Posts published in “Blogg”

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur . del 2

Published 5. april 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur . del 2

Ekspedisjonsbygningen på Nye Fornebu før alle tilbyggene kom.

I forrige innlegg fortalte jeg om min første kontakt med norsk luftfart. Det å være pilot var den ultimate guttedrømmen, og flyvertinne den ultimate pikedrømmen. Fra mine første leveår der veiskrapen og lokomotivet ble sett på som de ypperste tekniske vidundre, ble dette erstattet … og på skolen sang vi: «Om jeg hadde aeroplan, langt jeg ville fly. Tenkte du å flyge høyt opp mot himlens sky?...»

I 1964 ble trafikken flyttet Gamle Fornebu - over rullebanen - til den nye ekspedisjonsbygningen. Her holdt Oslo Lufthavn til, til det hele ble flyttet til Gardermoen i 1998. Det var egentlig her, på Nye Fornebu at den store oppturen for flytrafikken skjedde. Trafikken har så visst økt siden flyttingen til Gardermoen, men troen på lufttransportens fremtid knytter jeg til tiden på Nye Fornebu. Dette var lenge før man snakket om flyskam og flyenes miljøforurensing. Alle ville ha en flyplass i nærheten og i denne perioden ble kortbanenettet bygget ut.

I Nord og Vest er kortbanenettet fremdeles i full aktivitet, men en rekke av småflyplassene i Sør og Øst som startet med faste ruter har måtte slutte, som Geilo flyplass (Dagali), Geiteryggen i Skien og Notodden Flyplass.

*DC8 Det vakreste jetflyet. Foto Felix Goetting*

Med overgangen til Nye Fornebu gikk det mot slutten for de store propellflyene. Propeller ble i stedet brukt på de mindre Twin Otter’ne for kortbanenettet. Nå var det jetflyene som hadde overtatt, som Caravellen, som jeg fortalte om sist. Stadige nye flytyper ble satt inn, også det jeg mener var det vakreste, nemlig DC8. Det var et smekkert firemotors langdistansefly og det kunne ta passasjerer direkte fra Oslo til Los Angeles. Jeg var med på et av de siste direkteflyene fra Oslo til LAX med denne flytypen.

Underveis ble vi underholdt av film som ble vist på lerret fremme i flyet. Projektoren satt i taket og det var litt av en øvelse når flypersonalet skulle skifte de store filmrullene. Alle så den samme filmen. Det var greit om du ikke satt for langt fra lerretet. Lyden var elendig. Den ble distribuert via pneumatic hodetelefoner, en stetoskoplignende sak som var koblet til armlenendet via luftslagenr! Maten derimot var utmerket. Ekte drikkeglass og metallbestikk. Hvem har ikke tatt med noen SAS krystallglass for hjemlig bruk?

*De elendige pneumatic hodetelefonene. Foto: Wikipedia*

Men noe av det mest bemerkelsesverdige under denne perioden var hvordan flyselskapenes organisasjon fikk ringvirkninger. Og det var én mann som hadde ansvar for det, Jan «Janne» Carlzon. Han ble ansatt som administrerende direktør og konsernsjef i SAS i 1981.

SAS var på den tiden i skikkelig krise. De var kjent for stadige forsinkelser og gikk med stort underskudd. I løpet av kort tid fikk Janne selskapet på beina som verdens mest punktlige flyselskap og med godt overskudd. Det var en rekke grep som måtte til på veien til suksessen, men det var særlig ett som fikk innflytelse langt utenfor SAS og luftfarten.

Jannes filosofi beskrev han i sin bok «Riv pyramidene!», som jeg forstår fremdeles selger godt. Målet var en flatere organisasjonsstruktur. Selskapets viktigste produkt og ressurs var ikke maskiner og systemer, men menneskene i førstelinjen. De måtte ikke alltid gå til overordnede i et og alt. De fikk store fullmakter til å ta beslutninger der og da.

Jeg husker tydelig at etter år hvor man aktivt valgte andre selskap for punktlighet og service, ble igjen SAS førstevalget, selv som det kunne koste litt mer. Men der er vi kanskje ikke akkurat nå?

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur.

Published 21. mars 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur.

