Posts published in “Blogg”

Hva bruker man en blyant til?

Published 4. januar 2023

På kaffebesøk hos den eldste i slekta. Magdalene på 101 år

Så er det et nytt årstall å forholde seg til, 2023, og om kort tid runder jeg 74 år. Som barn var jeg utålmodig. Alt skulle blir bedre, bare jeg ble litt eldre. Sånn er det ikke lenger. Nå ønsker man å bremse opp. La kroppen forbli akkurat slik som den er i dag. At hodet fungerer så bra som det gjør nå. Men dessverre, stadig oftere ender jeg opp i kjelleren og husker ikke hva det var jeg skulle hente der. Det er i hvert fall slik det føles.

Har du hørt om han som stoppet for rødt i et lyskryss i Bygde alle, slo av tenninga, åpnet døra og skulle til å gå ut fordi han trodde han var kommet hjem. Eller han som sto i køen på postkontoret (noe vi hadde tidligere) og ikke forsto hvorfor folk stirret på ham. Han hadde tatt med søppelposene som skulle kastes på vei ut. Så der sto han å holdt i to bæreposer med tomme blikkbokser og melkekartonger stikkende ut.

I begge tilfeller var det meg …. som 24 åring. Distre het det da. Nå hadde man vel blitt fratatt førerkort og påhengt gps.

Sånn sett har jeg en fordel av at jeg har vært distre hele livet. Likevel, det bekymrer en litt, hva som venter. En trøst er det å tenke på legen som utalte seg om symptomene på demens. Ingen grunn til uro om du ikke husker hvor du la fra deg blyanten. Men når du finner den og ikke kan huske hva du bruker den til, da er det grunn til bekymring.

I fjor fant jeg følgende i forskning.no:

«Personer som tar det å bli eldre som en mulighet for personlig vekst, ser ut til å ha mye bedre helse i 70-, 80- og 90-årene, enn dem som forbinder aldring med hjelpeløshet og forfall.

Forskningen som viser dette, er robust, skriver forskningsjournalist og forfatter David Robson i en artikkel i the Guardian.»

Gammel, eldre, eldst. Det er slik adjektivet skal bøyes, men er det egentlig sånn? Eldst er på en måte det første man blir: eldst i søskenflokken, eldst i klassen. Så blir man eldre hele livet. Men når er man gammel?

Før jul besøkte jeg på nytt min mors kusine Magdalene som nå har rundet 101 år. Hun bor i egen leilighet og hadde kokt kaffe før jeg kom. Det er helt utrolig hva hun husker? Navn og hendelser. Det som skjer både lokalt og globalt. Gammel?

Det er nesten 30 år mellom henne og meg. Tenk om man fikk leve like lenge og være like kvikk i hodet!

Godt Nytt År!

Kong Haakon 7 – Etterkrigsgenerasjonen del 46

Published 20. desember 2022

Kong Haakon 7 – Etterkrigsgenerasjonen del 46

Kong Haakon i London under krigen. Hvor mange ganger i min barndom hørte jeg ikke opptak av hans radiohilsner til det norske folk. Foto: D. Schermann, Riksarkivet.

En mørk høstdag i 1987 glir et lasteskip ut fra kai i Nord Tyskland. I lasterommet er det knust mur og betong som skal dumpes ute i Nordsjøen. Dette er siste runde av oppdraget, tenker den unge dekksgutten mens han kveiler sammen trossene. Først denne gang hadde han fått vite hva de hadde drevet med disse ukene med all denne fyllmassen som skulle ut og dumpes i sjøen. Det hadde vært litt hysj, hysj rundt det hele. Han syntes det var litt merkelig at man ikke kunne bruke denne massen et eller annet sted på land, men måtte ut i Nordsjøen. Men så hadde kapteinen samlet dem før denne siste runden.

«OK, gutter, da skal jeg røpe hva vi har drevet med disse ukene. Det er restene etter Spandaufengslet i Berlin. Etter at den siste fangen etter rettsaken i Nürnberg, Rudolf Hess, døde i fengslet i fjor, ble det bestemt at det hele skulle rives. Man var redd fengslet skulle bli et valfartssted for ny-nazister. Derfor skulle alt bort og til et ukjent sted. Og det er det vi har drevet med disse ukene.»

Om det skjedde akkurat slik, er ikke godt å si. Men sikkert er det at restene etter Spandaufengslet ligger på havets bunn, i et av mange forsøk på å legge skyggene fra andre verdenskrig bak seg.

