Plastflagget var levert til UD’s sjåfør som klippet det av  og tapet det fast på stangen foran på UD’s representasjons limousin.  

Fra programmet til konserten for Øst-Timor

På kvelden var det en offisiell middag. Protokollavdelingen syntes det var rimelig at jeg, som hadde stelt det hele i stand, skulle være med, men som hva? En privatperson kunne ikke inviteres. Deres løsning var å invitere meg som representant for norsk næringsliv. Ikke verst.

Vi klarte virkelig å få blest om den nye kaffenasjonen de dagene det holdt på. Jeg pendlet mellom messe, NRK Radio 1830 og Konserthuset.

En stund senere kom en offisiell henvendelse fra Øst-Timors regjering, der de ba om at Norge som del av sin bistand lot Morland Coffee få ansvar for gjennomføringen av kaffeplanen, blant annet etablere et nasjonalt kaffeinstitutt. Vi var innstilt på å gjøre det, men det dukket opp motkrefter som torpederte planen. Fremdeles vet jeg ikke helt hva som skjedde.  Kanskje det var like greit. Ikke lenge etter brøt det på nytt ut uroligheter på Øst-Timor. Hortas ble skutt men overlevde.

Mens jeg hadde holdt på med Øst-Timor prosjektet hadde prisene på porto gått drastisk opp. Nå måtte abonnentene betale mere i porto enn for kaffen. Skulle abonnementsordningen fortsette måtte volumet opp og investorer inn. Vi jobbet noen år med det, men måtte til slutt gi opp.

Årets Festival

0

Rovinj i Kroatia hvor vi var et par dager på veien ned. Et fantastisk sted. Foto Adobe stock

Det er nesten en måned siden jeg la inn siste innlegg i bloggen. I mellomtiden har jeg vært i Italia for å delta i årets Barbera Fish Festival. Og ikke bare det; vi la en skikkelig rundreise, når vi likevel skulle kjøre. Vi dro gjennom Sverige til Trelleborg. Derfra ferje til Rostock, gjennom Tyskland, innom Østerrike og Slovenia før vi tok et par dager i Rovinj i Kroatia. Et fantastisk sted med herlig sjømat.

Sjømat i Kroatia

Deretter gikk turen til Agliano Terme, hvor jeg deltok i de siste forberedelser før festivalen startet. Mitt ansvar har først og fremst vært å sikre gode norske og italienske toppkokker. Som tidligere, fikk vi også denne gangen mulighet til å bruke Casa Karen til å huse de norske kokkene. Takk til de nye eierne, Berit og Sigurd. Og det hele startet med en apericena, kvelden før det hele starter. Her møttes alle de sentrale aktørene i planlegging av festivalen og ledelsen i kommunen med de norske kokkene og folkene fra Sjømatrådet.

God stemning på Casa Karen kvelden før det hele starter opp.

Apericena er italiensk for en mellomting mellom en Aperitivo (en drink og noe snacks) og Cena (middag). Det betyr at man kan komme og gå som man vil. Man kan ta en drink og slå av en prat eller fortsette til flere retter som kommer i løpet av kvelden. Gjerne med en pastarett til etternølere om de fremdeles er sultne.

Studentene som deltok i konkurransen sammen med sine lærere og representanter for festivalen og kommunen.
Det var imponerende hva studentene leverte.
Dommerbordet. Chef Ivano Ricchebono (Stjernerestaurant i Genova), Chef Dag Tjersland Norge, Chef Davide Palluda (Stjernerestaurant i Canale Piemonte)

Festivalen startet med en konkurranse mellom kokkeskoler fra Piemonte og Liguria. De skulle konkurrere i den beste tørr – og klippfiskrett. Dette året var det kokkeskolen i Alba som vant.

Åpningen av festivalen .
Fra venstre, Gino, vår faste italienske kokk, deretter våre norske gjestekokker: Christian og Simen som begger jobber på Signalen restaurant på Nesodden, deretter Dag som i tillegg til Signalen driver Skur 33 og Baltazar i Oslo. Helt til høyre Gunvar som er leder for Sjømatrådet i Italia.
Lørdag lunsj vartet de norske kokkene opp med noe av det beste jeg har fått under festivalene, blant annet Dags kjent Torino2000 / dekomponert bacalao.

Så fortsatte festivalen med middag i Canale og lunsj i Agliano. Og selvsagt den folkelige delen med vinsmaking og streetfood i Agliano Terme senter.  Værmeldingen truet med styrtregn både lørdag og søndag. Heldigvis gikk lørdagen med bare litt yr. Verre var det med søndagen. Med truende skyer over området var det ikke veldig mange som tok veien til festivalen. Sånt er ikke bra for økonomien. Men uansett, om to år blir det nye festival.