Gamle Fornebu (Wikipedia)

Jeg tenkte på det, da jeg for noen dager siden var på vei gjennom Gardermoen, etter en utenlandstur. Flyplasser står virkelig for mange sterke minner i løpet av livet. Det meste har selvsagt gått i glemmeboka, men noen…

Som da jeg i 1957 sammen med mamma og søsken returnerte etter et år i USA. Vi hadde reist med Stavangerfjord bort, men returen ble med det islandske flyselskapet Loftleider. Vi måtte mellomlande på New Foundland, Reykjavik og Bergen, før vi ankom Fornebu. Jeg har skrevet om reisen også tidligere.

https://www.4kapittel.no/retur-til-norge-etterkrigsgenerasjonen/

Det var første og eneste gang jeg var på Gamle Fornebu. Nei forresten ikke helt. Gamle Fornebu ble nemlig lenge brukt av Oslo Småflyklubb. Roald Øyen var en stor småflytentusiast, og i 1972 produserte han en serie som het Pensjonistene, med Odd Børresen og Julius Haugen i hovedrollene. Jeg var innspillingsleder, og Roald brukte gjerne småfly når vi skulle til Sørlandet for befaring.

Det nye Fornebu sto ferdig i 1964. I 1969, året etter jeg hadde flyttet hjemmefra for å studere, ga jeg pappa en tur med meg til Italia. Da handlet det om chartertur, eller pakketur som det het den gang.

Ejlif Egon Richard Søndergaard Krogager var prest i den lille landsbyen Tjærborg, litt syd for Esbjerg på Jylland. Han likte veldig godt å reise, men den beskjedne prestelønnen ga han begrensede muligheter. Så kom han på ideen om å arrangere bussturer for reiseglade dansker, der han selv var reiseleder.

I 1951 startet han Nordisk Busstrafikk som arrangerte turer til Spania. Virksomheten vokste såpass at det danske kirkeministeriet blir urolig for prestens kommersielle sammenblanding. De blir imidlertid beroliget med at Kroager kun skulle fungere som konsulent for selskapet, noe som knapt var den hele og fulle sannhet. Virksomheten vokste og fikk etter hvert navnet Tjærborg reiser. Nå var det ikke nok med bussreiser. Etter å ha leid fly en tid, besluttet Kroager seg derfor å stifte eget flyselskap, Sterling airways. Det hersker en viss usikkerhet over hvor navnet kom mer fra. Noen mener det er en omskriving av ingeniør Jørgen Størling som han samarbeidet med i opprettelsen av flyselskapet, andre mener det var Eilif Krogagers mors begeistring over sterling sølv og dets holdbarhet. De startet i 1962 med innkjøp av 2 propellfly fra Swiss air DC-6. Et morsom trekk var at flyselskapets flight nummer alltid startet på NB som sto for Nordisk Busstrafikk. Etter hvert hadde flyselskapene begynt å gå over til jetfly og i 1965 fikk Sterlig airways sitt første av i alt 34 Super Caravelle 10B, med plass til ca. 100 passasjerer.

Etter hvert ønsket også nordmenn å ta del i dette eventyret. Det var imidlertid en del formelle problemer siden de ikke hadde reisebyrå i Norge. Dette løste de ved å kjøpe et mindre reisebyrå i Lillesand i 1967.

To år senere var det altså at jeg spanderte en ukes tur til Gardasjøen med Tjærborg reiser og Sterlig airways fra det nye Fornebu. Min første flyreise 12 år etter at jeg hadde returnert fra familiens opphold i Amerika.

Sildeflyndre – En gastronomisk reise – Etterkrigsgenerasjonen

Published 27. februar 2023

Sildeflyndre – En gastronomisk reise – Etterkrigsgenerasjonen

I en tid hvor det fokuseres på at alt er blitt så dyrt og at vareutvalget minker, er det lett å glemme den reisen vi har vært gjennom. For den har vært ganske gjennomgripende. Starter vi i tiden etter andre verdenskrig, hadde den norske middelklasse, som mitt barndomshjem var en del av,en rimelig enkel ukemeny. Frokost, lunsj og kveldsmat besto gjerne av brødskiver med pålegg. Pålegget var gjerne selvlaget syltetøy av selvplukkede bær,foruten gul- og brunost,og noen ganger saltpølse. Kokt egg av og til på søndager. Ukens middagsmeny kunne være Mandag: fløyelsgrøt. Tirsdag: stekt flesk. Onsdag: fiskeboller i hvit saus. Torsdag: Pannekaker. Fredag: sei med løk. Lørdag: Risgrøt. Søndag: Svinestek.

Rimelig enkelt, men så hadde men nesten alltid to retter, enten var det en suppe, som tomatsuppe eller spinatsuppe, eller så hadde man dessert som kunne være alt fra melkevelling til japs med melk.

En viss variasjon var det knyttet til årstidene, som når makrellen kom,og når jordbærene var modne.