I 1957 kom familien tilbake etter oppholdet i USA. Året før hadde jeg innsett at krig fremdeles var mulig, gjennom Sovjets invasjon i Ungaren. Jeg mener å huske at jeg opplevde det mer spennende enn truende. De voksne hadde forsikret at det som skjedde var lang, langt unna.

Ikke før hadde vi kommet hjem så dør kong Håkon den 7. Igjen ble dette med krig, nå den andre verdenskrig, aktuelt. Få i landet forbandt jeg mer med det som skjedde de fem krigsårene enn ham. Ikke for det, det var nok av tidsvitner som Gunnar Sønsteby og Max Manus, og for den del egne foreldre og besteforeldre som levde i mange år og sørget for at krigshistorien levde videre. I 1957 var fremdeles de store seierherrene som Eisenhower og Churchill tilstede, og ga oss en følelse av at vi fremdeles var de uovervinnelige.

Men det var mer som skjedde i 1957. Russerne skjøt opp sine to første satellitter, den andre med hunden Leika. Jordoverflaten var ikke lenger det eneste sted vi kunne oppholde oss.

Det var også noe annet som skjedde det året. Den amerikaniseringen som hadde preget oss etter krigen, var i ferd med å blekne. Et av tegnene på det skal visstnok være at vi dette året sluttet å snakke om plast i stedet for plastikk og nylonstrømper i stedet for nailenstrømper.

*Britannia Centre, Berlin. Foto: Skjermdump*

I 1946 ble 22 av det Tredje Rikets ledere stilt for retten Nürnberg. 3 ble frikjent, 12 ble dømt til døden og 7 til fengsel i fra 10 år til livstid. I 1966 var alle bortsett fra én løslatt fra det enorme fengslet som var bygget for over 600 fanger. Uenighet mellom de allierte gjorde at den siste fange, Rudolf Hess, satt fram til sin død i 1987. Etter at fengslet var revet ble det bygget et kjøpesenter på plassen, Britannia Centre.

Krig likevel … Etterkrigsgenerasjonen del 45

Published 6. desember 2022

Krig likevel … Etterkrigsgenerasjonen del 45

Invasjonen i Ungarn 1956. Skjermdump.

Jeg har fortalt hvordan mine første bevisste år var preget av forestillingen om at krig var noe som var vunnet – for alltid. Jeg var nok derfor veldig uforberedt da de voksne en novemberkveld i 1956 begynte å snakke om ny mulighet for krig. Vi var et år i USA, der pappa var pastor i en norsk menighet. Den gang var det slett ikke naturlig å fortelle alt til barn, sikkert for å unngå å skremme. Men jeg fikk med meg at de voksne var urolige og snakket om krig.

Neste morgen, ble jeg fortalt, hadde jeg våknet tidlig og satt klistret inn til stuevinduet og speidet nedover Eagel Rock Avenue etter stridsvogner. Jeg falt helt sikkert til ro når de fortalte at det gjaldt russisk invasjon i Ungarn, langt unna. Bildene fra invasjonen rystet, men opplevdes likevel fjernt. Men ikke helt. Forestillingen om krig som noe som hadde vært og aldri ville skje i igjen, var ødelagt for alltid.

20 år senere bor vi på Sydskogen i Røyken. Jeg jobbet i NRK og tok bilen til Heggedal stasjon, for så å ta tog til Oslo og T-bane til Majorstua. På Spikkestadbanen kom også mange av NRK ansatte som bodde på Katrineåsen, et stykke lenger ut.

En jeg ofte ble sittende å prate med var Nandor Hamza, producer i Underholdningsavdelingen. Den siste tiden særlig kjent for samarbeidet med Roald Øyen. Nandor var en av veteranene i NRK-fjernsynet. Han kom til NRK i begynnelsen av 60 tallet. Han snakket lite om sin egen historie og ikke spurte jeg heller.

Nandor var en av flere innvandrere som utgjorde fjernsynets stab fra begynnelsen. Det slo meg aldri at mens jeg 20 år tidligere hadde stått å skuet forgjeves etter stridsvogner, så hadde Nandor opplevd dette på kroppen. Sammen med familien måtte han rømme og han ble selv såret av et pistolskudd under flukten. Som innvandrer havnet han først i nærheten av Ålesund, der han bl.a. jobbet på fiskemottak. Men ganske raskt, trolig med hans teatererfaring, kom han seg inn i fjernsynet, og ble en bauta i fjernsynets første år.