Hjemturen gikk via Frankrike, Tyskland og Danmark.

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie – Del 4

0

Biskop Belo og José Ramos-Horta får Nobels historie i 1996. Screenshot NRK

Jeg  har tidligere fortalt om vårt beskjedne kaffeprosjekt Morland Coffee som ble avsluttet i 2006. Det handlet om å tilby abonnementer på fersk kvalitetskaffe rett i postkassen. Men så skulle det dukke opp et sideprosjekt som kunne ha endret livet for alltid.

Og det startet med en telefon på nyåret 2001.

Men la oss starte med å gå noen år tilbake, til 1996. Da mottok Biskop Belo og José Ramos-Horta Nobels Fredspris for sitt arbeid for en fredelig løsning for konflikten mellom Øst-Timor og okkupasjonsmakten Indonesia. Etter en folkeavstemning i 1999 trakk Indonesia seg ut og Øst-Timor ble et midlertidig FN protektorat i påvente av at de fikk bygge opp sin egen administrasjon.

I desember 2000 kom biskop Belo på nytt besøk til Norge for å be om hjelp til å bygge opp landet. Her besøkte han Kristiansand og Strømmestiftelsen. Kunne Strømmestiftelsen hjelpe til i en liten landsby? Bøndene der ønsket å starte opp igjen kaffeproduksjon etter at okkupasjonsmakten hadde trukket seg ut. Jo det burde vel la seg gjøre. Men hvem kunne hjelpe dem med det? Noen i Strømmestiftelsen var abonnenter  i Morland Coffee, så de tenkte: Vi kan jo begynne der.

Det var altså den telefonen som kom på nyåret 2001.

  • Hei, hva vet du om kaffe og Øst-Tomor.
  • Ingen ting, men gi meg en halvtime. Jeg ringte Alf Kramer, han hadde selvfølgelig oversikten.

Så ny telefon til Strømmestiftelsen.

  • Når det gjelder Øst Timor og kaffe er det slik det henger sammen….
  • Kunne du og Alf bli med å se på forholdene?
Alf og jeg besøker Belo på Øst Timor.

Litt over en måned senere satt Alf og jeg i en minibuss på vei fra den lille landsbyen tilbake til Øst Timors hovedstad Dili. Med oss i bussen var biskop Belo og representant for Strømmestiftelsen samt noen passasjerer. Alf la ikke fingrene imellom. Den lille landsbyen var nå en ting, et større problem er de planer FN har lagt for hele landets kaffeproduksjon. Alf hadde før reisen hatt kontakt med de viktigste nøkkelpersonene i kaffeverdenen, og var sikker i sin sak.

Da vi skulle gå av bussen i Dili, kom en av de andre passasjerene bort til oss og presentert seg som sekretæren til den nye landbruksministeren. Han hadde ikke unngått å høre hva Alf hadde sagt. Kunne han få lov å formidle det til sin sjef? Det var da bare hyggelig, mente jeg. To timer senere dukket ministeren og sekretæren opp på hotellet. Kunne Alf gjenta det han hadde sagt i bussen? Selvsagt. Ministeren som var en gammel geriljaoffiser satt med et steinansikt under Alfs gjennomgang. Jeg tenkte kanskje det var i det heftigste laget å kritisere FN planene så mye, men vi var jo snart ferdig med vårt oppdrag. Vi hadde gitt våre anbefalinger når det gjaldt den lille landsbyen, og dagen etter skulle vi reise hjem.

Under Alfs gjennomgang hadde steinansiktet sittet taus. Da Alf var ferdig kom det kort:

  • Det var det jeg hadde mistanke om. .. Så tok han en pause.
  • Kan dere tenke dere å lage en ny kaffeplan for Øst-Timor.

Alf og jeg så på hverandre. Vi var der bare for å gi noen råd til bøndene i en liten landsby, ikke en hel nasjon.

  • Det oppdraget tar vi selvsagt på oss med glede, sa representanten fra Strømmestiftelsen.

Ministeren takket  og gikk.

Et år senere var planen klar.

Det var først og fremst Alf som hadde laget den, i kontakt med sitt imponerende nettverk verden over. Mange støttet planen, ikke minst OXfam en kjent bistandsorganisasjon. I sin rapport om kaffesituasjonen på Øst-Timor inkluderte de store deler av vår analyse.

Utdrag fra OXFAM rapport 2003:

Overview of the Coffee Sector in Timor Leste
In addition, a Norwegian company, Morlands Coffee (a member of the European Specialty Coffee Association) are interested in establishing a national coffee institute (including quality control over plant material and cup tasting experts etc) in Dili. Morlands hosted an international specialty coffee conference in Norway in June, which included representatives from Timor Leste. They are waiting the results of a funding request to the Norwegian government.. and plan to organise a national coffee conference at the end of 2002.  Morlands’ assessment of the coffee sector includes the following points :-……

Hvordan det gikk skal du få høre senere.

