Press "Enter" to skip to content

Posts published in mai 2026

Pisk eller gulrot.

0

Når plassen i hagen er begrenset, må man velge. Hos meg er squashen førstevalg. Nå står de i potter innendørs, nyspirede og lovende, og jeg regner med at de er klare for utplanting når vi vender tilbake fra Italia.

Squash kom sent til Norge. Det var først på 1970- og 80-tallet at den for alvor fant veien inn i det norske kjøkkenet, sammen med en rekke andre grønnsaker som den gangen hadde et skjær av noe fremmed og eksotisk over seg. På 1970-tallet kom avokado, kinakål og paprika. På 1980-tallet fulgte brokkoli, hvitløk og stangselleri. Selv vokste vi opp i en mer nøysom grønnsaksverden, befolket av kålrot, blomkål, knollselleri – og gulrøtter.

Kanskje først og fremst gulrøtter. De var overalt i barndommens kjøkken: kokte, revne, moste. Men da de nye grønnsakene gjorde sitt inntog, var det lett å oppfatte gulroten som litt kjedelig, særlig i den formen vi oftest møtte den – ihjelkokt og mild til det umerkelige. Den fikk gjerne ligge i gryten like lenge som potetene, og resultatet ble deretter: noe slapt, søtlig og uten motstand. Senere lærte man at gulrøtter, skåret i større biter, helst ikke bør koke mer enn et kvarter om både smak og konsistens skal bevares. I Italia lærte jeg også en annen metode: å la dem koke til vannet er helt fordampet. Tanken er at smaken først trekkes ut i vannet og deretter vender tilbake til gulroten idet væsken forsvinner. Merkelig nok virker det.

Som jeg tidligere har skrevet, har jeg mistet luktesansen, og med den også en viktig del av det vi gjerne tenker på som smaksopplevelse. For å prøve å finne veien tilbake driver jeg med lukttrening hver morgen og hver kveld. Foreløpig er fremskrittene beskjedne, om de i det hele tatt er der. Samtidig har jeg fått høre at det kan ta opptil et år før slik trening gir resultat, så jeg holder fast ved tålmodigheten.

Det vi i dagligtalen kaller smak, er jo i virkeligheten et samspill. Smakssansen registrerer det grunnleggende – søtt, salt, surt, bittert og umami – mens luktesansen åpner for nyansene. Når vi tygger, frigjøres aromastoffer som stiger opp til nesehulen og fullfører opplevelsen. I tillegg kommer synet og teksturen, alt det som gir maten karakter før vi rekker å tenke over det. Tar man lukten bort, forsvinner mye, men ikke alt. Også uten den kan et måltid fremdeles være en god opplevelse.

Man kunne derfor tro at gulrøtter ikke lenger hadde så mye å tilby meg. Men også de kan, til min overraskelse, gi en god opplevelse når de behandles på riktig måte.

Bakte gulerøtter:

Jeg deler gulerøtter i staver eller skiver og vender dem i et par skjeer olivenolje. Så dekker jeg formen med aluminiumsfolie og setter den inn i en varm vifteovn på 220 grader. Etter et kvarter tar jeg av folien, vender gulrøttene og lar dem få ytterligere ti minutter i ovnen.

Da blir de søtere, dypere i smaken og med en lett sprø overflate – nok til at også en enkel gulrot igjen kan fremstå som noe mer enn bare hverdagskost. Noe som gjør at man kan forstå begrepet: ... å bruke pisk eller gulrot. De to måtene man fikk et sta esel til å gå framover.

Portugal

0

Etter et langt liv har man samlet en del minner i noe man kan se og holde i. Som for eksempel disse to espresso koppene som er i daglig bruk. Den til venstre ble kjøpt på tyvenes marked, Feira da Ladra, i Lisboa. Et at verdens eldste loppemarkeder, datert tilbake til 1272. Koppen er et minne fra da vi besøkte Portugal sammen med venner sommeren 2001.

Feira da Ladra. Foto: Streetview.

Den andre koppen fikk jeg året etter. Jeg hadde da besøkt Øst-Timor flere ganger i forbindelse med et kaffe prosjekt. Om dette kan du lese i et tidligere innlegg: www.4kapittel.no/mat-og-drikke-var-lille-kaffehistorie. Som avskjedsgave fikk jeg et sett med espressokopper.

SJØFAREREN

Jeg er nettopp ferdig med Erika Fatlands 700 siders murstein: Sjøfareren, En reise gjennom Portugals tapte imperium.  En fantastisk reiseskildring og en grundig historiebok. Sammen med Flatland blir vi med på en reise gjennom over tusen år, der det lille landet Portugal i perioder har vært verdens mektigste, med kolonier fra Brasil i vest til Japan i Øst. Vi tenker gjerne på Frankrike, England og Spania som de mektigste imperiene, men Portugal var det første.