Vi hadde mange hyggelige samtaler på Spikkestadbanen, men jeg fikk aldri jobbet sammen med Nandor.

Fra opptak til et underholdningsprogram i 1963, Fra venstre filmfotograf János Csak, produsent Erik Diesen, som skøyteløpere Arne Bendiksen og Knut «Kupper'n» Johannesen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det gjorde jeg derimot med en annen som flyktet fra Ungarn under Sovjets invasjon i 1956, fotografen János Csak. Han var også en sentral person i fjernsynets første år. Jeg fikk ham som filmfotograf på en av mine første produksjoner, en filmversjon av gospel musikalen Si det som det er, med koret Angelos. I motsetning til milde Nandor var Janos en man fryktet. Han satte høye krav til de han jobbet med. Jeg var helt fersk regissør, bare 25år, mens Janos var dobbelt så gammel.

*Ungarn 1956. Foto János Csak, Skjermdump NRK*

Da jeg sto og tittet etter stridsvogner i Eagel Rock Avenue, var Janos ute i Budapest og filmet invasjonen. Han klarte å rømme til Østerrike med filmmateriale, og mange av bildene fra invasjonen som ble spredt rundt i verden, var nettopp filmet av Janos. 20 år senere jobbet vi sammen.

*Janka som script. Tror det må være i regirommet til gamle Studio B. Foto: Delphin, Rigmor Dahl Oslo bymuseum*

Vi hadde flere ungarere i fjernsynets barndom. Janka Polanyi var hallodame og superkjendis på 70 tallet. Det mange ikke vet, var at hun også jobbet som script. En slags assistent for producerne. Jeg glemmer ikke første gang jeg som fersk innspillingsleder skulle møte produksjonens script og inn av døren kom Janka. Starstruck! Selv om huset var full av kjendiser, var Janka noe helt spesielt.

På tide med en tur til fysioterapeuten.

Published 28. november 2022

På tide med en tur til fysioterapeuten.

Brakkene i Stavern ble bygget for å huse offiserene ved Fredriksvern Verft på 1700 tallet. Fargen på bygningene var opphavet til fargen Stavernsgul. Nå huser brakkene blant annet Stavern fysikalske, som jeg besøkte i dag.

Selv om man er 73 år, er det altfor lett å si ja til å være med på spennende prosjekter. Hodet henger fortsatt sånn noenlunde med, men jeg kjenner jo at muskler og ledd ikke er som hos en ungdom. Etter en travel periode er det derfor godt i dag og skulle besøke min gode fysioterapeut i Stavern.

Det har gått en stund siden siste innlegg. Årsaken er enkel, pensjonisttilværelsen som den stillferdige utfading av livet er oppskrytt. Det kan faktisk være en svært hektisk del av livet. Og i år har det virkelig hopet seg opp. Jeg har fortalt om filmen Miriam og Sam som jeg har brukt store deler av året på å produsere.

Nå er billedredigeringen ferdig og det jobbes med fargekorrigering, musikk og ulike språkversjoner. Første utkast til filmplakat er allerede utarbeidet. Regner med at alt er ferdig i begynnelsen av januar.

Så var jeg med å organisere Barbera Fish Festival i midten av oktober. Det er nå to år til neste festival, og da er det 10 år siden oppstarten i 2014. Årets norske festivalkokk, Dag Tjersland, kom på ideen om å lage en Barbera Fish Festival Oslo Event, som del av jubileet om to år. Og det er krever sitt, så nå er det to festivaler å planlegge.

*Det norske kokkelandslaget får sine blomster fr5a Camilla, som Villa Karen. Screenshot TV*2

I dag konkurrerer det norske kokkelandslaget i kokke-VM i Luxembourg. Hva har så det med meg å gjøre? Spiselige blomster. Camilla Anvik på Brunlanes produserer alt av blomster for kokkelandslaget. Og det som torsdag ikke gikk med kokkelandslaget sørover, fikk jeg til bruk til de siste middagene på Villa Karen.

*Her er det nok av spiselige blomster til overs.*

Fredag og lørdag hadde vi våre siste av 7 middager i november i vår hjemmerestaurant Villa Karen. Lørdag var det 11 venner som hadde valgt å møtes for god mat og drikke. God stemning og besøk av Larvik kommunes skjenkekontroll, som ikke hadde noe å utsette. 😊 Som alltid var det et måltid inspirert av italiensk mattradisjon, og stort sett med viner fra vår landsby Agliano Terme.