Mat og Drikke – Vår lille kaffehistorie Del 3

0

Arvid Skovli var salgssjef hos Solberg og Hansen. En knakende kjekk fyr som var en stor støttespiller i arbeidet med Morland Coffee

Jeg har fortalt hvordan ideen om Morland Coffee dukket opp, og hvordan vi den gang beskrev tankene bak prosjektet. Men hvordan organiserte vi det hele? Vi drømte selvsagt om at Morland Coffee skulle bli en viktig aktør på den norske kaffehimmelen, men uten kapital måtte vi starte i det små. Ikke minst gjaldt det markedsføring.

Dette var høydepunktet for salg gjennom homeparty.  De fleste husker Oryflame og Tupperware. Gjennom et agentnett som ble bygget opp i en slags pyramide, skulle agenter tjene både på eget salg og andeler av salgsfortjenesten til agenter under seg.  Det begynte lovende og snart var vi oppe i over 100 agenter og 200 abonnenter.

Men også andre ting skulle planlegges. Vi skulle ha et godt og variert kaffetilbud. Sammen med ekspertene hos Solberg og Hansen kom vi fram til hele 12 ulike kaffesorter fra hele verden.  Stort sett var det rene kaffesorter som kunne spores tilbake til et enkelt distrikt, eller endog en egen kaffebonde. Men vi laget også våre egne blandinger, blant annet hadde vi en egen juleblanding og vår egen Espresso Barista. Disse smakte vi oss til sammen med ekspertene på smakerommet til Solberg og Hansen.

Noen av våre kaffesorter

Kaffeposer fra California

Når kaffe brennes, vil oljen over tid omgjøres til gass, det vi kjenner som den gode kaffelukten. Den er sterkest nybrent, og så avgis det mindre og mindre gass etter hvert som kaffen forringes. Det var lenge en utfordring at nybrent kaffe avga så mye gass at man måtte vente med å pakke kaffen i poser, ellers ble de sprengt av gasstrykket. Derfor måtte man for industrikaffe la nybrent kaffe ligge en stund før den kunne pakkes, med en redusert kvalitet som resultat.

Problemet var ikke først og fremt kaffelukten som forsvant. Graden av avgassing var det lite å gjøre med, problemet var når den nybrente kaffen ble eksponert for oksygen. Løsningen var ventilposer. Poser som slapp ut overtrykk i posen, men hindret oksygen i å komme inn og redusere kaffekvaliteten. Ingen i Norge brukte ventilposer til privatkunder på den tiden.

Vi måtte helt til California for å finne en produsent som kunne hjelpe oss. Med ventilposene trengte vi ikke vente, men kunne pakke kaffen rett etter brenning og dermed hindre at oksygentilgang forringet kaffen for raskt. Nå er det mange som bruker ventilposer også i Norge.

Slik jobbet vi når vi skulle lage vår spesialblandinger. Her sammen med Arvid Skovli og Morten Wennersgaard hos Solberg og Hansen

Gitt at kaffen ble pakket umiddelbart etter brenning, holdt den umalte kaffen som var vanlig brent, i tre til fire uker. For espresso brent regnet vi holdbarheten for topp kvalitet til 14 dager.

Distribusjonen skjedde gjennom posten, og det var her de største utfordringen kom. Dette er før netthandel ble vanlig, og dermed fikk priskonkurransen mellom distribuerere. Med Posten ble portoen for kaffen stadig dyrere, og etter hvert dyrere en selve kaffen.

Møte med Terje Mikalsen på Aker Brygge

Det var portoen som tok livet av Morland Coffee. Abonnentene synes  det ble for dyrt. Vi forsøkte å få inn investorer for en ny og større satsing med en annen distribusjonsform. Jeg husker blant annet et møte med investor Terje Mikalsen på Aker Brygge, han med Norsk Data. Jeg hadde fått et konsulentselskap som på spekk hadde laget en prosjektbeskrivelse. Etter å ha lest gjennom prosjektet sa han: Hadde du kommet til meg for et parr år siden, før jeg gikk på de store tapene, hadde jeg garantert gått inn. Men nå må jeg bruke det jeg har av kapital til å sikre det som jeg allerede er inni. Det ble med dette siste forsøket. 

Men før vi la ned Morland Coffee skulle vi igjen oppleve en nesten uvirkelig situasjon. Noe som kunne ha endret livene våre for alltid.  Igjen var det en telefonsamtale som startet det hele.