Farfar og meg i hagen hans i Bendiksklev, Arendal.
For foreldre- og besteforeldregenerasjonen var foto og fotografering en alvorlig affære. Motivene var ofte formelle og oppstilte. En relasjon eller feiring skulle dokumenteres for ettertiden. Ikke sjelden ble en fotograf tilkalt. Bildene skulle enten stilles ut i glass og ramme eller settes inn i et album med forklarende tekst. Var det gjester på besøk ble bildene på veggen brukt som illustrasjoner til presentasjon av familie og slekt. Det samme med fotoalbum. De var en viktig del av familiens historie. Å se på gamle foto var en sosial greie. Albumene ble som gjerne tatt fram for å se bildene sammen med andre.

Farfar dirigerer familiekoret på sin 80 års dag, bestående av barn, svigerbarn og barnebarn.
Etter hvert som fotografering ble billigere, fant man at foto kunne brukes til mer. Ikke minst ble fotograferingen brukt til å gjenkalle felles opplevelser.

Denne bruken av foto skjøt virkelig fart med dias/lysbilder. På 60- og 70-tallet var lysbildefremvisning den mest populære måten å dele ferieminner på. Det var både billigere og ga bedre farger og skarpere bilder på stor skjerm enn datidens papirkopier. Å se på bilder var noe man gjorde sammen, med lysbildefremviser, lerret og med lyset i rommet slukket.
På 90-tallet ble papirkopier billigere og bedre. Å måtte ta fram både lysbildefremviser og sette opp lerret opplevdes tungvint, og fotoalbumet ble igjen det foretrukne mediet.

Den neste store revolusjonen skjedde da vi bikket 2000 tallet. Digitalkamera ble tilgjengelig for folk flest, og i 2005 hadde de store produsentene sluttet å lage lysbildefremvisere. Digital fotografering tok helt over.
De første årene laget vi papirkopier av de viktigste bildene og satt dem inn i fotoalbum, men på et eller annet tidspunkt, og av en eller annen grunn, sluttet vi med det. Vi hadde jo bildene digitalt. Det var da ikke nødvendig å lime dem inn i en bok.
Med smarttelefonen skjøt utviklingen ytterligere fart. Billedkvaliteten var høy, og lagring i skyen gjorde at man ikke trengte å ta hensyn til lagringskapasitet. Fotoet ble ikke lenger brukt til felles mimring. Kanskje litt det og, men nå ble det også brukt som del av kommunikasjonen med hverandre: «Synes du jeg skulle kjøpe denne jakken?» «Er dette utslettet farlig?» Som hukommelseshjelp: Vi tar bilder av oppskrift vi finner i et blad, av serienummer på en vaskemaskin vi trenger å kjøpe en reservedel til, og avlesing av en strømmåler eller kilometerstand.

I kjelleren står 15 fotoalbum. De dekker familiens historie fram til 2004, vår analoge historie, kronologisk ordnet og gjerne med en kort beskrivelse av hvem og hvor. Så er det slutt. Det er ikke det at vi sluttet å ta bilder, nei vi har tatt massevis av bilder. Men de ligger på harddisker og i skyen, trygt og sikkerhetskopiert. Problemet er bare at mengden bilder gjør dem mer eller mindre utilgjengelige.
Når vi skal formidle vår historie til barnebarn, eller mimre med våre egne barn, er det albumene fra kjelleren vi tar fram. Det som har skjedd siden 2004 er så uoversiktlig at det er blitt en blind flekk i vår egen historie. Noe må gjøres!

Bare i år 2012 ligger det over tusen bilder !!
Ps. I forrige innlegg fortalte jeg at jeg hadde sendt inn et gammelt engangskamera, uviss om det hadde bilder som kunne fremkalles. Har ennå ikke hørt noe.