Men jeg kan aldri huske at vi opplevde menyen som enkel og kjedelig. Det var sånn alle hadde det,tenkte vi. Likevel hadde det vokst fram en nysgjerrighet på nye smaker. Det kom sikkert fra kokebøker og matblader,for noen inspirerende restaurantbesøk var det lite rom for.

Da Bodil og jeg skapte vårt eget hjem på begynnelsen av 70 tallet,var det fremdeles begrenset hva man hadde råd til av nye råvarer. Derfor var vi på jakt etter hvordan vi kunne utnytte de rimeligste råvarene på en ny måte. Et typisk eksempel var sildeflyndre. Den gang var sild som råstoff fremdeles noe av det rimeligste man kunne kjøpe. Av mange mislikt på grunn av alle fiskebeina. Det lærte man seg imidlertid å hanskes med.

Sildeflyndre

Dette trenger du

For hver porsjon

2 ferske sild

1 ss hakket persille

1 ss hakket gressløk

Pepper og salt

Dette gjør du

Fjern hode, skjær opp bukken og ta ut innmaten.

Legg fisken på ryggen og stikk en finger bak ryggraden. Trekk ryggraden sakte ut. Da vil de fleste beina som sitter fast i ryggraden følge med.

Her har de fleste beina fulgt med.

Er det noen bein igjen, trekker du de ut med en pinsett.

Beina i buken skjærer du ut med en skarp kniv.

Brett ut,salt og pepre,og legg de hakkede urtene mellom. Brun smør i pannen og stek fisken så skinnet blir sprøtt.

Server med kokte poteter, grønnsaker og bruna persillesmør.

Minner fra en benk i Stavern

Published 8. februar 2023

Minner fra en benk i Stavern

Foto: Street view

I 1967 ble jeg sammen med Bodil, som jeg senere har delt livet med. Selv om vi hadde en pause året etter, var det sommeren 1967 det hele startet. Hun bodde på Brunlanes, nærmeste nabo til Norges minste by den gang, Stavern. En romantisk småby med lang historie og vakker bebyggelse. En passende ramme for et nyforelsket par. Her i enden av Rådhusgaten kunne man slå seg ned på sittebenker og skue utover havnen. Og her satt vi, Bodil og jeg.

Det var sommer og jeg hadde bare ett år igjen på gymnaset, eller videregående. Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle bli filmskaper, eller kanskje producer i fjernsynet. Men jeg ante jo ikke hvordan. Det var på den tiden ingen mediaskoler, ingen filmskoler, jo det var en i Stockholm som tok in 10 – 11 studenter i året.

Men jeg hadde laget min første smalfilm, og det hadde vært så moro at jeg i hvert fall drømte om en filmkarriere. Og ideer hadde jeg nok av.

Så der satt denne 18 åringen på benken i Stavern og la ut for sin utkårede om filmer som skulle lages om underjordiske folk, trollmenn og annet mystisk. Og Bodil lyttet, og som hun husker det, syntes hun det var en av de underligste gutter hun hadde møtt. Med så mye fantasi.

Noe spillefilmkarriere ble det ikke. Det ble å jobbe fra gulvet i NRK, som innspillingsleder, via utdanning i England, til dokumentar- og voksenopplærings produsent. Nå og da fikk jeg laget dramaproduksjon som minnet litt om de første drømmene jeg hadde.

Så kom pensjonisttilværelsen, og jeg tenkte vel at med det var min mediainnsats over. Høsten 2021 kom forespørsel om jeg ville skrive og regissere to program i Kenya for en bistandsorganisasjon. Så fint, tenkte jeg, da får jeg en utfordrende og passende slutt på min karriere.

Men det ble ikke slutt med det. På den ene siden ønsker man å lage et tredje program i serien fra Kenya. Så har NRK og Døves Media utfordret meg til å lage en serie på 6 program for NRK Super. Jeg kan ikke si så mye om innholdet ennå, da vi holder på å utvikle det. Men jeg kan si såpass at de ideene vi jobber med, ikke ligger så altfor langt unna de ideene jeg satt på benken i Stavern og fortalte Bodil for 56 år siden.

Selv om ikke alle detaljer og avtaler er på plass, er arbeidet med dette nå så omfattende at vi har bestemt oss for å ta en pause med vår lille hjemme restaurant Villa Karen - etter de planlagt middagene i mars. I hvert fall fram til høsten neste år.

Rart i grunnen. Da Corona epidemien startet opp i 2020, følte jeg det stusselig å sitte der innendørs uten noe å gjøre. Man hadde «gått av», for det var det man anså var innholdet i det å være pensjonist. Men fremdeles hadde man lyst til å skape noe. Så kom ideen om en blogg som skulle følge meg det siste stykket. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle det «Siste kapittel», men det syntes Bodil ble for dystert. Så derfor ble det «Fjerde kapittel, herfra og ut». Kanskje skulle jeg bare ha nøyd meg med «Fjerde kapittel».