Det handlet om å legge landområder under seg. I første omgang var man på jakt etter krydder og gull. Etter hvert slaver. Det er en historie om dristige seilas og nysgjerrige oppdagere. De første erobringene skjedde i Atlanterhavet, som Madeira og Asorene. Deretter deler av Nord-Afrika, så Afrikas vestkyst, før de i 1488 runder Kapp det gode håp, underlegger seg Mosambik, før de skaffer seg fotfeste østover til Japan.

Øst-Timor, East-Timor, Timor-Leste

Øst-Timor var bare en av mange portugisiske kolonier. De var under portugisisk styre fra 1520 til 1975, da Øst-Timor sammen med en rekke andre tidligere kolonier ble uavhengige. For Øst-Timor ble friheten kortvarig. Indonesia invaderte landet og okkuperte det fram til 1999, da FN hadde ansvar for en overgangsregjering.

Biskop Belo og José Ramos-Horta fikk i 1996 Nobels Fredspris for sitt arbeid for en fredelig løsning for konflikten mellom Øst-Timor og okkupasjonsmakten Indonesia. Kort tid etter ba biskop Belo om norsk hjelp til å gjenoppbygge kaffeindustrien i landet, og jeg fikk noen år med et spennende arbeid med å lage en strategiplan for Øst-Timor kaffe. Det var i den sammenheng jeg fikk et sett med espressokopper.

Portugisisk prinsesse med klippfisktradisjon til Italia.

Beatrice av Portugal

Året etter at Øst-Timor var kolonisert, i 1521, giftet prinsesse Beatrice av Portugal, datter av kong Manuel I, seg med Duke Charles III of Savoy. Dette var få år etter at portugiserne hadde oppdaget de enorme forekomstene av torsk utenfor New Foundland, noe som tvang dem til å finne en egnet konserveringsmetode for å frakte den hjem. Metoden ble salting kombinert med tørking. Det vi kaller klippfisk. Det er rimelig at Beatrice tok med seg klippfisktradisjonen til Savoi og hovedstaden Torino. Trolig er dette årsaken til at Piemonte, som dekker den italienske delen av det tidligere Savoi, er et av få områder i Italia der man foretrekker Klippfisk (Bacala) framfor Tørrfisk (Stocafisso). Dette er også bakteppet for tradisjonen med Barbera Fish Festival, som jeg var med å starte.

Selv om Portugals storhetstid var på 1500 tallet, var det en betydelig stormakt fram til midten av 1900 tallet. Dette innebar betydelig handel mellom koloniene og Portugal. Og for handel var det stort behov for transport, og med transport trengte man seilskip, og for å kunne bygge seilskip trengte man eiketømmer. Og eiketømmer hadde man godt av på Sørlandet. Dette er bakgrunnen for oppblomstringen av Norge som skipsnasjon.

Halvor Stiansen Mørland.

Tippoldefar Halvor Stiansen Mørland bodde på gården Store Mørland utenfor Arendal. Med stor eikeskog på eiendommen, tok han del i skipsbygging. Det sies han til tider hadde tre seilskip under bygging samtidig. Etter hvert tok familien del i rederivirksomheten. I store deler av 1800 tallet var Arendal en av Nordens betydeligste sjøfartsbyer.  Arendalske seilskuter var aktive over hele verden. De fraktet varer mellom kontinenter, og skipsfarten var sentral for byens økonomiske vekst og internasjonale orientering. Så det er all grunn til å anta at også Mørlandske seilskip har fraktet varer fra og til Portugisiske kolonier verden rundt, og at skipperen fikk seg en god kopp kaffe i Øst-Timors hovedstad Dili.

Seilskip bygget i Arendal rundt 1850. En periode tippoldefar var på høyden av sin skips produksjon.

Alt henger sammen med alt!

Kan koppene fortelle noe mer?

Jeg tar en ny titt på koppen fra Portugal. Den fra Tyvenes marked i Lisboa. Jeg trodde først det var et kaffemerke. Jeg søkte litt på navnet. Dette var det eneste jeg fant :-)

Men hva med den andre koppen. Det første som som slår meg er at det bare står Timor, ikke East-Timor eller Timor-Leste. Jeg snur koppen for å se om det er noen mer informasjon der.

Det slo meg at koppene var merket med nummer: 133/500. Jeg startet søk på nettet.

Det viser seg at dette er limited edition kopper fra det portugisiske kaffebrenneriet Delta Cafe, produsert av porselenprodusenten Costa Verde. Designet av den timoresiske kunstneren Alexander Soares.

Forholdet til den gamle koloniherren er nå normalisert, noe som ikke minst inkluderer samarbeid om kaffeproduksjon. Som portugiserne skriver: Vi jobber ikke lenger «i» Timor, men «med» Timor. Men hvorfor skriver de ikke East-Timor, eller det lokale navnet Timor-Leste, bare Timor?  Svaret er at for portugisere er det bare ett land de alltid har forholder seg til. Dessuten, både «East», «Leste» og «Timor» betyr øst. Hvorfor gjøre det så vanskelig.

Begge koppene kom altså fra det gamle imperiet, Portugal.