*Siste middag på Villa Karen denne gangen.*

Menyen denne høsten var som apetizere foruten gorgonzolamousse, bakkels med ørretkrem, carne crudo og friterte klippfiskboller i spicy saus. Forrettene av vitello tonato (kalvekjøtte med tunfisksaus), sjøtunge på beurre blanc og gresskarflan med gorgonzolakrem. Første hovedrett var risotto taleggio med paprikasaus, gravet eggeplomme og knuste kaffebønner. Andre hovedrett var Filetto Pepe Verde, kalv indrefilet med innkokt fløte med grønn pepper, saltbakte selleri terninger og annapoteter. Så en predessert med melkering før desserten med syltet kumquat i savarin og nøttebunn med skjokoladeganache. Helt til slutt kaffe og petit four.

Det er helt utrolig at så mange er i stand til å spise opp alt.

Men nå tror jeg det roer seg ned mot jul… Nei, forresten ….

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

Published 16. november 2022

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

Som 5-åring representerte skinnebussen på Flekkefjordbanen forbindelsen med resten av verden.

Jeg lurer på hvordan dagens førskolebarn opplever verden rundt seg. I sine første bevisste år av sitt liv har de opplevd store hendelser. Hendelser som er voldsomme, selv for oss, med vår livslange målestokk. Pandemi, miljøkrise og krig i Europa. Og alt er lett tilgjengelig for dem, i HD og farger. Hvordan vil dette forme dem tro?

Mine første bevisste minner om verden rundt meg tror jeg er fra 5 års alderen, bare 9 år etter andre verdenskrig var slutt.

Jeg bodde på Sirnes, et lite tettsted 2 mil nord for Flekkefjord, der pappa var pastor. Verden besto av naboene, kolonialen og sykkelverkstedet over veien. Nå og da kom en bil kjørende, men den viktigste trafikken skjedde på togskinnene, der skinnebussen førte deg til «storbyen» Flekkefjord.

Selv om økonomien var trang, var stemningen optimistisk. Alt ble målt mot de trange kår man hadde under krigen. Og nå skulle alt bli mye bedre. Krig var noe som hadde vært. At det stadig raste kriger rundt i verden, var man helt uvitende om. Koreakrigen som varte til 1953 visste jeg lite om før jeg fulgte TV serien M*A*S*H på 70tallet. At Norge deltok med et liknende feltsykehus i den samme krigen, er jeg blitt klar over først de senere år.

Atombomben var noe fjernt, og et engangstilfelle som aldri ville bli brukt igjen. Tyskere var slemme, amerikanere snille, og nå var det fred og alt skulle bli bra.

Jeg kunne ennå ikke lese. Dessuten abonnerte vi bare på avisen Agder, lokalavisen for Flekkefjord og ikke hele Sørlandet som tittelen kan antyde. Der sto det uansett ikke mye om verden rundt oss. Nei, det eneste medium jeg hadde tilgang til, var Norsk Rikskringkasting, altså radioen. Og brokker fra det jeg hørte ble satt sammen til et bilde av verden rundt.

Melding om fiske husker jeg godt. Hver dag ble jeg foret med ubegripelige meldinger som «180kg på stampen» og fangst av «mussa». Jeg ante ikke hva det var, men siden de snakket om det hver dag, måtte det være en viktig del av hva man holdt på med i Norge.

*Værmeldingen for Vestlandet kom fra Meteorologiske institutt i Bergen. Hva visste vel Oslofolk om været vestpå? Foto: Street View*

Så var det været. Det hadde man over hele Norge. Gjennom værmeldingene, først fra Tromsø, så Bergen og tilslutt Oslo, ble man kjent med så mange stedsnavn at man skjønte det var snakk om et stort land.

Så var det valutakursene og nytt fra Oslo Børs. Det var også i høyeste grad med å skape trygghet. Verdipapirer for Kosmos, Hafslund og alle de andre selskapene gikk sakte opp og ned. Valutakursene lå bom fast. De var så faste at man kunne trykke dem i regnebøkene vi fikk utlevert på skolen.

Amerikansk dollar kostet mellom 7,14 kr og 7,16 kr fra 1950 til 1971!

Det eneste litt skumle var når NRK meldte om stjålne biler. Det var gjerne fra en eller annen gate i Oslo, et sted som heldigvis lå uendelig langt fra Sirnes.