Etter disse årene med pensjonisttilværelse, som nå fortoner seg som en bare en ekstra lang ferie, er jeg nærmest i full jobb. Noe som betyr at det i en tid fremover blir mindre tid til blogg. Men jeg har som mål i det minste 2 innlegg i måneden.

Larvik stasjon og Den kalde krigen – etterkrigsgenerasjonen del 47

Published 17. januar 2023

Larvik stasjon og Den kalde krigen – etterkrigsgenerasjonen del 47

Her jeg bor i Jegerborggata 20, har jeg utsikt til fjorden og Larvik Jernbanestasjon. Stasjonsbygningen var ferdig i 1881, og hadde vært i drift i 15 år da min bestefar Lars ble født. For ham som vokste opp ikke langt fra stasjonen, var nok jernbane et teknisk vidunder. Her var også hans første arbeidsplass, som jernbanetelegrafist. Hans fasinasjon for teknikk og jernbane smittet over på meg, og jeg husker at jeg kunne stå lenge å beundre de store damplokomotivene med røyk og damp som veltet ut.

Jeg har gjennom noen innlegg reflektert rundt vår generasjons forhold til andre verdenskrig. Jeg tror det var rundt 1960 at de sterkeste båndene bleknet. Gradvis hadde et nytt fenomen overtatt hovedrollen: Den kalde krigen. Den hadde egentlig startet like etter andre verdenskrig, men i vår generasjons bevissthet var det først med de mange atomprøvesprengningene at vi oppfattet den nye faren. Noe annet som var enkelt, konkret og skremmende for oss barn, var byggingen av Berlinmuren i 1961. Så kom Cubakrisen i 1962, da Sovjet planla utplassering av atomraketter i USA’s nærhet. Nå var det fare for en ny verdenskrig, fikk vi vite. Med alt dette bleknet nærheten til krigsårene i Norge.

En person som nok betydde mye for at sårene overfor okkupasjonsmakten Tyskland begynte å gro, var Willy Brandt. Han hadde bodd i Norge før krigen, var gift med norske Rut og snakket selv godt norsk. Selv om han først på slutten av 60 tallet ble forbunds kansler, hadde han lenge vært talsmann for forsoning og samarbeid.

Som sagt, for oss som nå hadde rundet 10 år, bleknet den andre verdenskrigen. Det man stadig var opptatt av, var hjemmefronten og deres helter. På TV var det særlig BBC som holdt liv i fortellingen om den store krigen med dokumentarer og humorserier serier som Dads Army og Allo Allo.

Nei, vår oppmerksomhet ble mer og mer rettet mot den ny faren: Den kalde krigen. Forholdet til Sovjet gikk opp og ned. Etter Stalin kom Khrusjtsjov, og med han et visst tøvær. Khrusjtsjov ønsket mer samarbeid med vesten, samtidig som han satset på et jevnbyrdig styrkeforhold som man kalte Terrorbalansen. Noe vi etter hvert lærte oss å leve med. Men ikke alle lederne i Moskva likte Khrusjtsjovs tilnærming til vest.

Åpningen av Larvik stasjon, da de hadde gått over fra smalspor til normalspor i 1922. Her kan bestefar ha vært på jobb. Foto: Digitalmuseet

Og det er her Larvik Jernbanestasjon kommer inn. I 1964 var Khrusjtsjov på besøk i Norge. Han reiste med tog fram og tilbake mellom Oslo og Porsgrunn, hvor han besøkte Norsk Hydro. Og det var under dette utenlandsoppholdet Moskva bestemte seg for å kaste ham som leder. Og hvis det skjedde en eller annen gang under oppholdet i Norge, kan det like godt ha skjedd mens toget passerte Larvik Stasjon.

Etter Khrusjtsjovs fall rustet Sovjet opp, før det igjen ble roligere mot slutten av 60 tallet. Nå var det andre kriger, som Vietnamkrigen og krigene mellom Palestina og Israel som tok oppmerksomheten. Kriger langt fra oss. Noe som også førte til at frykten for Den Kalde Krigen etter hvert bleknet.

Med Russlands angrep på Ukraina er alt snudd på hode igjen.

Mot slutten av 60 tallet, på slutten av sitt liv, var bestefar Lars, den pensjonert stasjonsfullmektige, vel så opptatt av at han var mobilisert under den første verdenskrig og var stasjonert på Østre Bolærne fort, enn av alle senere kriger.