Press "Enter" to skip to content

Posts published in mars 2026

Etterkrigsgenerasjonen – Fotografiet Del 2

0

Farfar og meg i hagen hans i Bendiksklev, Arendal.

For foreldre- og besteforeldregenerasjonen var foto og fotografering en alvorlig affære.  Motivene var ofte formelle og oppstilte. En relasjon eller feiring skulle dokumenteres for ettertiden. Ikke sjelden ble en fotograf tilkalt. Bildene skulle enten stilles ut i glass og ramme eller settes inn i et album med forklarende tekst. Var det gjester på besøk ble bildene på veggen brukt som illustrasjoner til presentasjon av familie og slekt. Det samme med fotoalbum. De var en viktig del av familiens historie. Å se på gamle foto var en sosial greie. Albumene ble som gjerne tatt fram for å se bildene sammen med andre.

Farfar dirigerer familiekoret på sin 80 års dag, bestående av barn, svigerbarn og barnebarn.

Etter hvert som fotografering ble billigere, fant man at foto kunne brukes til mer. Ikke minst ble fotograferingen brukt til å gjenkalle felles opplevelser.

Denne bruken av foto skjøt virkelig fart med dias/lysbilder. På 60- og 70-tallet var lysbildefremvisning den mest populære måten å dele ferieminner på. Det var både billigere og ga bedre farger og skarpere bilder på stor skjerm enn datidens papirkopier. Å se på bilder var noe man gjorde sammen, med lysbildefremviser, lerret og med lyset i rommet slukket.

På 90-tallet ble papirkopier billigere og bedre. Å måtte ta fram både lysbildefremviser og sette opp lerret opplevdes tungvint, og fotoalbumet ble igjen det foretrukne mediet.

Den neste store revolusjonen skjedde da vi bikket 2000 tallet. Digitalkamera ble tilgjengelig for folk flest, og i 2005 hadde de store produsentene sluttet å lage lysbildefremvisere. Digital fotografering tok helt over.

De første årene laget vi papirkopier av de viktigste bildene og satt dem inn i fotoalbum, men på et eller annet tidspunkt, og av en eller annen grunn, sluttet vi med det. Vi hadde jo bildene digitalt. Det var da ikke nødvendig å lime dem inn i en bok.

Med smarttelefonen skjøt utviklingen ytterligere fart. Billedkvaliteten var høy, og lagring i skyen gjorde at man ikke trengte å ta hensyn til lagringskapasitet. Fotoet ble ikke lenger brukt til felles mimring. Kanskje litt det og, men nå ble det også brukt som del av kommunikasjonen med hverandre: «Synes du jeg skulle kjøpe denne jakken?» «Er dette utslettet farlig?» Som hukommelseshjelp: Vi tar bilder av oppskrift vi finner i et blad, av serienummer på en vaskemaskin vi trenger å kjøpe en reservedel til, og avlesing av en strømmåler eller kilometerstand.

I kjelleren står 15 fotoalbum. De dekker familiens historie fram til 2004, vår analoge historie, kronologisk ordnet og gjerne med en kort beskrivelse av hvem og hvor. Så er det slutt. Det er ikke det at vi sluttet å ta bilder, nei vi har tatt massevis av bilder. Men de ligger på harddisker og i skyen, trygt og sikkerhetskopiert. Problemet er bare at mengden bilder gjør dem mer eller mindre utilgjengelige.

Når vi skal formidle vår historie til barnebarn, eller mimre med våre egne barn, er det albumene fra kjelleren vi tar fram. Det som har skjedd siden 2004 er så uoversiktlig at det er blitt en blind flekk i vår egen historie. Noe må gjøres!

Bare i år 2012 ligger det over tusen bilder !!

Ps. I forrige innlegg fortalte jeg at jeg hadde sendt inn et gammelt engangskamera, uviss om det hadde bilder som kunne fremkalles. Har ennå ikke hørt noe.

Etterkrigsgenerasjonen – Fotografiet Del 1

0

På hyllen ved siden av meg står et Canon EOS 60D speilreflekskamera med EF-S objektiv. Sammen med 430EX2-blitsen hadde hele utstyret en pris på omtrent 15 000 kroner. Jeg anskaffet det i 2010 i forbindelse med produksjonen av fjernsynsserien "Lek Uten Ord", der to lag bestående av både døve og hørende barn konkurrerte i et quizprogram. For å presentere deltakerne trengtes et kvalitetskamera til både stillbilder og videoklipp, og dette ga en god begrunnelse for investeringen. Kameraet leverer bilder av høy kvalitet, men jeg kan ikke erindre sist det ble tatt i bruk.

Tar jeg ikke bilder lenger? Og nei du, det handler ikke om det.

Mine første erfaringer med kameraer var med de såkalte kasse- eller boksekameraene laget av papp, typisk Kodak Brownie No2 som kom på markedet i 1900. Siste produksjonsår for disse kameratypene var 1935, men de var fortsatt i bruk da jeg lånte et fra min bestefar på 1950-tallet.

Navnet "Brownie" stammer fra en eventyrfigur kjent blant barn rundt århundreskiftet, og hensikten var å illustrere enkel betjening – selv barn kunne bruke det. Prisen var tilgjengelig for de fleste; én dollar. Kameraet hadde fast linse og benyttet rullefilm med kapasitet på åtte bilder i formatet 6 x 9 cm. Da jeg lånte det, må det ha vært over tjue år gammelt. I dag er det vanskelig å forestille seg at en teknisk innretning er aktuell og bruke etter så lang tid.

George Eastman, oppfinneren bak kameraet, bidro vesentlig til utviklingen av fototeknologi og film og var samtidig en betydelig filantrop. Han etablerte varemerket "Kodak" ved å kombinere sin favorittbokstav, "K", i starten og slutten av navnet og eksperimentere med ulike bokstavkombinasjoner så det var lett å uttale på alle språk. Slagordet «You press the button, we do the rest» markerte et gjennombrudd med Brownie-kameraet.

Selv med suksess på mange plan tok han sitt liv i 1932, 77 år gammel. Ugift, uten arvinger og med sine to søstre og sin mor som nærmeste personer i livet. Det eneste han etterlot seg var en lapp der det sto «Jeg har gjort mitt arbeid, hvorfor vente?»

Selv om Kodak avsluttet produksjonen av Brownie-boksekamera før andre verdenskrig, beholdt de merkenavnet for senere produkter. Mitt første egne kamera fikk jeg rundt ni års alder – et Kodak Brownie 127 med filmruller for tolv bilder. Fremkalling og kopiering var kostbart, så hvert motiv ble nøye vurdert før bilde ble tatt.

Mot slutten av gymnaset hadde jeg råd til et Pentax speilreflekskamera med filmruller som tok 36 bilder. Fremkalling og kopiering var fremdeles kostbart. Vi valgte derfor gjerne diasfilm. Da kunne vi betrakte bildene som lysbilder på stort lerret. Hadde vi behov for papirkopier, kopierte vi bare de bildene vi trengte.

For kort tid siden fant jeg et engangskamera i en eske innerst i skapet, hvilket markerer slutten på min analoge fotohistorie. Kameraet er tydelig brukt, men tidspunkt og hvor man har fotografert er uklart. Kan det fremdeles være bilder der som lar seg fremkalle.

Jeg gjør et forsøk.

Den analoge fotoperioden avsluttes ved inngangen til 2000-tallet. Bildene nå finnes samlet i femten album i kjelleren – ordnet kronologisk og med gode beskrivelser av motivene.