Når plassen i hagen er begrenset, må man velge. Hos meg er squashen førstevalg. Nå står de i potter innendørs, nyspirede og lovende, og jeg regner med at de er klare for utplanting når vi vender tilbake fra Italia.
Squash kom sent til Norge. Det var først på 1970- og 80-tallet at den for alvor fant veien inn i det norske kjøkkenet, sammen med en rekke andre grønnsaker som den gangen hadde et skjær av noe fremmed og eksotisk over seg. På 1970-tallet kom avokado, kinakål og paprika. På 1980-tallet fulgte brokkoli, hvitløk og stangselleri. Selv vokste vi opp i en mer nøysom grønnsaksverden, befolket av kålrot, blomkål, knollselleri – og gulrøtter.
Kanskje først og fremst gulrøtter. De var overalt i barndommens kjøkken: kokte, revne, moste. Men da de nye grønnsakene gjorde sitt inntog, var det lett å oppfatte gulroten som litt kjedelig, særlig i den formen vi oftest møtte den – ihjelkokt og mild til det umerkelige. Den fikk gjerne ligge i gryten like lenge som potetene, og resultatet ble deretter: noe slapt, søtlig og uten motstand. Senere lærte man at gulrøtter, skåret i større biter, helst ikke bør koke mer enn et kvarter om både smak og konsistens skal bevares. I Italia lærte jeg også en annen metode: å la dem koke til vannet er helt fordampet. Tanken er at smaken først trekkes ut i vannet og deretter vender tilbake til gulroten idet væsken forsvinner. Merkelig nok virker det.
Som jeg tidligere har skrevet, har jeg mistet luktesansen, og med den også en viktig del av det vi gjerne tenker på som smaksopplevelse. For å prøve å finne veien tilbake driver jeg med lukttrening hver morgen og hver kveld. Foreløpig er fremskrittene beskjedne, om de i det hele tatt er der. Samtidig har jeg fått høre at det kan ta opptil et år før slik trening gir resultat, så jeg holder fast ved tålmodigheten.
Det vi i dagligtalen kaller smak, er jo i virkeligheten et samspill. Smakssansen registrerer det grunnleggende – søtt, salt, surt, bittert og umami – mens luktesansen åpner for nyansene. Når vi tygger, frigjøres aromastoffer som stiger opp til nesehulen og fullfører opplevelsen. I tillegg kommer synet og teksturen, alt det som gir maten karakter før vi rekker å tenke over det. Tar man lukten bort, forsvinner mye, men ikke alt. Også uten den kan et måltid fremdeles være en god opplevelse.
Man kunne derfor tro at gulrøtter ikke lenger hadde så mye å tilby meg. Men også de kan, til min overraskelse, gi en god opplevelse når de behandles på riktig måte.
Bakte gulerøtter:

Jeg deler gulerøtter i staver eller skiver og vender dem i et par skjeer olivenolje. Så dekker jeg formen med aluminiumsfolie og setter den inn i en varm vifteovn på 220 grader. Etter et kvarter tar jeg av folien, vender gulrøttene og lar dem få ytterligere ti minutter i ovnen.

Da blir de søtere, dypere i smaken og med en lett sprø overflate – nok til at også en enkel gulrot igjen kan fremstå som noe mer enn bare hverdagskost. Noe som gjør at man kan forstå begrepet: ... å bruke pisk eller gulrot. De to måtene man fikk et sta esel til å gå framover.








